Når man blir sittende på sidelinjen og se sitt eget liv gå i feil retning (valg av mann/kjærlighetssorg)

[AnonymBruker]

Jeg gikk fra mannen min. Det var tungt alene med barn, hus og økonomi. Jeg møtte en annen mann. Falt for han. Fortsatt tungt alene. Mannen ønsket at vi skulle forsøke igjen. Jeg sa til slutt ja. Måtte avslutte med den andre. 

Nå sitter jeg her og har kjærlighetssorg jeg ikke kan snakke om, mens jeg forsøker å finne igjen gode følelser for mannen min. Vi har opphevet separasjonen og skal flytte for en frisk start. Kjøpt nytt hus. Lagt ut mitt for salg. Han leide under separasjonen. 

Jeg føler jeg har tatt feil valg, men det finnes ingen mulighet for meg til å stoppe dette her.. Kontrakter er underskrevet. Ting må bare gå sin gang, og jeg sliter med å takle det. Hvordan snu en kjærlighetssorg til forelske i mannen min? Jeg har det så vondt. Vil ikke for alt i verden såre han ved å fortelle om den andre. Han vet jeg var sammen med noen i mellomtiden, men han vet ikke at vi fortsatt møttes da jeg sa ja til å prøve på nytt.  

Anonymkode: 98ba7...781

[Gjest supernova_87]

Hm, men skal da forholdet med mannen bygges på en løgn? Eller på hemmelighold. Folk har forskjellige liv, men jeg tror jeg ville satset på ærlighet. Du kommer jo til å være trist fremover. Hva med å si det som det er. At du valgte dere fordi det er det du vil mest, men at det også smerter fordi du hadde noe med en annen. 

Tror det er enklere også å gjenvinne gode følelser for mannen når du ikke er opptatt av å fornekte og undertrykke både forelskelse og sorg for den andre. 

[AnonymBruker]

Rainstorm skrev (20 minutter siden):

Hm, men skal da forholdet med mannen bygges på en løgn? Eller på hemmelighold. Folk har forskjellige liv, men jeg tror jeg ville satset på ærlighet. Du kommer jo til å være trist fremover. Hva med å si det som det er. At du valgte dere fordi det er det du vil mest, men at det også smerter fordi du hadde noe med en annen. 

Tror det er enklere også å gjenvinne gode følelser for mannen når du ikke er opptatt av å fornekte og undertrykke både forelskelse og sorg for den andre. 

Jeg er så redd for å såre mannen min. Han er så lykkelig over at vi har funnet sammen igjen. Jeg er jo egentlig glad for det jeg også. Jeg tror jeg kan ha to følelser inni meg samtidig, at jeg har en sorg over én mann, samtidig som jeg gleder meg over en annen, men er redd mannen min ikke vil tro det. 

Anonymkode: 98ba7...781

[Gjest supernova_87]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg er så redd for å såre mannen min. Han er så lykkelig over at vi har funnet sammen igjen. Jeg er jo egentlig glad for det jeg også. Jeg tror jeg kan ha to følelser inni meg samtidig, at jeg har en sorg over én mann, samtidig som jeg gleder meg over en annen, men er redd mannen min ikke vil tro det. 

Anonymkode: 98ba7...781

Skjønner det godt. Og det er jo et kjempefint utgangspunkt! Så jeg sier ikke at dette er det beste, det må du selv finne ut. Jeg bare hadde tenkt selv at jeg ville heller visst det selv om det såret meg. Fordi ellers ville jeg lagt merke til at det var noe der og grublet fælt på hva det var. Andre er naturligvis annerledes. 

Ærlighet er også en av mine viktigste verdier. Derfor vil jo det påvirke hvordan jeg ville valgt. Andre vil absolutt ikke si det. 

Definitivt kan man ha to følelser samtidig. Men dersom du i hverdagslivet må skjule, gjemme og undertrykke den ene tror jeg det går utover andre følelser. Da er det bedre å virkelig bare la begge være der, selv om man ikke handler på begge. 

Lykke til!

[tangent]

Jeg synes det er dumt for deg at du setter deg i en passiv posisjon i livet ditt. Det er faktisk du som valgte å gå tilbake og bryte med den nye. Og du gjorde nok det av grunner du fant tungtveiende. Jeg anbefaler deg å spandere på deg noen timer for å snakke ut og evaluere med en psykolog eller noe. I alle fall om du ikke føler du kan snakke med venninner etc om det. Det er lov at det er vondt. Men det er ikke egentlig umulig å komme ut av. Det er ansvarsfraskrivelse. Det ville vært vanskelig og vondt igjen. Men det er ikke umulig.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Jeg gikk fra mannen min. Det var tungt alene med barn, hus og økonomi. Jeg møtte en annen mann. Falt for han. Fortsatt tungt alene. Mannen ønsket at vi skulle forsøke igjen. Jeg sa til slutt ja. Måtte avslutte med den andre. 

Nå sitter jeg her og har kjærlighetssorg jeg ikke kan snakke om, mens jeg forsøker å finne igjen gode følelser for mannen min. Vi har opphevet separasjonen og skal flytte for en frisk start. Kjøpt nytt hus. Lagt ut mitt for salg. Han leide under separasjonen. 

Jeg føler jeg har tatt feil valg, men det finnes ingen mulighet for meg til å stoppe dette her.. Kontrakter er underskrevet. Ting må bare gå sin gang, og jeg sliter med å takle det. Hvordan snu en kjærlighetssorg til forelske i mannen min? Jeg har det så vondt. Vil ikke for alt i verden såre han ved å fortelle om den andre. Han vet jeg var sammen med noen i mellomtiden, men han vet ikke at vi fortsatt møttes da jeg sa ja til å prøve på nytt.  

Anonymkode: 98ba7...781

Du kan ikke forelske deg i hvem som helst. Er mannen dårlig burde du fremdeles være borte fra han. Er mannen bra, burde du ikke ha gått i første omgang.

Man må se etter det gode i en annen person. Kan anbefale deg filmen The Painted Veil, den handler om en kvinne som falt for sin egen mann igjen.

Men for at det skal gå, så må den andre ha noen gode sider. Det at han ønsker å holde familien sammen er jo en sånn god side. Er han voldelig, så hjelper ikke det. 

Anonymkode: 7ab21...d55

[AnonymBruker]

Du kan alltid endre noe. Selv om kontrakter er underskrevet så er det en vei ut. Ja, det er mer upraktisk, men du må ta tak i livet ditt. 

Ingen andre kan gjøre det for deg. Du må innse at dette var et dårlig valg, og velge å gjøre noe med det. Ikke gjør deg selv til et offer når du kan endre dette.

Anonymkode: 11d10...90d

[AnonymBruker]

tangent skrev (3 minutter siden):

Jeg synes det er dumt for deg at du setter deg i en passiv posisjon i livet ditt. Det er faktisk du som valgte å gå tilbake og bryte med den nye. Og du gjorde nok det av grunner du fant tungtveiende. Jeg anbefaler deg å spandere på deg noen timer for å snakke ut og evaluere med en psykolog eller noe. I alle fall om du ikke føler du kan snakke med venninner etc om det. Det er lov at det er vondt. Men det er ikke egentlig umulig å komme ut av. Det er ansvarsfraskrivelse. Det ville vært vanskelig og vondt igjen. Men det er ikke umulig.

Neida, det er ikke meningen å virke som jeg ikke har valgt selv. Men  er umulig å komme ut av nå. Det er hus lagt ut for salg her, og nytt kjøpt. Dvs at valget må gå sin gang (noe som kanskje er positivt, fordi det kan kanskje gjøre at tiden gjør det lettere for meg?). 

Det kan også godt hende jeg hadde valgt det samme på nytt. Men nå føles det feil, og det er så vondt. Har slitt mye med beslutningsvegring og beslutningsangst før også. I alle mulige områder av livet. 

Anonymkode: 98ba7...781

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Har slitt mye med beslutningsvegring og beslutningsangst før også. I alle mulige områder av livet. 

Anonymkode: 98ba7...781

Da er jo dette problemet. Du har ikke tilfeldigvis borderline PF/emosjonelt ustabil PF? Det er typisk symptom at man ‘hopper rundt’ når det kommer til valg av alt fra utdanning, arbeid, partner, religion og legning.

Jeg tror dette handler om at man har vært utsatt for traumer som liten, og ikke har fått smakt på og dannet seg sin egen (frie) mening om hva som er godt og vondt.

Så man halter avgårde i livet, velger noe fordi man har en stemme i seg som sier ‘velg dette, det er riktig for deg’, ‘ikke velg dette, det er bare tapere og syndere som velger dette’, men samtidig føler man at det ikke er riktig heller, så man prøver noe annet, liker det bedre, men føler skam, hopper tilbake til det andre, osv osv osv.

Anonymkode: 7ab21...d55

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Da er jo dette problemet. Du har ikke tilfeldigvis borderline PF/emosjonelt ustabil PF? Det er typisk symptom at man ‘hopper rundt’ når det kommer til valg av alt fra utdanning, arbeid, partner, religion og legning.

Jeg tror dette handler om at man har vært utsatt for traumer som liten, og ikke har fått smakt på og dannet seg sin egen (frie) mening om hva som er godt og vondt.

Så man halter avgårde i livet, velger noe fordi man har en stemme i seg som sier ‘velg dette, det er riktig for deg’, ‘ikke velg dette, det er bare tapere og syndere som velger dette’, men samtidig føler man at det ikke er riktig heller, så man prøver noe annet, liker det bedre, men føler skam, hopper tilbake til det andre, osv osv osv.

Anonymkode: 7ab21...d55

Nei, men jeg har ADHD, oppdaget i voksenlivet. Har skjønt dette er typisk ved ADHD (aldri blitt nevnt noe om personlighetsforstyrrelser eller at det er tegn på det, synes det var et ganske alvorlig forslag 🙈😅). 
 

Men ellers stemmer ting veldig som du forklarer her, jeg har/sliter med det som kalles «emosjonell deprivasjon», vet lite om egne behov, og sliter med å vite eller forstå hva jeg egentlig vil. 

Anonymkode: 98ba7...781

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Nei, men jeg har ADHD, oppdaget i voksenlivet. Har skjønt dette er typisk ved ADHD (aldri blitt nevnt noe om personlighetsforstyrrelser eller at det er tegn på det, synes det var et ganske alvorlig forslag 🙈😅). 
 

Men ellers stemmer ting veldig som du forklarer her, jeg har/sliter med det som kalles «emosjonell deprivasjon», vet lite om egne behov, og sliter med å vite eller forstå hva jeg egentlig vil. 

Anonymkode: 98ba7...781

Ja, beklager, ikke alle som har dette får en personlighetsforstyrrelse.

Men det er jo likevel temmelig alvorlig, når man ikke helt klarer å ta avgjørelser, og dermed heller ikke klarer å bli helt lykkelig.

Har slitt med det samme selv, og jeg har ikke hatt noen personlighetsforstyrrelse (eller adhd). Til slutt falt jeg en person jeg så opp til og bestemte jeg meg for å bli som henne. Hun ble et slags kompass i et stormfullt hav. Dersom hun ville ha gjort en ting, gjorde jeg det, dersom hun ikke ville gjort en ting, droppet jeg det. 

Anonymkode: 7ab21...d55

[AnonymBruker]

Og i tillegg har jeg hatt mange ‘samtaler’ med stemmen i hodet. Det er min mor sin stemme som henger igjen. Hver gang den sier at jeg er egoistisk eller hensynsløs, så svarer jeg at det ikke lengre er hun som bestemmer.

Men det er en nokså tøff prosess. Det gjelder å kjenne igjen at man har en stemme i hodet, altså noen som påvirker en, men som man ikke skal høre på. 

Anonymkode: 7ab21...d55

[AnonymBruker]

Syntes dette er ganske egoistisk av deg. Gå inn i ett (nytt) forhold med en mann du vet du ikke har de rette følelsene for. 

Anonymkode: 99d85...1f4

[AnonymBruker]

Du og mannen skulle ha leid, ikke kjøpt.

Uansett, hus kan selges igjen.

Du forlot mannen din for en grunn.

Han er fremdeles den samme.....

Anonymkode: f734a...fc0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Ja, beklager, ikke alle som har dette får en personlighetsforstyrrelse.

Men det er jo likevel temmelig alvorlig, når man ikke helt klarer å ta avgjørelser, og dermed heller ikke klarer å bli helt lykkelig.

Har slitt med det samme selv, og jeg har ikke hatt noen personlighetsforstyrrelse (eller adhd). Til slutt falt jeg en person jeg så opp til og bestemte jeg meg for å bli som henne. Hun ble et slags kompass i et stormfullt hav. Dersom hun ville ha gjort en ting, gjorde jeg det, dersom hun ikke ville gjort en ting, droppet jeg det. 

Anonymkode: 7ab21...d55

MÅ man bli HELT LYKKELIG? Er det målet i seg selv som alle bør oppnå? Og hvor lenge skal man forvente å være HELT LYKKELIG?

Jeg er HELT LYKKELIG akkurat nå. Men jeg var ikke det i dag tidlig da jeg måtte stå opp. For da ventet så mange oppgaver på meg. 

Og om en time venter nye oppgaver som jeg ikke har så lyst til å gjøre, så da blir jeg litt mindre lykkelig. Da møter jeg hverdagen i oppvaskmaskin og klesvask. Pluss at jeg sa til mannen i går kveld at jeg ville rydde og vaske vaskerommet. 

Så hva skal man gjøre for å bli helt lykkelig`? Hva handler det om? Jeg er lykkelig mesteparten av tiden, fordi jeg finner glede i små ting, og har mye som gleder meg gjennom en dag. 

Anonymkode: 35d7f...40e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Og i tillegg har jeg hatt mange ‘samtaler’ med stemmen i hodet. Det er min mor sin stemme som henger igjen. Hver gang den sier at jeg er egoistisk eller hensynsløs, så svarer jeg at det ikke lengre er hun som bestemmer.

Men det er en nokså tøff prosess. Det gjelder å kjenne igjen at man har en stemme i hodet, altså noen som påvirker en, men som man ikke skal høre på. 

Anonymkode: 7ab21...d55

Ok, du har stemmer i hodet som forteller deg hva du skal gjøre. Håper du ikke hører for mye på dem! Hva skjer om stemmen i hodet sier at du skal drepe moren din eller den du er mest glad i? Datteren/sønnen din, barnebarn, tantebarn osv. 

 

Anonymkode: 35d7f...40e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg gikk fra mannen min. Det var tungt alene med barn, hus og økonomi. Jeg møtte en annen mann. Falt for han. Fortsatt tungt alene. Mannen ønsket at vi skulle forsøke igjen. Jeg sa til slutt ja. Måtte avslutte med den andre. 

Nå sitter jeg her og har kjærlighetssorg jeg ikke kan snakke om, mens jeg forsøker å finne igjen gode følelser for mannen min. Vi har opphevet separasjonen og skal flytte for en frisk start. Kjøpt nytt hus. Lagt ut mitt for salg. Han leide under separasjonen. 

Jeg føler jeg har tatt feil valg, men det finnes ingen mulighet for meg til å stoppe dette her.. Kontrakter er underskrevet. Ting må bare gå sin gang, og jeg sliter med å takle det. Hvordan snu en kjærlighetssorg til forelske i mannen min? Jeg har det så vondt. Vil ikke for alt i verden såre han ved å fortelle om den andre. Han vet jeg var sammen med noen i mellomtiden, men han vet ikke at vi fortsatt møttes da jeg sa ja til å prøve på nytt.  

Anonymkode: 98ba7...781

Tror du virkelig den nye mannen vil ta deg tilbake?

Det løpet er garantert kjørt, så alternativet da er å finne enda en ny mann?

Anonymkode: c9122...212

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Og i tillegg har jeg hatt mange ‘samtaler’ med stemmen i hodet. Det er min mor sin stemme som henger igjen. Hver gang den sier at jeg er egoistisk eller hensynsløs, så svarer jeg at det ikke lengre er hun som bestemmer.

Men det er en nokså tøff prosess. Det gjelder å kjenne igjen at man har en stemme i hodet, altså noen som påvirker en, men som man ikke skal høre på. 

Anonymkode: 7ab21...d55

Ok. Da er det vel ikke noe mer å si om saken.

Håper mannen din tar til fornuft, gjør det slutt med deg og finner seg en stabil kvinne med ryggrad (og uten stemmer i hodet)

Anonymkode: c9122...212

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

MÅ man bli HELT LYKKELIG? Er det målet i seg selv som alle bør oppnå? Og hvor lenge skal man forvente å være HELT LYKKELIG?

Jeg er HELT LYKKELIG akkurat nå. Men jeg var ikke det i dag tidlig da jeg måtte stå opp. For da ventet så mange oppgaver på meg. 

Og om en time venter nye oppgaver som jeg ikke har så lyst til å gjøre, så da blir jeg litt mindre lykkelig. Da møter jeg hverdagen i oppvaskmaskin og klesvask. Pluss at jeg sa til mannen i går kveld at jeg ville rydde og vaske vaskerommet. 

Så hva skal man gjøre for å bli helt lykkelig`? Hva handler det om? Jeg er lykkelig mesteparten av tiden, fordi jeg finner glede i små ting, og har mye som gleder meg gjennom en dag. 

Anonymkode: 35d7f...40e

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Ok, du har stemmer i hodet som forteller deg hva du skal gjøre. Håper du ikke hører for mye på dem! Hva skjer om stemmen i hodet sier at du skal drepe moren din eller den du er mest glad i? Datteren/sønnen din, barnebarn, tantebarn osv. 

 

Anonymkode: 35d7f...40e

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Ok. Da er det vel ikke noe mer å si om saken.

Håper mannen din tar til fornuft, gjør det slutt med deg og finner seg en stabil kvinne med ryggrad (og uten stemmer i hodet)

Anonymkode: c9122...212

Wow…😳

Håper helt seriøst at dere som klikker sånn som dette, ikke har unger.

Anonymkode: 7ab21...d55

[AnonymBruker]

Hva handler kjærlighetssorgen egentlig om? Er det reel sorg over tapet av denne kjæresten? Eller handler det egentlig om sorg over tapet av frihet og tapet av et liv uten mannen din? 
 

Minn deg selv på hvorfor du valgte mannen din. Skriv gjerne ned noen stikkord som du kan kikke på når du føler deg usikker på om du har tatt rett valg. 
Du skriver at du ofte sliter med beslutningsangst, så jeg tenker at du kanskje bør jobbe en del med det. 
 

Hvordan jobber du og mannen for å finne sammen igjen? Går dere til parterapi? Har dere satt av faste dager for å jobbe sammen? Går arbeidet fremover, eller går dere tilbake til gamle vaner?

Anonymkode: b55a4...02c