Jeg er en kvinne på 35 år som ikke vil ha barn.

[AnonymBruker]

Det er ikke noe jeg snakker med andre om. Det er noe jeg skammer meg over. Noe jeg unngår, går lange omveier rundt.Når venninnene mine snakke rom å få barn, bytter jeg samtaleemne.

 

Jeg vil ikke være skråsikker eller bastant, for plutselig våkner jeg en dag og har blitt en av dem. En kvinne i 30-årene som har drømme om å bli gravid og stifte familie. 
 

Flere som har det sånn?
 

 

Anonymkode: e23df...116

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal tenke du er heldig. Det er mange på din alder som gjerne vil ha barn, men ikke har partner eller blir gravid. 

Du har ingenting å skamme deg over. Å ikke ville ha barn er en ærlig sak.

Tror det hadde vært fint for folk å høre at noen faktisk ikke ønsker barn. Det er jo helt normalt 

Anonymkode: 66441...09e

[AnonymBruker]

At noen ikke har lyst på barn, burde virkelig ikke være noe å skamme seg over. Jeg ser ikke problemet med at noen ikke har lyst til å binde seg resten av livet, som man jo gjør når man velger å få barn. Tror nok en god del får barn fordi det er forventet, fordi partner vil det, og så er det nok flere som angrer på det (men de kan jo ikke si noe). 

Har alltid ønsket meg barn, det har vært meningen med livet så lenge jeg kan huske, og jeg valgte å få barn med donor da jeg ikke fant den rette. Jeg kan ikke se for meg livet uten jenta mi, og det var absolutt riktig valg for meg å få barn. Men jeg skjønner veldig godt at barn ikke er for alle. Min søster har ikke lyst på barn, og blir stadig møtt med "Er du sikker på at du ikke vil ha barn? Sikker på at du ikke kommer til å angre?" Dumt at folk ikke kan respektere valget hennes. 

Anonymkode: 629d3...5a4

[Gliffy]

Jeg er 40 og har aldri hatt lyst på barn. Det er ikke noe jeg trenger å forsvare eller forklare. Jeg har bare ikke lyst,og bør derfor ikke få barn.

Kanskje ombestemmer du deg, kanskje ikke. Uansett har du ingenting å skamme deg over!

[AnonymBruker]

Ok

Anonymkode: 76931...c75

[AnonymBruker]

Hvorfor skammer du deg? Jeg ville ikke ha barn til og begynne med, og våknet heller ikke en dag og drømte om barn. Fant ut at jeg var for nysgjerrig til og ikke ha barn. Jeg tenker man kan ha et like rikt og fint liv, med og uten barn. At du skammer deg, høres nesten ut som om du ikke egentlig ikke vil ha barn? Har du partner?

Anonymkode: c8b4f...b3b

[Rucula]

Hvorfor skammer du deg? 
jeg forstår ikke det, det er jo en ting å være stolt av. Jorden er overbefolket

[skreppamedleppa]

Nei virkelig ikke for så vitt jeg vet så lever vi ikke i the handmaid's tale. Vi er frie til å bestemme over våre egne kropper og liv. Noen har lyst på barn og får barn, noen har lyst på barn men får ikke barn, noen har ikke lyst på barn men får barn og noen har ikke lyst på barn og får ikke barn. Vi lever i 2022, vi står helt frie til å bestemme over våre kropper og liv og reproduksjons organer og det er overhode ikke noe å skamme seg over!!! For mange får barn uten å tenke seg litt om, og en trenger igrunn bare et one night stand på et av byens mange toalett en fuktig kveld på byen i dag så er en gravid, det er nok slik at mange får barn uten helt å tenke seg om hva det innebærer. Jeg har aldri ønsket barn og de fleste vennene mine er også barnfrie så for meg så er det den største naturlige ting i verden at vi bestemmer selv om en ønsker dette eller ikke, å snakke om det, være takknemlig for at vi lever i Norge der ingen trenger å bli mødre mot sin vilje (ref de strenge abortlovene andre steder i verden), snakke om hvor godt livene våre er som er barnfrie og trives med det, på samme måte som foreldre snakker om hvor godt de har det med valget de har tatt om de ønsket det. Dette er et høyst personlig valg som absolutt ingen andre mennesker andre enn deg selv kan eller skal bestemme over, og å føle skam over det er bare galskap utover enhver fatteevne igrunn. Ja jeg forstår at det kan fremtone seg noe annerledes viss alle venner og alle du kjenner har barn, men det er fremdeles bare du som kan velge om du ønsker barn eller ikke og det er ingenting å skamme seg for at du ikke ønsker det.

[AnonymBruker]

Det tror jeg ikke på.

Anonymkode: bbaa2...0bd

[AnonymBruker]

Det er ett fritt land. Ingen kan fortelle deg hva som er rett for deg 😁

Anonymkode: ed6c7...eec

[AnonymBruker]

Samme her, 34 og null lyst på barn. Bedre å være filletante enn å ha alt ansvar og drittjobb og slit selv

Anonymkode: a61b8...2ef

[Gjest Wrightandrong]

Det å få barn er jo en personlig valg. Tenker du på nåværende tidspunkt at det ikke er så aktuelt, skal du ikke behøve å skamme deg over det. For det er jo bare dine tanker per dags dato. At du eventuelt er ærlig om dette, skal respekteres i like stor grad, som om du hadde sagt at du vil få barn. Begge deler er helt ok. Vi lever tross alt i et åpent og fritt samfunn. 

Bringer fremtiden med seg forhold som gjør det mer aktuelt igjen, er heller ikke det noe å bekymre seg over. For da har bare historien din fått et nytt og spennende kapittel. Uansett hva som måtte skje på reisen, skal du stå der med hevet hode, og stole på at valgene du tok var rett for deg. Jeg ønsker deg masse lykke til på veien!

[Rosagodis]

Dame Straks 40 år her.... Hvert bastand på det og ikke få barn..... Har aldri ønsket det... Jeg er ikke noe b mors figur... Og jeg takler ikke 

Unger i lengden.... Jeg blir gal av masing, Grining og løping.. Jeg hadde Ikke taklet det. ( er syk med utmattelse og depresjoner... Så har masse nok med meg selv. B menneske de lux er jeg også.... Hater og stå opp tidlig... 

Så til dere som ikke ønsker barn. Ikke skam dere, det er deres valg ❤️❤️ 

Det er altfor mange folk her i denne verden uansett... 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Det er ikke noe jeg snakker med andre om. Det er noe jeg skammer meg over. Noe jeg unngår, går lange omveier rundt.Når venninnene mine snakke rom å få barn, bytter jeg samtaleemne.

 

Jeg vil ikke være skråsikker eller bastant, for plutselig våkner jeg en dag og har blitt en av dem. En kvinne i 30-årene som har drømme om å bli gravid og stifte familie. 
 

Flere som har det sånn?
 

 

Anonymkode: e23df...116

Jeg var akkurat lik deg for 5 år+ siden. Og jeg trodde helt oppriktig at jeg aldri skulle ønske og få barn. Det var også noe av det første jeg sa til ham som nå er min samboer. To år etter vi ble sammen, klarte han likevel å manipulere meg litt tror jeg🤪 Og da jeg ble gravid…ikke helt planlagt, «men det går nok greit», så føltes det jo helt riktig etterhvert. Kunne virkelig relatere meg til Kristin Gjelsvik den gang for å si det slik;)

Uansett så kjenner jeg til alle følelsene og tankene du sitter med nå. Ikke minst frustrasjonen over alle forventningene til folk rundt meg. Spørsmålene og reaksjonene da jeg sa jeg ikke ønsket meg barn. Verken nå eller i framtiden. Jeg begynte å bli ganske direkte om tema dukket opp. «Barn, nei huff det frister lite. Det er helt sikkert noe galt med meg, men jeg har aldri ønsket meg barn». Til blant de jeg turte å være så direkte med, ble det heldigvis lite mas. Mamma gikk nok igjennom en liten stille sorgprosess da jeg bikker 35 år og fortsatt var like bestemt. Men hun aksepterte det til slutt.

Stor sett var jeg trygg og klar på valget mitt om å være barnløs. Men det hendte jeg gikk igjennom litt vonde tanker og følelser også. Som at jeg tenkte det måtte være noe galt med meg. Nesten en slags sorg over å ikke være som andre slik at jeg ønsker meg mann og barn.

Det jeg ikke visste den gang, var at alle kjærestene jeg hadde hatt…og som det ikke funket med i lengden (bla fordi jeg ikke ville ha barn…) ikke var de rette. Jeg måtte bare finne den rette mannen først. Han jeg følte meg ‘hjemme med’. Han jeg trodde ikke fantes og aldri kom til å finne. Så var han der. Og da føltes alt rett❤️

 

Anonymkode: 67888...6fc

[Maestro]

Jeg blir 30. Jeg er usikker. Har mye og gi et barn, men er og glad i og tenke kun på meg selv. Er ikke egoist heller liksom. Men! Kan være at jeg var psykisk syk, fra 24 til 28 år. Så har sikkert litt og ta igjen 🤷🏼 Møter jeg rette mannen, så ja, mulig mulig. 

Søstra mi, var litt eldre enn meg. Singel. Og slo fra seg tanken ang barn. Traff en mann, med 3 store barn. De diskuterte et felles barn, men fant ut at det er nok med de 3 som allerede eksisterer, de har tatt min søster veldig godt imot, og hun er en del av familien der og har talerett på ting. Mye pga at barnemor er jo håpløs. "Jeg fikk dem ferdig produsert og fått så godt forhold til dem. Er ikke behov for eget barn" og at han er 8 år eldre og følte seg egentlig ferdig. 

Så om du ikke vil ha egne, er det helt lov ❤️ Jeg troor jeg kommer til og finne en mann  med egne, som jeg kan ta den del dems hverdag, men at jeg får barn selv likevel ikke er utelukket. 

(Masse rot i ord, beklager det! Ikke brillene på og er trøtt 🤭) 

[Helene1982]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jeg var akkurat lik deg for 5 år+ siden. Og jeg trodde helt oppriktig at jeg aldri skulle ønske og få barn. Det var også noe av det første jeg sa til ham som nå er min samboer. To år etter vi ble sammen, klarte han likevel å manipulere meg litt tror jeg🤪 Og da jeg ble gravid…ikke helt planlagt, «men det går nok greit», så føltes det jo helt riktig etterhvert. Kunne virkelig relatere meg til Kristin Gjelsvik den gang for å si det slik;)

Uansett så kjenner jeg til alle følelsene og tankene du sitter med nå. Ikke minst frustrasjonen over alle forventningene til folk rundt meg. Spørsmålene og reaksjonene da jeg sa jeg ikke ønsket meg barn. Verken nå eller i framtiden. Jeg begynte å bli ganske direkte om tema dukket opp. «Barn, nei huff det frister lite. Det er helt sikkert noe galt med meg, men jeg har aldri ønsket meg barn». Til blant de jeg turte å være så direkte med, ble det heldigvis lite mas. Mamma gikk nok igjennom en liten stille sorgprosess da jeg bikker 35 år og fortsatt var like bestemt. Men hun aksepterte det til slutt.

Stor sett var jeg trygg og klar på valget mitt om å være barnløs. Men det hendte jeg gikk igjennom litt vonde tanker og følelser også. Som at jeg tenkte det måtte være noe galt med meg. Nesten en slags sorg over å ikke være som andre slik at jeg ønsker meg mann og barn.

Det jeg ikke visste den gang, var at alle kjærestene jeg hadde hatt…og som det ikke funket med i lengden (bla fordi jeg ikke ville ha barn…) ikke var de rette. Jeg måtte bare finne den rette mannen først. Han jeg følte meg ‘hjemme med’. Han jeg trodde ikke fantes og aldri kom til å finne. Så var han der. Og da føltes alt rett❤️

 

Anonymkode: 67888...6fc

Hehe 😄 Det er folk som deg og Kristin Gjelsvik som gjør at vi som er frivillig barnløse konstant får kommentarer som: Du får nok barn etter hvert du også! Jeg tror på dere når dere sier at det føles rett nå, og at man selvsagt blir glad i alle barna man får. Men serr? Jeg er enig med deg at man aldri kan vær 100% sikker på hva som skjer i fremtiden om man fortsatt er i en alder der man kan få barn, men ikke.

[skreppamedleppa]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Jeg var akkurat lik deg for 5 år+ siden. Og jeg trodde helt oppriktig at jeg aldri skulle ønske og få barn. Det var også noe av det første jeg sa til ham som nå er min samboer. To år etter vi ble sammen, klarte han likevel å manipulere meg litt tror jeg🤪 Og da jeg ble gravid…ikke helt planlagt, «men det går nok greit», så føltes det jo helt riktig etterhvert. Kunne virkelig relatere meg til Kristin Gjelsvik den gang for å si det slik;)

Uansett så kjenner jeg til alle følelsene og tankene du sitter med nå. Ikke minst frustrasjonen over alle forventningene til folk rundt meg. Spørsmålene og reaksjonene da jeg sa jeg ikke ønsket meg barn. Verken nå eller i framtiden. Jeg begynte å bli ganske direkte om tema dukket opp. «Barn, nei huff det frister lite. Det er helt sikkert noe galt med meg, men jeg har aldri ønsket meg barn». Til blant de jeg turte å være så direkte med, ble det heldigvis lite mas. Mamma gikk nok igjennom en liten stille sorgprosess da jeg bikker 35 år og fortsatt var like bestemt. Men hun aksepterte det til slutt.

Stor sett var jeg trygg og klar på valget mitt om å være barnløs. Men det hendte jeg gikk igjennom litt vonde tanker og følelser også. Som at jeg tenkte det måtte være noe galt med meg. Nesten en slags sorg over å ikke være som andre slik at jeg ønsker meg mann og barn.

Det jeg ikke visste den gang, var at alle kjærestene jeg hadde hatt…og som det ikke funket med i lengden (bla fordi jeg ikke ville ha barn…) ikke var de rette. Jeg måtte bare finne den rette mannen først. Han jeg følte meg ‘hjemme med’. Han jeg trodde ikke fantes og aldri kom til å finne. Så var han der. Og da føltes alt rett❤️

 

Anonymkode: 67888...6fc

Sikkert vel og bra og rett for deg. Drømmemannen min har heldigvis sterilisert seg noe som gjør han til min drømmemann, for viss ikke han hadde gjort det hadde jeg definitivt gjort det. Noen bare vet at de ikke ønsker seg barn helt uavhengig av hvilken mann en møter.  Men selvsagt er mange usikre også og vet ikke helt før de er i situasjonen. 

[AnonymBruker]

Helene1982 skrev (1 time siden):

Hehe 😄 Det er folk som deg og Kristin Gjelsvik som gjør at vi som er frivillig barnløse konstant får kommentarer som: Du får nok barn etter hvert du også! Jeg tror på dere når dere sier at det føles rett nå, og at man selvsagt blir glad i alle barna man får. Men serr? Jeg er enig med deg at man aldri kan vær 100% sikker på hva som skjer i fremtiden om man fortsatt er i en alder der man kan få barn, men ikke.

Om det hjelper, så gikk jeg gjennom helt motsatt prosess enn den som svarte. Når jeg fant «den rette», visste jeg at jeg ikke trengte eller ville ha barn. Før det, med min eks, trodde jeg at man måtte ha barn for samfunnet ville det slik. Når jeg møtte min nåværende mann, så forsvant alt det. Jeg var sikker på at det var oss to. Trengte ingenting annet. Levde slik i 15 år, og var uttalt «frivillig barnløs». En super bastant versjon som kjempet for at kvinner velger selv, og ikke alle kan heller få barn. At vi er like mye kvinner uten barn og at folk måtte skjerpe seg. Så ingen forventet barn.. minst jeg. Følte jeg sviktet en hel rekke mennesker når jeg ble gravid, men jeg er fortsatt like forkjemper på andres vegne. Som mange finner nok veldig rart når man har barn  Men jeg er ganske ærlig med alle at det var ingen superfølelse som kom, eller et instinkt som ble vekket. Det var et faktisk valg. Men det er nettopp det, vi har fritt valg. Og livet kan overraske oss. 

Anonymkode: c8b4f...b3b

[Maestro]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Om det hjelper, så gikk jeg gjennom helt motsatt prosess enn den som svarte. Når jeg fant «den rette», visste jeg at jeg ikke trengte eller ville ha barn. Før det, med min eks, trodde jeg at man måtte ha barn for samfunnet ville det slik. Når jeg møtte min nåværende mann, så forsvant alt det. Jeg var sikker på at det var oss to. Trengte ingenting annet. Levde slik i 15 år, og var uttalt «frivillig barnløs». En super bastant versjon som kjempet for at kvinner velger selv, og ikke alle kan heller få barn. At vi er like mye kvinner uten barn og at folk måtte skjerpe seg. Så ingen forventet barn.. minst jeg. Følte jeg sviktet en hel rekke mennesker når jeg ble gravid, men jeg er fortsatt like forkjemper på andres vegne. Som mange finner nok veldig rart når man har barn  Men jeg er ganske ærlig med alle at det var ingen superfølelse som kom, eller et instinkt som ble vekket. Det var et faktisk valg. Men det er nettopp det, vi har fritt valg. Og livet kan overraske oss. 

Anonymkode: c8b4f...b3b

Er sikkert meg om 5 år 😂 Mangler mann da. 😂 enten blir det slik, eller at ønske om barn med riktig mann, blir stort. Men, er ikke noe jeg stresser med at jeg blir 30 og må hive meg rundt nå og finne ny mann for jeg skal ha barn fortest mulig. Sånn mens jeg skriver, tenker jeg at jeg er glad i barn, flink med barn og ta de med og inkluderer og vennene til niesene mine om de vil bli med, alt fra tur i svømmehallen, tur, bake, se film, besøk til meg osv (øvd meg på tantebarna mine 🫣🤭), at jeg har mye omsorg, mye engasjement, viljestyrke, pågangsmot, bestemt, rettferdig og trygg. Så Kanskje det vil bli tomt for meg uten barn? 🤔 Niesene mine blir jo store en dag, de er 7 og 11 nå liksom og føler hun på 11 vokser ifra meg 😂 (godt og se at de vokser til, utvikler seg, former seg, tester og finner ut hvem og hva jeg er osv) men hun på 7 kan være lita frøken lenge til synes tanta. 🤭

[Maestro]

Maestro skrev (Akkurat nå):

Er sikkert meg om 5 år 😂 Mangler mann da. 😂 enten blir det slik, eller at ønske om barn med riktig mann, blir stort. Men, er ikke noe jeg stresser med at jeg blir 30 og må hive meg rundt nå og finne ny mann for jeg skal ha barn fortest mulig. Sånn mens jeg skriver, tenker jeg at jeg er glad i barn, flink med barn og ta de med og inkluderer og vennene til niesene mine om de vil bli med, alt fra tur i svømmehallen, tur, bake, se film, besøk til meg osv (øvd meg på tantebarna mine 🫣🤭), at jeg har mye omsorg, mye engasjement, viljestyrke, pågangsmot, bestemt, rettferdig og trygg. Så Kanskje det vil bli tomt for meg uten barn? 🤔 Niesene mine blir jo store en dag, de er 7 og 11 nå liksom og føler hun på 11 vokser ifra meg 😂 (godt og se at de vokser til, utvikler seg, former seg, tester og finner ut hvem og hva man er osv) men hun på 7 kan være lita frøken lenge til synes tanta. 🤭