Niesen min har tydelige tegn på... noe. Men søsteren min er ikke lydhør og jeg er redd dette skal skade jenta.

[AnonymBruker]

Jeg har Aspergers, og fikk diagnosen først i voksen alder. Å vokse opp med dette, spesielt som jente på nittitallet, var ekstremt vanskelig. Jeg var skoleflink, så ingen brydde seg på skolen - og hjemme fikk jeg kjeft av en svært voldsom far hver gang jeg gjorde noe han syntes var "egoistisk" (typisk autistisk oppførsel, som regel). Søsteren min er litt yngre enn meg og slapp unna mye av pappas raseri. 

Nå er niesen min snart seks år, og det er knapt mulig å være rundt henne. Hun gråter og bærer seg for absolutt alt, alt er feil hele tiden. Lyset er for sterkt. TVen er for høyt på. Mat kan kun inntas fra én spesiell tallerken, og om den er til vask bokstavelig talt skriker hun til ørene våre blør. Hun er ellers nokså sjernert og fåmælt, men har normalt språk for alderen. Når hun er rolig tegner hun veldig mye, bygger mye lego, veldig inne i sin egen verden og svært pertentlig. Søsteren min er ekstremt lydhør for alle datterens behov, hele tiden - litt for lydhør, kanskje. Det tærer på henne. Mannen hennes har for vane å bare forlate rommet når dette skjer, jeg har sett ham stå og gråte i frustrasjon på trappa under familiebursdager og sånt, når datteren tar til å skrike og ikke vil gi seg. Det er tydelig at dette preger dem veldig, og at de ikke er skyld i atferden (jeg er der mye, så jeg vet at de er svært gode og omsorgsfulle foreldre).

...Men, søsteren min insisterer på at det ikke er noe galt med datteren. At dette bare er "noe hun må gjennom", en ny trassalder eller lignende (men niesen min har vært sånn hele tiden). At det ikke er noe galt i å være litt rar, og så videre. Jeg har foreslått barnepsykolog, og da får jeg svar av typen "kanskje når hun har gått litt på skolen" eller "jeg tror vi klarer oss". Uforpliktende, avfeiende svar. Det gjør liksom litt ekstra vondt fordi jeg var akkurat slik niesen hennes nå er, og fikk ikke hjelp - i dag sliter jeg med mye jeg ikke hadde trengt å slite med. 

Jeg har prøvd å snakke litt med niesen min om hvordan hun har det. Litt sånn "Jeg synes også det kan være veldig mye når TVen er på og noen prater" eller "jeg har også gensere jeg ikke kan ha på meg, fordi de er så ekle", og jeg får gehør fra henne. Hun nikker og smiler, og kommer i blant med eksempler selv, typ "den røde genseren gjorde at jeg måtte klø og klø", osv. Virker kanskje ikke som om hun snakker så mye med foreldrene om denne typen ting? De akspeterer hennes preferanser, men det samtales liksom ikke?

Hva skal jeg gjøre her, som bekymret tante?

Anonymkode: 08161...9d4

[AnonymBruker]

Hva er det du skal frem til? Jeg syns det du beskriver er innenfor det man kan kalle en normal.

Anonymkode: 0f6db...20c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hva er det du skal frem til? Jeg syns det du beskriver er innenfor det man kan kalle en normal.

Anonymkode: 0f6db...20c

Ettersom autisme er arvelig, tror jeg niesen min har Aspergers, og at hun trenger hjelp med mestring av spesielt sanseinntrykk. Hun har vært slik siden hun var veldig liten (som jeg har observert, i alle fall), og hvis hun kan få det lettere, synes jeg de burde be om hjelp. Jeg har ikke lyst til å se niesen min vokse opp med problemer hun ikke trenger å ha. 

Anonymkode: 08161...9d4

[AnonymBruker]

Kan det hende du tillegger henne egenskaper hu egentlig ikke har fordi du selv har det?

Anonymkode: 398ef...aa3

[Entern]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hva er det du skal frem til? Jeg syns det du beskriver er innenfor det man kan kalle en normal.

Anonymkode: 0f6db...20c

Uenig...

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Entern said:

Uenig...

Nesten alle 5 åringer jeg kjenner kan vise de tendensene. 

Anonymkode: 0f6db...20c

[AnonymBruker]

Kan godt være hun allerede er under utredning, og at søsteren din er i en sorgprosess. Syns du skal ta et skritt tilbake, og la henne få en sjanse til å ordne slikt selv.

Det sier jeg som selv fikk diagnosen på ungdomsskolen, da nesten ingen visste hva det var. Nå vet helsepersonellet mye mer, og det er deres jobb å hjelpe her. Ikke din.

Anonymkode: 8001d...14f

[Entern]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Nesten alle 5 åringer jeg kjenner kan vise de tendensene. 

Anonymkode: 0f6db...20c

Nesten alle 5 åringene du kjenner har konstante hysteriske anfall!? 😯

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Kan godt være hun allerede er under utredning, og at søsteren din er i en sorgprosess. Syns du skal ta et skritt tilbake, og la henne få en sjanse til å ordne slikt selv.

Det sier jeg som selv fikk diagnosen på ungdomsskolen, da nesten ingen visste hva det var. Nå vet helsepersonellet mye mer, og det er deres jobb å hjelpe her. Ikke din.

Anonymkode: 8001d...14f

For en antagelse, at niesen min allerede er under utredning? Nei, det er hun ikke. 
Men sorgprosess, det kan det hende at søsteren min er i, ja - sorg over at datteren sannsynligvis ikke er nevrotypisk. Jeg kan forstå det.

Anonymkode: 08161...9d4

[AnonymBruker]

Og, dere som ser "ingenting galt" i at en seksåring oppfører seg slik, er nettopp årsaken til at så mange barn ikke fikk hjelp. Dersom et barn oppfører seg slik, bør det i det minste undersøkes. Man skal ikke bare la det skure og gå. 

Hos en barnepsykolog kan man i beste fall få bekreftet at det ikke er noe nevropsykologisk på gang, eller man kan få hjelp. Jeg ser ikke problemet. 

Anonymkode: 08161...9d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Nesten alle 5 åringer jeg kjenner kan vise de tendensene. 

Anonymkode: 0f6db...20c

De eneste to barna jeg kjenner som var sånn som 5-åringer har begge fått diagnose nå som de er 8-10 år...Ts beskriver absolutt ikke normal adferd. 

Anonymkode: 5f25b...eca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

De eneste to barna jeg kjenner som var sånn som 5-åringer har begge fått diagnose nå som de er 8-10 år...Ts beskriver absolutt ikke normal adferd. 

Anonymkode: 5f25b...eca

Til sammenligning har denne seksåringen en to år yngre bror, og han er svært rolig og svært fleksibel. Klart, alle barn er forskjellige, men dette er altså et barn som vokser opp i samme hjem og som - selv som to år yngre - tar langt lettere på alt her i verden. Dette sier en del, mener jeg. 

Anonymkode: 08161...9d4

[AnonymBruker]

Går dette barnet i barnehagen, så har vel de plukket opp om det skulle være noe autisme.

Jeg er inngift i en familie hvor det er ei jente som uten tvil har høytfungerende autisme. Hun blir SÅ glad når noen vil være med henne, men skjønner ikke at de ler av henne. Jeg ser for meg at hun kommer til å bli utnyttet når hun blir eldre. Det er vanskelig for meg å si fra uten at folk blir fornærmet. Jeg vet ikke om barneskolen har fanget dette opp, men så vidt jeg vet har det ikke vært snakk om noe utredning. Men jenten trenger helt klart sosial trening. Spesielt før ungdomsskolen, hvor det er lett å bli utnyttet. Og hun får allerede lov til å ha venner på besøk uten foreldre til stede. Hvordan skal det gå med ungdommer som ikke er til å stole på...

Anonymkode: 931b8...0d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Og, dere som ser "ingenting galt" i at en seksåring oppfører seg slik, er nettopp årsaken til at så mange barn ikke fikk hjelp. Dersom et barn oppfører seg slik, bør det i det minste undersøkes. Man skal ikke bare la det skure og gå. 

Hos en barnepsykolog kan man i beste fall få bekreftet at det ikke er noe nevropsykologisk på gang, eller man kan få hjelp. Jeg ser ikke problemet. 

Anonymkode: 08161...9d4

En gang i tiden ja. Slik er det ikke lenger. Nå skrives det diagnoser over en lav sko. Før måtte foreldre være på ballen for å få en diagnose på barna sine, nå må de være på ballen for at de ikke automatisk skal få en diagnose. Det er knapt noen land som gir flere diagnoser på barn enn Norge.

Barnehage og skole plukker ofte opp hvordan barnet fungerer i samspill med andre.

Jeg forstår at de ikke gjorde det i ditt tilfelle, men det er lenge siden og ting er annerledes nå. Ikke overfør dine negative erfaringer.

Hvis du har 'tipset' søsteren din om dette og hun ikke et mottakelig, la det ligge.

Anonymkode: 320f8...2c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har Aspergers, og fikk diagnosen først i voksen alder. Å vokse opp med dette, spesielt som jente på nittitallet, var ekstremt vanskelig. Jeg var skoleflink, så ingen brydde seg på skolen - og hjemme fikk jeg kjeft av en svært voldsom far hver gang jeg gjorde noe han syntes var "egoistisk" (typisk autistisk oppførsel, som regel). Søsteren min er litt yngre enn meg og slapp unna mye av pappas raseri. 

Nå er niesen min snart seks år, og det er knapt mulig å være rundt henne. Hun gråter og bærer seg for absolutt alt, alt er feil hele tiden. Lyset er for sterkt. TVen er for høyt på. Mat kan kun inntas fra én spesiell tallerken, og om den er til vask bokstavelig talt skriker hun til ørene våre blør. Hun er ellers nokså sjernert og fåmælt, men har normalt språk for alderen. Når hun er rolig tegner hun veldig mye, bygger mye lego, veldig inne i sin egen verden og svært pertentlig. Søsteren min er ekstremt lydhør for alle datterens behov, hele tiden - litt for lydhør, kanskje. Det tærer på henne. Mannen hennes har for vane å bare forlate rommet når dette skjer, jeg har sett ham stå og gråte i frustrasjon på trappa under familiebursdager og sånt, når datteren tar til å skrike og ikke vil gi seg. Det er tydelig at dette preger dem veldig, og at de ikke er skyld i atferden (jeg er der mye, så jeg vet at de er svært gode og omsorgsfulle foreldre).

...Men, søsteren min insisterer på at det ikke er noe galt med datteren. At dette bare er "noe hun må gjennom", en ny trassalder eller lignende (men niesen min har vært sånn hele tiden). At det ikke er noe galt i å være litt rar, og så videre. Jeg har foreslått barnepsykolog, og da får jeg svar av typen "kanskje når hun har gått litt på skolen" eller "jeg tror vi klarer oss". Uforpliktende, avfeiende svar. Det gjør liksom litt ekstra vondt fordi jeg var akkurat slik niesen hennes nå er, og fikk ikke hjelp - i dag sliter jeg med mye jeg ikke hadde trengt å slite med. 

Jeg har prøvd å snakke litt med niesen min om hvordan hun har det. Litt sånn "Jeg synes også det kan være veldig mye når TVen er på og noen prater" eller "jeg har også gensere jeg ikke kan ha på meg, fordi de er så ekle", og jeg får gehør fra henne. Hun nikker og smiler, og kommer i blant med eksempler selv, typ "den røde genseren gjorde at jeg måtte klø og klø", osv. Virker kanskje ikke som om hun snakker så mye med foreldrene om denne typen ting? De akspeterer hennes preferanser, men det samtales liksom ikke?

Hva skal jeg gjøre her, som bekymret tante?

Anonymkode: 08161...9d4

Hvordan har du egentlig gått søsteren din i møte her? Du sier bare at jenta burde "sjekkes" - eller sier du at "hun minner meg veldig om meg selv, husk at jeg ble diagnosert veldig sent med Aspergers og det hadde hjulpet meg hvis mamma og pappa tok symptomene mine på alvor når jeg var så liten" typ.. 

 

Lønner seg nok å gå frem på en annen måte, istedenfor å sette fokus på at jenta er "rar" eller "unormal". 

Anonymkode: 75ac5...8d6

[Hannah80]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hva er det du skal frem til? Jeg syns det du beskriver er innenfor det man kan kalle en normal.

Anonymkode: 0f6db...20c

Hvilke fem, seksåringer er det du vanligvis omgås? For meg så hørtes dette temmelig voldsomt ut. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Og, dere som ser "ingenting galt" i at en seksåring oppfører seg slik, er nettopp årsaken til at så mange barn ikke fikk hjelp. Dersom et barn oppfører seg slik, bør det i det minste undersøkes. Man skal ikke bare la det skure og gå. 

Hos en barnepsykolog kan man i beste fall få bekreftet at det ikke er noe nevropsykologisk på gang, eller man kan få hjelp. Jeg ser ikke problemet. 

Anonymkode: 08161...9d4

5-6 årsalderen er den nye trassalderen. En litt vanskelig alder, der sånt kan være helt normalt. Alt går i faser, også den alderen. 

Anonymkode: 398ef...aa3

[Pippi Lotta]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hva er det du skal frem til? Jeg syns det du beskriver er innenfor det man kan kalle en normal.

Anonymkode: 0f6db...20c

Synes du det er normalt at småbarnsforeldre må forlate rommet og står og gråter på grunn av barnas oppførsel? 

[Kaisada]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har Aspergers, og fikk diagnosen først i voksen alder. Å vokse opp med dette, spesielt som jente på nittitallet, var ekstremt vanskelig. Jeg var skoleflink, så ingen brydde seg på skolen - og hjemme fikk jeg kjeft av en svært voldsom far hver gang jeg gjorde noe han syntes var "egoistisk" (typisk autistisk oppførsel, som regel). Søsteren min er litt yngre enn meg og slapp unna mye av pappas raseri. 

Nå er niesen min snart seks år, og det er knapt mulig å være rundt henne. Hun gråter og bærer seg for absolutt alt, alt er feil hele tiden. Lyset er for sterkt. TVen er for høyt på. Mat kan kun inntas fra én spesiell tallerken, og om den er til vask bokstavelig talt skriker hun til ørene våre blør. Hun er ellers nokså sjernert og fåmælt, men har normalt språk for alderen. Når hun er rolig tegner hun veldig mye, bygger mye lego, veldig inne i sin egen verden og svært pertentlig. Søsteren min er ekstremt lydhør for alle datterens behov, hele tiden - litt for lydhør, kanskje. Det tærer på henne. Mannen hennes har for vane å bare forlate rommet når dette skjer, jeg har sett ham stå og gråte i frustrasjon på trappa under familiebursdager og sånt, når datteren tar til å skrike og ikke vil gi seg. Det er tydelig at dette preger dem veldig, og at de ikke er skyld i atferden (jeg er der mye, så jeg vet at de er svært gode og omsorgsfulle foreldre).

...Men, søsteren min insisterer på at det ikke er noe galt med datteren. At dette bare er "noe hun må gjennom", en ny trassalder eller lignende (men niesen min har vært sånn hele tiden). At det ikke er noe galt i å være litt rar, og så videre. Jeg har foreslått barnepsykolog, og da får jeg svar av typen "kanskje når hun har gått litt på skolen" eller "jeg tror vi klarer oss". Uforpliktende, avfeiende svar. Det gjør liksom litt ekstra vondt fordi jeg var akkurat slik niesen hennes nå er, og fikk ikke hjelp - i dag sliter jeg med mye jeg ikke hadde trengt å slite med. 

Jeg har prøvd å snakke litt med niesen min om hvordan hun har det. Litt sånn "Jeg synes også det kan være veldig mye når TVen er på og noen prater" eller "jeg har også gensere jeg ikke kan ha på meg, fordi de er så ekle", og jeg får gehør fra henne. Hun nikker og smiler, og kommer i blant med eksempler selv, typ "den røde genseren gjorde at jeg måtte klø og klø", osv. Virker kanskje ikke som om hun snakker så mye med foreldrene om denne typen ting? De akspeterer hennes preferanser, men det samtales liksom ikke?

Hva skal jeg gjøre her, som bekymret tante?

Anonymkode: 08161...9d4

Er det rom for å være sint i denne familien? Hvordan ventileres sinne ut? 

Blir niesen din godt nok regulert av voksne når hun har overveldende og sterke følelser?

 

[AnonymBruker]

Jeg tenker at jo raskere man får utredet et barn som strever mye i hverdag, jo raskere vil det barnet få adekvat hjelp og vil slippe å måtte leve en hverdag fylt med frustrasjon og emosjonelle vansker. Dersom det skulle vise seg å ikke være autisme/aspergers, så vil uansett ikke det tilsi at jenta ikke trenger litt ekstra i hverdagen. Synes det er rart at foreldrene ikke ønsker utredning og veiledning når de ser hvor mye jenta strever i hverdagen. Det er unødvendig for jenta å måtte ha det slik. 

Anonymkode: bd491...db7