Kjæresten mener at "den store kjærligheten" er latterlig og bare skapt av samfunnet, veldig trist

[AnonymBruker]

I går hadde kjæresten og jeg en krangel, veldig vond og opprivende. Skal ikke gå inn i alle detaljene.

Men, et punkt var at jeg mener følelsene mine ikke blir helt gjengjeldt. At han ikke føler like sterkt som meg. Tidligere når jeg har sagt ting som "åh, du er den store kjærligheten for meg," så har han pleid å si "og du er min." Det har føltes godt, da har jeg liksom kunnet takle det meste, har tenkt at vi har et sterkt grunnlag å bygge videre på.

Jeg er veldig usikker på meg selv og har dårlig selvtillit, og dette forholdet er det eneste hvor jeg har følt på lykke og han er den eneste mannen jeg har klart å elske.

Så, da vi kranglet og han sa at mine følelser er nok sterkere, at han har mer "flate følelser" enn meg generelt, spurte jeg om det jeg har sagt og spurt om tidligere når jeg har følt meg usikker: "NN, er jeg fortsatt den store kjærligheten for deg, som du er for meg?" Da svarte han med at "hva er det da? Er det noe samfunnet har lært deg, er det fra litteraturen, filmer?" Så prøvde jeg å forklare at det er jo noe jeg føler inni meg, at jeg elsker han så inderlig og sterkt at jeg bare vet at for meg er det ikke mulig å elske noen annen, at han er den eneste jeg har elsket, den eneste jeg har følt lykke sammen med.

Da sa han at dette "konseptet" synes han bare er latterlig. Da lurte jeg på om "ok, så om du ikke tror på den store kjærligheten, da kunne du bare byttet meg ut med hvem som helst? Det er ikke noe spesielt med meg og deg, at vi hører sammen?" Han sa at neida, kunne ikke byttet meg ut, kunne ikke vært hvem som helst, men han synes hele greia bare er rar.

Jeg gråt, vi lå i senga hans og jeg la meg tett inntil. Han bare lå der uten å si noe, en god stund. Trøstet meg heller ikke. Så sa jeg noe om at det er veldig vondt å høre han si de tingene, at han knuste hjertet mitt. Da sa han at "neida, bare gjør det beste ut av dagen og livet. Hvordan skal denne dagen bli best mulig for deg? Du har alle muligheter." forstod ikke hvorfor han snakket sånn, når han hørte og så at jeg gråt og var lei meg. Jeg svarte at "hvordan kan denne dagen bli fin, når du har knust hjertet mitt og sagt jeg ikke er den store kjærligheten din"? Igjen sa han at "dette er jo bare tull, det handler om å ha det bra sammen, skape gode dager. Ikke kast bort tid på tull, dette er bare tull."

Synes han var så utrolig ufølsom, og jeg nevnte at den store kjærligheten betyr jo at man er den rette for hverandre. Er jeg ikke det, spurte jeg. Jo, sa han da. Men er jeg den store kjærligheten din likevel? Så sa han at joda, jeg er jo det.

Men hele denne krangelen har gjort meg så ulykkelig. I tillegg har jeg fått så utrolig vondt i det ene beinet etter en løpetur, så jeg klarer knapt å gå. Han vet det, og han sendte meg bare en melding sent på kvelden, når vi hadde avtalt at han skulle ringe. Så ringte jeg, og da var jeg allerede lei meg og skuffet, og alt ble bare helt feil. Har ligget i senga det meste av dagen, og det gjør jo ikke ting bedre at jeg ikke klarte å gå på jobb i dag. I kveld hører jeg kanskje ikke noe fra han engang, og jeg hadde trengt å ligge inntil han og at han skulle trøste meg og fortelle hva han egentlig føler.

 

Beklager, ble lengre enn planlagt. Godt å få ut litt tanker, føler på en måte at dette forholdet går mot slutten. I starten var det helt fantastisk. Har aldri noensinne vært så forelska. Vi kom i kontakt på nettet, møttes noen dager etter og hadde en helt nydelig kjemi. Tredje date hadde vi sex, og jeg har aldri opplevd noe så utrolig deilig, perfekt kjemi i senga og utenom. Alt var som en drøm. Det er ekte, flørtende, intenst, lidenskapelig, morsomt, han var omsorgsfull, interessert, ivrig, glad, masse fin humor. Han ville treffes ofte, sa jeg var velkommen hos han "når som helst." I flere måneder var alt en drøm nesten, som å leve i en kjærlighetsroman. Jeg kunne aldri få nok, kan fremdeles ikke få nok. Savner han hele tiden, skulle ønske han var her nå og holdt rundt meg. Bare han ser på meg, kribler det inni hele meg. Må bare kysse på han, se på han, ligge tett inntil.

Men, virker som om jeg har mye sterkere følelser enn han, er det egentlig noe håp da? Er jeg for dramatisk, eller er dette faktisk ganske trist og alvorlig at han faktisk kaller mine følelser latterlige? Er vi for ulike?

Anonymkode: 091eb...853

[AnonymBruker]

Du høres veldig ung ut. I hvert fall mentalt.

Anonymkode: 65216...32e

[lillevill]

Du har et normalt følelsesliv.  Din kjæreste er som han sier flat i følelsene. Det er ikke så normalt. De fleste er glad i familien sin, kjæresten sin og barna sine. 

Han er desverre ikke bra for deg. Kjenn etter på hva du føler når han snakker til deg, og når dere er sammen. Gjør han deg glad og får deg til å føle deg sett, eller får han deg til å føle deg dum og lei deg, ubetydelig? 

[lillevill]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Du høres veldig ung ut. I hvert fall mentalt.

Anonymkode: 65216...32e

Synes hun virker normal

[AnonymBruker]

lillevill skrev (4 minutter siden):

Du har et normalt følelsesliv.  Din kjæreste er som han sier flat i følelsene. Det er ikke så normalt. De fleste er glad i familien sin, kjæresten sin og barna sine. 

Han er desverre ikke bra for deg. Kjenn etter på hva du føler når han snakker til deg, og når dere er sammen. Gjør han deg glad og får deg til å føle deg sett, eller får han deg til å føle deg dum og lei deg, ubetydelig? 

I denne krangelen fikk  han meg til å føle meg dum, verdiløs, lei meg og stygg. Jeg gråt og han så på meg, uten å si noe. Jeg spurte hva han tenkte, han sa han studerte ansiktet mitt. Dette var utenfor huset, etterpå, mens vi spiste frokost og jeg fremdeles var lei meg. Da spurte jeg "studerer ansiktet mitt, og hva tenker du om det"? Han svarte ikke så. Jeg spurte "tenker du at jeg er stygg?" Ikke noe svar. Jeg spurte igjen, og han sa at nei, han gidder ikke svare på et sånt dumt spørmål. Jeg kastet bort tiden hans mente han. Jeg sa vær så snill og svare. Da sa han, med høy stemme fordi alle måtte jo høre dette (han bor i en enebolig, og vi hørte nabodama holde på i hagen sin ved siden av): "NN, er du stygg og frastøtende?" Jeg ble satt ut, og spurte om han bare ikke kunne svare ja eller nei. Måtte trygle om svar, og endelig, etter kanskje et kvarter sa han at "neida, det er du ikke."

Synes sånt er så unødvendig. Sånt skjer ofte, ikke så ekstremt, men at han nekter å svare på enkle spørsmål jeg stiller når jeg er usikker, fordi jeg er en person med veldig dårlig selvtillit (ble mobbet mye på barneskole, ungdomsskole og vgs, og blir aldri inkludert i noe fellesskap på jobben heller).

Anonymkode: 091eb...853

[AnonymBruker]

Vondt å føle på at dyp kjærlighet ikke er gjensidig. Du føler nok mer enn han, og han er kanskje en fyr med mindre følelser og mer pragmatisk anlagt, som mange menn er, mer praktisk orientert og har hodet skrudd sammen litt annerledes.  (Mange menn er mer lidenskapelige bare så det er sagt)

 

Anonymkode: 74b7e...588

[AnonymBruker]

Da har du beviset du trenger på at han bare er med deg av mest praktiske grunner. Han er sikker glad i deg osv men håper ikke du godtar å være i et forhold med en som ikke tror på kjærlighet for da er den jo fraværende for deg. 

Anonymkode: 13e82...0c6

[AnonymBruker]

Forventet du at dere elsker hverandre like intenst og høyt? Må man selv tro på den store kjærligheten for og elske noen så høyt at man vil dele livet med dem? Tror du innerst inne at du aldri ville elsket noen andre? Har du vært med andre partnere før? 

Jeg tror mennesker kan føle en stor kjærlighet, som man tenker at man vil ha et samliv med, og selvsagt ikke vil skilles fra med stor sorg, og likevel kunne elske og føle seg lykkelig med andre. Mennesker er tilpasningsdyktige, og i de aller fleste tilfeller klarer man å gå videre hvis det ikke fungerer. Jeg tror også man kan være rett for flere mennesker i et langt liv, og det ser man også bevis på. Jeg elsker mannen min, og er sikker på at mine følelser er mer intense enn hans. Jeg har flere topper og daler på mine følelser, generelt i livet, og han er mer stabilt jevn. Likevel er vi forelsket i hverandre mange år senere, men vi kan uttrykke og føle deg ulikt. Til tross for det, kan jeg realistisk tenke at det kan hende det ikke blir oss for resten av livet, og da klarer jeg meg. Han klarer seg også. 

Snakker du mye om følelser? Spør du han ofte om du er hans store kjærlighet, er lei deg mye for dette eller tar opp tema ofte? Hvorfor spør du han om han syns du er stygg? For han virker likegyldig og lei ut fra hva du beskriver. Som at han orker ikke trøste deg for det kommer ikke noe godt ut av det, og at dette vil gå over av seg selv. At du trenger mye bekreftelse på at han liker deg. Det virker som om du bør jobbe med din egen selvtillit og selvfølelse, for det virker og gå utover forholdet ditt.

Anonymkode: d6025...b8e

[AnonymBruker]

Du burde ikke være sammen med ham der. Han virker ikke sunn i det hele tatt

Anonymkode: a3a55...d5d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du burde ikke være sammen med ham der. Han virker ikke sunn i det hele tatt

Anonymkode: a3a55...d5d

Vel, syns du spørsmålene som hun stiller han virker helt sunne? 

Da spurte jeg "studerer ansiktet mitt, og hva tenker du om det"? Han svarte ikke så. Jeg spurte "tenker du at jeg er stygg?" Ikke noe svar. Jeg spurte igjen, og han sa at nei, han gidder ikke svare på et sånt dumt spørmål.

Anonymkode: d6025...b8e

[AnonymBruker]

Det du beskriver av egne følelser høres for meg mer ut som forelskelsesrus enn kjærlighet, men jeg vet jo ikke hvor lenge dere har vært sammen.

Ellers synes jeg du skildrer hans perspektiver veldig godt. Det er sikkert riktig at ulike personlighetstyper opplever nærhet og tilknytning på ulik måte og med ulik emosjonell intensitet. Men det er kanskje like viktig at forskellige personer ikke nødvendigvis bruker samme språk og stil når de skal uttrykke seg om slike ting. Mitt nåværende forhold har vart noen år, og jeg føler fortsatt dyp tilknytning til min partner. Selv om jeg nok ikke føler med samme intensitet som enkelte andre, vil jeg absolutt ikke kalle det kjærlighet på sparebluss. Skal jeg uttrykke meg om dette til kjæresten min,  ville jeg nok bruke omtrent det samme språket som mannen din gjør.

Anonymkode: 001c8...fda

[lillevill]

Synes det virker som han ikke er på samme siden som deg i det hele tatt. Vet ikke om det er normalt å være sånn mot en bekjent en gang jeg. Eller venn. Han er jo kjølig som fy. 

[lillevill]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Vel, syns du spørsmålene som hun stiller han virker helt sunne? 

Da spurte jeg "studerer ansiktet mitt, og hva tenker du om det"? Han svarte ikke så. Jeg spurte "tenker du at jeg er stygg?" Ikke noe svar. Jeg spurte igjen, og han sa at nei, han gidder ikke svare på et sånt dumt spørmål.

Anonymkode: d6025...b8e

Første spørsmålet er normalt. Andre er normalt om man lever med en isblokk som kjæreste i årevis. Man blir jo ikke akkurat sterk og stødig i seg selv av det. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vel, syns du spørsmålene som hun stiller han virker helt sunne? 

Da spurte jeg "studerer ansiktet mitt, og hva tenker du om det"? Han svarte ikke så. Jeg spurte "tenker du at jeg er stygg?" Ikke noe svar. Jeg spurte igjen, og han sa at nei, han gidder ikke svare på et sånt dumt spørmål.

Anonymkode: d6025...b8e

Nei, de har begge problemer, men han gjør hennes verre. Han burde slå opp om han virkelig kjenner det sånn, ikke bare si det til henne i et forsøk på å skubbe henne vekk. 

Anonymkode: a3a55...d5d

[AnonymBruker]

lillevill skrev (13 minutter siden):

Du har et normalt følelsesliv.  Din kjæreste er som han sier flat i følelsene. Det er ikke så normalt. De fleste er glad i familien sin, kjæresten sin og barna sine. 

Han er desverre ikke bra for deg. Kjenn etter på hva du føler når han snakker til deg, og når dere er sammen. Gjør han deg glad og får deg til å føle deg sett, eller får han deg til å føle deg dum og lei deg, ubetydelig? 

Tror du skal være forsiktig med generaliseringen her. Jeg relaterer mer til TS' kjæreste, og jeg anser det ikke som at jeg har et unormalt følelsesliv. Jeg opplever TS som hun har en overdrevent romantisk forestilling om kjærlighet. Selvfølgelig vil alle gjerne føle at man er den eneste for kjæresten og han aldri kunne ha vært sammen med noen andre. Men jeg har selv erfart at man faktisk kan elske flere gjennom et langt liv, i større eller  mindre grad.

Man skal selvfølgelig være 100% engasjert i det forholdet man er i og det er kanskje litt klønete av kjæresten til TS å ikke møte henne på det behovet hun har for å føle at de på et eller annet vis er skjebnebestemt for hverandre (som det høres ut som hun forestiller seg), men samtidig så er han ikke skrudd sammen på den måten som hun er. Det  betyr ikke at han ikke gir absolutt alt han har av følelser og engasjement i forholdet deres, på sin måte. Jeg hadde blitt sliten om jeg hele tiden måtte reflektere kjærestens følelser om de hadde vært såpass overdramatiske og blomstrete, for det er ikke min greie. Man viser og uttrykker kjærlighet på forskjellige måter. 

Anonymkode: 9dec5...3bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Nei, de har begge problemer, men han gjør hennes verre. Han burde slå opp om han virkelig kjenner det sånn, ikke bare si det til henne i et forsøk på å skubbe henne vekk. 

Anonymkode: a3a55...d5d

Typisk menn å pushe kvinnen til å slå opp fordi de ikke vil gjøre det selv. 

Anonymkode: 74b7e...588

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

I går hadde kjæresten og jeg en krangel, veldig vond og opprivende. Skal ikke gå inn i alle detaljene.

Men, et punkt var at jeg mener følelsene mine ikke blir helt gjengjeldt. At han ikke føler like sterkt som meg. Tidligere når jeg har sagt ting som "åh, du er den store kjærligheten for meg," så har han pleid å si "og du er min." Det har føltes godt, da har jeg liksom kunnet takle det meste, har tenkt at vi har et sterkt grunnlag å bygge videre på.

Jeg er veldig usikker på meg selv og har dårlig selvtillit, og dette forholdet er det eneste hvor jeg har følt på lykke og han er den eneste mannen jeg har klart å elske.

Så, da vi kranglet og han sa at mine følelser er nok sterkere, at han har mer "flate følelser" enn meg generelt, spurte jeg om det jeg har sagt og spurt om tidligere når jeg har følt meg usikker: "NN, er jeg fortsatt den store kjærligheten for deg, som du er for meg?" Da svarte han med at "hva er det da? Er det noe samfunnet har lært deg, er det fra litteraturen, filmer?" Så prøvde jeg å forklare at det er jo noe jeg føler inni meg, at jeg elsker han så inderlig og sterkt at jeg bare vet at for meg er det ikke mulig å elske noen annen, at han er den eneste jeg har elsket, den eneste jeg har følt lykke sammen med.

Da sa han at dette "konseptet" synes han bare er latterlig. Da lurte jeg på om "ok, så om du ikke tror på den store kjærligheten, da kunne du bare byttet meg ut med hvem som helst? Det er ikke noe spesielt med meg og deg, at vi hører sammen?" Han sa at neida, kunne ikke byttet meg ut, kunne ikke vært hvem som helst, men han synes hele greia bare er rar.

Jeg gråt, vi lå i senga hans og jeg la meg tett inntil. Han bare lå der uten å si noe, en god stund. Trøstet meg heller ikke. Så sa jeg noe om at det er veldig vondt å høre han si de tingene, at han knuste hjertet mitt. Da sa han at "neida, bare gjør det beste ut av dagen og livet. Hvordan skal denne dagen bli best mulig for deg? Du har alle muligheter." forstod ikke hvorfor han snakket sånn, når han hørte og så at jeg gråt og var lei meg. Jeg svarte at "hvordan kan denne dagen bli fin, når du har knust hjertet mitt og sagt jeg ikke er den store kjærligheten din"? Igjen sa han at "dette er jo bare tull, det handler om å ha det bra sammen, skape gode dager. Ikke kast bort tid på tull, dette er bare tull."

Synes han var så utrolig ufølsom, og jeg nevnte at den store kjærligheten betyr jo at man er den rette for hverandre. Er jeg ikke det, spurte jeg. Jo, sa han da. Men er jeg den store kjærligheten din likevel? Så sa han at joda, jeg er jo det.

Men hele denne krangelen har gjort meg så ulykkelig. I tillegg har jeg fått så utrolig vondt i det ene beinet etter en løpetur, så jeg klarer knapt å gå. Han vet det, og han sendte meg bare en melding sent på kvelden, når vi hadde avtalt at han skulle ringe. Så ringte jeg, og da var jeg allerede lei meg og skuffet, og alt ble bare helt feil. Har ligget i senga det meste av dagen, og det gjør jo ikke ting bedre at jeg ikke klarte å gå på jobb i dag. I kveld hører jeg kanskje ikke noe fra han engang, og jeg hadde trengt å ligge inntil han og at han skulle trøste meg og fortelle hva han egentlig føler.

 

Beklager, ble lengre enn planlagt. Godt å få ut litt tanker, føler på en måte at dette forholdet går mot slutten. I starten var det helt fantastisk. Har aldri noensinne vært så forelska. Vi kom i kontakt på nettet, møttes noen dager etter og hadde en helt nydelig kjemi. Tredje date hadde vi sex, og jeg har aldri opplevd noe så utrolig deilig, perfekt kjemi i senga og utenom. Alt var som en drøm. Det er ekte, flørtende, intenst, lidenskapelig, morsomt, han var omsorgsfull, interessert, ivrig, glad, masse fin humor. Han ville treffes ofte, sa jeg var velkommen hos han "når som helst." I flere måneder var alt en drøm nesten, som å leve i en kjærlighetsroman. Jeg kunne aldri få nok, kan fremdeles ikke få nok. Savner han hele tiden, skulle ønske han var her nå og holdt rundt meg. Bare han ser på meg, kribler det inni hele meg. Må bare kysse på han, se på han, ligge tett inntil.

Men, virker som om jeg har mye sterkere følelser enn han, er det egentlig noe håp da? Er jeg for dramatisk, eller er dette faktisk ganske trist og alvorlig at han faktisk kaller mine følelser latterlige? Er vi for ulike?

Anonymkode: 091eb...853

For en grådig fyr, så jævla dramatisk. Hvis alt er så meningsløst så kan han i det minste la være å skulle bidra til å gjøre livet enda mer meningsløst. Tufs.

Anonymkode: 8d08e...5b4

[AnonymBruker]

Avstumpet fyr.

Anonymkode: 8d08e...5b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Typisk menn å pushe kvinnen til å slå opp fordi de ikke vil gjøre det selv. 

Anonymkode: 74b7e...588

Haha ja eksen min gjorde det, laget krangler av ingenting og behandlet meg så dårlig at jeg til slutt bare løp fra huset hans. Senere fikk jeg høre på bygda at jeg hadde dumpet ham pga psykiske problemer han ikke kunne noe for, og jeg hadde ikke holdt ut så derfor stakk jeg.

Han glemte visst å nevne hvordan han såret og brukte mine største usikkerheter mot meg, det jeg var mest redd for osv.

 

Anonymkode: a3a55...d5d

[AnonymBruker]

Jeg elsker kjæresten min dypt og inderlig, men en gang i tiden elsket jeg eksmannen min. Og kjæresten elsket sin ekskone. Det finnes ikke nødvendigvis bare én stor kjærlighet i livet. Kjærlighet handler om følelser, men også om valg. Jeg tenker at kjæresten min og jeg har kommet styrket ut av å gå gjennom en skilsmisse. Vi vet at følelser kan svinge, men valg styrer du selv. Jeg kan altså absolutt relatere til kjæresten din som er hakket mer jordnær i sin tilnærming til kjærligheten. Den kan være like sterk tenker jeg, men han uttrykker seg annerledes enn deg. Skal dere fungere som par, må du gi han rom til det. 

Anonymkode: 392e1...3cb