Jeg har endelig bedt om skilsmisse

[AnonymBruker]

Har endelig klart det, og er stolt av meg selv. Samtidig som det er trist og skummelt. Han sliter med psyken, så vi har ikke hatt sex på 10+ år. Har fått et barn til i løpet av den tiden, men det ble laget med sprøyte og kopp.... Mannen er egentlig helt fantastisk på mange måter. Kjempesnill, rettferdig, veldig morsom, smart og en fin person. Men psyken hans ødelegger for han og oss som familie. Så nå kastet jeg til slutt inn håndkleet... Han er knust stakkars. Jeg er mer apatisk. Kan ikke knekke sammen nå, jeg må være sterk for oss begge. 

Jeg vet at det var rett valg, men tenk om jeg egentlig burde bitt tennene sammen og holdt ut lenger. Vi deler så mye. Et helt liv. 

I sommer fant vi ut at han mest sannsynlig har engstelig og unnvikende personlighetsforstyrrelse. Han har mange tanker og oppfatninger som skiller seg veldig fra hva andre tenker. Han gjør bagateller til veldig store problemer. Jeg syns kjempesynd på han.... Men det går utover meg, og jeg føler at jeg kaster bort livet mitt. Det er både totalt mangel på sex, nærhet, kjærlighet. Og det er mange negative situasjoner hver dag. Han prøver å forandre meg og få meg til å gjøre ting på hans måte. Han demper entusiasmen min, han legger lokk på meg. Hjemmekontor i 2 år kombinert med at jeg jobber som nattevakt og er mye hjemme gjør at jeg i tillegg er skikkelig lei av at vi går oppå hverandre. 

Jeg tror ikke jeg har noen spørsmål, jeg trengte bare å si det til noen.... vi har ikke fortalt det til noen enda. 

 

Anonymkode: 5322d...1ce

[AnonymBruker]

Åh så bra! Det er en tøff periode i vente, for som du sier må du være sterk for dere begge, sikkert på grunn av ungene.     Men når du er fri vil du få et helt nytt liv! Jeg lover! Anbefaler deg å koste på deg et par psykologtimer, og å få flytteprosessen unnagjort så raskt som mulig 🥳

Anonymkode: cc655...787

[AnonymBruker]

Tusen takk for oppmuntrende ord! 😃 Jeg tror også jeg vil få et nytt liv. Jeg vil kunne gjøre de tingene jeg selv vil, ikke tenke på hva han mener hele tiden. Og jeg tror han vil få det bedre på sikt også. Jeg irriterer vettet av han ved å bare gjøre vanlige ting. Kjøpe for mye mat, for lite mat, åpne gardinene, glemme å ta med noe hjem fra barnehagen, gå i veien for han på kjøkkenet. Psyken hans er veldig kompleks, og han planlegger og tenker på ting på en veldig annerledes måte enn andre, og det skal ekstremt lite til for å ødelegge det han hadde sett for seg, og da klarer han ikke å lage en ny plan og alt blir feil. Jeg er så drittlei av sånne situasjoner. Jeg kjenner at det påvirker meg mye. Herregud, det blir deilig å slippe!! 😃 Men føler allikevel en sorg over den fine personen han egentlig er, og alt det vi tross alt har sammen...

Kanskje jeg skulle tatt psykologtimer ja, det var et bra råd ☺️

Anonymkode: 5322d...1ce

[AnonymBruker]

Det høres ut som en tøff, men nødvendig avgjørelse TS! Jeg er engstelig unnvikende selv, men det høres ut som mannen din har noen tilleggsutfordringer, for mine "plager" går på ingen måte utover kjærlighet og familie i den grad du forklarer her. Nå sier jeg absolutt ikke at det ikke er mulig, jeg sier bare at det er trist om han sitter så fast i lidelsene sine at han ikke greier å få nytte ut av f.eks terapi. Du sier han prøver å forandre deg, det er jo han som må jobbe med sine ting! Kunne aldri falt meg inn å kreve at kjæresten forandret seg fordi jeg sliter, liksom. Det er jeg som må jobbe med mitt. Forholdet og situasjonene der i er noe annet, men det høres ut som du har stått på for at det skal være godt mellom dere.

Tingene du nevner med at du går i veien, at han ikke kan ta ting på sparket/takle endrede planer .. er han autistisk? Dette høres voldsomt ut:( Håper det blir bedre for deg på sikt, og for ham også- men han må jo ville det og stå i den vanskelige utfordringen det er å bedre dårlige mønstre han har laget seg ❤️

Anonymkode: 0bac5...dc9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det høres ut som en tøff, men nødvendig avgjørelse TS! Jeg er engstelig unnvikende selv, men det høres ut som mannen din har noen tilleggsutfordringer, for mine "plager" går på ingen måte utover kjærlighet og familie i den grad du forklarer her. Nå sier jeg absolutt ikke at det ikke er mulig, jeg sier bare at det er trist om han sitter så fast i lidelsene sine at han ikke greier å få nytte ut av f.eks terapi. Du sier han prøver å forandre deg, det er jo han som må jobbe med sine ting! Kunne aldri falt meg inn å kreve at kjæresten forandret seg fordi jeg sliter, liksom. Det er jeg som må jobbe med mitt. Forholdet og situasjonene der i er noe annet, men det høres ut som du har stått på for at det skal være godt mellom dere.

Tingene du nevner med at du går i veien, at han ikke kan ta ting på sparket/takle endrede planer .. er han autistisk? Dette høres voldsomt ut:( Håper det blir bedre for deg på sikt, og for ham også- men han må jo ville det og stå i den vanskelige utfordringen det er å bedre dårlige mønstre han har laget seg ❤️

Anonymkode: 0bac5...dc9

Takk for svar! 😃 Veldig spennende å høre fra noen som har dette selv! Han har ikke fått diagnosen, så det er ikke helt sikkert det er det han har, eller om det er noe mer. Har vært innom tanken på autisme også. Eller ocd. Et eksempel på hvordan han tenker er feks matpakke til barnehagebarnet vårt. Han vil at hun skal ha med nøyaktig riktig mengde mat, ikke for mye så han må kaste noe, og ikke for lite. Han vil finne den optimale maten for den dagen, næringsrik, noe hun vil spise osv. Han går å gruer seg til å lage matpakke hele dagen, for det koster han så mye krefter å finne akkurat dette. At han gruer seg til sånne ting og bruker masse tankekraft på det gjør at han er konstant stresset og håndterer uforutsette hendelser veldig dårlig.

Et annet eksempel var at det var tomt for melk forrige søndag. Han oppdaget dette og ble litt beskyldende: "hvem har drukket opp melka? Hvorfor har du ikke kjøpt ny?" I en irritert tone. Jeg sa at eldste ungen hadde drukket den opp. Han svarer med at jeg skulle ha kjøpt mer. Jeg er irritert for at han tar den tonen til meg, så jeg svarer irritert tilbake at det blir jo feil for han uansett om jeg har kjøpt for mye eller for lite. Hva vil du jeg skal gjøre da?? Han sier at han selv regner ut hvor mye melk vi har, hvor mye det er forventet å bruke, og passer på å si nei til melk hvis det ikke er nok. For det er superviktig å ha melk til frokostblanding til den yngste mandag morgen. Ellers vil hun ikke spise, og det blir bare stress, sier han. Jeg sier at hun kan spise brødskiver eller grøt. Nei, da vil hun ikke spise, og han må kaste mat og det blir bare styr, svarer han. 

Det er utallige sånne eksempler... Hver eneste dag.

Anonymkode: 5322d...1ce

[AnonymBruker]

Han er ekstremt opptatt av å gjøre alt på den aller mest effektive måten hele tiden. Han har enorme krav til egen prestasjon. 

Han er veldig engstelig for alt som kan gå galt. Ekstremt opptatt av sikkerhet. Flyskrekk, høydeskrekk, redd for å krysse veien. 

Han tror at alle tenker på han og dømmer han hele tiden. Han gjør nemlig det samme mot andre. Han har ikke venner og har vanskeligheter med å få kontakt med folk. Folk oppfatter han som rigid, monoton og litt rar.

Kriteriene på unnvikende pf stemmer veldig bra, men han har ikke vært hos psykolog etter at vi leste om det. Han har fra før diagnosene angst og depresjon. Og han har et alkoholproblem... Gått til psykolog i to perioder. 

Anonymkode: 5322d...1ce

[Tomas77]

Det hørtes utrolig slitsomt ut. Vil han klare å ha perioder med omsorg for barnet alene?

[liljene]

Hvilken hjelp har han fått?

Det høres ut som at han har et ekstremt smalt toleransevindu og trenger hjelp med det. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Takk for svar! 😃 Veldig spennende å høre fra noen som har dette selv! Han har ikke fått diagnosen, så det er ikke helt sikkert det er det han har, eller om det er noe mer. Har vært innom tanken på autisme også. Eller ocd. Et eksempel på hvordan han tenker er feks matpakke til barnehagebarnet vårt. Han vil at hun skal ha med nøyaktig riktig mengde mat, ikke for mye så han må kaste noe, og ikke for lite. Han vil finne den optimale maten for den dagen, næringsrik, noe hun vil spise osv. Han går å gruer seg til å lage matpakke hele dagen, for det koster han så mye krefter å finne akkurat dette. At han gruer seg til sånne ting og bruker masse tankekraft på det gjør at han er konstant stresset og håndterer uforutsette hendelser veldig dårlig.

Et annet eksempel var at det var tomt for melk forrige søndag. Han oppdaget dette og ble litt beskyldende: "hvem har drukket opp melka? Hvorfor har du ikke kjøpt ny?" I en irritert tone. Jeg sa at eldste ungen hadde drukket den opp. Han svarer med at jeg skulle ha kjøpt mer. Jeg er irritert for at han tar den tonen til meg, så jeg svarer irritert tilbake at det blir jo feil for han uansett om jeg har kjøpt for mye eller for lite. Hva vil du jeg skal gjøre da?? Han sier at han selv regner ut hvor mye melk vi har, hvor mye det er forventet å bruke, og passer på å si nei til melk hvis det ikke er nok. For det er superviktig å ha melk til frokostblanding til den yngste mandag morgen. Ellers vil hun ikke spise, og det blir bare stress, sier han. Jeg sier at hun kan spise brødskiver eller grøt. Nei, da vil hun ikke spise, og han må kaste mat og det blir bare styr, svarer han. 

Det er utallige sånne eksempler... Hver eneste dag.

Anonymkode: 5322d...1ce

 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Han er ekstremt opptatt av å gjøre alt på den aller mest effektive måten hele tiden. Han har enorme krav til egen prestasjon. 

Han er veldig engstelig for alt som kan gå galt. Ekstremt opptatt av sikkerhet. Flyskrekk, høydeskrekk, redd for å krysse veien. 

Han tror at alle tenker på han og dømmer han hele tiden. Han gjør nemlig det samme mot andre. Han har ikke venner og har vanskeligheter med å få kontakt med folk. Folk oppfatter han som rigid, monoton og litt rar.

Kriteriene på unnvikende pf stemmer veldig bra, men han har ikke vært hos psykolog etter at vi leste om det. Han har fra før diagnosene angst og depresjon. Og han har et alkoholproblem... Gått til psykolog i to perioder. 

Anonymkode: 5322d...1ce

Ja her høres det unektelig ut som mer altså.. uten at jeg er psykolog liksom. Jeg liker å planlegge ting jeg også, men å "beregne" at det skal drikkes x desiliter melk per person per dag osv. .. og de andre tingene du nevner, det er ikke forenlig med et funksjonelt, vanlig liv liksom. Det må også være ekstremt slitsomt både å være ham, men å leve med. Helt umulig faktisk!

Det kan selvfølgelig han bare har en ekstrem versjon av EUPF men det var jo mye mye verre enn det jeg sliter med, for å være ærlig. Jeg kan kjenne på ubehag når jeg skal fly, har også høydeskrekk, og har store krav til meg selv - men dette med at han ikke kan kaste mat og stresser over tingene rundt helt grunnleggende greier som å lage matpakke.. det høres ut som han virkelig trenger hjelp. 

Kanskje dette er kicket han trenger for å søke seg til DPS? Håper dere begge får det bedre:)

Anonymkode: 0bac5...dc9

[AnonymBruker]

Har han tvangstanker? Unormalt å holde på sånn med både matpakker og melk.. du får det bedre alene. Lykke til. Dette klarer du. Om han truer med selvmord så bare gå likevel. Kun trusler for å få deg til å bli.

Anonymkode: ba532...8c4

[AnonymBruker]

Tomas77 skrev (7 timer siden):

Det hørtes utrolig slitsomt ut. Vil han klare å ha perioder med omsorg for barnet alene?

Han er flink med ungene, men de sliter han helt ut! Han vil gjøre alt 100% riktig med dem, og er pedagogisk men han sliter med at de ikke hører på han på den måten han ønsker. Og da blir han veldig frustrert og utslitt. Jeg tror han vil ha veldig godt av å bare ha dem annenhver uke. Og tror han fikser å ha dem alene uten meg helt greit. ☺️

Anonymkode: 5322d...1ce

[AnonymBruker]

liljene skrev (7 timer siden):

Hvilken hjelp har han fått?

Det høres ut som at han har et ekstremt smalt toleransevindu og trenger hjelp med det. 

Han gikk til psykolog i 2-3 år for ca 10 år siden. Ble mye bedre. Og så har han gått litt privat gjennom Kry det siste året. Psykologen er i pappaperm, han har tenkt til å fortsette når han er tilbake.

Anonymkode: 5322d...1ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Har han tvangstanker? Unormalt å holde på sånn med både matpakker og melk.. du får det bedre alene. Lykke til. Dette klarer du. Om han truer med selvmord så bare gå likevel. Kun trusler for å få deg til å bli.

Anonymkode: ba532...8c4

Jeg har nevnt tvangstanker til han flere ganger, men han sier at han ikke har noen tvangshandlinger, eller tror at det skjer noe fælt hvis han ikke vasker hendene 30 ganger eller sånne ting. Så jeg vet ikke jeg... jeg føler også at det er noe tvangstanker involvert her, men det passer ikke inn i hva jeg leser. 

Han har heldigvis ikke truet med selvmord. Men han hadde en periode fir ca 10 år siden der han i ettertid har fortalt at han vurderte det. Han prøver ikke å få meg til å bli heldigvis. ☺️ Han har stor respekt for valget mitt. Og vi har ikke noe dårlig stemning her. Han er redd for fremtiden og lei seg. Men sier at han ser lysere på det i dag. 😃

Anonymkode: 5322d...1ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Har endelig klart det, og er stolt av meg selv. Samtidig som det er trist og skummelt. Han sliter med psyken, så vi har ikke hatt sex på 10+ år. Har fått et barn til i løpet av den tiden, men det ble laget med sprøyte og kopp.... Mannen er egentlig helt fantastisk på mange måter. Kjempesnill, rettferdig, veldig morsom, smart og en fin person. Men psyken hans ødelegger for han og oss som familie. Så nå kastet jeg til slutt inn håndkleet... Han er knust stakkars. Jeg er mer apatisk. Kan ikke knekke sammen nå, jeg må være sterk for oss begge. 

Jeg vet at det var rett valg, men tenk om jeg egentlig burde bitt tennene sammen og holdt ut lenger. Vi deler så mye. Et helt liv. 

I sommer fant vi ut at han mest sannsynlig har engstelig og unnvikende personlighetsforstyrrelse. Han har mange tanker og oppfatninger som skiller seg veldig fra hva andre tenker. Han gjør bagateller til veldig store problemer. Jeg syns kjempesynd på han.... Men det går utover meg, og jeg føler at jeg kaster bort livet mitt. Det er både totalt mangel på sex, nærhet, kjærlighet. Og det er mange negative situasjoner hver dag. Han prøver å forandre meg og få meg til å gjøre ting på hans måte. Han demper entusiasmen min, han legger lokk på meg. Hjemmekontor i 2 år kombinert med at jeg jobber som nattevakt og er mye hjemme gjør at jeg i tillegg er skikkelig lei av at vi går oppå hverandre. 

Jeg tror ikke jeg har noen spørsmål, jeg trengte bare å si det til noen.... vi har ikke fortalt det til noen enda. 

 

Anonymkode: 5322d...1ce

Du gjør det helt rett. Forstår meg ikke på hvorfor friske mennesker velger å leve ødelegge sitt eget liv med å være samboer eller ektefelle med de som er så psyke at det preger mesteparten av hverdagen. 

Anonymkode: b68d3...b2d