Hvordan klare å tenke på seg selv først?

[AnonymBruker]

Lurer på om noen vet om hvordan man kan endre tankene til å bli mer egoistisk og vite hva man vil, for jeg er så opptatt av hva andre vil at jeg skyver meg selv helt til siden.

Prøver å ta essensen først, så kan de som gidder å lese mer gjøre det.

Jeg har funnet ut at jeg hele livet har satt andre såpass mye først at jeg aldri vet hva jeg selv vil lenger. Jeg er rett og slett en dørmatte i mange situasjoner, og det synes som oftest ikke engang, for jeg er "flink" til å prate, fremstår utadvent, sosial og grei, men jeg blir aldri synlig sur, kranglete eller uenig. Samboeren min blir helt sprø av meg fordi jeg ikke vet hva jeg vil og ikke klarer å sette meg selv først. 

Med noe. 

Alt fra at samboer vil flytte og jeg ikke vet om jeg egentlig vil eller hvor i så fall og hva vi er på jakt etter, men sier ok til ting og tenker "det går vel greit, da blir samboer fornøyd". 

Til å gå fort over veien så ikke folk må vente lenge, ikke ta de siste to av et produkt i butikken, selv om jeg kanskje vil ha dem, men la det være igjen én til nestemann, slippe folk foran meg i køen, bli med på ting som jeg syns er kjedelig for å glede andre etc.

Tenker som oftest "det er ok om jeg har det litt kjipt, mye bedre enn om den andre har det, jeg fikser det". 

--

Jeg er kjempeopptatt av at ikke folk skal bli sure på meg eller lei seg eller såra av noe jeg sier eller gjør. Når det skjer, blir jeg sånn krypende unnskyldende at jeg irriterer meg selv, men  greier ikke å la være. Jeg er spesielt sånn med samboer og foreldrene mine.

Jeg kommer en gang til å arve deres hus, som er en veldig spesiell og unik plass, men det at jeg snakker om flytting tar de som en personlig fornærmelse, selv om det ikke er snakk om å eventuelt skulle flytte dit før om 15-20 år, minst. Så jeg blir redd for å tenke ut om/hvor jeg vil flytte fordi de blir lei seg.

Samboer har en kronisk sykdom, som innbærer mye fatigue. Jeg gjør derfor veldig mye i huset og med dyra våre, og har sjelden fri og tid til meg selv. Sykdommen er i bedring (det er ikke ME), men jeg får dårlig samvittighet hver gang det er noe jeg faktisk vet jeg vil, feks vil jeg på en konsert i høst, men har ikke turt å nevne det fordi samboer kommer til å bli redd jeg skal ta med covid hjem. Så istedet TENKER jeg på det hele tiden, tanken på det blir større og større og jeg er så redd for å såre og gjøre samboer sur. 

Og jeg lever egentlig som under karantenetida, jobber hjemmefra.

--

Føler jeg utsletter meg selv litt, men samtidig er jeg så vant til å være sånn at jeg ikke vet hvordan jeg slutter. Hvordan lære hjernen at det er ok å si "dette vil jeg, jeg beklager om det blir litt vanskelig for deg, men det er viktig for meg"?

Jeg er 41 år og holder på sånn, trodde man skulle få litt mer selvtillit med åra.

Anonymkode: a1cd0...5d7

[AnonymBruker]

Ser at det med flytting fremstår rart. Jeg bor veldig nær dem nå, leier bolig av dem. Så de reagerer på at vi vil ut av byen og ikke bo i nærheten mer.

Anonymkode: a1cd0...5d7

[Blåjojo]

Har vært akkurat sånn en gang… Men i stedet for å si ja til alt lærte jeg meg å tenke meg om en ekstra gang. Da var det enklere å si nei. Og når man først har turt å si nei en gang, så er det enklere neste gang.
Ellers har jeg gått på kurs. Lært at jeg ikke kan kontrollere noen andre enn meg selv. Så om noen velger å bli sur pga mine handlinger, så er det ikke mitt problem. Rett å slett lært å gi litt mere faen! 
 

[AnonymBruker]

Av og til fungerer det for meg å snu på det. Hvordan er det for meg å forholde meg til noen som sier ja og ha til absolutt alt? Som lar alt være opp til meg og ikke lar meg få vite om det hvis jeg uforvarende sårer dem eller styrer oss i en retning de ikke vil? Enten det er snakk om å lage bacalao til noen som ikke liker fisk, eller å kjøpe liten leilighet sammen med noen som drømmer om en romslig enebolig med stor hage.

 

Jeg har noen veldig få rundt meg som gir tydelige beskjeder. "Nå har jeg kommet fram til jobb, så nå må jeg legge på" eller "Sånt er ikke greit å gjøre/si". Og det liker jeg at de gjør, for da vet jeg hva som skjer/gjelder/kan forventes og kan forholde meg deretter.

 

Men, det funker bare av og til.  Når jeg husker å minne meg selv på det, og samle mot til å si det. Og selv da kan det sitte så langt inne, det å si "jeg vil (xyz)". To helt enkle ord, som gir så mange fordeler for alle involverte, og så klarer jeg det ikke.

Anonymkode: 1de85...97c

[AnonymBruker]

Jeg går også fort over veien og vil helst late som jeg ikke må over før bilen har kjørt forbi. Vil ikke være til bry. Uansett, når det gjelder til produkter i butikken så tenker jeg første mann til mølla. Jeg kjøper det jeg vil og hvor mye, ofte om det bare er en ting igjen tenker jeg ja den var ment til meg hehe. Men nå når jeg har blitt eldre har jeg begynt å tenke mer på hva jeg vil. Jeg har tatt oppigjen barndomsinteresser og reist alene på tur. Tenk på hun i The Holiday om du har sett den, DU er hovedpersonen i ditt liv. Du er ingen birolle. Husk det.

Anonymkode: f79e5...b13

[AnonymBruker]

Terapi! Tydeligvis har foreldrene dine gjort en dårlig jobb. De har underkua deg. Men det kan fikses, du trenger bare litt hjelp.

Anonymkode: 71393...fa0

[AnonymBruker]

On 9/8/2022 at 10:33 AM, AnonymBruker said:

Ser at det med flytting fremstår rart. Jeg bor veldig nær dem nå, leier bolig av dem. Så de reagerer på at vi vil ut av byen og ikke bo i nærheten mer.

Anonymkode: a1cd0...5d7

Så altså, din samboer vil flytte fra den bolig dere leier av dine foreldre? Men du (dere?) må ikke flytte for dine foreldre? 

Anonymkode: 81961...ec7

[AnonymBruker]

Blåjojo skrev (På 8.9.2022 den 19.58):

Har vært akkurat sånn en gang… Men i stedet for å si ja til alt lærte jeg meg å tenke meg om en ekstra gang. Da var det enklere å si nei. Og når man først har turt å si nei en gang, så er det enklere neste gang.
Ellers har jeg gått på kurs. Lært at jeg ikke kan kontrollere noen andre enn meg selv. Så om noen velger å bli sur pga mine handlinger, så er det ikke mitt problem. Rett å slett lært å gi litt mere faen! 
 

Beklager sent svar her inne, jeg var ikke her i helgen.

Høres ut som å øve på å si nei kan være lurt. Men det handler ikke bare om å si nei, egentlig, det er ikke så ofte jeg blir "tvunget til" å gjøre noe jeg ikke vil, det er mer at jeg ikke vet hva jeg vil fordi default-atferden min er å gjøre det den andre sannsynligvis vil. 

Hva slags kurs har du gått på?

AnonymBruker skrev (På 8.9.2022 den 23.36):

Av og til fungerer det for meg å snu på det. Hvordan er det for meg å forholde meg til noen som sier ja og ha til absolutt alt? Som lar alt være opp til meg og ikke lar meg få vite om det hvis jeg uforvarende sårer dem eller styrer oss i en retning de ikke vil? Enten det er snakk om å lage bacalao til noen som ikke liker fisk, eller å kjøpe liten leilighet sammen med noen som drømmer om en romslig enebolig med stor hage.

 

Jeg har noen veldig få rundt meg som gir tydelige beskjeder. "Nå har jeg kommet fram til jobb, så nå må jeg legge på" eller "Sånt er ikke greit å gjøre/si". Og det liker jeg at de gjør, for da vet jeg hva som skjer/gjelder/kan forventes og kan forholde meg deretter.

 

Men, det funker bare av og til.  Når jeg husker å minne meg selv på det, og samle mot til å si det. Og selv da kan det sitte så langt inne, det å si "jeg vil (xyz)". To helt enkle ord, som gir så mange fordeler for alle involverte, og så klarer jeg det ikke.

Anonymkode: 1de85...97c

Jøss, det der var smart. Det er jo sikkert (eller, det vet jeg jo, for det sier samboer) veldig slitsomt å forholde seg til noen som ikke har noen meninger, og aldri står opp for seg selv. Det er litt godt å høre at det er flere som syns det er vanskelig. Jeg er helt enig i at det sitter så langt inne å si det høyt, si hva man vil. 

Jeg hadde noe jeg faktisk visste jeg ville, men som jeg også visste at ville gjøre samboer sur/irritert, men da jeg klarte å få sagt det ble det jo ikke i nærheten av like stor konflikt som det var inni hodet mitt. Jeg tror jeg har ignorert min indre stemme så lenge at den på en måte vet den ikke blir hørt, så da vet jeg ikke hva den er lenger.

AnonymBruker skrev (På 8.9.2022 den 23.49):

Jeg går også fort over veien og vil helst late som jeg ikke må over før bilen har kjørt forbi. Vil ikke være til bry. Uansett, når det gjelder til produkter i butikken så tenker jeg første mann til mølla. Jeg kjøper det jeg vil og hvor mye, ofte om det bare er en ting igjen tenker jeg ja den var ment til meg hehe. Men nå når jeg har blitt eldre har jeg begynt å tenke mer på hva jeg vil. Jeg har tatt oppigjen barndomsinteresser og reist alene på tur. Tenk på hun i The Holiday om du har sett den, DU er hovedpersonen i ditt liv. Du er ingen birolle. Husk det.

Anonymkode: f79e5...b13

Takk for gode ord. Jeg håper jeg klarer det etter hvert. Noen ganger har det hjulpet å tenke "hva om samboer eller foreldre ikke kunne mene noe om dette - hva ville jeg gjort da?"

AnonymBruker skrev (På 9.9.2022 den 17.00):

Terapi! Tydeligvis har foreldrene dine gjort en dårlig jobb. De har underkua deg. Men det kan fikses, du trenger bare litt hjelp.

Anonymkode: 71393...fa0

Jeg har vært i terapi før, for noen år siden, men ikke for dette. Hvordan underkua mener du? 

AnonymBruker skrev (På 9.9.2022 den 22.35):

Så altså, din samboer vil flytte fra den bolig dere leier av dine foreldre? Men du (dere?) må ikke flytte for dine foreldre? 

Anonymkode: 81961...ec7

Ja, samboer vil flytte, og syns det er hårreisende å leie bolig når vi kunne kjøpt. Men foreldrene mine har ikke noe ønske om å få oss ut herfra. De spiller mye, bevisst og ubevisst, på dårlig-samvittighet-takknemlighet-kortet. Jeg er så heldig som kan bo i dette huset (selv om jeg betaler markedspris i leie), jeg er så heldig som kommer til å arve dem og deres veldig unike bolig en gang, jeg må vise takknemlighet for å være i en sånn situasjon etc. Men jeg syns det stedet er for mye vedlikehold og stort der til at det egner seg for et barnløst par, og det vil jo uansett ikke bli på mange år ennå. 

Vi må ikke flytte. Jeg er ikke sterkt imot å flytte heller, men det er ikke like viktig for meg. 

Anonymkode: a1cd0...5d7

[Carrot]

Hei TS, du kan jo starte med å si til foreldrene din at dere kommer til å flytte fordi de spiller på følelser overfor deg og du er ikke lengre komfortabel med å bli påvirket på den måten og at dette er et steg for deg i prosessen med å bli mer selvstendig og ikke la deg påvirke av andre. Så kan du si til samboeren din at du trenger litt tid til å finne ut hva du vil når det kommer til flyttingen, han etterlyser at du skal stå opp for deg selv og det ønsker du gjøre derfor trenger du tid til å lande på dette temaet siden du velger starte der. Og så bruker du den tiden du trenger på å finne ut hvor du vil bo og hvorfor. 

Å endre seg er å ta små steg, en ting om gangen - dette kan være den du starter med så bruk tiden godt til å finne ut hva du ønsker. Og husk at en del av det å ta valg er å gå videre om valget viser seg å være "feil", det er helt greit "å ta feil" - det gir fremgang og erfaring til å ta bedre valg neste gang. 

Det viktisge er å snu tankene dine, når du merker at du er "det er ikke så viktig med meg" så må du stanse deg selv og tenke "hva vil jeg og hvorfor" deretter må du øve deg på å si "men det jeg vil er.." og ikke la deg overkjøre.. Det er greit å gi seg om man velger gjøre det, men da må det være et bevisst valg fordi det er greit for deg, ikke fordi du er konflikssky eller medgjørlig.. 

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen og jeg jobber mye med meg selv for å finne ut hva jeg vil. Har vært sånn hele livet nesten, tatt valg utifra hva andre ønsker og hvordan jeg er minst mulig til bry. Og det gjelder ganske store valg, alt i fra hvilken utdannelse jeg skulle ta, til når å få barn, osv.

Jeg gikk i fellen og overtok huset til mine foreldre og det angrer jeg på. Mannen og, så skal flytte nå, etter mange år. Det tar foreldrene mine litt tungt, men det kan jeg ikke la være mitt problem. Jeg ville ALDRI påført noen en slik forventning som de har hatt til meg, så det sier jeg og til meg selv. 

Jeg var alltid et snilt og enkelt barn i følge min mor, så de lot meg seile min egen sjø. Altså de har alltid vært glad i meg støttet meg osv, men de har puttet sine emosjoner over på meg, jeg har alltid følt ansvar for at de skal være glade og kjent veldig på deres følelser. Noe de ikke har skjønt selv. De jobbet mye når jeg var liten og var opptatt med masse venner, organisasjoner osv. så jeg måtte finne ut mye selv. Og når jeg ikke klaget så tenkte de at alt var bra.

Jeg gjør alt jeg kan for ikke å påføre mine egne barn det samme.
Men jeg har innsett at det er viktig for meg som mor å ha det bra emosjonelt  og ha følgt mine drømmer. Da blir jeg faktisk min beste versjon, og den beste moren. 
Jeg tenkte alltid som liten at mine foreldre virket så stresset og gjorde masse ting for å please andre, og at de nok ubevisst overførte det til meg. Jeg tror ikke de var det bevisst selv, men at de tenkte set skulle være slik, og dermed var «fornøyd» med livet. Men det var ofte mye krangling, sinneutbrudd og mange sårende ting som de ropte til hverandre osv hjemme hos oss. Det skjærte meg i hjertet hver gang.

I senere tid er mine foreldre blitt mye mer avslappede og veldig støttende for meg og mine barn. Det virker som de slapper av som pensjonister og gjør som de vil nå, de bryr seg ikke om hva andre mener, og det er veldig befriende å se.

Anonymkode: 9b306...89d

[mo1234]

Det er nok en kombinasjon av personlighet og oppdragelse.
Dessverre tror jeg det er vanskelig å endre dette. Da må du jobbe veldig bevisst med det. Det handler nok mye om selvtillit også. Evne å stå opp for seg selv, og si i fra. 

Jeg ble satt under press for 2 år siden da jeg ble uplanlagt gravid i et forhold jeg var i. Jeg slet veldig med helsen og hadde fatigue ( var på AAP). Kjæresten presset på for abort. Jeg tenkte mye på han og forholdet. Tenkte ikke over eget liv og fremtid. Jeg visste det ville bli et tøft svangerskap og barseltid. Men fatiguen ville på sikt bli bedre. Jeg tenkte på foreldrene mine som var eldre, og som måtte hjelpe til mye. Jeg var redd for hva de ville si. Samtidig var jeg 36 år, hadde ingen barn fra før, og det ville nok bli min siste sjanse.
Jeg valgte abort, uheldigvis. Etterpå tok forholdet slutt. Jeg er sikker på at hvis jeg hadde tenkt mer på egen fremtid, tenkt mindre på partner og foreldre, så hadde jeg kanskje valgt annerledes. 
 

Endret 12. september 2022 av mo1234

[Blåjojo]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Beklager sent svar her inne, jeg var ikke her i helgen.

Høres ut som å øve på å si nei kan være lurt. Men det handler ikke bare om å si nei, egentlig, det er ikke så ofte jeg blir "tvunget til" å gjøre noe jeg ikke vil, det er mer at jeg ikke vet hva jeg vil fordi default-atferden min er å gjøre det den andre sannsynligvis vil. 

Hva slags kurs har du gått på?

Jøss, det der var smart. Det er jo sikkert (eller, det vet jeg jo, for det sier samboer) veldig slitsomt å forholde seg til noen som ikke har noen meninger, og aldri står opp for seg selv. Det er litt godt å høre at det er flere som syns det er vanskelig. Jeg er helt enig i at det sitter så langt inne å si det høyt, si hva man vil. 

Jeg hadde noe jeg faktisk visste jeg ville, men som jeg også visste at ville gjøre samboer sur/irritert, men da jeg klarte å få sagt det ble det jo ikke i nærheten av like stor konflikt som det var inni hodet mitt. Jeg tror jeg har ignorert min indre stemme så lenge at den på en måte vet den ikke blir hørt, så da vet jeg ikke hva den er lenger.

Takk for gode ord. Jeg håper jeg klarer det etter hvert. Noen ganger har det hjulpet å tenke "hva om samboer eller foreldre ikke kunne mene noe om dette - hva ville jeg gjort da?"

Jeg har vært i terapi før, for noen år siden, men ikke for dette. Hvordan underkua mener du? 

Ja, samboer vil flytte, og syns det er hårreisende å leie bolig når vi kunne kjøpt. Men foreldrene mine har ikke noe ønske om å få oss ut herfra. De spiller mye, bevisst og ubevisst, på dårlig-samvittighet-takknemlighet-kortet. Jeg er så heldig som kan bo i dette huset (selv om jeg betaler markedspris i leie), jeg er så heldig som kommer til å arve dem og deres veldig unike bolig en gang, jeg må vise takknemlighet for å være i en sånn situasjon etc. Men jeg syns det stedet er for mye vedlikehold og stort der til at det egner seg for et barnløst par, og det vil jo uansett ikke bli på mange år ennå. 

Vi må ikke flytte. Jeg er ikke sterkt imot å flytte heller, men det er ikke like viktig for meg. 

Anonymkode: a1cd0...5d7

Det var et kurs på jobb, hvor vi skulle bli bedre på samhandling og tydelig kommunikasjon. Jeg husker ikke så mye annet enn det, dessverre. Men det er enkelte ting fra det kurset som har festet seg. Hun som har det kurset er gestaltterapeut. 
Men jeg tror nok egentlig at det er min evne til å gi faen som har hatt størst innvirkning på livet mitt. Jeg har sluttet å ta ansvar for andre mennesker sine følelser, siden jeg uansett ikke kan styre de.