AnonymBruker Skrevet 11. september 2022 #1 Skrevet 11. september 2022 Opplever foreldrenes mareritt, sønnen er narkoman. Han bor ikke hjemme lenger, men alle tre sønner er tett i alder. Har det selv som mor grusomt vondt og vanskelig døgnet rundt. Sønnen min ønsker ikke hjelp for rusen. Er i tillegg bekymret for småsøsknene hans, mine andre barn. Får inntrykk av at de vet mye mer. Søsken er redd for å «sladre». Kommer frem at de også har lånt han penger som de ikke får tilbake. Tenker på alle vonde følelser og tanker de må sitte med! Har tilbudt dem å finne noen de kan snakke med, (helsesøster, lege, etc.) men de ønsker overhode ikke dette. De er 15 og 17 år. Hva kan jeg gjøre? Anonymkode: fbb8e...fcf
Mt3 Skrevet 11. september 2022 #2 Skrevet 11. september 2022 Snakker du med de da om hvor fælt dette er for deg, og at du er bekymret også for de. Har du noen å snakke med? Er du med i pårørendegruppe eller lignende?
AnonymBruker Skrevet 11. september 2022 #3 Skrevet 11. september 2022 Mt3 skrev (1 minutt siden): Snakker du med de da om hvor fælt dette er for deg, og at du er bekymret også for de. Har du noen å snakke med? Er du med i pårørendegruppe eller lignende? Nei, dette er enda ganske ferskt. Det er nå de siste ukene han har begynt å henge gatelangs rundt og synlig beruset i en av landets største byer. Døgnet rundt. Det har eskalert skremmende fort. I påsken var han her, uten rus. Dette hadde vært utenkelig nå. Men han nekter å ta i mot hjelp, det er mange som står klar til å hjelpe. Nei, sønnene vil helst ikke snakke om broren i det hele tatt. Klarer dermed ikke å komme inn i en posisjon til å gjøre det. De blir bare irriterte. Har noen erfaring med pårørendegrupper? Hvordan fungere dette? Føler meg helt «fersk» her, har det helt grusomt for tiden. TS Anonymkode: fbb8e...fcf
AnonymBruker Skrevet 11. september 2022 #4 Skrevet 11. september 2022 AnonymBruker skrev (2 minutter siden): Opplever foreldrenes mareritt, sønnen er narkoman. Han bor ikke hjemme lenger, men alle tre sønner er tett i alder. Har det selv som mor grusomt vondt og vanskelig døgnet rundt. Sønnen min ønsker ikke hjelp for rusen. Er i tillegg bekymret for småsøsknene hans, mine andre barn. Får inntrykk av at de vet mye mer. Søsken er redd for å «sladre». Kommer frem at de også har lånt han penger som de ikke får tilbake. Tenker på alle vonde følelser og tanker de må sitte med! Har tilbudt dem å finne noen de kan snakke med, (helsesøster, lege, etc.) men de ønsker overhode ikke dette. De er 15 og 17 år. Hva kan jeg gjøre? Anonymkode: fbb8e...fcf Ift at han ikke ønsker hjelp med rusen så er det ofte sånn at de må treffe bunnen totalt, og det er lite du får gjort når han ikke ønsker hjelp til å slutte. Hvor gammel er han? NÅR han treffer bunnen så er det viktig at dere tar tak med en gang, ber han om hjelp så ikke vent til neste dag med å kontakte instanser, da kan det være at han rekker å ombestemme seg. Eventuelt så kan du ta den stygge veien, å ringe politiet å be om rassia når du vet han er rusa og hvor han oppholder seg med andre som ruser seg. Det er ikke garantert at han blir rusfri, men hvis han ikke har vært for lenge i miljøet så kan det hende han får opp øynene nok til å ville komme seg ut av det. Han trenger selvfølgelig ikke vite at det er du som har ringt politiet, og dette kan du gjøre anonymt. De andre søsknene burde absolutt snakke med noen for å bearbeide hva som skjer og kanskje reflektere litt over egne valg og påvirkning fra miljøet rundt seg (forebygge at de også havner i miljøet). Når alt kommer til alt så er det viktig å vite at misbruk (enten det er dop, alkohol, spill eller noe annet) ALLTID har en årsak. Det kan være traumer som ikke er bearbeidet, psykisk lidelse som ligger i bunn, angst , mobbing, seksuelle misbruk, mishandling +++ Når sønnen din er klar for å ta imot hjelp er det derfor viktig at dere forstår at han mest sannsynlig har begynt å ruse seg for å dekke over følelser / tanker knyttet til noe som er vondt og vanskelig, og at det kan bli forbanna tøft og lang vei for han og de rundt å stå i. Her er det også viktig at søsken ikke blir «glemt» i prosessen. Å se noen av sine nærmeste ruset er det noe av det værste jeg har opplevd, men å se personen gå gjennom avrusning var faktisk vanskeligere. Jeg kan ikke tenke meg hvordan det er for en 15 åring å se sin bror slik. Kanskje du kan ta kontakt med skolen eller helsesøster og be om råd? Eventuelt lufte det for fastlegen din? Anonymkode: c3fa9...0b6 1
AnonymBruker Skrevet 11. september 2022 #5 Skrevet 11. september 2022 Så kjipt. Ser noen skriver at man må vente til bunnen er nådd. Jeg forstår ikke hva det betyr. For noen er bunnen døden, for andre å bli hjemløs, for andre er det å miste venner. Hva ruser sønnen din seg på? Prøv å ikke ta det tungt, det kan være en kortvarig vei han er inne på. De aller fleste slutter etter relativt kort stund med rusing. Det er svært få som ender som rusavhengige i år etter år, særlig med familie til å støtte seg Anonymkode: f13fc...ebd
sommerfuglen93 Skrevet 14. september 2022 #6 Skrevet 14. september 2022 Så utrolig kjipt. Jeg vet at politiet er vant til å bli kontaktet av pårørende, og at det går an å ta en samtale med de for å høre hva slags opplevelser de har og eventuelle råd de kan komme med. Jeg har selv vokst opp med en mor som drakk/drikker, og har gått i gruppeterapi hos både Blåkors Kompasset og Ivareta sin Unge Pårørende-gruppe. Om de yngre søsknene ikke er klare for samtale der enda, er det hvert fall kjekt å vite at slike tilbud finnes til den dagen de er klare. Det er mange som er i lignende situasjoner, og det har vært veldig fint for min del å høre om andre sine opplevelser og følelser rundt det å være pårørende. Nå er jo det å være "søsken av" og "barn av" to ulike ting, men noen likheter er det jo. Mye likheter når det kommer til å være redd på den rusavhengige sine vegne, lei seg, skuffet.. Familien er plutselig noe annet enn det den var tidligere. Sånn jeg har forstått det ut fra de samtalene med andre som er søsken av rusavhengige, så er det hvert fall veldig viktig at både du og de andre barna dine finner en balanse mellom å hjelpe og å sette grenser for seg selv. Vil uansett råde deg til å ta kontakt med en organisasjon som spesialiserer seg på dette, f.eks de jeg har nevnt over her. Der er det mange ressurspersoner som vet veldig godt hvordan du har det!
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå