Alle dere uføre som føler en sorg over å ikke kunne jobbe lenger

[AnonymBruker]

Forsvinner den sorgen? Blir den svakere? Jeg går mot ufør, mest sannsynlig gradert, bare usikker på hvor mye jeg kan jobbe. Jeg har gått på AAP i 2 perioder og nærmer meg nå ferdig avklart. Det er godt. Men jeg kjenner en sorg på at jeg ikke kan jobbe 100% som alle andre. Jeg føler jeg blir sykdommen min. Jeg er heldig som kan jobbe noe, ikke alle uføre kan det, men jeg vil jo helst jobbe som alle andre.

Så til dere uføre. Hvordan blir det med denne sorgen når dere har vært ufør en stund? klarer dere å fylle på med noe annet, en hobby eller lignende som gir dere noen form for glede?

Anonymkode: 5b8e5...2fa

[AnonymBruker]

Jeg har vært uføretrygdet i 15 år, og kjenner fremdeles følelsen av sorg over å ikke kunne være i jobben jeg hadde. De første to årene etter at jeg ble uføretrygdet, gråt jeg nesten hver dag fordi jeg sørget sånn. Men det går seg til etter hvert. Man venner seg til tanken.

Hadde i mange år to hobbyer som tok opp en del tid og holdt meg opptatt. Det hjalp å ha noe å engasjere seg i hjemme. (Begge hobbyene foregikk hjemme, så jeg slapp å dra noe sted om formen var dårlig)

Anonymkode: d67cb...0b7

[AnonymBruker]

Det var jeg som skrev innlegg #2, mente ikke å sette den som AnonymBruker.

Anonymkode: d67cb...0b7

[Million]

Argh! Nå igjen! Det var meg ovenfor, innlegg 2 og 3! 

Endret 12. september 2022 av Million

[AnonymBruker]

Det er nok lettere å akseptere om man lan jobbe noe?

Jeg går mot ufør, og har invalidiserende sykdom.

Så min sorg i starten gikk på «kan jeg jobbe igjen raskt». Så flyttet den seg over til «kan jeg noen gang jobbe». 
 

Men for meg er nå sorgen ikke jobb, men at jeg mistet hele livet.

Kan ikke følge opp eget barn, kan ikke være vanlig kjæreste. Kan ikke ta en vanlig dusj, eller spise et måltid vanlig. Kan ikke lage middag. Kan ikke ha besøk, eller se på en serie. Kan ikke besøke familie, eller feire høytider. Kan ikke få flere barn.

Og så videre.

For meg havnet etterhvert jobb laaaaangt nedpå sørgelista. 
 

Om jeg hadde kunnet jobbe deltid hadde jeg nok synes det var kjipt å ikke kunne satse i jobbsammenheng. Jeg har jo en gang hatt ambisjoner.

Men alt i alt betyr det minst egentlig om man får det dårlig nok. 
 

Men sorgen over ting man mister tar tid, og jobb tror jeg man klarer komme litt over.

De andre tingene klarer jeg nok ikke komme forbi, fordi det betyr så mye - det er jo hele livet. 

Anonymkode: bec0d...24a

[AnonymBruker]

Enig med den over her❤️ja jobb er ille nok å miste. Men resten, en hverdag, verdigheten min, forsvinner mer og mer🥲Det er en sorg som aldri går bort.

Anonymkode: 0d45e...5fb

[AnonymBruker]

Jeg har hvert 50% utfør i et år nå- kjenner fortsatt på at det er vanskelig-og jeg har sagt det til ytterst få… føler på skam over  å være ufør.. selv om jeg ikke tenker det er det om andre.. 

Jobber 50 %  på en veldig fin abeidsplass- og er veldig glad for at jeg kan det!

Anonymkode: e5ab2...846

[AnonymBruker]

Jeg synes faktisk det gikk overraskende greit å akseptere at jeg aldri vil kunne ha en normal jobb igjen. På forhånd hadde jeg trodd at den sorgen skulle bli verre å komme over, for jeg hadde så mange planer for alt jeg ønsket å oppnå med karrieren min. Men det gikk faktisk greit å akseptere. Tror kanskje det ble lettere enn jeg trodde fordi jeg brått ble veldig syk, så syk at jeg må få hjelp av hjemmesykepleien til å vaske meg, så det å tenke på jobb og karriere ble veldig fjernt.

Men sorgen over at jeg ikke kan få barn, fordi jeg er syk og ikke en gang klarer å ta vare på selv, den er fortsatt like sterk. Eller egentlig nesten sterkere for hvert år, når jeg ser familie og venner som er så lykkelige med mann og barn. Da føler jeg veldig på hvor tomt livet mitt er. Livet mitt består liksom bare av å overleve dag for dag. Å sove, spise, gå på do osv. Føler jeg lever som en baby. Så det synes jeg er det verste. Dersom jeg hadde hatt mulighet til å leve tilnærmet normalt, å kunne bevege meg fritt og gjøre hyggelige ting en eller to ganger i uken, så hadde jeg vært veldig fornøyd med livet mitt.

Tror det handler mye om hva man velger å sammenligne seg med. Jeg prøver å ikke sammenligne meg så mye med funksjonsfriske, og heller prøve å sammenligne meg med hvordan jeg var på mitt sykeste. 

Anonymkode: 1fe67...72c

[AnonymBruker]

Jeg ble ufør for 14 år siden. 100 %. Jeg er misunnelig på de som har noe å gå til hver dag, treffe kolleger. Og tjener penger. Men jeg har prøvd å tenke positivt. F.eks med barna. Jeg får masse tid med de som andre ikke får. De slipper å gå på Sfo. Har hatt kortere dager i barnehagen. Så der har jeg vært heldig. Men som sagt, det er trist å ikke få brukt utdannelsen min. Trist å ikke ha kolleger. Aldri jobbfest. Aldri julebord. Aldri en god lønn. Aldri feriepenger. Så sorgen er nok der bestandig. Men som sagt, jeg prøver å finne de lyspunktene som er. 

Anonymkode: 8ded9...3d3

[AnonymBruker]

Sørger over alt det der. Både jobb og ikke minst alt det andre. Alt jeg syntes var gøy. Kanoturer og båtturer i sol og vind, mopedturer på grusveier, kvelder med bålfyring, hytteturer foran peisen…. 

Og matgleden. At jeg kunne kose meg med mat uten å bekymre meg for om jeg skulle bli dårlig av den. 

 

 

Anonymkode: dc302...99f

[AnonymBruker]

Sørger på en måte fortsatt men har akseptert situasjonen og det hjelper meg å ikke deppe like mye over det 

Anonymkode: 36367...372

[AnonymBruker]

For meg var det en sorg i begynnelsen. Om jeg trener/er aktiv minst et par timer helst hver dag så fungerer jeg bedre (er ufør på grunn av psyken) så har jeg bestemt meg for at trening er jobben min. Spesielt de dagene jeg trener med andre. Det - og å være frivillig i bruktbutikk - hjelper veldig. Men får å klare og være frivillig 4-6 dager i måneden bør jeg trene. Om du klarer å fylle dagen med noe meningsfyllt hjelper det på sorgen over å være ufør.

Bare så det er sagt - selv om jeg trener et par timer om dagen for å fungere bedre blir jeg ikke bra nok for å ha en vanlig jobb, men hverdagen med unger og husarbeid fungerer mye bedre.

Anonymkode: e6de1...bbd

[AnonymBruker]

Det gikk ikke over for min del i hvertfall. Jeg var på konstant jakt etter noe som kunne gi meg mål, mening, mestringsfølelse og verdighet i livet. Og til slutt fant jeg en bitteliten deltidsjobb jeg kan gjøre hjemmefra, som er forenelig med min sykdom. Elendig betalt, men jeg hadde omså gjort det gratis ettersom det gir meg det mentale påfyllet jeg trenger for å ikke gå på veggen.

Anonymkode: 9a5f4...f1a

[AnonymBruker]

Jeg går mot ufør nå, antageligvis, og for å være ærlig så ser jeg på det som en enorm mulighet faktisk. Som ufør har jeg økonomisk trygghet resten av livet og jeg kan fylle livet mitt med det som bygger meg opp og gjør meg godt. Jobb har knekt meg helt, jeg tåler ikke presset og stresset over tid (jeg har K-PTSD og har nok nådd en slags tålegrense for livet med stress, da jeg ble fullstendig utbrent for noen år siden og sliter med å komme meg tilbake i form pga traumer som hele tiden trigges av å være så sliten). Med uføretrygd kan jeg f eks studere hva jeg vil med passende studiebelastning bare fordi jeg er interessert, uten krav til prestasjon eller problemer med å finansiere det. Jeg kan starte prosjekter der jeg styrer min egen tid fullstendig, kun ut av interesse, der jeg ikke trenger bekymre meg for om det er lønnsomt nok til å leve av. Jeg kan forsøke på andre måter enn å være ansatt et sted å tjene penger og ha et meningsfullt liv. 
 

Med det sagt så har jeg dager der jeg skulle ønske jeg hadde det sosiale som mange i arbeid har. At man treffer folk hver dag og har et fellesskap man inngår i. Men jeg tror at jeg når jeg er ferdig med AAP, kan finne meg et fellesskap utenom jobb. Mulig jeg er naiv, men det fremstår som løsningen på mange problemer for meg nå å bare bli erklært ufør. 
 

Alt er selvfølgelig annerledes om man er syk på en måte som gjør at man er helt pleietrengende og har veldig begrensede muligheter. Jeg er «heldig» og er syk på en måte som gjør at jeg antageligvis kan lære meg å tilpasse dagene og aktivitetene på en måte som gjør at jeg kan ha ganske bra livskvalitet likevel. 

Anonymkode: cf350...250

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er nok lettere å akseptere om man lan jobbe noe?

Jeg går mot ufør, og har invalidiserende sykdom.

Så min sorg i starten gikk på «kan jeg jobbe igjen raskt». Så flyttet den seg over til «kan jeg noen gang jobbe». 
 

Men for meg er nå sorgen ikke jobb, men at jeg mistet hele livet.

Kan ikke følge opp eget barn, kan ikke være vanlig kjæreste. Kan ikke ta en vanlig dusj, eller spise et måltid vanlig. Kan ikke lage middag. Kan ikke ha besøk, eller se på en serie. Kan ikke besøke familie, eller feire høytider. Kan ikke få flere barn.

Og så videre.

For meg havnet etterhvert jobb laaaaangt nedpå sørgelista. 
 

Om jeg hadde kunnet jobbe deltid hadde jeg nok synes det var kjipt å ikke kunne satse i jobbsammenheng. Jeg har jo en gang hatt ambisjoner.

Men alt i alt betyr det minst egentlig om man får det dårlig nok. 
 

Men sorgen over ting man mister tar tid, og jobb tror jeg man klarer komme litt over.

De andre tingene klarer jeg nok ikke komme forbi, fordi det betyr så mye - det er jo hele livet. 

Anonymkode: bec0d...24a

Samme her bare at jeg rakk ikke å få barn før jeg ble syk, som også er en stor sorg i seg selv, men kanskje også godt akkurat nå. 

Ja, jeg savner jobb, men jeg savner alt det andre mer. Å sitte på verandaen. Å dra ut av huset. Å kjenne vinden, regnet. Treffe venner, være med på familiefeiringen. Se en film med mannen, lage mat til oss. Å kunne dusje når jeg har lyst 

Når man mister så mye vi har gjort havner jobb langt nede på lista. Jeg håper du får en bedre periode snart❤️

Anonymkode: 35e58...fa7

[AnonymBruker]

Etter å ha kjempet lenge nok var det en befrielse å få på plass en sikker og fast inntekt.

Så føler ikke noen sorg nei, klarer meg fint økonomisk som ufør. Kan endelig leve et bra liv uten å kjempe mot systemet.

Anonymkode: 1fc07...314