Hvorfor kjempes det så mot at jeg skal være lykkelig?

[AnonymBruker]

Nå er jeg ikke overtroisk av meg, men jeg lurer oppriktig når det hele tiden skal oppstå noe slik at ting jeg er glad for faller vekk. Hvorfor skal det være så vanskelig å faktisk leve? 

Anonymkode: 959d0...75e

[AnonymBruker]

Vanskelig å forstå hva du mener uten litt tilleggsinformasjon ❤️ 

Anonymkode: ca3bb...b94

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Vanskelig å forstå hva du mener uten litt tilleggsinformasjon ❤️ 

Anonymkode: ca3bb...b94

Har vært deprimert store deler av livet og fikk diagnosen Dystymi for 3 år siden. I voksen alder. Har alltid levd i håp om at når jeg finner min plass er det ikke lenger tilstede, men jeg begynner å miste troa. Det er flere nedturer enn oppturer. Jeg bare finner ikke min identitet og plass. Det kjennes så evig ut som jeg venter på noe som aldri vil skje. Jeg klarer ikke å holde på venner heller men det er ikke noe jeg gjør. Det er folk som har blitt helt ubrukelige på å holde kontakt og avtaler! Jeg hører absolutt ikke noen ting fra noen om jeg ikke selv gir lyd fra meg. Absolutt ingen! Det er mamma, men jeg savner jo noe mer. Jeg har reist mye frem til covid. Jeg skulle altså egentlig det igjen nå, på jobb i utlandet. Ordnet billett og alt, men fikk i går høre at det ikke blir noe av likevel og jeg er så forbanna. Følte meg endelig levende igjen. Men det blir visst bare å være her og leve reprisedagene i det kalde norske grå drittværet hvor dagene bare blir kaldere og mørkere for hver dag.  Og det er dette som for meg er så ille å takle. At hele livet er likt. Føler liksom ikke jeg har kommet så mye lenger bortsett fra at alderen stiger, har mer på cvn og litt mer egenkapital.. men ellers er liksom alt så likt. 

Anonymkode: 959d0...75e

[AnonymBruker]

Følte det også slik en periode av livet. Hver gang jeg gledet meg over noe eller til noe skjedde det noe som spolerte gleden. Til og med helt usannsynlige ting. 

Jeg fleipet litt om at jeg måtte befinne meg under en ulykkesstjerne, men det var slik såpass lenge at jeg faktisk begynte å bli redd for å glede meg over noe, for da ville det helt sikkert skje noe dumt. 

Så passerte tydeligvis den ulykkesstjernen til slutt, og nå er dette bare minner. 

Tilfeldigheter mest sannsynlig, men glad for at trenden gikk over. 

Anonymkode: c34e3...a05

[AnonymBruker]

Man blir faktisk ikke ordentlig lykkelig før man finner lykken på innsiden. Da takler man også motgang mye bedre og man finner glede i de minste ting. Det krever dog mye arbeid for å komme dit. 

Anonymkode: 998ba...204

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Man blir faktisk ikke ordentlig lykkelig før man finner lykken på innsiden. Da takler man også motgang mye bedre og man finner glede i de minste ting. Det krever dog mye arbeid for å komme dit. 

Anonymkode: 998ba...204

Ja, men noe av lykken kommer jo fra opplevelser og erfaringer.

Anonymkode: 959d0...75e

[Gjest PanteneProVVV]

Lykke er nymotens vissvass. Gå heller for ok minus, og en sjelden gang ok pluss pluss.

[AnonymBruker]

PanteneProVVV skrev (4 minutter siden):

Lykke er nymotens vissvass. Gå heller for ok minus, og en sjelden gang ok pluss pluss.

Men er livet så veigt?

Anonymkode: 959d0...75e

[AnonymBruker]

Ting kommer ikke til å forandre seg av seg selv. Vil du at noe skal være anderledes så må du nesten ta grep selv og røske noen rutiner opp med røttene. 

Anonymkode: b3482...9a3

[AnonymBruker]

Det er en tid for alt. Ikke din tid å være lykkelig akkurat nå.

Anonymkode: f38db...453

[AnonymBruker]

Dystymi og depresjoner hele livet må være veldig tungt. Kanskje det har vært vanskelig å vedlikeholde relasjoner under depresjonene? Overskriften kjenner jeg meg godt igjen i. Og det gjør nok andre også som sliter med noe kronisk. Bår det har påvirket livet i mange år er det vanskelig å se at det skal endres sånn plutselig. Er det noen måte det kan være litt mindre vanskelig? 

Anonymkode: 72c44...fc0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Dystymi og depresjoner hele livet må være veldig tungt. Kanskje det har vært vanskelig å vedlikeholde relasjoner under depresjonene? Overskriften kjenner jeg meg godt igjen i. Og det gjør nok andre også som sliter med noe kronisk. Bår det har påvirket livet i mange år er det vanskelig å se at det skal endres sånn plutselig. Er det noen måte det kan være litt mindre vanskelig? 

Anonymkode: 72c44...fc0

Det holdt på å bli det akkurat nå. Men nok en gang fikk jeg bekreftet at det gikk rett ned.

Anonymkode: 959d0...75e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Det er en tid for alt. Ikke din tid å være lykkelig akkurat nå.

Anonymkode: f38db...453

Det er jo tydeligvis aldri det

Anonymkode: 959d0...75e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Ting kommer ikke til å forandre seg av seg selv. Vil du at noe skal være anderledes så må du nesten ta grep selv og røske noen rutiner opp med røttene. 

Anonymkode: b3482...9a3

Dette handler ikke om rutiner. Det er sånne ting som skjer utenfor min kontroll. Men det virker som det skjer bare på pur faen.

Anonymkode: 959d0...75e

[AnonymBruker]

Det er viktig å se litt utenfor seg selv noen ganger. Verden er ikke imot deg, ingen av oss er så viktige. Ja, noen ganger faller ting igjennom og livet er uforutsigbart, men lykke handler mer om hvordan du tar det enn hva som skjer. Det kan være lønnsomt å øve på takknemlighet, uansett hvor vanskelig det er. Noe å være takknemlig for har alle. 

Anonymkode: 607af...1a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja, men noe av lykken kommer jo fra opplevelser og erfaringer.

Anonymkode: 959d0...75e

Nope. Man kan reise og oppleve ting hele tiden uten å føle på lykke. Man kan aldri reise, men fortsatt være lykkelig. 

Man må ikke legge ens egen lykke i andres hender, da vil man oppleve det ene vonde etter det andre, eller skuffelse. Vil du ut å reise, så reis. Inviter med deg noen, men ikke gjør deg avhengig av dem.

Jeg har fått det ene slaget etter det andre, ganske alvorlige hendelser. Man blir preget, klager/sutrer/ blir skuffet så skifter man fokus og tar lærdom av det. 

Fokuserer man på det negative, er det det som tar plassen i livet. Jeg vet det er enklere sagt enn gjort når man har det tøft, men med mye jobb vil man kunne fokusere mer på det positive. 

 

Anonymkode: 998ba...204

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Nope. Man kan reise og oppleve ting hele tiden uten å føle på lykke. Man kan aldri reise, men fortsatt være lykkelig. 

Man må ikke legge ens egen lykke i andres hender, da vil man oppleve det ene vonde etter det andre, eller skuffelse. Vil du ut å reise, så reis. Inviter med deg noen, men ikke gjør deg avhengig av dem.

Jeg har fått det ene slaget etter det andre, ganske alvorlige hendelser. Man blir preget, klager/sutrer/ blir skuffet så skifter man fokus og tar lærdom av det. 

Fokuserer man på det negative, er det det som tar plassen i livet. Jeg vet det er enklere sagt enn gjort når man har det tøft, men med mye jobb vil man kunne fokusere mer på det positive. 

 

Anonymkode: 998ba...204

Jeg vet man ikke kan legge lykken i andres hender, men man blir lykkelig av å faktisk få noen positive overraskelser av og til. Men vi har kommet til en døll tid hvor slik ikke eksisterer lenger. Jeg har faktisk opplevd å føle meg ønsket. Men stort sett er det som om jeg er kronisk utelatt. Ting blir liksom aldri noe av, og jeg hater å svare på hvem jeg egentlig er for det vêr jeg ikke, lenger… 

Jeg er fullstendig alene, jobben er det eneste sosiale i livet mitt. Jeg blir alltid glemt av alle, jeg finner bare ikke denne tilhørigheten. Og nå som planene gikk i dass her og, så blir det nok en gang tilbake til det samme kjedelige. Jeg liker jobben min her godt nok, men jeg får litt sånn klaustrofobi fordi for meg virker det som det meste er for godt til å være sant.

Anonymkode: 959d0...75e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg vet man ikke kan legge lykken i andres hender, men man blir lykkelig av å faktisk få noen positive overraskelser av og til. Men vi har kommet til en døll tid hvor slik ikke eksisterer lenger. Jeg har faktisk opplevd å føle meg ønsket. Men stort sett er det som om jeg er kronisk utelatt. Ting blir liksom aldri noe av, og jeg hater å svare på hvem jeg egentlig er for det vêr jeg ikke, lenger… 

Jeg er fullstendig alene, jobben er det eneste sosiale i livet mitt. Jeg blir alltid glemt av alle, jeg finner bare ikke denne tilhørigheten. Og nå som planene gikk i dass her og, så blir det nok en gang tilbake til det samme kjedelige. Jeg liker jobben min her godt nok, men jeg får litt sånn klaustrofobi fordi for meg virker det som det meste er for godt til å være sant.

Anonymkode: 959d0...75e

Det er kun du som har ansvar for livet ditt. Du burde jobbe med å ta plass, synes, bedre selvtillit. Kom deg ut av offerrollen og gi deg selv omsorg. Du er like mye verdt som alle andre, men du viser nok ovenfor andre at du ikke tenker så høye tanker om deg selv. Det blir ofte for slitsomt for de rundt, da de hele tiden må gi bekreftelse, løfte deg opp osv. Da tar ofte folk avstand i stede. 

Jeg har klart å snu dette med flere år hvor jeg har jobbet med meg selv. 

Når man heletiden er avhengig av andre for å føle seg bra nok, så mister man seg selv ja. Og folk tar avstand. 

Anonymkode: 998ba...204

[Gjest PanteneProVVV]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Men er livet så veigt?

Anonymkode: 959d0...75e

Jupp

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg vet man ikke kan legge lykken i andres hender, men man blir lykkelig av å faktisk få noen positive overraskelser av og til. Men vi har kommet til en døll tid hvor slik ikke eksisterer lenger. Jeg har faktisk opplevd å føle meg ønsket. Men stort sett er det som om jeg er kronisk utelatt. Ting blir liksom aldri noe av, og jeg hater å svare på hvem jeg egentlig er for det vêr jeg ikke, lenger… 

Jeg er fullstendig alene, jobben er det eneste sosiale i livet mitt. Jeg blir alltid glemt av alle, jeg finner bare ikke denne tilhørigheten. Og nå som planene gikk i dass her og, så blir det nok en gang tilbake til det samme kjedelige. Jeg liker jobben min her godt nok, men jeg får litt sånn klaustrofobi fordi for meg virker det som det meste er for godt til å være sant.

Anonymkode: 959d0...75e

Lykke du får utenfra er flyktig. Lykken du får innenfra vil hjelpe deg gjennom både oppturer og nedturer. Overraskelser er sjelden positive, vil du noe må du spørre eller fikse. Så er livet ganske «kjedelig», for folk flest går det i rutiner og ikke spennende eventyr rundt hvert hjørne. På meg virker det som det er det sosiale/ relasjoner du sliter mest med, kanskje du får det bedre om det kommer litt mer på plass. 
 

Når det gjelder det sosiale så hjalp psykolog meg veldig med det. Jeg hadde mye depresjoner og ensomhet i ungdommen, og lærte i voksen alder hvorfor jeg ofte ble utelatt, glemt eller lignende. Det har flere mulige årsaker, men selvutslettende oppførsel gjør at man virker kjedelig og man glemmer personen. Egoisme hvor man snakker mye om seg selv, ofte skapt av at man har lite sosial omgang, pusher folk unna for det blir slitsomt. Depresjon gjør også at man ofte har en litt bitter undertone i utsagn eller går over til passiv aggressivitet og det gjør ofte andre mennesker slitne. 

Tips som har hjulpet meg:

Ta plass i samtalen, din mening er det som gjør at folk husker deg. Ikke alle vil like deg og din mening, men de som gjør det vil like deg for den du er. 

Interesser deg for de andre. Ikke tenk på hva de synes om deg eller om å prøve å være interessant. Bli oppriktig engasjert i den andre så går mye av seg selv. 

Vær positiv, åpen og ikke dømmende. Vær heller nysgjerrig og undrende. Ikke snakk om sykdom, negative ting eller altfor sårbar informasjon i starten. 

Anonymkode: 607af...1a7