Hvordan synes du det er å gå til psykolog?

[AnonymBruker]

Hei. Jeg vurderer å begynne å gå til en psykolog. Har vært igjennom et vanskelig brudd for ikke så lenge siden og slitt mye i etterkant av dette. Har store søvnproblemer og angstanfall. Føler meg også litt paranoid og føler/er redd for at tidligere hendelser skal skje om igjen. Fått høre av eksen at jeg er utilregnelig og har vrangforestillinger. Selv om jeg vet at han har sagt det i sinne og jeg er ganske sikker på at det ikke stemmer, så er jeg livredd for at det er noe i det likevel. Er nok litt redd for at en psykolog vil tenke at jeg er gal. Klarer ikke snakke med familie og venner om ting jeg har opplevd eller hvordan jeg har det. Mistet mye av kontakten med dem når jeg var i forholdet. Hva er din erfaring hos psykolog? Hjalp det? Eller ble det bare verre? Ønsker i utgangspunktet ikke å rippe opp i ting, men ønsker jo å fungere bedre enn jeg gjør nå. Vært sykemeldt i 3 uker. 

Anonymkode: 0122a...5a2

[AnonymBruker]

Høres ut som eksen din har psyket deg ned. Og at du er så langt nede at du nesten tror på det selv. 
ofte er ting som gir deg en smell i voksen livet en trigger som stammer tilbake fra barndommen. 
jeg snakket med psykolog for en del år siden. Var litt ekkelt i starten, snakke med fremmed menneske om private ting, men etter to tre timer ble jeg trygg på henne og det var veldig fint å snakke med noen som lyttet og har peiling på vårt indre følelsesliv. 
Anbefaler deg å snakke med psykolog, spes ang angst anfallene dine. 

Anonymkode: 0fb0a...11c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Høres ut som eksen din har psyket deg ned. Og at du er så langt nede at du nesten tror på det selv. 
ofte er ting som gir deg en smell i voksen livet en trigger som stammer tilbake fra barndommen. 
jeg snakket med psykolog for en del år siden. Var litt ekkelt i starten, snakke med fremmed menneske om private ting, men etter to tre timer ble jeg trygg på henne og det var veldig fint å snakke med noen som lyttet og har peiling på vårt indre følelsesliv. 
Anbefaler deg å snakke med psykolog, spes ang angst anfallene dine. 

Anonymkode: 0fb0a...11c

Takk for svar. Ja, kanskje det kan hjelpe. Vet ikke om de angstanfallene jeg opplever er "vanlige". Kjennes ut som jeg ikke får puste og føler jeg holder på å miste det helt. Når det står på jeg ser jeg av og til for meg at jeg kommer til å tvangsinnlagt på psykisk sykehus. Veldig irrasjonelle tanker, så frykter jo litt at jeg er i ferd å bli litt gal 😳 håper det blir bedre etterhvert. Fint å høre at du synes det var greit å snakke psykologen etter et par ganger. Jeg er nok litt redd for hva en psykolog kan finne ut av og at det er dårlig nytt 🤪 og at problemene er kommet for å bli eller noe sånt. 

Anonymkode: 0122a...5a2

[AnonymBruker]

Ja du bør snakke med psykolog. Høres ut som du sliter med å komme deg ut av et spor. Virker som du har et godt utgangspunkt for å få hjelp - du har ikke 200% funksjonsfall (vanskelig å hjelpe da..) men fortsatt ikke «hverdagslige» problemer slik at du klarer å finne ut av det selv (psykolog er overflødig). Du kan nok ha mye å hente på psykolog

Anonymkode: 0995d...0ef

[AnonymBruker]

For meg var det å snakke med psykolog det beste jeg har gjort! En profesjonell psykolog skal aldri tenke at du er gal, men hjelpe deg på veien til å bli bedre psykisk.

Om du har vrangforestillinger eller ei, så er det kun profesjonelle som kan uttale seg om. Du skal utredes godt, med mange spørsmål. Fortell psykologen om din x "diagnose". Om din x har rett eller ikke, må dere komme frem til sammen. 

Jeg slet virkelig med sosial angst, panikkangst, dårlig selvtillit, trustissues. Lista er lang! Men så har jeg ei bekjent som er bipolar, og jeg syntes at mitt svingende humør og psyke var veldig likt den diagnosen. Så var hos fastlege som mente at mine symptomer lignet bipolar, så hun henviste meg videre. Endte opp med en del personlighetsforstyrrelser, som jeg fikk god hjelp til å takle! 

I dag er jeg "frisk". Så frisk som en med borderline kan være. Jeg har følelsene mine under kontroll, og vet når det er borderline som lager trøbbel, og når det er oppførsel fra andre som får meg til å reagere. Under hele min tid under behandling, var fokuset på å bli bra, få kontroll og få en bedre hverdag. Altfor mange behandlere gir deg en diagnose, og sender deg ut i verden, gjerne fordi du gir de altfor liten vilje og stoff å jobbe med. 

I dag klarer jeg å gjøre en del ting uten å måtte ha med noen. Jeg kan så mye mer enn det jeg har blitt fortalt at jeg kan gjøre. Mange sår fra barndommen begynner å reparere seg, og alt hat og irritasjon rundt et brudd (som var delvis årsak til at jeg ble utredet, jeg var helt ute å kjøre. Vet i dag at bruddet bare var toppen av isfjellet av hva jeg slet med) har begynt å blekne. 

Jeg har hatt panikkangst 2 ganger på 2 år. Før fikk jeg det hele tiden. Sosial angst, jeg svettet i butikker med mye folk, og ble stresset. I dag har jeg verktøyet for å komme meg gjennom det.

Du er kanskje redd for å bli sett på som gal av en behandler. Er det fordi du tenker at kjærlighetssorg ikke er grunn nok til å snakke med noen? Men tenk litt over dette: han mener du har vranforestillinger: vil du ikke da ha søkt om hjelp?  Du sier du har store søvnproblemer og føler deg paranoid: du vet at dårlig søvn gjør deg nettopp paranoid? Man kan lett høre eller se ting som ikke er der. Og man kan lett glemme ting, eller få en følelse av å være i en boble.

Ikke gi deg om evt fastlegen sier at du må sove mer for å bli kvitt angsten din. Angst gir deg tanker du opprinnelig ikke skulle hatt. Det stresser deg, og du får ikke en god natts søvn.

Få henvisning til psykolog. Innsikt er en kraftfull ting å ha. Viser det seg at du er normal, så har du iallefall papirer på det. Skulle det vise seg at du er "gal", så får du hjelp for det. Bare ha øynene åpne for det ukjente og vær åpen hos behandler. Jeg er sikker på at det skje noe godt for deg ❤️

Anonymkode: 81729...f3f

[AnonymBruker]

Har fått supergod hjelp av psykolog og alt jeg trodde var unormalt pga crazy er helt normalt. Har lært så mye og vokst så mye og vet ikke hvordan det hadde gått om jeg ikke begynte hos psykolog 

Anonymkode: d3079...8a1

[Maestro]

Slet veldig i tenåra, da jeg gikk til Bup. Så ble jeg syk, ikke bare slite men faktisk alvorlig psykisk syk. Fikk plass hos DPS hos ei psykerater. Lærte mye om hva stress og påkjenninger, overbelastning og bli kraftig overveldet gjør meg hjernen og hvordan den håndterer dette, da jeg hadde psykose lidelse der jeg var redd alt av det jeg opplevde på grunn av den. Og var jo livredd og bli stempla som gal, og bli bura inne på mental sykehus. Heldigvis var jeg ikke det. 😂 Fikk god hjelp og mer forståelse for min sykdom, hva som skjer og hvorfor det skjer. Løp jo nesten utav kontoret hennes hver gang hun nevnte "psykosen din", hata det ordet og var redd ordet. Har ei venninne med schizofreni, med heftige psykoser og har vært helt ute på sykkeltur tidligere. Var da redd og bli psykotisk selv, men jaggu ble jeg jo det 😂 for trodde om jeg ble det, så ble jeg som henne og DET ville jeg ikke. Vi to prater endel, rundt sånn da hun ikke har venner og prate om slik med. Og ja, jeg hadde mye som hun og har og har hatt opplevd pga sykdom, jeg har og ei lang liste med mine ting som hun aldri har hatt og motsatt. 

Så fikk jeg psykeratisk sykepleier, som ikke hjalp noen ting. Tok ikke hensyn til at jeg slet med kraftig uvirkelighetsfølelse, uro til jeg spydde, og delvis traumatisert av psykosen og tiden etter, som faktisk skremte driten utav meg. Trodde jeg ble sånn igjen, opplevde mye av tidligere opplevelser/symptomer, som igjen skremte meg og ble helt hemmet av det. Gå tur? Glem det. Besøk? Glem det. Være alene? Glem det og 😂 drømte mye og bearbeiding i søvne, opplevde ting på ny men ikke som psykotisk, men mer flashbacks og samme følelse og sånn. "Huff, det var nok skremmende jaaah.." med hodet på skakke. Ikke råd til og mestre, ingen veiledning om og håndtere hverdagen, fikk beskjed om og ikke gå tur, da det trigget meg og mine symptomer. Skal man unngå alt? Er det ikke bedre og hjelpe meg gjennom dette, men istedenfor be meg og unngå sånn at hun slipper og hjelpe meg? Eller at hun faktisk ikke visste hvordan? Dama har jobba på psykose post i mangen år, bruk erfaringene dine da kvinne. 😤 Ble gikk opp jeg og skrevet ut. 

Så med sosionom i kommunen, jobba selv aktivt, sosionom ble med på lette turer der vi tok tak i uvirkelighetsfølelse når det sto på. Og forklarte hva det var, at jeg beskyttet meg for verden og inntrykk. Siden jeg bare fikk det ute eller når jeg synes ting ble ubehagelig eller vanskelig. Går hos henne enda ❤️ mestrer turer nå, da det er viktig for meg da jeg var aktivt på tur før hele dette styret skjedde. Men hun hjelper meg med grensesetting, håndtere hverdagen og komme litt tilbake, ikke ta helt av med ting og gjøre da jeg har vært utbrent og nevnt psykotisk også pga det, er sårbar og fort og slite meg selv ut. Og deler tanker og meninger, følelser, hva jeg enda legger merke til, hva jeg får til, ting som er vanskelig, hvordan er relasjoner rundt meg, osv. Og hva tegn skal jeg se etter og hun se etter om dette skjer igjen (bank i bordet) hun oppmuntrer og heier på meg men setter meg på plass om jeg får totalt overtenning og har 10 ting på en dag. ,"fordel ting utover uken, alt trengs ikke og gjøre på en dag" ingen tar ting i fra deg eller kjefter på deg om badet blir vasket imorgen. Eller vennina de blir ikke sint om du må avlyse pga lite søvn eller at du er sliten men ikke klarer og si nei. 

Så spørs HELT hvem og hvor du går. Og kjemi! Dame på ca 40-45 har vært perfekt match for meg. Hun sykepleier var sikkert rundt 60 år. 

[Maestro]

Og her igjen, må jo fortelle dere ALT 😂 Uff..

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Hei. Jeg vurderer å begynne å gå til en psykolog. Har vært igjennom et vanskelig brudd for ikke så lenge siden og slitt mye i etterkant av dette. Har store søvnproblemer og angstanfall. Føler meg også litt paranoid og føler/er redd for at tidligere hendelser skal skje om igjen. Fått høre av eksen at jeg er utilregnelig og har vrangforestillinger. Selv om jeg vet at han har sagt det i sinne og jeg er ganske sikker på at det ikke stemmer, så er jeg livredd for at det er noe i det likevel. Er nok litt redd for at en psykolog vil tenke at jeg er gal. Klarer ikke snakke med familie og venner om ting jeg har opplevd eller hvordan jeg har det. Mistet mye av kontakten med dem når jeg var i forholdet. Hva er din erfaring hos psykolog? Hjalp det? Eller ble det bare verre? Ønsker i utgangspunktet ikke å rippe opp i ting, men ønsker jo å fungere bedre enn jeg gjør nå. Vært sykemeldt i 3 uker. 

Anonymkode: 0122a...5a2

Tror du må gå privat. På dps er det alvorlige psykiske lidelser, ikke vanlige livshendelser og kriser som brudd.. 

Anonymkode: 0842d...b07