Det er så mange mennesker jeg ikke orker/ unngår

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg har de siste årene, etter et psykisk sammenbrudd og etterfølgende angst, depresjon og adhd-diagnose blitt mer og mer lei av folk. Jeg har ikke kontakt med min mor på mange år pga hun viser sterke narsissistiske trekk og det går ikke an å ta opp noe med henne, jeg har alltid vært problemet. Jeg vil beskrive meg selv som ekstrovert med stort behov for alenetid. Jeg blir lett kjent med folk, og er veldig åpen. Har gen lite overskudd til å henge med folk, men når jeg først er sosial er jeg veldig med, ofte litt center of attention. Problemet er at jeg ofte blir lei/ helt utslitt av å henge med de fleste. Tegnene kommer gradvis, men jeg er redd for å såre noen, så jeg er blid å grei, mens inni meg bygges det opp en forakt.

Det ender med at jeg får angst for å møte dem, spesielt når jeg ikke er forberedt, samt at jeg sliter med mye dårlig samvittighet for at jeg gradvis (og noen ganger plutselig) trekker meg unna. Blir ofte til at de da "maser" og vil tilbake til der vi var, og når jeg f.eks sier at jeg er sliten/ trenger litt tid for meg selv så er det mer "kom igjen da/ ikke vær så kjedelig". Det jeg har lyst til å si er: "synes det blir litt mye, vi er ikke så god match og jeg ønsker at vi går tilbake til å være bekjente", men det ville jo vært kjipt å si, OG jeg hadde følt meg som en veldig slem person. Jeg synes at dette har gjentatt seg så mange ganger at jeg nesten får lyst til å flytte, men nissen følger vel med lasset.. Synes det er tungt å føle at folk er skuffet/ irritert på meg.. Noen som har det likt evt noen råd?

Anonymkode: 851d1...7bb

[AnonymBruker]

Høres ut som meg, jeg blir her for å se hva andre kommer med.

Legger merke til at du nevner lite om andre omstendigheter. Hvordan spiser du? trener du regelmessig? har du vært hos legen å sjekke om du mangler vitaminer/mineraler etc? hvordan er rutinene dine? har du rutiner? hvordan er søvnen din? hvordan er økonomien? hva gjør du om dagen for å slappe av/bringe inn glede? og ikke minst; hvordan er bosituasjonen sin? (er det ryddig, rotete, vanskelig å holde det rent og ryddig?).

Anonymkode: 23c91...5da

[Bjørga]

.

Endret 7. september 2022 av Bjørga

[AnonymBruker]

Hehe, sry, jeg tror jeg sa minst mulig om det fordi jeg i mitt hode blir veldig gjenkjennbar og jeg får angst av det også.. Men jeg er singel, relativt ung kvinne. Bor alene, ingen barn. Den fysiske helsen er veldig bra da jeg brenner for en sport jeg driver på med. Jeg spiser sunt og bra stort sett, men i de verste periodene, spesielt i vår har det vært perioder uten matlyst og typ en 200g sjokoladeplate om dagen. Blodprøvene ser normal ut. Den psykiske helsen har gjort at jeg har vært 100% sykemeldt i over 6 mnd, og det vil nok fortsette en god stund til. Har aldri likt å jobbe med det jeg utdannet meg til. Det var mye press og jeg taklet det til slitt ikke. Har vært sykemeldt tidligere også pga det samme.. Jeg er generelt ganske isolert av nødvendighet, men har noen nære jeg har kontakt med via tlf og noen få her jeg bor som jeg ser med ujevne mellomrom. Jeg har god døgnrytme for tiden, men jeg sliter med å holde leiligheta ryddig, gjøre dagligdagse ting. Det er rett og slett utrolig vanskelig å være voksen..

 

ts

Anonymkode: 851d1...7bb

[AnonymBruker]

Hvis du fremstår som veldig ekstrovert i selskap med folk og i tillegg som oftest er "center of attention" så høres det ut som kanskje kunne tone ned noen hakk? Det er faktisk mulig å være sosial og holde en litt lavere profil. Om man klarer holde seg litt i bakgrunn blir man kanskje ikke like fort stygglei folk.

I tillegg så sender du sannsynligvis ut feil signaler til dine omgivelser. I møte med veldig åpne, ekstroverte mennesker er det fort gjort å tenke at dette er lett tilgjengelige mennesker som gjerne liker å sosialisere. Du blir som en slags sosial luremus. Men det burde jo være mulig å justere, tenker jeg.

Anonymkode: f1d19...b85

[AnonymBruker]

Takk for svar, jeg har blitt rådet det før, men er vanskelig når det er helt naturlig for meg å smile mye, tulle, snakke når jeg først er sosial. Føler ikke jeg prøver å være noen jeg ikke er. Det jeg derimot prøver å jobbe med er å ikke smile for å please andre, noe jeg har gjort hele mitt liv. At jeg ikje børster ting bort med et smil når jeg inni meg har lyst å si: "jeg synes ikke det er greit". 

 

ts

Anonymkode: 851d1...7bb

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Kuttet ut all sosiale ting og møter venner en gang i året bare 

Anonymkode: 6665a...f0d

[AnonymBruker]

Er disse vennene fokk du er venner med fordi du genuint liker dem og dere har felles interesser? Eller er det bare folk du jobber sammen/trener sammen med/er nabo med osv.?

Anonymkode: 24eb2...3c6

[Gjest supernova_87]

Jeg tror du bare må fortsette sånn du gjør, å sette gode grenser. Når de maser så bare tydeliggjør grensen en gang til. 

Det er tungt å føle på at andre er skuffet, men sånn jeg har forstått handler grensesetting også om å nettopp ikke ta ansvar for andre sine følelser. Men ta ansvar for egne. Så hvis noen blir skuffet når de sier nei, så må de jo bare føle hva enn de føler, og ta ansvar for det. 

Kjenner meg også igjen i å være lei av de fleste mennesker som følge av fysisk og psykisk sykdom og andre belastninger. Man får bare nok. Og jeg tror det er helt normalt i en periode når man har får mye på seg. 

[Bjørga]

AnonymBruker skrev (På 7.9.2022 den 20.37):

Er disse vennene fokk du er venner med fordi du genuint liker dem og dere har felles interesser? Eller er det bare folk du jobber sammen/trener sammen med/er nabo med osv.?

Anonymkode: 24eb2...3c6

Det er folk som jeg har funnet via fritidsaktiviteter ol, som raskt utviklet seg til venner (jeg tar lite initiativ til å møtes utenom, men de er mer på), og et sted på veien kjenner jeg at det blir mye, blir lei og trekker meg unna.. 😕

ts

Endret 9. september 2022 av Bjørga

[Bjørga]

Rainstorm skrev (På 7.9.2022 den 20.42):

Jeg tror du bare må fortsette sånn du gjør, å sette gode grenser. Når de maser så bare tydeliggjør grensen en gang til. 

Det er tungt å føle på at andre er skuffet, men sånn jeg har forstått handler grensesetting også om å nettopp ikke ta ansvar for andre sine følelser. Men ta ansvar for egne. Så hvis noen blir skuffet når de sier nei, så må de jo bare føle hva enn de føler, og ta ansvar for det. 

Kjenner meg også igjen i å være lei av de fleste mennesker som følge av fysisk og psykisk sykdom og andre belastninger. Man får bare nok. Og jeg tror det er helt normalt i en periode når man har får mye på seg. 

Takk, ja jeg vet jeg bare må gjøre det.. Jeg bare føler meg som en kjip person og har bare lyst å slutte å slippe nye folk innpå meg for alltid for å slippe dette, men det gjentar seg jo bare igjen og igjen.

ts

Endret 9. september 2022 av Bjørga

[Gjest supernova_87]

Bjørga skrev (2 timer siden):

Takk, ja jeg vet jeg bare må gjøre det.. Jeg bare føler meg som en kjip person og har bare lyst å slutte å slippe nye folk innpå meg for alltid for å slippe dette, men det gjentar seg jo bare igjen og igjen.

ts

Skjønner så godt den følelse. Når man har vært vant til å ta mye ansvar for andres følelser (hvis du kjente deg igjen i det) så er det helt naturlig at når man begynner å plassere det ansvaret der det hører hjemme at man sliter en stund. Men etter hvert når man frigjør seg fra det ansvaret så blir grensesettingen enklere. Da vil nok også belastningen av andre menneskers interesse bli mindre. 

I tillegg, dette er bare en tanke jeg fikk fordi det var noe jeg slet med selv, og kan jo hende ikke gjelder deg i det hele tatt: jeg ble mer opptatt av hvem det var jeg likte. Hvem var det jeg var interessert i å snakke med. Ikke bare alltid like imøtekommende med alle. På den måten skaper jeg nå bedre bånd med de jeg faktisk synes er interessante, enn de som jeg egentlig opplever å ikke ha så god match med. Det handlet også om grensesetting. Ikke at man skal være kjip med noen, men nære de man selv verdsetter. 

[Besina]

Jeg har psykiske lidelser som gjør at jeg i perioder blir så apatisk og uinteressert i folk, til og med mine nærmeste. Når jeg har gode perioder, er det lettere å omgås folk jeg liker, jeg er sprudlende og pratsom, men plutselig har jeg null interesse igjen og synes alle er irriterende 😅

Jeg har veldig få, nære venner.. De vet at jeg kan trekke meg tilbake og ikke ta kontakt en stund uten at det påvirker forholdet med dem. Heldigvis. 

[AnonymBruker]

Jeg tror man lærer bedre å ta avstand fra mennesker som tapper enn selv for energi/gir dårlige følelser etter psykiske knekker. Jeg møtte veggen og ble alvorlig deprimert for noen år siden, og etter det har jeg blitt flinkere til å prioritere mennesker som gir meg positivitet og energi, fremfor folk som er negative og tapper meg for energi.

Anonymkode: 5b265...739

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.9.2022 den 17.05):

Hei!

Jeg har de siste årene, etter et psykisk sammenbrudd og etterfølgende angst, depresjon og adhd-diagnose blitt mer og mer lei av folk. Jeg har ikke kontakt med min mor på mange år pga hun viser sterke narsissistiske trekk og det går ikke an å ta opp noe med henne, jeg har alltid vært problemet. Jeg vil beskrive meg selv som ekstrovert med stort behov for alenetid. Jeg blir lett kjent med folk, og er veldig åpen. Har gen lite overskudd til å henge med folk, men når jeg først er sosial er jeg veldig med, ofte litt center of attention. Problemet er at jeg ofte blir lei/ helt utslitt av å henge med de fleste. Tegnene kommer gradvis, men jeg er redd for å såre noen, så jeg er blid å grei, mens inni meg bygges det opp en forakt.

Det ender med at jeg får angst for å møte dem, spesielt når jeg ikke er forberedt, samt at jeg sliter med mye dårlig samvittighet for at jeg gradvis (og noen ganger plutselig) trekker meg unna. Blir ofte til at de da "maser" og vil tilbake til der vi var, og når jeg f.eks sier at jeg er sliten/ trenger litt tid for meg selv så er det mer "kom igjen da/ ikke vær så kjedelig". Det jeg har lyst til å si er: "synes det blir litt mye, vi er ikke så god match og jeg ønsker at vi går tilbake til å være bekjente", men det ville jo vært kjipt å si, OG jeg hadde følt meg som en veldig slem person. Jeg synes at dette har gjentatt seg så mange ganger at jeg nesten får lyst til å flytte, men nissen følger vel med lasset.. Synes det er tungt å føle at folk er skuffet/ irritert på meg.. Noen som har det likt evt noen råd?

Anonymkode: 851d1...7bb

Hei🙂 Dette kunne vært skrevet av meg. Alt stemmer på en prikk.

Jeg tror personlig jeg har kommet dit at jeg har forsonet meg med at jeg er introvert. Altså alle (som tror de kjenner meg) tenker jeg er utadvendt og sosial. Pratsom og usjenert. Men mesteparten av tiden er jeg altså,det motsatte. Jeg har bare lettere for å «skru meg på» enkelte dager. Men det er slitsomt. Må ofte hente meg inn i flere døgn de dagene jeg er veldig sosial. Enten det er familieselskap eller sammen med venner/kolleger fritiden.

Og etter jeg fikk barn og pandemien kom, stagnerte jeg helt. Har takket nei til så og si alle invitasjoner og tror folk har gitt meg litt opp.

Nå savner jeg invitasjonene litt, men samtidig vet jeg jo at jeg hadde takket nei. Har forklart de nærmeste at jeg har blitt en eremitt. At de ikke må ta det personlig. Og ser ut som de tar det fint. Men aner jo ikke hva de snakker om bak ryggen min😆 Det viktigste er at jeg ikke bryr meg så mye heller. Det er jo slik jeg er. Hele livet har jeg gått og spilt en rolle som jeg tror er forventet av meg. Den rollen som er den mest sosialt aksepterte i samfunnet. Nemlig å være utadvendt. Nå vil jeg bare være meg selv. Da er jeg mest lykkelig. Uansett hvor trist andre syns det virker.

Ts, kjenn på det selv. Hva er det mest viktige i situasjonen du fremstiller. Å gjøre slik andre/samfunnet ønsker og forventer av deg eller leve slik du trives best med selv? 

Anonymkode: 2fa5d...479

[Maestro]

Er i samme bøtta sjøl. Etter sykdom, har adhd, er ekstrovert men med behov og trekke meg tilbake. Jeg skravler sykt og virker som jeg aldri blir sliten. Men jeg blir jo det, blir jo sliten og svett av meg sjøl 🤦

Jeg er sikkert eldre enn deg? Blir 30. Men i sommer har jeg ikke orka trynet på folk, konflikt med ei venninne som har plaga og irritert meg, slo opp med eksen min, så har hatt mye irritasjon inni meg og frustrasjon at jeg nesten sprakk. Og vil bare være i fred. Men likevel energi opp til ørene. Og nedtrapping av medisin, så søvn har jo vært nesten ikke eksisterende en periode. Sovna 11 på dagen og sov til 15 ish. Ikke bra 😤 når jeg sier til sosionomen min, at jeg vil bare gå til ei øde hytte uten dekning og sånn, og bli der i fjorten dager så støtta hun meg 😂🫣 Da var jeg så irritert og lei av FOLK.. Og jeg er glad i folk, trives med folk men trives veldig godt i eget selskap. 

Åpen dialog med venner MÅ man ha, ellers mister man de. Si det som det er, alle trenger et godt pust i bakken og pause. 

[Bjørga]

Maestro skrev (8 timer siden):

Er i samme bøtta sjøl. Etter sykdom, har adhd, er ekstrovert men med behov og trekke meg tilbake. Jeg skravler sykt og virker som jeg aldri blir sliten. Men jeg blir jo det, blir jo sliten og svett av meg sjøl 🤦

Jeg er sikkert eldre enn deg? Blir 30. Men i sommer har jeg ikke orka trynet på folk, konflikt med ei venninne som har plaga og irritert meg, slo opp med eksen min, så har hatt mye irritasjon inni meg og frustrasjon at jeg nesten sprakk. Og vil bare være i fred. Men likevel energi opp til ørene. Og nedtrapping av medisin, så søvn har jo vært nesten ikke eksisterende en periode. Sovna 11 på dagen og sov til 15 ish. Ikke bra 😤 når jeg sier til sosionomen min, at jeg vil bare gå til ei øde hytte uten dekning og sånn, og bli der i fjorten dager så støtta hun meg 😂🫣 Da var jeg så irritert og lei av FOLK.. Og jeg er glad i folk, trives med folk men trives veldig godt i eget selskap. 

Åpen dialog med venner MÅ man ha, ellers mister man de. Si det som det er, alle trenger et godt pust i bakken og pause. 

Jeg er faktisk pittelitt eldre enn deg:P Jeg har også den tanken om forsvinne til et øde sted for å komme meg bort fra alle. Ja, alle vennene mine blir fortalt at jeg er sliten/ trenger alenetid osv, men klarer fortsatt ikke føle meg tilfreds med situasjonen. Jeg kjenner at jeg har lest meg så opp på tema, og vet hva som i teorien er "rett", men det føles ikke godt for meg, og livet føles ofte veldig tungt.

ts

Endret 10. september 2022 av Bjørga

[Bjørga]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hei🙂 Dette kunne vært skrevet av meg. Alt stemmer på en prikk.

Jeg tror personlig jeg har kommet dit at jeg har forsonet meg med at jeg er introvert. Altså alle (som tror de kjenner meg) tenker jeg er utadvendt og sosial. Pratsom og usjenert. Men mesteparten av tiden er jeg altså,det motsatte. Jeg har bare lettere for å «skru meg på» enkelte dager. Men det er slitsomt. Må ofte hente meg inn i flere døgn de dagene jeg er veldig sosial. Enten det er familieselskap eller sammen med venner/kolleger fritiden.

Og etter jeg fikk barn og pandemien kom, stagnerte jeg helt. Har takket nei til så og si alle invitasjoner og tror folk har gitt meg litt opp.

Nå savner jeg invitasjonene litt, men samtidig vet jeg jo at jeg hadde takket nei. Har forklart de nærmeste at jeg har blitt en eremitt. At de ikke må ta det personlig. Og ser ut som de tar det fint. Men aner jo ikke hva de snakker om bak ryggen min😆 Det viktigste er at jeg ikke bryr meg så mye heller. Det er jo slik jeg er. Hele livet har jeg gått og spilt en rolle som jeg tror er forventet av meg. Den rollen som er den mest sosialt aksepterte i samfunnet. Nemlig å være utadvendt. Nå vil jeg bare være meg selv. Da er jeg mest lykkelig. Uansett hvor trist andre syns det virker.

Ts, kjenn på det selv. Hva er det mest viktige i situasjonen du fremstiller. Å gjøre slik andre/samfunnet ønsker og forventer av deg eller leve slik du trives best med selv? 

Anonymkode: 2fa5d...479

Tusen takk for svar, det er alltid så godt å lese om folk i samme situasjon! Når folk skriver til meg og spør meg om å bli med på ting, så blir jeg på en måte gla, men er mest slitsomt å måtte forholde seg til deg. Jeg venter ofte lenge med å svare, kanskje fordi jeg vet jeg skal si nei og jeg liker ikke å si nei. Jeg er redd for at livet bare flyr forbi mens jeg bruker mye tid alene. Ikke koser jeg meg noe særlig heller, men alternativet som er å bli med blir for slitsomt og har ikke motivasjon. Så er det litt trist som du sier at jeg kan våkne til ingen varsler noen sted, og du innser at livet du har levd de siste årene har gjort at flere gir deg litt opp. Jeg er såpass gammel nå at det ikke er såå flaut/ kjipt lengre å ikke ha noen planer i helgen, men likevel. Jeg har jo egentlig et sterkt behov for connection, men veien til på finne noen og alle mismatchene (som jeg må avvise, evt noen jeg liker som avviser meg) klarer jeg kun i noen få gode perioder.

ts

[AnonymBruker]

Dere må ikke tenke bare at vennene maser. Føler at nå vil dere si at jamen de har mange andre venner og det er ikke synd på dem osv.

Men sannheten kan jo være at denne blide, utadvendte deg har kanskje vært en trygg havn for en og annen. En som kanskje tilsynelatende klarer seg helt fint, blir så glad når ts kommer og prater med henne, «føler meg litt teit og utenfor, men ts virker så glad for å se nettopp MEG», Vi vil alle bli likt, høre til. 

At den du tror liker deg plutselig fjerner seg kan være skuffende og trist. Man tror jo automatisk at man selv har gjort noe feil, er kjedelig e l. Man forsøker å få den vennen tilbake som man likte så godt.

Det er ikke vondt ment…

Anonymkode: 9bdd8...df6

[Bjørga]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Dere må ikke tenke bare at vennene maser. Føler at nå vil dere si at jamen de har mange andre venner og det er ikke synd på dem osv.

Men sannheten kan jo være at denne blide, utadvendte deg har kanskje vært en trygg havn for en og annen. En som kanskje tilsynelatende klarer seg helt fint, blir så glad når ts kommer og prater med henne, «føler meg litt teit og utenfor, men ts virker så glad for å se nettopp MEG», Vi vil alle bli likt, høre til. 

At den du tror liker deg plutselig fjerner seg kan være skuffende og trist. Man tror jo automatisk at man selv har gjort noe feil, er kjedelig e l. Man forsøker å få den vennen tilbake som man likte så godt.

Det er ikke vondt ment…

Anonymkode: 9bdd8...df6

Jeg er fullt klar over det, og det er selve grunnen til den dårlige samvittigheten. At de blir lei seg pga at eg ikke orker mer kjenner jeg på som om det er jeg som blir avvist 😕 Man vil jo så gjerne være den personen de opplever du er over tid/ stabilt, men så rakner det fordi man ikke orker/ har angst/ føler seg overstimulert/ utmattet.. En annen del er at jeg føler jeg ødelegger for mitt sosiale liv, brenner broer osv.

ts