Føler meg trengt opp i et hjørne det ingenting kan gro

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg er 30 år, bor i fint hus, har samboer og en gutt på snart 2 år. Det siste året har jeg følt meg så «tom», som at en del av meg mangler. Jeg klarer ikke sette ord på hva det er som plager meg, jeg vet ikke?

Jeg føler meg egentlig bra. Jeg har en fin, men veldig stressende hverdag. Jeg bruker mye tid sammen med sønnen min på ettermiddagene og jeg og samboer skifter på rydde/vaske etter middag. I helgene bytter vi på å sove lenge og bruker gjerne noen helger til å finne på noe morsomt for ungen, som feks lekeland, badeland, piknikk ute, stranda, dyreparker osvosv. Ingenting større opplegg enn at vi pakker sekken med noe godt og litt drikke og kjører 30-40 minutter.

Men når kveldene kommer så ligger jeg i senga og føler meg helt tom:

 

 Jeg ligger å kjenner på at jeg aldri strekker til.

Jeg klarte ikke komme gjennom gjøre-lista på jobb i dag heller, og jeg vet at i morgen så henger jeg enda litt lengre etter.

Jeg mislyktes som mamma i dag igjen. Jeg lekte ikke nok med gutten, jeg smilte ikke nok under middag og jeg var for passiv mens vi var ute.. jeg så for mye på telefonen. 

Jeg mislyktes med kveldsmaten igjen. Han nekter å spise kveldsmat med mindre vi setter på Bing på TVen, og igjen så ga jeg etter fordi han bare hyler, begynner å gråte og nekter å spise.. han må jo få i seg noe før leggetid - men ingen andre jeg kjenner innrømmer at de lar ungen se på TV. Hvorfor mislykkes jeg så?

Jeg klarte ikke støvsuge soverommet vårt i dag heller. 
Jeg ba samboer bytte bleie og pysj, fordi jeg ikke orker den hylekonserten med en orm som bare piler avgårde så fort man tenker på på ny bleie. Jeg orker ikke bli slått, bitt og holde ungen så hardt igjen at han blir helt krakilsk.

 

 

Jeg vet ikke, men jeg føler jeg mislykkes i alt. Mens alle ser på meg som ressurssterk, tøff og vellykka. Jeg føler meg trengt opp i et hjørne der alle har så store forventninger til hvem jeg er og det jeg klarer.

Jeg føler meg bitteliten, redd og som at jeg puster luft uten nok oksygen.

Jeg jobber som prosjektleder for større bygge/anleggsprosjekter (15 millioner+), montasjeledelse/oppfølging og er faglig leder innad i firma, samt teknisk støtte i anbud/tilbudsprosesser, ergo en relativt tung jobb med mye ansvar. Jeg reiser en del ut på anlegg og jobber da gjerne 12-16 timer i døgnet i 3-7 dager for så å reise hjem og ta alle nattevåkninger, middager og legginger i ettertid så pappaen får litt pause. 

Jeg sliter med å finne ro hjemme hvis det er rotete, skittent osv. Jeg vet jeg ikke må bry meg, men det blir liksom nok et bevis på at jeg mislykkes.

Jeg føler meg så trengt opp i et hjørne og som at jeg har laget et falskt image utad eller noe. 
Jeg har en «kjempevanskelig» jobb, men jeg kan jo ikke en dritt. Jeg har en unge som roper etter mamma hele dagen, men jeg er en elendig mamma. Jeg har et fint/dyrt hus fra utsiden, men det er bare lån fra banken og rot i hvert eneste skap. Ingenting instavennlig her nei. 
Jeg har en samboer som er en så god pappa som er hjemme med barnet når jeg er på reise, men det er jeg som har laga hver eneste middag til dem mens jeg er borte, klesvasken er tømt før jeg drar og det eneste han trenger å tenke på er å Tine middag i mikroen og sette på oppvasken på kveldstid. Men jeg er en dårlig mamma som går glipp av så mye, en dårlig samboer som overlater alt ansvaret på han. 
 

Jeg vet ikke hva jeg vil. Jeg vet ikke hvorfor jeg følte for å skrive her. Jeg kommer fra dårlige oppvekstvilkår, ut og inn av barnevernet. Og jeg blir stadig minnet på hvor langt jeg har kommet, og at jeg har gjort alt dette alene.

For alle andre er jeg ung kvinnelig leder i et mannsdominert yrke, med millionlønn og med helt perfekt fasade. Jeg som sto på bar bakke som 18 åring, uten å ha fullført et eneste år på videregående klarte å ta en 5 årig mastergrad i et ingeniørfag. Jeg har jo alt.

Føler ikke jeg har en dritt? Huset er bare lån fra banken. Lønna kommer bare så lenge jeg leverer. Sønnen er bare glad i meg frem til han skjønner at jeg reiser bort nesten hver mnd. 
Samboer går nok lei etter noen år fordi jeg blir eldre, og vil ikke alltid være 162, slank og blond. Hele livet mitt er falskt, og jeg et trengt opp i et hjørne jeg ikke kommer ut av. 
 

På forhånd beklager til alle som leste dette og som ikke skjønner en dritt. Jec skjønner heller ikke hva som var poenget med denne romanen av et innlegg. 

Anonymkode: 2cb6a...346

[AnonymBruker]

Har du tenkt på om det finnes reelle alternativ, slik at du kan få det bedre?

Anonymkode: 1c5bf...365

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Har du tenkt på om det finnes reelle alternativ, slik at du kan få det bedre?

Anonymkode: 1c5bf...365

Vet ikke hvilke reelle alternativer du tenker på?

Bytte jobb? Jeg jobbet ræva av meg under studier og de to første årene i jobb for å komme opp og frem.. 

skaffe hjelp? Jeg gikk til psykolog i noen måneder i vårhalvåret - men det var ikke nyttig. Jeg følte det var bortkasta tid som jeg ikke har i utgangspunktet, og ingenting hun sa ga meg noe. Jeg vet at jeg må stresse ned, jeg vet at jeg ikke må ha så høye krav til meg selv. Jeg vet at ingen lider nød av at skittentøyet ligger litt lengre i kurven osvosv.

Anonymkode: 2cb6a...346

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Vet ikke hvilke reelle alternativer du tenker på?

Bytte jobb? Jeg jobbet ræva av meg under studier og de to første årene i jobb for å komme opp og frem.. 

skaffe hjelp? Jeg gikk til psykolog i noen måneder i vårhalvåret - men det var ikke nyttig. Jeg følte det var bortkasta tid som jeg ikke har i utgangspunktet, og ingenting hun sa ga meg noe. Jeg vet at jeg må stresse ned, jeg vet at jeg ikke må ha så høye krav til meg selv. Jeg vet at ingen lider nød av at skittentøyet ligger litt lengre i kurven osvosv.

Anonymkode: 2cb6a...346

Det høyrest ut som om du har ein kraftig depresjon.  Du gjekk til psykolog nokre månader; snakka de der om din oppvekst og opplevingar og forhaldet du hadde/har med foreldrene dine? 

Anonymkode: 1c5bf...365

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Jeg har en «kjempevanskelig» jobb, men jeg kan jo ikke en dritt. Jeg har en unge som roper etter mamma hele dagen, men jeg er en elendig mamma. Jeg har et fint/dyrt hus fra utsiden, men det er bare lån fra banken og rot i hvert eneste skap. Ingenting instavennlig her nei. 

Det trøster kanskje ikke så mye, men jeg kjenner på samme greia, jeg bare "cosplayer" en voksen som vet hva jeg gjør på jobb føler jeg. 

MEN jeg tror det er veldig vanlig. 

Du er ikke en elendig mamma, og flesteparten du møter på gata har lån oppetter øra. Jeg har også det, jeg eier kanskje 20% av huset mitt, resten er bankens. 

Enten så trenger du noe terapi, eller så må du hvertfall begynne å være litt realistisk i forhold til dine egne forventninger. 

Din jobb er egentlig bare at du skal ha det "stort sett" hyggelig hele tiden. Du trenger ikke måle deg opp mot andre, du er bra nok som mamma, så lenge sjefen din er fornøyd så yter du godt nok. du er nødt til å gi slipp på perfeksjonisten som setter urealistiske mål til deg selv. 

Prøv å være din egen venninne. Hvilke råd ville du gitt til deg selv dersom du satt på andre siden av sofaen og hørte på disse tankene ? 

Anonymkode: 314e4...597

[AnonymBruker]

Lei hjelp til å mestre hverdagen siden dere har penger.

Au pair hvis det fortsatt er lovlig, vaskehjelp, bestill matkasse på døren og også mat bestilt fra butikken og levert på døren.

Anonymkode: 092b3...dea

[Elle Melle]

Hvorfor skal du levere 100% på jobb og 100% hjemme og så 50% av samboeren din sine oppgaver også?

Når du er bortreist på en slitsom jobb er hjemmearbeidet hans ansvar, ikke noe du skal ta unna før og etter.

Det virker som om du stiller ulike krav til deg og de andre.

Når man aldri kjenner etter hva man egentlig trenger og aldri tar hensyn til hva som egentlig er passe belastning i hverdagen, da blir man utslitt, nummen og tom.

Det eneste som hjelper er faktisk å jobbe nok med seg selv til at man tør å gjøre ting på en annen måte og tar mer hensyn til seg selv. 

Langvarig stress er veldig lite bra og en stor investering i egen helse om man kan håndtere før man blir skikkelig syk av det. 

 

Endret 7. september 2022 av Elle Melle

[Snublefot62]

Skaff avlasting.

Enten det er nær/fjern familie eller innleigd barnepass. Men skaff det. Og drit i hva andre tenker. Det er INGEN som står der og takker deg når du er utbrent. Absolutt ingen. Du må ha overskudd ellers går det til helsikke. Samboer må og bidra 50% så om han ikke gjør det så får du sparke han i gang nå.

Ellers vil jeg råde deg til å ikke måle deg med andre. Andre har og problemer som de ikke lufter. Andre sliter og med TV bruk, iPad bruk, rett mat til rett tid, leggerutiner, tannpuss, dusjing, klesvask, støv på benken, hår på gulvet. De som sier de ikke har jukset her noen gang betaler enten noen for det eller lyver. Oftest det siste.

Når du da får overskudd så må du ta kampene du velger deg. Dette med mat før leggetid er oppkonstruert mener jeg. Hos oss er det mat når det er mat og da får ungene spise. Er det kort tid til legging så får de beskjed om å spise seg mette da det ikke blir mat senere. Og kommer de senere og er sultne til tross beskjeden så er det deres problem og de går sultne i seng. De gjør det som regel bare 1-2 ganger så skjønner de at du mener det og du bestemmer det. Dvs klarer vi middag rundt fire-halv fem tiden så blir det et lite måltid med kveldsmat rett før legging. Men blir middag rundt halv seks-seks tiden så blir det ikke kveldsmat.

Og det overlever de faktisk.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg faktisk litt igjen her. Utad har jeg det veldig fint, men jeg har det faktisk ganske så dårlig inni meg.

Nå har vi ikke helt samme bakgrunn, men jeg måtte klare meg selv fra ganske ung alder grunnet rusmisbruk i nær familie som igjen gjorde at jeg måtte vokse opp veldig tidlig.

Jeg har hus, bil, barn og fast god jobb. Utdannet meg i voksen alder. Så det materialistiske er på plass. Bare ingenting annet. 

Hjalp såklart ikke at jeg sparket ut barnefar for over et år siden og at han har meldt seg helt ut av barnets liv heller, men klarer også det helt fint alene.

Jeg har funnet at det bunner i, for meg at jeg ikke føler meg verdt noe. Og at jeg veldig ofte føler jeg ikke passer inn i tiden vi lever i. Møter også sjeldent mennesker som interesserer meg. Hamsterhjulet som går dag ut og dag inn gjør meg deprimert. Og pga alene med lite barn, så stopper mye seg selv av ting å gjøre utenom jobb og barn. Jeg trener, det hjelper på hjernen min. Men jeg har det sjelden gøy, jeg gleder meg ikke over noe og jeg ser ikke frem til stort.  

Akkurat nå synes jeg heller ikke verdensbilde hjelper på psyken heller, selvom jeg tar det meste med ro. 

Var dårlig med hjelp fra meg, jeg skal i hvertfall prøve psykolog igjen, uten at jeg tror de kan hjelpe. Men nå er jeg villig til å forsøke alt for å få litt mer glede og livslyst. 

Anonymkode: 320b4...6bb

[AnonymBruker]

TS det er nok mange som kjenner seg igjen i historien din.  Det er overveldende å ha en krevende jobb og samtidig skulle håndtere familie, husarbeid og alt det andre. Det høres ut som du har en kombinasjon av for høyt stressnivå og depresjon samtidig som du har alt for store forventinger til deg selv? Du er jo superwoman som har fått til alt! OG du er jo mer enn god nok på alle områder som du er. 

Jeg tror du bør snakke med noen som kan gi deg noen gode teknikker for å bli snillere med deg selv og håndtere stress. Mindfulness er et godt verktøy. Du må rett og slett lære å gi blaffen i at du ikke har fått støvsugd soverommet eller tenke at du ikke strekker til.

 

Anonymkode: b8a87...685

[AnonymBruker]

Hvorfor må du lage ferdig middag til samboeren din?

Anonymkode: 8de2a...346

[AnonymBruker]

Søk hjelp. Noen ganger må man ta en timeout og se seg selv utenifra -eller så fortsetter bare ballen å rulle og vokse. Jo mer stressa man blir jo mer vil man ha kontroll -til slutt går det ikke å ha kontroll på alt lenger. Det stopper seg selv til slutt når det har gått for langt, enten ved at man blir syk eller utbrent. Det høres ut som du kanskje er utbrent?
 
Få en timeout med en lengre sykemelding, da har du plutselig ett annet utgangspunkt og kan nullstille deg, Få på plass en plan for at du skal få det bedre med deg selv. Ingen som klapper deg på skuldra på jobben for at du har jobbet deg syk. Hva er perfekt kone eller mamma -det er ingen som vet. Det er ikke nederlag å sykemelde seg.

Få hjelp til å sortere av noen som kan se livet ditt uten i fra. Det er helt ok å la barn spise foran TV om den er sånn han får i seg mat, helt ok å ikke leke med barna, bare å oppholde seg i samme rom og være tilgjenglig holder. Ikke rart du ikke smiler så mye når du er så stressa eller deprimert , ingen som klarer det. 

skjønner du har mitt bagasje som gjør at du føler du må prestere, men tenker penger er ikke alt når man kommer til ett punkt som du er nå. Penger er selvfølgelig viktig, men så vikitig er det ikke

Det er ingen skam å føles seg mislykka, vi har vel alle vært der ved ett punkt. Men det er ingen oppskrift på livet, det meste går bra selvom det ikke alltid går som man planlegger. 
 

viktigste er at du får ett overskudd igjen. 

Anonymkode: 1fab1...11f

[Boetica]

Du må ta noen grep i livet ditt. Det virker som selvfølelsen din er koblet mot prestasjon, god jobb, god mor, god samboer. Kanskje du kan prøve en ny terapeut for å grave litt i dette?

Videre bør du rydde plass til deg selv i livet ditt. Med din lønn bør du ha råd til å leie hjelp med husarbeidet. Få varer hjemkjørt, matkasse på døra, som tidligere nevnt. Ikke lag mat for samboeren, det kan han gjøre selv. Finn tid til å gjør det du liker, bare av hensyn til deg selv. Det må være glede, og ikke bare pliktløp i tilværelsen.                    
Du høres litt rigid ut, barnet må få i seg mat før leggetid, må ha på pysjen osv. ingen av delene er nødvendig, og noe å lage en kamp utav. La humla suse litt mer. Du er en mer enn god nok mor, samboer og arbeidstaker, men ikke lev livet på alle andres premisser. Dette er lett å si, men jeg snakker av erfaring. Jeg kjørte meg selv i grøfta og det tok litt tid å komme seg igjen. 
 

[AnonymBruker]

Ingen gode tips, for jeg sliter selv. Men ville bare si at det blir folk av barna uansett!

Jeg har 3 barn, og vi har jevnlig osteskiver/frossenpizza/ferdigpannekaker til middag. Noen dager ser barna TV altfor lenge, spesielt om jeg er alene den dagen og ikke makter noe. Akkurat nå ser badet ut som det ikke har vært vaska på 2 år, og jeg måtte vaske opp en kniv for hånd i morges fordi det ikke var noe rent bestikk.

Vi har en tung periode av mange ulike grunner. Likevel skriver jeg dette uten å skamme meg, fordi jeg vet at barna er elsket, vi følger opp skole/bhg og bruker litt tid med dem hver dag. De overlever at ting er litt på halv tolv en periode i livet. Vi må prioritere, og nå er fokus på 1)ivareta barna og 2) ta de hensyn som må tas for at ting skal bli bedre på sikt. Da kommer husarbeid bak i køen. That’s life. 🤷‍♀️ 
 

Lykke til TS ❤️ Det høres ut som du har det tøft om dagen, og jeg håper du finner noen grep som hjelper deg opp og videre ❤️ Bare ikke ha dårlig samvittighet for TV og slike ting - du ødelegger ikke ungen din!

Anonymkode: 81d57...4a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg kjenner meg faktisk litt igjen her. Utad har jeg det veldig fint, men jeg har det faktisk ganske så dårlig inni meg.

Nå har vi ikke helt samme bakgrunn, men jeg måtte klare meg selv fra ganske ung alder grunnet rusmisbruk i nær familie som igjen gjorde at jeg måtte vokse opp veldig tidlig.

Jeg har hus, bil, barn og fast god jobb. Utdannet meg i voksen alder. Så det materialistiske er på plass. Bare ingenting annet. 

Hjalp såklart ikke at jeg sparket ut barnefar for over et år siden og at han har meldt seg helt ut av barnets liv heller, men klarer også det helt fint alene.

Jeg har funnet at det bunner i, for meg at jeg ikke føler meg verdt noe. Og at jeg veldig ofte føler jeg ikke passer inn i tiden vi lever i. Møter også sjeldent mennesker som interesserer meg. Hamsterhjulet som går dag ut og dag inn gjør meg deprimert. Og pga alene med lite barn, så stopper mye seg selv av ting å gjøre utenom jobb og barn. Jeg trener, det hjelper på hjernen min. Men jeg har det sjelden gøy, jeg gleder meg ikke over noe og jeg ser ikke frem til stort.  

Akkurat nå synes jeg heller ikke verdensbilde hjelper på psyken heller, selvom jeg tar det meste med ro. 

Var dårlig med hjelp fra meg, jeg skal i hvertfall prøve psykolog igjen, uten at jeg tror de kan hjelpe. Men nå er jeg villig til å forsøke alt for å få litt mer glede og livslyst. 

Anonymkode: 320b4...6bb

Dette innlegget synest eg du skal lesa 2 gonger, TS. Uansett kor "vellukka" og ressurssterk ein er utad, så kan barndomstraumer poppe opp i vaksen alder. Og det skjer gjerne når livet har roa seg og ein egentlig burde vore tilfreds med at ein har klart det, til trass for vond barndom. Når ein senker skuldrane så kjem smellen. 

Hatten av til deg, ukjende brukar som tok deg tid til å skriva dette. ❤️ 

Anonymkode: 1c5bf...365

[Christina82]

Ryddet for avsporing. 

Christina82, mod