Dere som har opplevd vold i nære relasjoner

[AnonymBruker]

Eller opplever det nå. Hvorfor forlot dere ikke? Hva var det som holdt dere igjen? 

Jeg har litervis med empati og klandrer ingen, jeg vil bare forstå. Kan du fortelle litt om din situasjon?

Anonymkode: 6b8e4...684

[AnonymBruker]

Hvis man har opplevd det og ikke opplever det nå, så har man jo forlatt det.

Men for min del tok det tid fordi jeg ikke forstod at det var vold. Det var jo så synd på henne, hun hadde det jo så vondt, hvordan kunne jeg tenke på meg selv og mine behov når hun hadde det så fælt, hadde jeg ingen empati? Hele tiden var fokuset på hvordan hun hadde det, og jeg ble skjelt ut døgnet rundt. Jeg forsøkte å skape mine egne grenser, ta plass, men det var umulig. Det var først da noen sa til meg at dette er vold, at jeg klarte å se det.

Anonymkode: a1a6b...807

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg har litervis med empati og klandrer ingen, jeg vil bare forstå.

Akkurat det bør du revurdere, det er nettopp de med mye empati som havner i slike forhold. 

Anonymkode: a1a6b...807

[AnonymBruker]

Vet du det er ikke min oppgave å rippe opp i traumene mine bare fordi du ikke gidder å lese deg opp. Hadde du på ekte vært interessert så hadde du gjort det og ikke forventet at noen skal dele traumene sine på et offentlig forum full av nett troll og kvinnehatere som victimblamer. 

Et sted å starte er å Google traumebånd, stockholmsyndrom, voldssirkelen og partnerdrapsstatestikken som forteller at nesten alle partnerdrap skjer når kvinnen prøver å forlate forholdet. 

Derfor. 

Anonymkode: 7d869...aa4

[Blod]

Les om trauma bonding.

Faren for å bli drept er absolutt størst den første tiden etter man har forlatt sin abuser.

For de med barn kan tanken på å få delt samvær og ikke kunne være tilstede for å beskytte barna være en stor faktor.

[AnonymBruker]

Hvorfor gikk jeg ikke? Jeg gikk, til slutt, men med mengder av støtte rundt meg for å klare det. Og med sikkerhetsplan, rømningsplan, sted å bo osv.....

Men hvorfor jeg ikke gikk tidligere? Tre ting, hvorav den ene som første svar her sier: jeg forsto ikke hva jeg levde i, klarte ikke en gang ta ordet "vold" i min munn....Helt til jeg en dag faktisk forsto. Den andre saken som holdt meg igjen var håpet om at de gode periodene skulle overta helt og bli lengre og lengre....men slik gikk det aldri, tvert i mot. Siste grunn er alle truslene han kom med. Gikk jeg, skulle han gjøre livet mitt til et helvete, han skulle ødelegge familien min, drepe barna våre osv....og selvsagt skulle han ta livet sitt, og sa "så kan du se hvor kult det er å leve med det på samvittigheten"....Slik ble det til at jeg ble for lenge, men nå er jeg endelig ute av det ....

Anonymkode: 31d23...56c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.9.2022 den 10.53):

Men for min del tok det tid fordi jeg ikke forstod at det var vold.

Samme her. Han hadde jo bare temperament, var litt sliten, kanskje til og med deprimert. Og var jeg ikke litt for masete, kravstor, var ikke stemmen min for kvass, var jeg ikke for lite blid? 

Anbefaler også at du leser deg opp, ts, det finnes masse forskning på dette. 

Anonymkode: c72f1...56d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hvorfor gikk jeg ikke? Jeg gikk, til slutt, men med mengder av støtte rundt meg for å klare det. Og med sikkerhetsplan, rømningsplan, sted å bo osv.....

Men hvorfor jeg ikke gikk tidligere? Tre ting, hvorav den ene som første svar her sier: jeg forsto ikke hva jeg levde i, klarte ikke en gang ta ordet "vold" i min munn....Helt til jeg en dag faktisk forsto. Den andre saken som holdt meg igjen var håpet om at de gode periodene skulle overta helt og bli lengre og lengre....men slik gikk det aldri, tvert i mot. Siste grunn er alle truslene han kom med. Gikk jeg, skulle han gjøre livet mitt til et helvete, han skulle ødelegge familien min, drepe barna våre osv....og selvsagt skulle han ta livet sitt, og sa "så kan du se hvor kult det er å leve med det på samvittigheten"....Slik ble det til at jeg ble for lenge, men nå er jeg endelig ute av det ....

Anonymkode: 31d23...56c

Må bare spørre, men bare svar om du vil selv, da jeg står litt i det samme selv. Jeg har forlatt, men ikke turt å gå for ingen kontakt grunnet trusler om å gjøre livet mitt og livet til alle jeg kjenner til et helvete, ta sitt eget liv og er han i riktig humør ta mitt liv. Hva skjedde etter du hadde forlatt helt? Gjorde han alvor av truslene? 

 

Anonymkode: 10188...10f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Samme her. Han hadde jo bare temperament, var litt sliten, kanskje til og med deprimert. Og var jeg ikke litt for masete, kravstor, var ikke stemmen min for kvass, var jeg ikke for lite blid?

Anonymkode: c72f1...56d

Ja, man hører ofte om de som blir slått og kvelt og blir drept når de går. Det kan derfor være vanskelig å forstå at det man selv utsettes for er vold. Hun skadet jo ikke meg, men seg selv. Hun kom jo ikke til å drepe meg, men seg selv…

Anonymkode: a1a6b...807

[AnonymBruker]

Jeg var sammen med en  med antisosial personlighetsforstyrrelse for over 20 år siden. Da var jeg ung og det var mitt første forhold. Hadde vokst opp under omsorgssvikt så hadde ikke snøring på hvordan et sunt forhold skulle være. Ble vel til en viss grad "hjernevasket" av dette forholdet. Varte fram og tilbake i fire år, men så brøt jeg kontakten helt da det faktisk gikk opp for meg at jeg hadde levd under psykisk vold! Så meg aldri tilbake, og har det veldig fint i dag!

Anonymkode: 6d484...634

[AnonymBruker]

Gikk ikke fordi jeg lagde haugevis med forklaringer på hvorfor han er som han er. "Er bare når han drikker alkohol, han hadde en fæl barndom, han har det tungt på jobben, kanskje det er sant det han sier om meg".

De gode stundene betydde alt og jeg var rask med å tilgi. Var vanvittig glad i han, redd han skulle ta selvmord om jeg forlot, redd barna skulle ende opp der 50% av tiden uten at jeg kunne skjerme de for han. Jeg ble totalt handlingslammet. 

Forlot da han begynte å true med å drepe meg foran ungene, og det var ingen gode stunder igjen. Da sov jeg med mobilen i hånda med soverommet låst, i tilfelle han skulle komme på natta.

Anonymkode: d52a1...380

[AnonymBruker]

Skal du ha kortversjonen av svar, ts? Frykt er det som holder folk fast i slike forhold.

Frykt for hvordan den andre vil reagere, frykt for liv og helse til seg selv, barn, familie, venner. Også frykt for den andres liv og helse, at vedkommende skal gjøre noe drastisk med seg selv. Det finnes mange reelle tilfeller som gir grunn til slik frykt.

Frykt for å være alene - dette er typisk hos de som har skader fra oppvekst, som gjør at deres største skrekk er avvisning og å være alene: mennesker med slike skader er svært sårbare og har manglende grenser fordi disse ble ødelagt, de blir de voldeliges favoritter.

Frykt for andres fordømmelse; andre som ikke vet eller vil vite, som insisterer på at man skal bli i forholdet fordi det er "det rette". Man tenker gjerne sånn selv: "Kan jo ikke bare gå sånn med én gang".

Anonymkode: 97662...b55

[AnonymBruker]

Han var psykisk syk, og jeg har hatt en barndom der mine behov var fullstendig underlegent alle andres behov. Så jeg tenkte at han var mitt ansvar. Han hadde jo ingen. Han gjentok det ofte. At jeg var den eneste som brydde meg. Og haugevis av trusler om å ta sitt eget liv. Jeg gikk da, to ganger. Første gangen selvmordforsøk og innleggelse. Andre gangen "no contact", politi og besøksforbud. Så klarte jeg ikke mer. Så vi er sammen igjen. Og bor sammen igjen. Og jeg er sikkert stokk dum som tror det blir bedre, men han er friskere, og foreløpig har det siste året gått helt overveldende bra. 

Det er beinhard jobbing da. Ikke bare for han som må gå i hyppig behandling, men for meg som har en kroppslig reaksjon på helt vanlige ting der jeg går i faremodus. Grunnen til at jeg gir det en sjanse til er vel at jeg vet at jeg kan stikke om jeg trenger. Jeg vet at jeg klarer. Vi har felles barn som elsker faren sin. Han er flink og god mot dem. Og mot meg nå, etter behandling og medisinering. Jeg håper det holder ❤️ 

Anonymkode: fc42a...50d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Ja, man hører ofte om de som blir slått og kvelt og blir drept når de går. Det kan derfor være vanskelig å forstå at det man selv utsettes for er vold. Hun skadet jo ikke meg, men seg selv. Hun kom jo ikke til å drepe meg, men seg selv…

Anonymkode: a1a6b...807

Åja. Min skadet meg, også. For eksempel holdt han meg inntil veggen sånn at jeg ikke rakk ned med beina mens han skrek meg i øret hvor dum jeg var. Men andre kalte det «krangel». Ingen kalte det vold. Til og med da han tok kvelertak på meg sa de at vi måtte «slutte å krangle sånn». 

Anonymkode: c72f1...56d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Frykt er det som holder folk fast i slike forhold.

Og skam. 

Skam over hva andre tenker, hva man har funnet seg i, hvordan livet ble, over valgene man har tatt, over skader som skjules og unger som lister seg når pappa brøler. 

Anonymkode: c72f1...56d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Må bare spørre, men bare svar om du vil selv, da jeg står litt i det samme selv. Jeg har forlatt, men ikke turt å gå for ingen kontakt grunnet trusler om å gjøre livet mitt og livet til alle jeg kjenner til et helvete, ta sitt eget liv og er han i riktig humør ta mitt liv. Hva skjedde etter du hadde forlatt helt? Gjorde han alvor av truslene? 

 

Anonymkode: 10188...10f

Helt I orden at du spør og jeg vil gjerne svare deg. Har dere barn sammen? Da kan du ikke gå for "null kontakt" men det kan holdes på et minimum. Har dere ikke barn, gå for null kontakt fortere enn svint! Han vil alltid alltid alltid komme med trusler og du må beskytte deg selv så godt du overhode kan. 

Hadde ikke jeg hatt barn, hadde jeg sørget for å blokkere han på tlf, epost, vipps, snap FB, insta... Alt av SoMe og jeg hadde sørget for besøksforbud. 

Selv fikk jeg besøksforbud rett etter bruddet. Deretter under rettssak. Han ble dømt til fengsel for vold mot oss. Nå er jeg uten besøksforbud men han er strengt "kontrollert" av mange instanser og har regler å forholde seg til. Jeg får nytt besøksforbud når barnefordelingssaken skal i retten... 

Nå svarer jeg på mye du ikke spør om. Men for å ta det:nei han gjorde ikke alvor av truslene. Alle fagpersoner rundt meg sa gang på gang at dette er trusler og det brukes for å holde meg nede, gjør meg livredd og leve i frykt. Jeg var Sååå redd han skulle ta livet sitt, men kom til et punkt hvor jeg tenkte iskaldt at javel, da er jeg hvertfall kvitt han... Og det er hans valg. Jeg vet det er stygge tanker men jeg var nødt til det for å klare gå. Og han gjorde altså aldri alvor av dette. 

Ikke la frykten hindre deg i å gå for null kontakt. Så lenge du fortsatt har kontakt, så vil han klare å såre og skade deg og prøve kontrollere deg. Beskytt deg selv, vær så snill. Ønsker deg det beste! Lykke til! 

Anonymkode: 31d23...56c

[AnonymBruker]

Vokst opp med vold så det tålte jeg fint. Ved utroskap så dro jeg. 

Anonymkode: 7cd38...c9a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Helt I orden at du spør og jeg vil gjerne svare deg. Har dere barn sammen? Da kan du ikke gå for "null kontakt" men det kan holdes på et minimum. Har dere ikke barn, gå for null kontakt fortere enn svint! Han vil alltid alltid alltid komme med trusler og du må beskytte deg selv så godt du overhode kan. 

Hadde ikke jeg hatt barn, hadde jeg sørget for å blokkere han på tlf, epost, vipps, snap FB, insta... Alt av SoMe og jeg hadde sørget for besøksforbud. 

Selv fikk jeg besøksforbud rett etter bruddet. Deretter under rettssak. Han ble dømt til fengsel for vold mot oss. Nå er jeg uten besøksforbud men han er strengt "kontrollert" av mange instanser og har regler å forholde seg til. Jeg får nytt besøksforbud når barnefordelingssaken skal i retten... 

Nå svarer jeg på mye du ikke spør om. Men for å ta det:nei han gjorde ikke alvor av truslene. Alle fagpersoner rundt meg sa gang på gang at dette er trusler og det brukes for å holde meg nede, gjør meg livredd og leve i frykt. Jeg var Sååå redd han skulle ta livet sitt, men kom til et punkt hvor jeg tenkte iskaldt at javel, da er jeg hvertfall kvitt han... Og det er hans valg. Jeg vet det er stygge tanker men jeg var nødt til det for å klare gå. Og han gjorde altså aldri alvor av dette. 

Ikke la frykten hindre deg i å gå for null kontakt. Så lenge du fortsatt har kontakt, så vil han klare å såre og skade deg og prøve kontrollere deg. Beskytt deg selv, vær så snill. Ønsker deg det beste! Lykke til! 

Anonymkode: 31d23...56c

Kan jeg spørre hva dere skal i barnefordelingssak for når han er dømt for vold? Er det han som har saksøkt deg, og hvilken samværsordning har han idag?

Anonymkode: 7faf3...6f7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Kan jeg spørre hva dere skal i barnefordelingssak for når han er dømt for vold? Er det han som har saksøkt deg, og hvilken samværsordning har han idag?

Anonymkode: 7faf3...6f7

Dommen gjaldt kun straffesaken og hadde ingenting med barna å gjøre. Han har derfor fortsatt foreldreansvar og rett på samvær. Jeg har holdt tilbake samvær pga frykt for hvordan de har det. Jeg har egentlig ikke lov til å holde tilbake samvær, så jeg vil til retten for å enten kreve full omsorg eller samvær med tilsyn. 

Anonymkode: 31d23...56c

[AnonymBruker]

Jeg blir av samme årsaker som nevnt over. Det har gått lang (årevis) tid før jeg har skjønt at jeg lever i et forhold med psykisk vold. Jeg har rettferdiggjort oppførselen hans med at han har hatt en vond barndom, han er deprimert, har diverse fysiske plager og har en krevende jobb. Og fremdeles tar jeg meg selv i å tenke at det ikke er "ille" fordi han ikke slår.

Men den eneste grunnen til at jeg ikke har gått etter å ha forstått alt dette er at jeg ikke orker tanken på at han skal ha samvær alene med barna:( hvem skal beskytte dem fra sin egen far.. mitt eldste barn ville nok gitt klar beskjed til en sakkyndig om at hn ville bo fast hos meg, og også trolig gjøre alt hn kunne for å slippe samvær. Men mitt yngste barn er tre år og ikke i stand til noe sånt.

Håper jeg tør/klarer å komme meg ut av forholdet - med begge barna - når mitt yngste barn blir så stor (skolealder tenker jeg) at hn klarer å gi uttrykk for egne ønsker mht samvær.

Anonymkode: 2e9e0...ef0