Barnefar er maktsyk og jeg er redd for sønnen min

[AnonymBruker]

Hei dere der ute! I skrivende stund sitter jeg å tenker på det forferdelige møte jeg var på hos Familievernkontoret denne uken og redselen for at sønnen min en dag skal bli hjernevasket av sin far,stiger inni meg. Historien er lang, men jeg vil forsøke å korte den ned her. Jeg har lenge kjent på at noe er galt med bf, noe ved han gjør meg utilpass og ille til mote. Vi har veldig dårlig kommunikasjon og jeg føler meg konstant liten i hans nærvær.. sønnen min 7,5 mnd, dvs at han bor hos meg fast. Meg og bf var ikke sammen da jeg fikk vite at jeg gravid. Gjennom svangerskapet kjente jeg på en konstant bekymring,da han sendte mld og ringte meg vær eneste dag og ble ganske så stresset om jeg ikke svarte han på tlf eller mld. Jeg følte han forsøkte å ha kontroll over meg hele tiden. Som pappa er han lite interessert, lite empati og omsorgsevne. Samværet har vært hjemme hos meg frem til for en drøy mnd siden. Da klarte jeg ikke mer. Stemningen mellom oss er en isfront og jeg bekymret meg for at sønnen vil kjenne på det. Jeg ønsker ikke at han skal oppleve en slik energi. I tillegg har bf en slags formening om at han har rett til å komme og gå slik det passer han og at jeg skal ta imot han når han vil. Dette fant jeg meg ikke i lenger og så meg nødt til å skjære igjennom for faste dager med samvær. Det ble da 2 dager i uken på nøytral grunn i nærheten av vårt hjem. Dette tålte han ikke og ble mildt sagt forbanna. Han mener han har rett til å komme hjem til meg. Jeg står på mitt. Jeg ønsket inderlig å komme til et punkt hvor vi kan samarbeide om sønnen og konstaktet derfor Familievernkontoret for samtale slik at vi kan få hjelp. Det ble en forferdelig time.. bf gikk til angrep verbalt hvor han brukte så sterke og harde ord mot meg at jeg ble perpleks. Han kalte meg maktsyk, tyrannisk, diktatorisk og passivt aggressiv. Videre mente han at jeg har skyld i at han selv ikke har farsfølelse fordi jeg ikke har latt han overnatte hos meg. Dette er jo selvsagt helt hinsides, da vi ikke engang kommer noe særlig overens med hverandre. Gjennom hele samalen på familievernkontoret snakket han om hvor fælt menneske jeg er som ikke lar han komme hjem til meg osv. Det var svært lite han nevnte sønnen oppi alt dette her. Jeg ønsket å komme dit for å få hjelp til å samarbeide og for få en skriftlig samværsavtale med faste dager, for sønnen vår sin del. Bf kom dit for å kaste drit på meg. Dette gjør at jeg oppriktig er redd for tiden fremover.. redd for hvordan dette påvirker lillegutt. Jeg er redd for at dette ender i retten og jeg er redd for at bf kan hjernevaske sønnen min..vende han mot meg.. jeg aner ikke hvordan jeg skal håndtere en slik situasjon.. har noen en sinnsyk ekspartner dere har barn med? Hvordan går det/har det gått? Hvordan ser en evt sakyndig på slike uttallelser fra bf?

Anonymkode: 5da4f...258

[AnonymBruker]

Du må bare stå på ditt og la barnefar ta alt av initiativ til samtaler hos fvk. Rekner med dere fikk ned en avtale klar til å sende til nav. Dersom det ikke skjedde får du sende inn at han ikke har overnattingssamvær til nav.

La andre ta diskusjonene med ham, han driter seg ut på fvk. Blir vel skrevet ned en liten rapport av møtet, få en utskrift av den som du tar vare på om barnets far blir vanskelig fremover. Da har du dokumentert utsagn og oppførsel av andre.

Anonymkode: afa85...ba7

[AnonymBruker]

Har barnefar gjort noe konkret som gjør at du mener han er uegnet til å ha samvær med barnet? At dere ikke kommer overens bør ikke være god nok grunn, barnet trenger å tilbringe tid med far (med mindre far driver med omsorgssvikt selvfølgelig) 

Anonymkode: 84f07...b08

[AnonymBruker]

Skriv ned alt han gjør. Ta opptak av samtaler. Lagre alt av meldinger. Skaff så en god advokat. 

Anonymkode: eedfb...080

[liljene]

Hvilken støtte fikk du på fvk? 
 

Hva fikk du konkret ut av samtalen ifbm samvær? 
 

At han kan komme og gå som han vil, er jo helt…

[Helene1982]

Sitat

Stemningen mellom oss er en isfront og jeg bekymret meg for at sønnen vil kjenne på det. Jeg ønsker ikke at han skal oppleve en slik energi

Hvis jeg var deg, og du ikke har mer å utsette på barnefaren enn at han ikke kommer overens med deg, ville jeg vært forsiktig med å holde sønnen din borte fra faren sin. Om du lar dem knytte bånd, selv om ditt forhold til barnefaren er problematisk, er det det beste du kan gjøre for sønnen din etter min mening.

Endret 10. september 2022 av Helene1982

[HannePannePåLandet]

Jeg har aldri holdt sønnen min borte fra bf, tvert imot. Jeg har oppfordret og tilrettelagt for samvær fra dag en. På spørsmål om han har gjort noe konkret så er svaret ja. Gjentatte ganger har han gårt fra han på stellebordet til tross for at jeg sier han ikke må gjøre det. Da han bare vare 4mnd var han i ferd med å sette han opp på skuldrene sine 😱 flere ganger har han parkert barnevognen midt på åpen gate i byn for å gå inn i butikker. Han er lite tilstede i når han er med sønnen. Reagerer ikke når han griner og viser veldig lite empati. Han kan fint finne på å si til lillegutt at han ikke er flink, at han har en lang vei å gå før han er i nærheten av å imponere han... det jeg er redd for, er at han kan knekke selvtilliten hans..han anerkjenner han ikke og han tar han aldri til seg når han griner og sier f.eks at "nå er det ingenting å grine for,så nå må du slutte". Gutten er bare 7 mnd..en baby. Han er mer opptatt av å ha kontroll på hvor jeg er og hva jeg gjør, fremfor å skape et bånd til lillegutt.. 

[AprilLudgate]

HannePannePåLandet skrev (54 minutter siden):

Jeg har aldri holdt sønnen min borte fra bf, tvert imot. Jeg har oppfordret og tilrettelagt for samvær fra dag en. På spørsmål om han har gjort noe konkret så er svaret ja. Gjentatte ganger har han gårt fra han på stellebordet til tross for at jeg sier han ikke må gjøre det. Da han bare vare 4mnd var han i ferd med å sette han opp på skuldrene sine 😱 flere ganger har han parkert barnevognen midt på åpen gate i byn for å gå inn i butikker. Han er lite tilstede i når han er med sønnen. Reagerer ikke når han griner og viser veldig lite empati. Han kan fint finne på å si til lillegutt at han ikke er flink, at han har en lang vei å gå før han er i nærheten av å imponere han... det jeg er redd for, er at han kan knekke selvtilliten hans..han anerkjenner han ikke og han tar han aldri til seg når han griner og sier f.eks at "nå er det ingenting å grine for,så nå må du slutte". Gutten er bare 7 mnd..en baby. Han er mer opptatt av å ha kontroll på hvor jeg er og hva jeg gjør, fremfor å skape et bånd til lillegutt.. 

Dette er jo helt vilt.

Dokumenter ALT du skriver her i en logg, få så mye du kan på sms/mail. 
 

Send ham en tekstmelding, eller helst mail med alt du har sett uten å nevne rettssak.

Du kan si type:

»Det stresser meg at du

- flere ganger lar vogna stå i gata med babyen oppi mens du er inne i butikker

- setter barnet på skuldrene i 4 mnd alder

- ikke trøster ved gråt fordi du sier at babyer x og y

- du sier ting som at barnet ikke «er flink og ikke imponerer deg», og du reagerer ikke om barnet gråter 

Osv.

Ikke si «og derfor skal du ikke ha samvær», men prøv å formulere deg på en måte som gjør at han biter på agnet og svarer deg med forsvar av handlingene. Eller, gir stille samtykke til din versjon (jo, men du er jo så hysterisk blabla). Om han sier «jo, men» så aksepterer han alt det skriftlige du sier. 
 

Du kan skrive ting han gjør (vær helt konkret, ikke si noe om hva du «tolker», men konkret hans handling) og få ham generelt til å diskutere det fremfor å nekte for at det har skjedd. 
 

Da har du bevis. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.9.2022 den 21.34):

Hei dere der ute! I skrivende stund sitter jeg å tenker på det forferdelige møte jeg var på hos Familievernkontoret denne uken og redselen for at sønnen min en dag skal bli hjernevasket av sin far,stiger inni meg. Historien er lang, men jeg vil forsøke å korte den ned her. Jeg har lenge kjent på at noe er galt med bf, noe ved han gjør meg utilpass og ille til mote. Vi har veldig dårlig kommunikasjon og jeg føler meg konstant liten i hans nærvær.. sønnen min 7,5 mnd, dvs at han bor hos meg fast. Meg og bf var ikke sammen da jeg fikk vite at jeg gravid. Gjennom svangerskapet kjente jeg på en konstant bekymring,da han sendte mld og ringte meg vær eneste dag og ble ganske så stresset om jeg ikke svarte han på tlf eller mld. Jeg følte han forsøkte å ha kontroll over meg hele tiden. Som pappa er han lite interessert, lite empati og omsorgsevne. Samværet har vært hjemme hos meg frem til for en drøy mnd siden. Da klarte jeg ikke mer. Stemningen mellom oss er en isfront og jeg bekymret meg for at sønnen vil kjenne på det. Jeg ønsker ikke at han skal oppleve en slik energi. I tillegg har bf en slags formening om at han har rett til å komme og gå slik det passer han og at jeg skal ta imot han når han vil. Dette fant jeg meg ikke i lenger og så meg nødt til å skjære igjennom for faste dager med samvær. Det ble da 2 dager i uken på nøytral grunn i nærheten av vårt hjem. Dette tålte han ikke og ble mildt sagt forbanna. Han mener han har rett til å komme hjem til meg. Jeg står på mitt. Jeg ønsket inderlig å komme til et punkt hvor vi kan samarbeide om sønnen og konstaktet derfor Familievernkontoret for samtale slik at vi kan få hjelp. Det ble en forferdelig time.. bf gikk til angrep verbalt hvor han brukte så sterke og harde ord mot meg at jeg ble perpleks. Han kalte meg maktsyk, tyrannisk, diktatorisk og passivt aggressiv. Videre mente han at jeg har skyld i at han selv ikke har farsfølelse fordi jeg ikke har latt han overnatte hos meg. Dette er jo selvsagt helt hinsides, da vi ikke engang kommer noe særlig overens med hverandre. Gjennom hele samalen på familievernkontoret snakket han om hvor fælt menneske jeg er som ikke lar han komme hjem til meg osv. Det var svært lite han nevnte sønnen oppi alt dette her. Jeg ønsket å komme dit for å få hjelp til å samarbeide og for få en skriftlig samværsavtale med faste dager, for sønnen vår sin del. Bf kom dit for å kaste drit på meg. Dette gjør at jeg oppriktig er redd for tiden fremover.. redd for hvordan dette påvirker lillegutt. Jeg er redd for at dette ender i retten og jeg er redd for at bf kan hjernevaske sønnen min..vende han mot meg.. jeg aner ikke hvordan jeg skal håndtere en slik situasjon.. har noen en sinnsyk ekspartner dere har barn med? Hvordan går det/har det gått? Hvordan ser en evt sakyndig på slike uttallelser fra bf?

Anonymkode: 5da4f...258

Leser denne posten og får klump i magen då jeg sitter i nesten identisk sitvasjon og lurer litt på kossen dette gikk?

Anonymkode: b5e14...7ff