Følelser for kollega - når skal det ta slutt?

[AnonymBruker]

Jeg er en gift kvinne på 38 år, som ble pangforelsket for en kollega for noen år siden. Da han begynte å jobbe hos oss gikk det ikke lang tid før jeg ble tatt på senga av følelser for denne mannen. Siden den gang har vi blitt nære venner, og følelsene og lengselen har blitt sterkere siden den gang. Vi jobber mye sammen, har masse felles interesser (både jobberelatert og andre ting) og trives enormt godt sammen, så at han ble en av mine nærmeste venner var vel uunngåelig. Jeg har aldri tenkt jeg skulle handle på følelsene, men mer tenkt at det ville gå over med tiden. Jeg aner ikke hva han føler, da han aldri har sagt noe eller gitt noen signaler, utover at han liker å være sammen med meg.

Men problemet er jo at følelsene aldri forsvinner. Det er perioder hvor jeg kan se på han kun som en god venn. Han dater litt nå og da, og i perioder tenker jeg det bare er bra og unner han å få seg en kjæreste. I andre perioder er følelsene mye sterkere og jeg kjenner sjalusien når han forteller om en date.

What to do? Jeg blir sliten av at følelseslivet er som en jojo. Jeg kommer ikke til å bytte jobb, for jeg trives kjempegodt, reiseveien er praktisk og masse muligheter for faglig utvikling. Jeg hadde trodd at jeg innen nå hadde mistet følelsene siden ingenting skjer mellom oss. Jeg har det også ganske bra med mannen min nå. Vi har også barn sammen og vil ikke skille meg. 

Jeg har i blant fått en vill ide om å fortelle om følelsene mine til kollegaen og evt gå videre med noe dersom han vil det, altså ha sex med han for å få det ut av systemet. Men jeg vil ikke være utro heller. En slags drøm ville vært å fortsette vårt gode vennskap og kollegaskap og i tillegg ha sex i blant samtidig som jeg fortsetter som før med mannen min. Men jeg vet så klart at det er galt, og samvittigheten min ville revet meg i to. Pluss at om jeg avslørte mine følelser og kollegaen ikke gjengjelder det, så ville hele vennskapet vært ødelagt. Mannen min vet for øvrig om denne kollegaen og de har truffet hverandre noen ganger, så det er ikke noe hemmelig vennskap. Men litt slitsomt at jeg stadig drømmer om et liv med denne mannen, i perioder fantaserer om han når jeg har sex med mannen min osv - det er jo ikke bra!  Noen som har råd?

Jeg tror forresten ikke mannen min har noen mistanke. Om noe så har vi faktisk mer sex nå enn før, fordi denne kollegaen tente en gnist i meg som hadde vært litt borte noen år med småbarn osv. Så jeg føler på en måte at disse følelsene kommer mannen min til gode. Men samvittigheten for følelsene gnager litt. Og jeg plages litt av tanken på at vi kun har ett liv og at når følelsene varer så lenge, er det synd å aldri skulle agere på dem heller. Mannen min og jeg giftet oss veldig unge, så jeg har knapt vært med noen andre enn han.

Anonymkode: e85f4...92e

[AnonymBruker]

Vil du si at de følelsene er en liten virkelighetsflukt? Er det noen problemer du har i livet ditt som enten er vanskelige eller som du ikke orker å addresere? For det du beskriver høres egentlig mer ut som en flukt fra virkeligheten enn noe du ville gjort noe med. 

Samtidig sier du jo at dere har er godt vennskap, og du har et godt ekteskap, er det ikke nok?

Anonymkode: e1646...35f

[AnonymBruker]

Tror du han liker deg, da? Har han gitt noen slike signaler overhodet? 

Anonymkode: 5523f...d5b

[AnonymBruker]

Slutt å gi næring til forelskelsen, så vil den gå over til slutt. Og husk at du vet ingenting om hvordan et evt hverdagsliv med denne mannen ville bli på sikt - med stress og tidsklemma og evt nattevåk med unger. Nå ser du bare den glansbildeversjonen av han som han viser frem på jobb og når han er på sitt beste. Husk at han også har uvaner og sånt som du vil finne irriterende etter ei stund, ingen er perfekte. Bruk tid på den mannen du har og finn på ting sammen med han. Skaff barnevakt og reis bort sammen. Og prøv å huske hva det var du falt for med mannen din en gang i tida. Tenk over hvordan det ville være å miste mannen din, hvis han feks forlot deg for en annen. Kanskje det hjelper.

Anonymkode: fa476...524

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er en gift kvinne på 38 år, som ble pangforelsket for en kollega for noen år siden. Da han begynte å jobbe hos oss gikk det ikke lang tid før jeg ble tatt på senga av følelser for denne mannen. Siden den gang har vi blitt nære venner, og følelsene og lengselen har blitt sterkere siden den gang. Vi jobber mye sammen, har masse felles interesser (både jobberelatert og andre ting) og trives enormt godt sammen, så at han ble en av mine nærmeste venner var vel uunngåelig. Jeg har aldri tenkt jeg skulle handle på følelsene, men mer tenkt at det ville gå over med tiden. Jeg aner ikke hva han føler, da han aldri har sagt noe eller gitt noen signaler, utover at han liker å være sammen med meg.

Men problemet er jo at følelsene aldri forsvinner. Det er perioder hvor jeg kan se på han kun som en god venn. Han dater litt nå og da, og i perioder tenker jeg det bare er bra og unner han å få seg en kjæreste. I andre perioder er følelsene mye sterkere og jeg kjenner sjalusien når han forteller om en date.

What to do? Jeg blir sliten av at følelseslivet er som en jojo. Jeg kommer ikke til å bytte jobb, for jeg trives kjempegodt, reiseveien er praktisk og masse muligheter for faglig utvikling. Jeg hadde trodd at jeg innen nå hadde mistet følelsene siden ingenting skjer mellom oss. Jeg har det også ganske bra med mannen min nå. Vi har også barn sammen og vil ikke skille meg. 

Jeg har i blant fått en vill ide om å fortelle om følelsene mine til kollegaen og evt gå videre med noe dersom han vil det, altså ha sex med han for å få det ut av systemet. Men jeg vil ikke være utro heller. En slags drøm ville vært å fortsette vårt gode vennskap og kollegaskap og i tillegg ha sex i blant samtidig som jeg fortsetter som før med mannen min. Men jeg vet så klart at det er galt, og samvittigheten min ville revet meg i to. Pluss at om jeg avslørte mine følelser og kollegaen ikke gjengjelder det, så ville hele vennskapet vært ødelagt. Mannen min vet for øvrig om denne kollegaen og de har truffet hverandre noen ganger, så det er ikke noe hemmelig vennskap. Men litt slitsomt at jeg stadig drømmer om et liv med denne mannen, i perioder fantaserer om han når jeg har sex med mannen min osv - det er jo ikke bra!  Noen som har råd?

Jeg tror forresten ikke mannen min har noen mistanke. Om noe så har vi faktisk mer sex nå enn før, fordi denne kollegaen tente en gnist i meg som hadde vært litt borte noen år med småbarn osv. Så jeg føler på en måte at disse følelsene kommer mannen min til gode. Men samvittigheten for følelsene gnager litt. Og jeg plages litt av tanken på at vi kun har ett liv og at når følelsene varer så lenge, er det synd å aldri skulle agere på dem heller. Mannen min og jeg giftet oss veldig unge, så jeg har knapt vært med noen andre enn han.

Anonymkode: e85f4...92e

tipper han er yngre enn deg?

Anonymkode: f0445...068

[AnonymBruker]

Forelskelse, ts, handler veldig sjeldent om den vi velger å fiksere på. Den handler om oss selv. Våre mål, forestillinger, opplærte myter og annet vrakgods vi bærer med oss gjennom livet.

Så spør deg selv: hva er det denne mannen får deg til å drømme om, gjøre eller tenke som du ikke før har unnet deg å tenke, turt å føle eller håpt å gjøre? Og hvorfor? 

For du valgte jo mannen din. Man kan anta at han en gang vekte det samme i deg? Eller kanskje ikke? Og kanskje ligger svaret der? At du, som mange med deg, hørte på dårlige råd om å ikke ha for høye krav til partner? Sette dem litt lavere, skaffe seg «noen», holde på den første men neppe beste, formere seg og så godta at livet ikke ble optimalt, som livsløgnen i flere generasjoner nå har påstått? (Og som vi heldigvis er i ferd med å vrake som det tullet det er)

Anonymkode: ba3c6...230

[Fremmed fugl]

TS,

Du er usunt besatt av denne mannen som jeg leser det. Husk at han ikke er en venn, men en mann som du er romantisk besatt av. Er alt for mye asymmetri i deres forhold for at dere skal kunne være venner.

Null kontakt er løsningen, skikkelig null kontakt. Begynn også å systematisk se han dårlige sider, og fokuser på dem hvis tankene dine sklir inn på han.

Nei, dette er mest sannsynligvis ikke noe positivt for mannen din. Det å få mer sex når din partner er utro (du er emosjonell utro) er ikke helt uvanlig, og ikke noe positivt.

Lykke til, hvis du syns rådet mitt er håpløst, da får du søke separasjon, og se hva som skjer.

[AnonymBruker]

Styr unna kollegaen!!  Det er virkelig ingen drøm å bryte opp barna fra hus og familie. Det er traumatisk for hele familien. Fokuser på mannen din og beskytt din egen kjernefamilie. Barna dine og mannen din fortjener ikke dette. Det blir for dumt.

Anonymkode: 1c8de...187

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vil du si at de følelsene er en liten virkelighetsflukt? Er det noen problemer du har i livet ditt som enten er vanskelige eller som du ikke orker å addresere? For det du beskriver høres egentlig mer ut som en flukt fra virkeligheten enn noe du ville gjort noe med. 

Samtidig sier du jo at dere har er godt vennskap, og du har et godt ekteskap, er det ikke nok?

Anonymkode: e1646...35f

Nei, ingen spesielle problemer. Det har riktignok gått litt opp og ned i forholdet til mannen og vi har jo vært sammen i veldig mange år, men akkurat da jeg fikk følelser for den andre hadde jeg det helt greit med mannen.

Og ja, det du sier er helt riktig, jeg har er godt vennskap og også et ekteskap som fungerer bra alt i alt, et trygt hjem for barna osv. Kanskje derfor jeg blir litt sprø av disse følelsene også.

Ts.

Anonymkode: e85f4...92e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Tror du han liker deg, da? Har han gitt noen slike signaler overhodet? 

Anonymkode: 5523f...d5b

Veldig vanskelig å si. Jeg har så klart lurt på det, men enten ser han bare på meg som en god venn eller så har han følelser, men respekterer at jeg er gift. Jeg har luftet problemstillingen med en venninne, med konkrete eksempler på ting han har sagt og gjort osv, og hun mener han må ha romantiske følelser for meg ut fra det. Mens jeg syns det er vanskelig å tolke. Han er veldig oppmerksom på meg og hvordan jeg har det og sånn, men det kan man jo være mellom venner også. Sist vi var ute og spiste med jobben tok vi følge hjem deler av veien, hadde begge drukket litt og ved avskjeden ga han meg en god klem og sa jeg betydde mye for han. Som sagt vanskelig å vite om jeg betyr mye som en venn eller hva. Vi har begge støttet hverandre gjennom noen vanskelige situasjoner, da vi blant annet begge har mistet et nært familiemedlem mens vi har kjent hverandre.

Anonymkode: e85f4...92e

[AnonymBruker]

Ts over.

Anonymkode: e85f4...92e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Slutt å gi næring til forelskelsen, så vil den gå over til slutt. Og husk at du vet ingenting om hvordan et evt hverdagsliv med denne mannen ville bli på sikt - med stress og tidsklemma og evt nattevåk med unger. Nå ser du bare den glansbildeversjonen av han som han viser frem på jobb og når han er på sitt beste. Husk at han også har uvaner og sånt som du vil finne irriterende etter ei stund, ingen er perfekte. Bruk tid på den mannen du har og finn på ting sammen med han. Skaff barnevakt og reis bort sammen. Og prøv å huske hva det var du falt for med mannen din en gang i tida. Tenk over hvordan det ville være å miste mannen din, hvis han feks forlot deg for en annen. Kanskje det hjelper.

Anonymkode: fa476...524

Vi har begge barn og skal ikke ha flere noen av oss, og hvis det en gang ble oss, ville jeg ønsket å bo hver for oss. Men bortsett fra det er jeg enig med deg, og prøver også å fokusere på mannen min. Vi har barnevakt i blant og gjør hyggelige ting sammen. Problemet er at jeg sliter med å glemme kollegaen min helt likevel. Kan til tider være litt nedfor for at det ikke er han jeg gjør de tingene sammen med. Men som sagt føles det helt uaktuelt med skilsmisse. Og det er mye fint med mannen min og jeg liker jo livet vårt sammen sånn alt i alt.

Ts.

Anonymkode: e85f4...92e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

tipper han er yngre enn deg?

Anonymkode: f0445...068

Nei, han er syv år eldre.

Ts.

Anonymkode: e85f4...92e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.9.2022 den 18.16):

Forelskelse, ts, handler veldig sjeldent om den vi velger å fiksere på. Den handler om oss selv. Våre mål, forestillinger, opplærte myter og annet vrakgods vi bærer med oss gjennom livet.

Så spør deg selv: hva er det denne mannen får deg til å drømme om, gjøre eller tenke som du ikke før har unnet deg å tenke, turt å føle eller håpt å gjøre? Og hvorfor? 

For du valgte jo mannen din. Man kan anta at han en gang vekte det samme i deg? Eller kanskje ikke? Og kanskje ligger svaret der? At du, som mange med deg, hørte på dårlige råd om å ikke ha for høye krav til partner? Sette dem litt lavere, skaffe seg «noen», holde på den første men neppe beste, formere seg og så godta at livet ikke ble optimalt, som livsløgnen i flere generasjoner nå har påstått? (Og som vi heldigvis er i ferd med å vrake som det tullet det er)

Anonymkode: ba3c6...230

Ja, det er sikkert riktig at det er noe hos meg. Han er veldig raus og åpen og virker som en type som aksepterer andre mer som de er, mens mannen min er mer en som ser feil og vil prøve å fikse andre. Jeg og mannen min var veldig unge da vi ble sammen og giftet oss raskt. Han er en bra mann og jeg forstår hvorfor jeg falt for han. Men nå har jeg altså ufrivillig falt for en annen, noe jeg har ventet på at skulle gå over, men det skjer jo aldri…

Ts.

Anonymkode: e85f4...92e

[AnonymBruker]

Fremmed fugl skrev (På 12.9.2022 den 18.19):

TS,

Du er usunt besatt av denne mannen som jeg leser det. Husk at han ikke er en venn, men en mann som du er romantisk besatt av. Er alt for mye asymmetri i deres forhold for at dere skal kunne være venner.

Null kontakt er løsningen, skikkelig null kontakt. Begynn også å systematisk se han dårlige sider, og fokuser på dem hvis tankene dine sklir inn på han.

Nei, dette er mest sannsynligvis ikke noe positivt for mannen din. Det å få mer sex når din partner er utro (du er emosjonell utro) er ikke helt uvanlig, og ikke noe positivt.

Lykke til, hvis du syns rådet mitt er håpløst, da får du søke separasjon, og se hva som skjer.

Men hvordan skal jeg styre unna av han? Jeg treffer han jo hele tiden, selv om jeg skulle prøve å begrense kontakt. Jeg er ikke villig til å gi opp jobben min for dette, og det å bytte jobb er det eneste som kunne gjøre at vi ikke møtes.

Jeg ser forresten at han også har noen mindre goder sider, det har jo alle. Det får meg ikke til å føle noe mindre…

Jeg har ikke tenkt å søke separasjon og bryte opp hjemmet for barna bare for å se hva som skjer…

Ts.

Anonymkode: e85f4...92e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.9.2022 den 18.29):

Styr unna kollegaen!!  Det er virkelig ingen drøm å bryte opp barna fra hus og familie. Det er traumatisk for hele familien. Fokuser på mannen din og beskytt din egen kjernefamilie. Barna dine og mannen din fortjener ikke dette. Det blir for dumt.

Anonymkode: 1c8de...187

Hva fortjener de ikke? Mine følelser? For jeg har ikke tenkt å bryte opp familien. Følelsene er vanskelige å styre, det er noe av problemet her. Men enig om det å fokusere på mannen, jeg prøver.

Ts.

Anonymkode: e85f4...92e

[Fremmed fugl]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Men hvordan skal jeg styre unna av han? Jeg treffer han jo hele tiden, selv om jeg skulle prøve å begrense kontakt. Jeg er ikke villig til å gi opp jobben min for dette, og det å bytte jobb er det eneste som kunne gjøre at vi ikke møtes.

Jeg ser forresten at han også har noen mindre goder sider, det har jo alle. Det får meg ikke til å føle noe mindre…

Jeg har ikke tenkt å søke separasjon og bryte opp hjemmet for barna bare for å se hva som skjer…

Ts.

Anonymkode: e85f4...92e

I siste avsnitt så sier du tydelig hva som er målet. Så har du en målkonflikt med en jobb som du er glad i, der du uheldigvis har en kollega som som du er besatt av.

Det med dårlige sider, du må aktivt fokusere på dem, og forsterke dem.

Er mye vanskeligere å ordnet opp i dette hvis du ikke kan ha null kontakt, men prøv å komme så nært det som mulig.

Lykke til

[Sannhetsøkende]

AnonymBruker skrev (På 12.9.2022 den 18.16):

Forelskelse, ts, handler veldig sjeldent om den vi velger å fiksere på. Den handler om oss selv. Våre mål, forestillinger, opplærte myter og annet vrakgods vi bærer med oss gjennom livet.

Så spør deg selv: hva er det denne mannen får deg til å drømme om, gjøre eller tenke som du ikke før har unnet deg å tenke, turt å føle eller håpt å gjøre? Og hvorfor? 

For du valgte jo mannen din. Man kan anta at han en gang vekte det samme i deg? Eller kanskje ikke? Og kanskje ligger svaret der? At du, som mange med deg, hørte på dårlige råd om å ikke ha for høye krav til partner? Sette dem litt lavere, skaffe seg «noen», holde på den første men neppe beste, formere seg og så godta at livet ikke ble optimalt, som livsløgnen i flere generasjoner nå har påstått? (Og som vi heldigvis er i ferd med å vrake som det tullet det er)

Anonymkode: ba3c6...230

👏🏼👏🏼👏🏼👏🏼👏🏼👏🏼👏🏼

[AnonymBruker]

Hadde det slik, og det gikk over. 

Mannen og jeg hadde det ikke dårlig, men det var noen omveltninger i livet som gjorde meg mer disponert for å være mer sosial på jobb og søke tilhørighet der. Jeg er riktignok yngre enn deg, og stod da litt på terskelen til virkelig etablering med mannen min og å "gi fra meg" ungdomslivet. Det lå nok noen mekanismer i underbevisstheten der jeg følte på det å bli voksen (eldre).

Mannen min merket med tiden at jeg var 'fjern' hjemme, og en periode trodde han faktisk at jeg var utro (selv om jeg aldri har vært det). Det gjorde jo også at jeg skjønte at jeg måtte ta et valg. Mannen og jeg tok en lengre ferie og fokuserte på oss.

Nå er forelskelsen borte. Vi jobber fortsatt sammen, men jeg er mindre tett på ham og mindre delaktig i sosialt med jobb. Nå ser jeg ham mer som et hvilket som helst menneske, med gode - og dårlige - egenskaper.

Anonymkode: 53a39...4af

[AnonymBruker]

Jeg er i veldig lik situasjon som deg.. sliter også med å «gi opp» forelskelsen. Både jeg og kollega er i forhold fra før, og det er uaktuelt å gå noe videre fra min side. Har opplevd en del fra han som kan tolkes som flørting, men vet ikke om han har romantiske følelser for meg. Trolig ikke! 
 

Mitt problem nå er at jeg ikke vil slutte å være forelsket. Det gir jo et kick i hverdagen, mer spennende å gå på jobb. Samtidig blir jeg jo sliten av følelsene som går som en Berg og dalbane. Jeg kan få en ekstra god dag om han har gitt meg bekreftelse/oppmerksomhet, - og motsatt dersom ikke. Det er slitsomt i lengden. Ønsker jo egentlig å heller pleie forholdet til min trygge og gode samboer.

for meg handler det kanskje også om et behov for bekreftelse… et ønske om at flere menn finner meg attraktiv.. men hvorfor holder det ikke at samboer synes det…? Blir oppgitt over meg selv! 

Anonymkode: 5523f...d5b