Redd for senskader og endret kropp

[AnonymBruker]

Jeg og samboer har snakket om å få barn. Men en ting som holder meg mye igjen er redselen jeg har for at kroppen min skal endre seg og alle skadene kroppen kan få. 

Jeg tenker da både at kroppen min kan endre seg til det "styggere". Med hengete pupper og slapp hud på magen. Jeg har ikke den beste selvfølelsen fra før og har tidligere slitt med spiseforstyrrelser som jeg merker så smått kan komme tilbake de gangene jeg har gått opp i vekt og jeg bestemmer meg for å gå ned noen kg. 

I tillegg, det som kanskje er det verste, er skader som at underlivet ser ugjenkjennelig ut, at livmoren kan henge ut av skjeden, at man kan revne slik at man får urinlekkasje og til og med ikke klarer å kontrollere avføringen, at magemusklene kan rives fra hverandre og at man kan bli slappere i underlivet. Dette er jo helt sinnsykt! 

Jeg vil jo også at samboeren min skal se på kroppen min og synes den er fin. Ikke "jeg elsker deg akkurat sånn som du er". Fin tanke, men jeg vil jo at han skal like det han ser, og jeg vil at jeg skal føle meg vel i egen kropp. Det skremmer meg skikkelig at jeg kan ende opp med en kropp jeg føler meg uvel i. Og det skremmer meg kanskje enda mer at man blir ugjenkjennelig der nede og få slike skader. Det gjør at jeg nesten ikke tørr å få barn.. 

Jeg har ingen direkte spørsmål her. Jeg bare håper noen kan si noe som gjør at jeg føler det mindre vanskelig enn det jeg føler i dag. 

Anonymkode: 5e4b7...d0b

[AnonymBruker]

Altså, det er jo en reel risiko at kroppen og underlivet vil endre seg etter en graviditet og fødsel, å si noe annet ville være å lyve. Så spørsmålet er jo om det betyr mest for deg å få barn eller å ha en «fin» kropp. 

Anonymkode: 869b4...793

[saltvann]

Om du kun får 1 barn, så vil nok det være lett for kroppen å komme tilbake. men med flere graviditeter så er det større sjanser for hengepupper og man ikke blir like tynn igjen. Livet er mer hektisk og man prioriterer kanskje ikke treningen fremfor å være med disse vakre skapningene man har laget. På kvelden er man jo utslitt!

Gjør det som føles riktig ut for deg. Om mannen din kun elsker deg for hvordan du ser ut, så er det best å ikke få barn. Når man får barn sammen så elsker man den andre personen også på flere områder.

Livet skjer, man kan få sykdommer og depresjoner. Da er det viktig at man holder sammen for den man er og ikke for den man ser ut som.

[AnonymBruker]

Her virker det som du har større problemer med deg selv enn det du kan få hjelp til her. Jeg kan nok se noen endringer på meg, men nå som jeg er over 40 vil jeg tro slike endringer ville kommet krypende etter hvert uansett, bare pga alder. 

Anonymkode: 31db6...806

[tangent]

Det er ingen garanti for at noen av disse tingene ikke kommer til å skje. Men du kan jo se rundt deg på mødre rundt i samfunnet,og da vil du se at det er mange som ikke ser annerledes ut enn folk uten barn. Hvis du er glad i å holde deg i form og spiser sunt, så kommer du nok til å klare det etter du har blitt mor også. 

Nå har de fleste av venninnene mine barn, og det er ingen av oss som har opplevd noen traumatiske endringer etter fødsel. De endringene som har skjedd med meg handler mer om alder og manglende prioritering av trening, heller enn fødsel. Men du må selvsagt ikke få barn om du ikke ønsker å risikere det. 

[AnonymBruker]

Ja, det kan selvfølgelig skje og noe av det skjedde meg. Ingen kan komme å si at risiko er null. Jeg fikk ruptur grad 4 og har skader jeg bare må leve med

Anonymkode: 5983c...5be

[AnonymBruker]

Dette er jo høyst individuelt, men ift kroppslige endringer, så er ikke det nødvendigvis noe som MÅ skje. Jeg er i førtiårene og har født to barn (åtte år siden sistemann kom).

Jeg har opprettholdt gode vaner, og har sunt kosthold og trener flere ganger i uka selv om jeg har barn (og har gjort det fra få uker etter at de ble født). Jeg er slank og har en bmi på 22, og kroppen min ser helt lik ut som før jeg fikk barn. 

Genetikk spiller også sikkert litt inn - jeg fikk ingen strekkmerker i noen av svangerskapene (selv om jeg har mye strekkmerker på bena etter at jeg vokste raskt i tenårene), og jeg har relativt små pupper, så jeg har heller ikke fått hengepupper.

Poenget er bare at en del av de kroppslige endringene (overvekt, slapp i fisken etc) kan man faktisk unngå ved å ta fornuftige valg. Det er ikke noe som MÅ skje selv om man får barn.

Anonymkode: bf73b...588

[AnonymBruker]

Blir jo litt trist dersom du som 70 åring angrer på at du ikke fikk barn for du var bekymret for å få stygg kropp.

Når du har passert 50 er kroppen i forfall uansett. 

Anonymkode: 9c960...dc8

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker said:

Blir jo litt trist dersom du som 70 åring angrer på at du ikke fikk barn for du var bekymret for å få stygg kropp.

Når du har passert 50 er kroppen i forfall uansett. 

Anonymkode: 9c960...dc8

Det er mulig jeg uttrykket meg uklart. For alle som svarer her svarer kun som om jeg bare er redd for å få en stygg kropp. Jeg er redd for det, ja, men jeg er enda mer redd for å få et sprengt underliv som et ugjenkjennelig, skader som gjør at jeg tisser på meg, blir slapp i underlivet og at livmoren skal henge ut. Dette skremmer meg veldig. Og det har ikke noe med utseendet å gjøre. Men at en fødsel faktisk kan skape så store skader på kroppen. 

Anonymkode: 5e4b7...d0b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er mulig jeg uttrykket meg uklart. For alle som svarer her svarer kun som om jeg bare er redd for å få en stygg kropp. Jeg er redd for det, ja, men jeg er enda mer redd for å få et sprengt underliv som et ugjenkjennelig, skader som gjør at jeg tisser på meg, blir slapp i underlivet og at livmoren skal henge ut. Dette skremmer meg veldig. Og det har ikke noe med utseendet å gjøre. Men at en fødsel faktisk kan skape så store skader på kroppen. 

Anonymkode: 5e4b7...d0b

Jeg har født 3 barn og har ikke opplevd noe av det du nevner her.

Anonymkode: b19d8...bd1

[tussi680]

Takket være din mor har jo du kommet til verden? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg og samboer har snakket om å få barn. Men en ting som holder meg mye igjen er redselen jeg har for at kroppen min skal endre seg og alle skadene kroppen kan få. 

Jeg tenker da både at kroppen min kan endre seg til det "styggere". Med hengete pupper og slapp hud på magen. Jeg har ikke den beste selvfølelsen fra før og har tidligere slitt med spiseforstyrrelser som jeg merker så smått kan komme tilbake de gangene jeg har gått opp i vekt og jeg bestemmer meg for å gå ned noen kg. 

I tillegg, det som kanskje er det verste, er skader som at underlivet ser ugjenkjennelig ut, at livmoren kan henge ut av skjeden, at man kan revne slik at man får urinlekkasje og til og med ikke klarer å kontrollere avføringen, at magemusklene kan rives fra hverandre og at man kan bli slappere i underlivet. Dette er jo helt sinnsykt! 

Jeg vil jo også at samboeren min skal se på kroppen min og synes den er fin. Ikke "jeg elsker deg akkurat sånn som du er". Fin tanke, men jeg vil jo at han skal like det han ser, og jeg vil at jeg skal føle meg vel i egen kropp. Det skremmer meg skikkelig at jeg kan ende opp med en kropp jeg føler meg uvel i. Og det skremmer meg kanskje enda mer at man blir ugjenkjennelig der nede og få slike skader. Det gjør at jeg nesten ikke tørr å få barn.. 

Jeg har ingen direkte spørsmål her. Jeg bare håper noen kan si noe som gjør at jeg føler det mindre vanskelig enn det jeg føler i dag. 

Anonymkode: 5e4b7...d0b

Ingenting av de tingene hendte meg og jeg er slankere enn før jeg ble gravid. Magen er like flat og fin. Ingen problemer med underlivet. Man hører stort sett bare skrekkhistoriene.

Anonymkode: 7c1f8...c87

[AnonymBruker]

1 minutt siden, tussi680 said:

Takket være din mor har jo du kommet til verden? 

Så derfor kan man ikke være redd? Jeg skjønner jo at man bare må hoppe i det og la det bli som det blir dersom man vil ha barn. Men jeg er redd. Og jeg må få lov til å være redd.. 

Anonymkode: 5e4b7...d0b

[AnonymBruker]

Tenker at når ting som dette holder deg tilbake er du gjerne ikke på en plass i livet ditt der det er lurt å få barn i det hele tatt.

Anonymkode: a4523...222

[snurk]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Det er mulig jeg uttrykket meg uklart. For alle som svarer her svarer kun som om jeg bare er redd for å få en stygg kropp. Jeg er redd for det, ja, men jeg er enda mer redd for å få et sprengt underliv som et ugjenkjennelig, skader som gjør at jeg tisser på meg, blir slapp i underlivet og at livmoren skal henge ut. Dette skremmer meg veldig. Og det har ikke noe med utseendet å gjøre. Men at en fødsel faktisk kan skape så store skader på kroppen. 

Anonymkode: 5e4b7...d0b

Det blir jo litt som å si at man er redd for å kjøre bil for hvordan vil kroppen se ut om man kolliderer. Begge deler kan jo i teorien skje, men de færreste går rundt å bekymrer seg for det 🤷‍♀️ Hvis det noen gang skulle bli så ille som du forespeiler i eksemplet ditt så får man operasjon for å fikse på det. 

Jeg har to barn og kroppen min ser naturligvis litt annerledes ut. Men som en annen bruker nevner ovenfor her så er det jo naturlig at kroppen endrer seg uannsett, man blir jo tross alt eldre. For det andre så er fokuset mitt skiftet fra å bekymre meg så mye om min egen kropp og utseende, barna mine er uannsett 100% verd det. Jeg er i midten av 30-årene, har to barn og er gift - jeg gidder rett og slett ikke bruke tid på å bekymre meg over at magen ikke er flat nok og at puppene ikke er like spenstige som de en gang var. Derimot bekymrer jeg meg for om elstejenta kommer til å trives på skolen og om minstemann har for lange dager i barnehagen.

Jeg brukte en gang å henge meg opp i disse tingene, men det er veldig deilig å ha gitt litt slipp på disse tingene for livet er faktisk mere enn å ha et glansbilde av en kropp ❤

 

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Tenker at når ting som dette holder deg tilbake er du gjerne ikke på en plass i livet ditt der det er lurt å få barn i det hele tatt.

Anonymkode: a4523...222

Alt annet ligger til rette. Vi har enebolig, begge med fast stilling og god jobb og inntekt. Jeg tror ikke denne redselen noen gang vil gå bort, eller redselen for å føde. Tror jeg bare må hoppe i det. Hvis ikke kan jeg jo aldri få barn

Anonymkode: 5e4b7...d0b

[AnonymBruker]

2 minutter siden, snurk said:

Det blir jo litt som å si at man er redd for å kjøre bil for hvordan vil kroppen se ut om man kolliderer. Begge deler kan jo i teorien skje, men de færreste går rundt å bekymrer seg for det 🤷‍♀️ Hvis det noen gang skulle bli så ille som du forespeiler i eksemplet ditt så får man operasjon for å fikse på det. 

Jeg har to barn og kroppen min ser naturligvis litt annerledes ut. Men som en annen bruker nevner ovenfor her så er det jo naturlig at kroppen endrer seg uannsett, man blir jo tross alt eldre. For det andre så er fokuset mitt skiftet fra å bekymre meg så mye om min egen kropp og utseende, barna mine er uannsett 100% verd det. Jeg er i midten av 30-årene, har to barn og er gift - jeg gidder rett og slett ikke bruke tid på å bekymre meg over at magen ikke er flat nok og at puppene ikke er like spenstige som de en gang var. Derimot bekymrer jeg meg for om elstejenta kommer til å trives på skolen og om minstemann har for lange dager i barnehagen.

Jeg brukte en gang å henge meg opp i disse tingene, men det er veldig deilig å ha gitt litt slipp på disse tingene for livet er faktisk mere enn å ha et glansbilde av en kropp ❤

 

Tusen takk for dette svaret ❤️ og det var jo en veldig god sammenlikning. Jeg har aldri tenkt på det sånn. 

Tankegangen min blir jo kanskje endret når jeg først har fått barn. Men det er jo vanskelig å se for seg nå. 

Anonymkode: 5e4b7...d0b

[AnonymBruker]

Altså , jeg har fire barn, ingen strekkmerker. 
Sydd noen få sting, livmora henger på plass fremdeles. Puppene er nokså greie, kan hoppe på trampoline uten at jeg tisser på meg , husker knipeøvelser hver uke, og er i bra form. 
Er stolt av mine barn som kommet seg opp og frem. 
Eg mere opptatt av å holde huden og ryggen i form. 
En kan få helseproblemer senere i livet som ikke har noe som helst med svangerskap å gjøre . 

Anonymkode: 93b17...bc4

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Ja, det kan selvfølgelig skje og noe av det skjedde meg. Ingen kan komme å si at risiko er null. Jeg fikk ruptur grad 4 og har skader jeg bare må leve med

Anonymkode: 5983c...5be

Kan jeg spørre hva slags plager? Og kan det ikke opereres? 

Anonymkode: c9a58...bb3

[AnonymBruker]

Nå er vel angst (og depresjon) vanlig i forbindelse med spiseforstyrrelser. Du beskriver et senario du absolutt ikke kan kontrollere, men du lar dette kontrollere din avgjørelse om å få barn. Mange likhetstrekk her med det å ha en pågående spiseforstyrrelse, og kan minne om type helseangst eller stort kontrollbehov. Ville gått i samtaler før jeg valgte å få barn, for å gi barnet en start med en mor som er best mulig rustet psykisk til å slippe kontrollen og tåle alle de endringene livet som gravid og mor bringer.  

Anonymkode: 50b76...cd5