Har satt meg selv i en vanskelig situasjon, hjelp

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg sliter veldig psykisk, og har gjort dette altfor lenge. Hovedgrunnen er at jeg har levd helt utenfor samfunnet siden jeg var 17 og slet med elendig selvtillit, og jeg har ikke klart å komme meg utav det så midt i 20-åra fortsatt likt, og jeg kjenner ingen som har det så ensomt som meg…

Det som har plaget meg mest er å føle seg mindre verdt, ikke bli godt likt og nesten ikke klare å bli kjent med folk. Ellers har jeg alltid likt fritid over skole/arbeidslivet, jeg overlevde såvidt vgs. 

Men saken er den at økonomi er viktigste her i livet… og jeg har arvet mye penger de siste 5 årene, men har gjort ufornuftige valg, gjort valg uten å ha en sterk psyke på plass, som om jeg fulgte en vei for å lettere få seg venner osv. istedenfor å tenke på seg selv og egenkapital…

:

Studielån på flere hundretusen, fikk avslag på mer støtte, slutter fordi studiet er ett som ‘alle’ kommer inn på, så lånet er helt bortkastet.

Hadde jeg jobbet istedenfor og spart, ville jeg lett hatt 1,5mill i egenkapital, istedenfor er den på i underkant av 200k, inkl. gjeld og bsu.

Jeg er ikke særlig interessert i arbeidslivet, ville helst blitt idrettsproff… det er demotiverende å slite seg ut i uutdannede jobber når jeg kunne vært 10x bedre stilt økonomisk kun ved å bruke hode riktig, også komme hjem til tom hybel, lite nettverk, lite familie. Har heller lite gode minner å se tilbake på, som at jeg ikke var russ, sjelden invitert med på noe, aldri hatt dame. Har feiret nyttår og 17. mai alene allerede til tross for at jeg ikke har en rynke i pannen…

Det positive jeg kan ta med meg er at jeg hadde en bra barndom og har fått reist verden rundt. Det andre er vel at jeg er litt kjekk, antar jeg, for jeg har klart å matche med mange av de pene jentene i byen jeg bor i, og fått litt oppmerksomhet ellers (tom. når jeg vet at jeg er langt fra potensialet mitt) uten at det har skjedd spesielt mye med meg på datingfronten…

Kommer nå til å flytte og neste år starte i en fritidsklubb, og jobb… jobb, ja. Men jeg vil ikke være en slave for samfunnet, jobbe uten at jeg får noe annet enn shekels tilbake, og råtne i huset sitt alene? 😥

Hva ville dere gjort i min situasjon?

Anonymkode: e8ffc...105

[PM75]

.

Endret 9. september 2022 av PM75

[AnonymBruker]

Huff forstår at dette er vanskelig. Jeg tenker det er bra du har på en måte innsett at det har vert noen dårlige avgjørelser. Det du kanskje nå burde tenke er at Okey slik er det nå og det er ikke noe du kan gjøre me de handlingene du har gjort tidligere. Men og heller fokusere på det du kan gjøre frem over. Det er ikke noen nytt at det å ha økonomiske problemer fører til psykisk lidelse. Og i ditt tilfelle har du slitt lenge før også. Jeg vil råde deg til å ta kontakt med banken som kan hjelpe deg med å få en oversikt!  og så vet jeg selv at psykisk lidelser gjør det vanskelig å ta kontakt med folk og venner. Men jeg kom selv ut av depresjon og ting går mye lettere. Men det er jobb! 
og å skaffe seg en Jobb også hjelper mye på med helsen! 
 

Anonymkode: d3663...c36

[Grandidosa83]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei.

Jeg sliter veldig psykisk, og har gjort dette altfor lenge. Hovedgrunnen er at jeg har levd helt utenfor samfunnet siden jeg var 17 og slet med elendig selvtillit, og jeg har ikke klart å komme meg utav det så midt i 20-åra fortsatt likt, og jeg kjenner ingen som har det så ensomt som meg…

Det som har plaget meg mest er å føle seg mindre verdt, ikke bli godt likt og nesten ikke klare å bli kjent med folk. Ellers har jeg alltid likt fritid over skole/arbeidslivet, jeg overlevde såvidt vgs. 

Men saken er den at økonomi er viktigste her i livet… og jeg har arvet mye penger de siste 5 årene, men har gjort ufornuftige valg, gjort valg uten å ha en sterk psyke på plass, som om jeg fulgte en vei for å lettere få seg venner osv. istedenfor å tenke på seg selv og egenkapital…

:

Studielån på flere hundretusen, fikk avslag på mer støtte, slutter fordi studiet er ett som ‘alle’ kommer inn på, så lånet er helt bortkastet.

Hadde jeg jobbet istedenfor og spart, ville jeg lett hatt 1,5mill i egenkapital, istedenfor er den på i underkant av 200k, inkl. gjeld og bsu.

Jeg er ikke særlig interessert i arbeidslivet, ville helst blitt idrettsproff… det er demotiverende å slite seg ut i uutdannede jobber når jeg kunne vært 10x bedre stilt økonomisk kun ved å bruke hode riktig, også komme hjem til tom hybel, lite nettverk, lite familie. Har heller lite gode minner å se tilbake på, som at jeg ikke var russ, sjelden invitert med på noe, aldri hatt dame. Har feiret nyttår og 17. mai alene allerede til tross for at jeg ikke har en rynke i pannen…

Det positive jeg kan ta med meg er at jeg hadde en bra barndom og har fått reist verden rundt. Det andre er vel at jeg er litt kjekk, antar jeg, for jeg har klart å matche med mange av de pene jentene i byen jeg bor i, og fått litt oppmerksomhet ellers (tom. når jeg vet at jeg er langt fra potensialet mitt) uten at det har skjedd spesielt mye med meg på datingfronten…

Kommer nå til å flytte og neste år starte i en fritidsklubb, og jobb… jobb, ja. Men jeg vil ikke være en slave for samfunnet, jobbe uten at jeg får noe annet enn shekels tilbake, og råtne i huset sitt alene? 😥

Hva ville dere gjort i min situasjon?

Anonymkode: e8ffc...105

Nå er den en million ulike selvhjelpsbøker der ute du kan lese for å få ulike råd, men overordnet tenker jeg:

1. Du er fremdeles ung, så du må legge fra deg ideen om at "løpet er kjørt". Ja, du vil kunne sammenligne deg med andre på din alder og føle deg frakjørt, men det er også en haug med andre som har det, av ulike årsaker, akkurat som deg.

2. Videre på punktet overfor: Slutt og sammenlign deg med andre og hva de har. Begynn med å se hva du kan gjøre bedre for deg selv og konkurrer mot deg selv. Typisk vedrørende jobb: Det finnes jobber som betaler godt som er tilgjengelig om du består ferdighetsprøver - f.eks. flyveleder. Kan noe slikt være mulig? Prøv å tenk systematisk på det. Ditt situasjon med få venner osv er jo faktisk en fordel i en slik jobb, da det å måtte gjennomføre plikttiden på mindre attraktive steder langt vekke fra venner og familie er "baksiden" med den jobben.

[AnonymBruker]

Hva er egentlig den vanskelige situasjonen du har satt deg i?
 

Anonymkode: ecc20...426

[AnonymBruker]

Jeg er har vært i lignende situasjon selv og har etterhvert nå klart å stable meg litt på bena. Når jeg omsider klarte å snu tankegangen litt ble det enklere å stå i. F eks har jeg alltid sett for stort på det og ting har føltes nytteløst og umulig å gjennomføre. Begynte i det små. Tvang meg selv til å trosse frykten og smile litt mer når jeg var ute blant folk. Så meldte jeg meg på et kurs, dro på en åpen dag et sted osv. Noen ting ble mer vellykket enn andre men i sum ble psyken litt bedre etterhvert. Jeg holder fortsatt på med dette og har langt igjen men har hvertfall kommet meg ut av depresjonen. 

Mitt beste tips til deg jeg kan komme med er helt klart: vær ærlig om situasjonen din til nye mennesker som kommer inn i livet mitt. Jeg dreit meg ut på det for noen år siden fordi jeg var for flau over hvordan ting lå an. Istedenfor å bare legge kortene på bordet så sa jeg at jeg var i jobb når jeg ikke var det osv. 

Jeg har oppdaget og er overrasket over hvor mye bedre det er å bare si ting som det er og være ydmyk. Føler folk setter pris på det og tar meg som jeg er, noe jeg ikke trodde på forhånd. Av og til vil du komme over personer som trekker seg unna, som dømmer og som ikke forstår. Men de menneskene er uansett ikke verdt din tid. 

Anonymkode: 543ae...974

[Helene1982]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hei.

Jeg sliter veldig psykisk, og har gjort dette altfor lenge. Hovedgrunnen er at jeg har levd helt utenfor samfunnet siden jeg var 17 og slet med elendig selvtillit, og jeg har ikke klart å komme meg utav det så midt i 20-åra fortsatt likt, og jeg kjenner ingen som har det så ensomt som meg…

Det som har plaget meg mest er å føle seg mindre verdt, ikke bli godt likt og nesten ikke klare å bli kjent med folk. Ellers har jeg alltid likt fritid over skole/arbeidslivet, jeg overlevde såvidt vgs. 

Men saken er den at økonomi er viktigste her i livet… og jeg har arvet mye penger de siste 5 årene, men har gjort ufornuftige valg, gjort valg uten å ha en sterk psyke på plass, som om jeg fulgte en vei for å lettere få seg venner osv. istedenfor å tenke på seg selv og egenkapital…

:

Studielån på flere hundretusen, fikk avslag på mer støtte, slutter fordi studiet er ett som ‘alle’ kommer inn på, så lånet er helt bortkastet.

Hadde jeg jobbet istedenfor og spart, ville jeg lett hatt 1,5mill i egenkapital, istedenfor er den på i underkant av 200k, inkl. gjeld og bsu.

Jeg er ikke særlig interessert i arbeidslivet, ville helst blitt idrettsproff… det er demotiverende å slite seg ut i uutdannede jobber når jeg kunne vært 10x bedre stilt økonomisk kun ved å bruke hode riktig, også komme hjem til tom hybel, lite nettverk, lite familie. Har heller lite gode minner å se tilbake på, som at jeg ikke var russ, sjelden invitert med på noe, aldri hatt dame. Har feiret nyttår og 17. mai alene allerede til tross for at jeg ikke har en rynke i pannen…

Det positive jeg kan ta med meg er at jeg hadde en bra barndom og har fått reist verden rundt. Det andre er vel at jeg er litt kjekk, antar jeg, for jeg har klart å matche med mange av de pene jentene i byen jeg bor i, og fått litt oppmerksomhet ellers (tom. når jeg vet at jeg er langt fra potensialet mitt) uten at det har skjedd spesielt mye med meg på datingfronten…

Kommer nå til å flytte og neste år starte i en fritidsklubb, og jobb… jobb, ja. Men jeg vil ikke være en slave for samfunnet, jobbe uten at jeg får noe annet enn shekels tilbake, og råtne i huset sitt alene? 😥

Hva ville dere gjort i min situasjon?

Anonymkode: e8ffc...105

Sitat

Jeg sliter veldig psykisk, og har gjort dette altfor lenge. Hovedgrunnen er at jeg har levd helt utenfor samfunnet siden jeg var 17 og slet med elendig selvtillit, og jeg har ikke klart å komme meg utav det så midt i 20-åra fortsatt likt, og jeg kjenner ingen som har det så ensomt som meg…

jeg er ikke helsepersonell, men tror kanskje du forklarer dette i feil rekkefølge? Du har en psykisk lidelse som gjør at du har vært isolert over lengre tid?

Sitat

og jeg kjenner ingen som har det så ensomt som meg…

Jeg er lei meg for at du føler det sånn.

Sitat

Det som har plaget meg mest er å føle seg mindre verdt, ikke bli godt likt og nesten ikke klare å bli kjent med folk. Ellers har jeg alltid likt fritid over skole/arbeidslivet, jeg overlevde såvidt vgs. 

Å bli godt likt i voksenlivet handler om å være en ressurs for andre og samfunnet, på et tidspunkt er folk ferdig med sveis og klær, så du har en mulighet til å skinne. Alle liker fritid bedre enn jobb. Hvis ikke bør man flytte.

Hvis jeg var deg ville jeg brukt mindre tid på "kunne" og "skulle vært". Du lever nå med de russursene du har nå. Hvis du vil flytte – flytt nå! Hvis du vil bli – se på mulighetene du har der du er. Si til moren og faren din at du trenger å bli mer selvstendig.

[AnonymBruker]

Hva syns du er ditt største problem? Økonomisk, at du ikke får kjæreste, at du ikke har jobb?

På meg virker du veldig umoden. Å drømme om en idrettskarriere istedet for en jobb høres regelrett barnslig ut. Har du anelse hvor mye innsats, trening og talent du må ha for å kunne leve av idrett? Total urealistisk for 99,9% og du er en av dem.

Damer liker menn med ting på stell. Man trenger ikke ha ingeniørutdannelse for å få seg dame men ryddige forhold, en jobb man trives med og man viser man er stolt av er bra nok. En mann som syns at en vanlig jobb er slavearbeid og at han er egentlig altfor bra er turn-off.

Anonymkode: 61ed2...1ac

[AnonymBruker]

Jeg tror du hadde hatt godt av mestringsfølelsen som kommer med å ha en jobb.

 

Anonymkode: 161a6...eb6

[skreppamedleppa]

Arbeid er godt for helsen vår, det er godt å ha noe å gå til i hverdagen, noe så kjedelig som faste rutiner og trygge rammer (kjedelig men akk så viktig for psyken og luvet vårt). Å ha en forskjell på helg og hverdagen, treffe andre, sosial stimuli, tilhørighet, lære nye ting, mestring, selvtillit, føle at du selv er en ressurs og bidrar med noe.. Alt dette fremmer god helse! Sitte på ræven og være lat fører ingen sted hen (ja jeg vet jeg er noe stygg nå men sånn fremlegger du deg i HI med at du er over det å jobbe, for du vil ikke råttne vekk med å gi din arbeidskraft til samfunnet, du er over det..) Jeg har full forståelse for at det er vanskelig å se tilbake på dårlige livsvalg, på at det er vanskelig når psyken biter deg i halen,  og jeg tror ikke jeg har møtt et eneste menneske som elsker jobben sin hver eneste dag livet gjennom (kanskje Petter Stordalen, men plis spar oss fra all den positivismen..) men livet handler også om å faktisk ta på seg voksenbuksene og gjøre det beste ut ifra situasjonen en er i !!  Så ja, jobb er viktig og vil definitivt gjøre deg godt tror jeg så du kommer deg litt ut av den litt selvmedlidende boblen du befinner deg i nå, og kanskje trenger du ikke jobbe 100%, det er det mange som ikke gjør. Det finnes en mellomting mellom å ikke jobbe i det hele tatt fordi en føler seg for god til å være en slave for samfunnet og det å gasse på, gi full trøkk hele tiden og aldri ha tid eller energi til noe annet. 

Endret 10. september 2022 av skreppamedleppa

[AnonymBruker]

Med jobb kan man få nettverk, venner og selvtillit. Du må nesten veie opp fordeler mot ulemper. Mange som har gjort dårlige valg her i livet, mange som også sliter med psyken og dårlig selvtillit. Ett sted må man begynne er ikke noe quick fix, men om man klarer å finne noe, uansett hvor «lite» det er, man føler mestring ved så pleier man å vokse på det. Ellers så er selvtillit noe man må øve på, ta initiativ er nesten det beste rådet -men kanskje det vanskeligste å gjøre. Inviterer man på noe er det sjeldent man får nei og får man nei -så prøver man igjen. Prøv å tenk at du gjorde de valgene du gjorde ut fra den situasjonen du stod i den gang, man blir alltid klokere med årene og tar da andre valg igjen som kanskje er bedre og veier opp for de «dumme» man gjorde før. 

Anonymkode: 1d7a6...925