Hvordan fortelle samboer .....

[Gjest gjest]

Hvordan forteller jeg til samboeren at hans sønn ikke får være med på flyttelasset? Vi står på flyttefot, å jeg orker ikke lenger å bo i samme hus som samboerens sønn.

Allerede nå kommer nok piggene til mange fram, men det er ikke uten grunn til at jeg velger å gå til et så drastisk skritt som å nekte samboers sønn å være med på flyttelasset.

Sønnen er 17 1/2 år, og eier ikke respekt for pappan eller meg. Han ignorerer våre ønsker å regler, som f.eks. røyking på rommet. Vi bor i et gammelt hus å er redd for brann når gutten sitter/ ligger på romet sitt natt og dag å røyker. Vi kan ikke ha noe godt som is i fryseren, for uansett mengde så klarer han å tømme dette på null tid å før noen av oss andre får sjangs til å smake. Han irettesetter meg som om han skulle være den voksne og jeg ungen. Han hører aldri på meg, pappan må først fortelle at han skal forholde seg til det jeg sier før han hører. Vi har måtte gjemme tlf da han ringer sin mamma 7 - 10 ganger daglig, hun har kun mobiltlf. Vi har også hatt noen skyhøye tlf regninger pga at han har ringt sex tlf. Det er aldri snakk om at han rydder etter seg, mat tas ut av kjøleskapet og blir stående. Dette blir veldig dyrt i lengden. Han tror også at all mat i kjøleskapet er beregnet på bare han, det er aldri snakk om å tenke på at andre kanskje vil smake før han klarer å tømme skapet for kjøttpålegg på 3 - 4 brødskiver. Han gir aldri beskjed hvis han drar noen steder etter skolen, han ringer bare på kvelden å sier at han SKAL hentes der og der. Vi har prøvd å få til et samarbeid med hans mamma, der vi blei enige i regler og innetider. Vi forholdt oss til det vi var blitt enige om, gutten drar da til mamman der han får lov til å gjøre akkurat som han vil. Gutten bor hos oss, men mamman bruker å ta seg til rette å ordne ting som får økonomiske følger for oss på guttens vegne uten å først ha snakket med pappan. Vi prøver å nå inn til gutten, men når vi snakker til han om disse tingene så ser han på oss som om vi skulle være helt fjerne. Her i sommer så truet gutten mamman sin samboer, dette har han gjort jevnlig hele tiden. Da mammans samboer nektet gutten å bo hos dem, og mamman sa at hun ikke skjønte at det gjorde så mye at gutten truet samboeren hennes. Gutten har ADHD, og det er noen år siden han sist brukte medisiner siden gutten selv mente at han ikke trengte de lenger. De hjalp ikke han. Han har alltid brukt diagnosen sin for å få sin vilje hos mamma og pappa, men det nytter ikke hos meg.

Det er sikkert mange som mener at dette er typisk ungdom å oppføre seg sånn, men jeg mener at gutten er altfor bortskjemt, han er ikke vant til å bli irettesatt eller få konsekvenser for egne handlinger. Han er rett og slett for slitsom å ha i hus. Må også nevne at jeg er veldig mye alene om ansvaret for han siden pappan jobber skift.

Det hører også med til historien at samboern min har ei datter med samme kvinnemenneske. Hun har alltid kommet i bakgrunnen for sin brors diagnose i tillegg til at mamman fikk 3 nye unger med ny samboer. Det ble til at datteren var den som alltid var stor og flink, hun utslettet egne ønsker til fodel for søskene. Jeg sa tidlig til samboern at en dag så vil hun få problemer, hun kan ikke gå igjennom livet å bare ofre seg for andre. Jeg prioriterte henne veldig høyt, og det gikk bra i noen år. Plutselig sluttet hun å snakke med meg, og hun begynte å oppføre seg fullstendig respektløs. Når vi satte ned foten så flyttet hun til sin mamma der hun får lov til å gjøre akkurat som hun vil. Jeg snakket med mamman og sa at jeg trodde at jenta sleit med noe siden dette ikke lignet jentas oppførsel. Mamman imponerte da med å si at jenta har ikke problemer så lenge hun er sammen med mamman sin!!!! Jenta er 16 år.

Foreldrene til disse barna er ikke flinke til å samarbeide å snakke med hverandre, jeg har prøvd å være den som har stått på å ordnet med samarbeid og avtaler, men nå bare orker jeg ikke mer. Det går på humøret løs, jeg har egen unge som også har sine behov, og jeg har helseproblemer som må prioriteres. Jeg kan ikke slite meg fullstendig ut på andres unger når forholdene mellom foreldrene er som de er, noe som er veldig synd for ungene. Samboer min har stadig prøvd å få til samarbeid og en dialog men ungenes mamma, men kommer aldri noen vei. Han er også redd for at forholdet til ungene hans skal ødelegges hvis han forventer for mye av ungene. Vil også si at samarbeidet mellom min x og vår felles unge fungerer veldig bra.

Det jeg egentlig ville fram til her er hvordan sier jeg til samboern at jeg er ikke lenger villig til å slite meg ut for hans unger?

[fomlepung]

En veldig vanskelig situasjon. Men aldri i livet om jeg hadde godtatt en 17-18årig hustyran til å ødelegge hverdagen min. Jeg har alt for kort lunte over for slike ADHD gutter...

Er en veldig kjedelig lidelse og det er synd de har fått det... men aldri i verden om jeg ville latt dem ture på selv om de har en defekt i hjernen sin.

Skjønner godt at du ikke vil ha sønnen hans med på lasset.

[Gjest Sabia]

Jeg har absolutt ingen erfaring med dette og dessverre ingen gode råd å gi, men fikk så lyst til å gi deg en klem for det!!! Håper du finner ut av dette.

[Gjest Gjest]

Har ingen råd, menvil si at jegskjønner deg.

[org]

Uff, vanskelig situasjon dere er i!

Men si meg, hvor mener du at sønnen skal bo?! Mors samboer nekter, og du vil også nekte gutten å bo sammen med dere?

[valentino]

Elendig tittel på denne tråden. Man får ingen hint om hva den handler om.

[Gjest Gjest]

Han er 17 1/2, mange unge gutter på den alderen reiser vekk på skole/jobb o.l.

Prøv a snakk med kommunen, ungdoms bolig, barnevern. Ett eller annet. Det kan ikke fortsette.

[Gjest Bellatrix]

Jeg skjønner at du er fortvilet. Du og samboeren din må ta en prat. Det må dere med mammaen til gutten også. Barn (og voksne) med adhd trenger klare grenser og rutiner. Da går det ikke at han får gjøre som han vil hele tiden. Du burde også kontakte barnevernet og høre om de kan hjlpe dere.

[Cata]

I tillegg til det Fighter nevner så har vel gutten en ansvargruppe som skal bistå en del? Han burde iallfall ha det fram til han fyller 18. Selv om ansvarsgruppen ikke kan styre guttens oppførsel hjemme, så har de kanskje ett og annet faglig tips å komme med?

Skjønner godt at du blir frustrert og oppgitt over situasjonen. Det er lite du alene kan gjøre hvis du ikke får samboeren din med på det. Og som du sier, det er først og fremst hans (og ex-konas) ansvar, men det hjelper lite når situasjonen går utover deg også.

Det er synd gutten har sluttet på medisin, for mye av det du beskriver er jo det jeg forbinder med ADHD - han vil ha egne behov tilfredsstilt der og da. Dermed "plyndres" kjøleskap og isbokser uten tanke for andre. Det er ikke nødvendigvis vond vilje, men han tenker rett og slett ikke på andres behov der og da. Finnes det ingen muligheter til å få ham til å prøve medisinering igjen. Hvis det er noen år siden så var det kanskje Ritalin han brukte? Etter det jeg har forstått skal dagens medisin, Concerta, ha mer en depotvirkning i kroppen slik at de fryktelige opp- og nedturene unngås. Etter det jeg har lest er det også litt av en kunst å finne rett medisinering for ADHD'ere, siden graden av medisinering som kreves er veldig individuell.

Uansett, det hjelper kanskje lite når gutten selv ikke er innstilt på å prøve. I hans alder kan dere ikke godt tvinge i ham medisin heller.

Nei, gode råd er ikke enkle å gi, men jeg ønsker dere i hvertfall lykke til i en vanskelig situasjon.

[Gjest adhd-mor]

Har vert i samme situasjon, bare at han er min sønn. forhold blir satt på prøve i slike situasjoner.

Tydelig at dere trenger hjelp til å hanskes denne situasonen.

Slike guter trenger stramere grenser enn andre uten adhd.

Det med maten er jo typisk for alle i den alderen.

Søk help før dere flytter

Hadde min samboer sagt at han ikke fikk være med, så hadde han nok fått flyttet alene.

Han trenger voksne utover den dagen han fyler 18,men dere må ha help til ay fam. skal fungere sammen.

[iss]

Han er 17 1/2, mange unge gutter på den alderen reiser vekk på skole/jobb o.l.

Prøv a snakk med kommunen, ungdoms bolig, barnevern. Ett eller annet. Det kan ikke fortsette.

←

Jeg skjønner at du er fortvilet. Du og samboeren din må ta en prat. Det må dere med mammaen til gutten også. Barn (og voksne) med adhd trenger klare grenser og rutiner. Da går det ikke at han får gjøre som han vil hele tiden. Du burde også kontakte barnevernet og høre om de kan hjlpe dere.

←

Er uengie med dere ang. barnevernet. Hvis han er 17,5 år som du skriver, vil det bare være et halvt år før han fyller 18. Barnevernet gjennomfører ALLTID en undersøkelse på 3 eller 6 mnd når de får en melding. Da vil det eventuelt være 3 mnd til gutten er myndig, og barnevernet ikke har noe de skulle sagt!

Barnevernet kan opprettholde tiltak fram til 23 år, men da må gutten ville det selv. Det ser det ikke ut som om han vil. Det kunne vært et alternativ dersom gutten var yngre.

Derfor ikke "kast" bort tiden på barnevernet, men kontakt heller sosialkontor, så kan de veilede dere hvor dere bør henvende dere.

Høres ut som en fryktelig vanskelig situasjon, og jeg har desverre konkrete råd å gi! Vet ikke hva jeg ville gjort i en slik situasjon.

[Nelle]

Jeg foreslår å ta kontakt med familivernkontoret, for å få hjelp til å håndtere situasjonen på best mulig måte for alle parter.