Dere som har opplevd traumer, gjerne over tid, føler dere at dere overdriver?

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp under stor omsorgssvikt, for å gjøre det kort, men jeg har ikke egentlig skjønt hvor mye det har preget meg før i voksen alder. 

Lang historie kort: Jeg havnet på dps, egentlig for å starte med ny adhd-medisin, men måtte også snakke med psykolog da jeg var helt ferdig mentalt, jeg hadde slitt lenge da og var sykemeldt. Og etterhvert kom konklusjonen om at jeg har kompleks ptsd, med alt som følger med det.

Så poenget mitt. Jeg føler at jeg lyver og overdriver når jeg forteller om ting og tang, selv om jeg vet at jeg har opplevd dette, så er jeg samtidig redd for at jeg dikter det? Det er en merkelig følelse, for jeg føler at det ikke er meg det handler om, men en tilfeldig liten jente. Jeg kjenner ikke følelser, så minnene er ofte ganske "klinisk".

Jeg leste en kommentar her i sted om en som forteller om det samme, og det fikk meg til å lure på om det er vanlig å føle det slik som jeg gjør..?

Anonymkode: c18dd...693

[AnonymBruker]

Ja, jeg gjør også det i alle fall. Har også KPTSD. 

Anonymkode: 7e68c...20e

[AnonymBruker]

Tja, er blitt bedre til å ikke ha denne følelsen og å vite at den følelsen ikke er sann. Leste engang noe som var skrevet av noen med ptsd "jeg underdriver alltid meg selv i frykt for å overdrive men det hele ender med at jeg bagatelliserer meg selv", den kjente jeg litt på. Også vet jeg at det jeg har opplevd er så langt unna det de "normale" har opplevd, så det kan føles litt usant, litt sånn -nei, dette går da ikke an vel, sånn ser en bare på film og knapt nok det, så ingen vil tro dette likevel, her er det best å bare ikke utdype for mye for dette er for sprøtt. 

Anonymkode: 2968d...89f

[Gjest supernova_87]

.

Endret 14. september 2022 av supernova_87

[AnonymBruker]

Ja. Kan fortelle hele historien uten å trekke en mine. Som om jeg forteller en oppdiktet historie. Det er liksom ikke meg, for jeg er ikke henne mer. Det har ikke skjedd meg, det kjennes ut som noen andre. Kanskje det ikke var så ille likevel? Overdriver jeg? Var det kanskje ikke slag, kanskje mer en klaps? Var de ikke fulle, var de bare engasjerte? Kanskje måten de behandlet meg på i oppveksten var normal og bare jeg som er dramatisk og innbiller meg det var omsorgssvikt når de egentlig oppdro meg på en normal måte?

Er til å bli gal av, så distanserer meg fra hele greia selv om dps og alle behandlere sier det er legitimt så lurer jeg noen gang på om jeg lyver eller har funnet på hele greia.

Anonymkode: cd60a...0a7

[AnonymBruker]

Jeg er redd for at andre skal tro det er overdrivelse ja

Anonymkode: fdec6...0bb

[AnonymBruker]

Vil heller si jeg har underdrevet endel, dvs. det er flere andre som har ment at jeg helt sikkert overdriver -når jeg ikke har fortalt 10% en gang...!

Anonymkode: 5787d...d4b

[AnonymBruker]

Når det ikke handler om samtaler med andre, så har jeg forresten mang en gang lurt på om jeg overdriver. Ja, hadde jeg "klart" å fortsette å leve kuet, manipulerrt og mobbet så hadde ikke vår families historie endt opp som en familietragedie. Men jeg klarte jo ikke det...jeg klarte ikke å la det fortsette, la meg selv bli utslettet for at andre skulle beholde fasaden sin.

Anonymkode: 5787d...d4b

[Duff]

Av og til føler jeg at jeg overdriver ja. Det er jo ingen foreldre som mobber og psyker ut egne barn, det er liksom for utrolig til at det kan være sant. Dessuten kan det jo være de har rett,- jeg er en vanskelig person ingen kan like. Tante liker meg og støtter meg men hun er jo også en slik person sier de så hvem vet...

[AnonymBruker]

Duff skrev (39 minutter siden):

Av og til føler jeg at jeg overdriver ja. Det er jo ingen foreldre som mobber og psyker ut egne barn, det er liksom for utrolig til at det kan være sant. Dessuten kan det jo være de har rett,- jeg er en vanskelig person ingen kan like. Tante liker meg og støtter meg men hun er jo også en slik person sier de så hvem vet...

Min eks er som dine foreldre, mobber eget barn. Jeg har også opplevd å ikke bli trodd da jeg forsøkte å få hjelp av familievern og barnevern. Det er veldig trist for barnet har tydelig tatt skade av det, dårlig selvfølelse. Det jeg vil si til deg er bare at jeg vet at slikt skjer selv om man ikke skulle tro det. Det finnes foreldre som mobber sine egne barn. Trist at du har opplevd det. Men aldri tvil på dine følelser. ❤️

Anonymkode: cbfc3...db3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Min eks er som dine foreldre, mobber eget barn. Jeg har også opplevd å ikke bli trodd da jeg forsøkte å få hjelp av familievern og barnevern. Det er veldig trist for barnet har tydelig tatt skade av det, dårlig selvfølelse. Det jeg vil si til deg er bare at jeg vet at slikt skjer selv om man ikke skulle tro det. Det finnes foreldre som mobber sine egne barn. Trist at du har opplevd det. Men aldri tvil på dine følelser. ❤️

Anonymkode: cbfc3...db3

Uff det var vond lesning ang din eks og barnet. Det er gjerne slik at de er veldig gode til å snakke for seg i møte med andre voksne, det er mellom barnet evt partner at det er tydelig. Psykisk vold er det det er. Utrolig vanskelig å ta tak i. Jobbet noen år i bhg og så en far holde på slik, var helt umulig å få nok kjøtt på beinet til at man kom noen vei. Nå vet jeg ikke hvordan den saken endte, jeg sluttet før den tid men stakkars for ett unnvikende barn det var.

Anonymkode: 93a8b...7cc

[AnonymBruker]

Ptsd er det hvis man fortsatt har store funksjonsnedsettende plager i flere år etter det skjedde. 

Dvs at selvom noen har opplevd en helt forferdelig barndom så betyr ikke det at man har ptsd kun pga det for man må også ha ofte mareritt og flashbacks fra da det skjedde blant annet. 

Anonymkode: a5b74...f35

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ptsd er det hvis man fortsatt har store funksjonsnedsettende plager i flere år etter det skjedde. 

Dvs at selvom noen har opplevd en helt forferdelig barndom så betyr ikke det at man har ptsd kun pga det for man må også ha ofte mareritt og flashbacks fra da det skjedde blant annet. 

Anonymkode: a5b74...f35

Er det vanlig å ha mareritt for noe som skjedde med deg som barn når du er voksen? Vil ikke marerittene endre seg etter så mange år?

Anonymkode: cbfc3...db3

[AnonymBruker]

Jeg distanserer meg helt fra det som skjedde og kan forklare om traumene uten reaksjoner. Som jeg snakker om været. Er en forsvarsmekanisme. I retten måtte advokaten min forklare hvorfor jeg var så kald når jeg forklarte meg om de seksuelle overgrepene. 

I tillegg har jo familien min alltid sagt at mine følelser og reaksjoner er feil, så har blitt vant til å skjule de godt. Familien min har også sagt og uttrykket at det ikke er så ille det jeg har gått igjennom, at de har det verre og evner ikke å sette seg inn i hva jeg har gått igjennom - "det er jo bare psykisk, det er bare å legge det bak seg" osv mens jeg sitter å hører hvor forferdelig de har det med vondt i benet, nakken etc - så føler ofte at jeg overdriver. Vond følelse. 

Først når jeg begynte med traumebehandling kom det litt følelser frem når vi gikk igjennom minner. 

Anonymkode: 0c295...273

[Duff]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Er det vanlig å ha mareritt for noe som skjedde med deg som barn når du er voksen? Vil ikke marerittene endre seg etter så mange år?

Anonymkode: cbfc3...db3

Kommer nok helt an på hva som ligger som grunn for ptsd. Ting fra barndommen som har gått over år er ofte en kompleks ptsd. Jeg har ikke mareritt, de stoppet når jeg begynte på ungdomsskolen. Etter det har marerittene vert samme som for alle andre friske mennesker.

[AnonymBruker]

Jeg har aldri fortalt min historie, bare bruddstykker av hendelser, og jeg underdriver alltid. Av en eller annen grunn har jeg en tvangsmessig følelse av at jeg må beskytte andre mot «mine» ting… At det blir for mye for mine nærmeste å vite alt om hva som har skjedd med meg. Mannen min vet mye, men da er det praktisk info, klarer aldri å koble på følelsene. Har gått i Emdr terapi, men fikk bare 10 timer, skal jeg ha mer må jeg henvises på nytt. Innerst inne kunne jeg ha tenkt meg å fortalt min mor alt, løftet ansvaret tilbake på henne, for det som skjedde med meg var hennes ansvar, men jeg klarer ikke for hun kommer ikke til å tåle det!

Anonymkode: ec456...999

[AnonymBruker]

Jeg fortalt til fastlegen min da jeg var seksten. Trodde jeg skulle få hjelp. Men ble møtt med "Nå må du slutte å lyve. Ingenting av det du forteller er sant." Etter det har jeg alltid underdrevet og vært veldig nøye med å bare fortelle om de mildeste tingene. 

Anonymkode: eeca2...e2f

[AnonymBruker]

Duff skrev (9 timer siden):

Kommer nok helt an på hva som ligger som grunn for ptsd. Ting fra barndommen som har gått over år er ofte en kompleks ptsd. Jeg har ikke mareritt, de stoppet når jeg begynte på ungdomsskolen. Etter det har marerittene vert samme som for alle andre friske mennesker.

Da jeg var barn opplevde jeg frykt for et familiemedlem og hadde mareritt knyttet til diverse opplevelser med denne. Men så ga det seg som ungdom da jeg ble adskilt fra personen jeg var redd for. Som voksen har jeg nå gått på en smell og opplever sterke mareritt daglig med følelse av hjelpesløshet og å være handlingslammet, ikke bli sett/forstått. Lurer på om det kan ha en sammenheng? Jeg har ikke noen å snakke med om dette.

Anonymkode: cbfc3...db3

[AnonymBruker]

Jeg er ihvertfall redd for at andre skal tro jeg overdriver. "Så ille kan det da ikke ha vært", osv. 

Er det dette som er gaslighting..? (har aldri skjønt det uttrykket 😛 )

Men ja, jeg føler også at "tenk om jeg bare overreagerer, kanskje det ikke var så ille, at det bare er jeg som er rar", osv. 

Spesielt med tanke på at andre som var tilstede ikke later til å ha oppfattet ting likt som meg. 

Anonymkode: 56ed5...d32

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg er ihvertfall redd for at andre skal tro jeg overdriver. "Så ille kan det da ikke ha vært", osv. 

Er det dette som er gaslighting..? (har aldri skjønt det uttrykket 😛 )

Men ja, jeg føler også at "tenk om jeg bare overreagerer, kanskje det ikke var så ille, at det bare er jeg som er rar", osv. 

Spesielt med tanke på at andre som var tilstede ikke later til å ha oppfattet ting likt som meg. 

Anonymkode: 56ed5...d32

Ja det er den avvisningen på følelsene som man har fått av andre tidligere som gjør at man fortsetter å si til seg selv at man overreagerer og at det ikke var så ille. Men det kan være mange grunner til at andre overser følelsene dine. Det behøver ikke være fordi de har rett. Kanskje de ikke forstår eller kanskje de forstår men de tror at det er best å ikke gjøre mer ut av det fordi det kan gjøre vondt verre for deg (misforstått men ofte sånn man tenkte før) eller det kan være at de ikke orker å ta det innover seg fordi de var ansvarlige for å beskytte deg. 

Anonymkode: cbfc3...db3