han vil aldri kommunisere

[AnonymBruker]

Vet ikke hvor jeg skal starte engang, vil egentlig bare lufte tankene litt. Har hatt det veldig dårlig i hele dag.

Jeg fant ut at jeg var gravid i starten av juni. Mistet for 2 uker siden, var nylig og tok utskrapning etc. Hormonene svinger veldig. Jeg føler meg ekstremt alene. Jeg er sykemeldt nå, og han jobber fra 10 til 19, kommer ikke hjem før 20-tiden. Når han kommer hjem varmer han bare mat og går og setter seg foran pcen inne på kontoret. Utveksler så vidt noen ord med meg. Jeg har hatt det helt forferdelig i dag, har grått masse og ikke hatt det noe bra. Jeg føler jeg ikke får noe støtte, men føler jeg heller ikke får noe tid eller oppmerksomhet fra han, ikke kjærlighet heller. Har ikke fått noe "elsker deg, glad i deg", en klem, et kyss osv uten at jeg nærmest spør om det, på flere mnd. Helt siden jeg fant ut at jeg var gravid ble han veldig off, han ville plutselig ikke ha barn alikkavel så for han var det bare en lettelse at jeg mistet - det sa han også. Ikke noe særlig støttende, var jeg som f.eks måtte ordne frokost, vaske klær osv mens jeg hadde ekstreme smerter. Lite hjelp å få med andre ord. Jeg har tenkt veldig på det i det siste, og selvfølgelig gjør det veldig vondt siden det er så nytt også, men likevel. Jeg vet ikke om jeg ønsker å være i dette forholdet mer. Jeg har vært med han siden jeg var 15 år gammel, er 22 nå. Han er 3 år eldre. Føler vi ikke har noe fin dialog, får så vidt ut noen ord av han når vi prater sammen,  er alltid jeg som engasjerer i en samtale, prøver å gjøre hyggelige ting for han og forholdet. Klemmer og kysser på han, prøver å kose, lage middag og ha kvalitetstid, men han er helt umulig å få med. Sitter bare å spiller, eller har tlf og er så opptatt av den hele tida. Sitter med den i hånda når jeg snakker, føles som han prøver å komme unna samtaler hele tida også.

Men i dag var det veldig ille, og mange følelser hos meg. Jeg ventet og ventet, og han dro til en kompis for å spille tydeligvis. Hørte ikke noe fra han etter kl 21, så prøvde å ringe han 01:30, jeg hadde så vondt både fysisk og psykisk, og satt bare og gråt og gråt. Han svarte ikke, og jeg ringte sikkert 20 ganger, følte meg så desperat. Visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Var så lei meg, sint, skuffa, frustrert.. Han er liksom aldri der når jeg trenger han emosjonelt. Svarte endelig klokka 02:00, og da skulle han plutselig sove hos kompisen. Var sliten etter jobb fordi han jobba overtid og hadde sovet dårlig natten før. Jeg var ikke i kranglemodus sånn egentlig, men gråt og prøvde å ringe da han faktisk svarte (han svarte på melding, sa at han ikke så at jeg hadde ringt osv. ringte meg ikke tilbake) men da avviste han anropet. Jeg sa jeg trengte han og følte meg så alene, fikk bare et "ja jeg beklager" tilbake. Det er liksom alltid hans go-to konstant, "ja jeg beklager" uansett hva det gjelder. Jeg prøver så hardt å kommunisere ang hvordan jeg føler meg og jeg føler han alltid er så vanskelig å snakke med. Uansett hva situasjonen er så får jeg liksom aldri noe følelser ut av han eller hans meninger, tanker, følelser. Det er alltid jeg som snakker, er som å snakke til en vegg liksom. Og jeg er dum og fortsetter samtalen, prøver å poengetere ut mine følelser og tanker nok en gang fordi jeg føler jeg ikke får noe ordentlig svar. Det er alltid "Ja jeg forstår, beklager" så da fortsetter jeg liksom.. fordi det aldri skjer noe endringer. Jeg føler jeg går alene hele dagen, og føler jeg ikke får noe ut av det forholdet her mer. det gjør  bare vondt fordi jeg har vært i det så lenge, føler jeg har vokst opp med han liksom, ble kjent da jeg var 14 og ble gode venner før det utviklet seg til noe mer. Føler jeg liksom har mista kjæresten min og bestevennen min, den nærmeste jeg har. 

Jeg begynte etterhvert å "krangle" litt , sa hvordan jeg følte meg og at jeg føler det her ikke går mer hvis jeg aldri får tid med han. Da sa han at det her gidder han ikke nå, sa hade og la på. Selvom jeg sto å hylgråt i tlf og sa hvor vondt jeg hadde det, føler meg så sykt alene og har det virkelig ikke bra etter aborten. Føler meg så tom og ensom. Men han bryr seg ikke. Det er bare gaming, tlf uansett. Pleier å legge i meg i 01-02 tida og han har liksom ikke tid til meg før klokken er senest 23, og det er det. Jeg føler meg så sykt tilsidesatt og har tatt det opp x antall ganger over de 2 siste åra men ingenting blir gjort. Jeg er så lei men jeg klarer søren meg ikke å forlate han, jeg er så knytta og jeg føler meg så jævlig dum og patetisk, men jeg klarer ikke. Jeg føler dette er et relativt usunt forhold, vi har hatt det veldig opp og ned gjennom årene, trodde det var på bedrings vei men etter jeg ble gravid så ble han "den samme" drittsekken han var tidligere. Jeg prøvde å ringe han igjen etter han la på og sa at jeg synes det er dårlig gjort av han fordi han alltid går ut fra diskusjoner, krangler osv. Hvis jeg sier noe anser han det som klaging og sier han ikke gidder. Det er sånn hele tida. Jeg prøver alltid å kommunisere og se begge sider men han nekter liksom.. Ofte så går han ut av huset også eller låser seg inne på rommet med tlf og nekter å snakke med meg selvom jeg kan stå utenfor å nærmest gråte fordi jeg føler meg så dritt når vi har det sånn. Dagen jeg mistet var jeg kjempelei meg, og vet at jeg var litt mye da - men det føler jeg at jeg har rett til. Han brydde seg ikke og var helt tom i trynet, viste ikke tegn til følelser og han har selv sagt at han har lite sympati for andre, og det merkes for å si det sånn. Akkurat den dagen rant det over for meg og jeg gråt og gråt og fortalte hvor mye jeg ønsket meg det barnet osv, da storma han ut og var kjempesint, låste seg inne og snakket ikke med meg, var bare på tlf. ignorerte når jeg prøvde å snakke til han. 

Jeg føler han virker så utilgjengelig emosjonelt, det går liksom ikke an å komme inn på han. Han går alltid ut hver gang det er noe vanskelig, også later han som ingenting har skjedd senere. Jeg trenger å snakke om ting, og føler at vi må løse ting for å gå videre i blant. Jeg kan ikke alltid la ting gå, jeg sitter å plages med det og har det dårlig helt til det blir fiksa i motsetning til han.. Er det noe jeg kan gjøre? Jeg føler jeg har gjort alt nå. Jeg skulle gitt meg for lengst og det vet jeg, men jeg fortsetter liksom å prøve.. Det er så vanskelig å forlate. Akkurat nå har jeg det ekstra tøft, og gråter mye og har en del anfall, men jeg føler meg bare så alene fordi han ikke en gang har spurt hvordan det går med meg eller har vært der, er liksom på jobb hele dagen også er d rett på pc eller hos kompiser, UANSETT hvor mye jeg har snakka om det. Han forandrer seg ikke. 

Beklager langt innlegg, måtte lufte tankene. Får ikke sove, sitter bare å tenker på det. Har det skikkelig vondt inni meg, og det plager meg liksom at han helt fint klarer å legge på når man er midt oppi noe og han vet hvor vondt jeg har det, så klarer han helt fint å sove.. I morgen kommer han til å late som alt er ok igjen, og jeg vet ikke om jeg orker det mer. Men jeg finner meg liksom i alt, og mister respekten for meg selv, jeg vet bare ikke om jeg klarer mer nå i livet. Jeg vet ikke om jeg takler et brudd midt alt oppi det her selvom jeg vet jeg burde forlate han. Det er bare så vanskelig. 

Anonymkode: 9e5eb...cca

[AnonymBruker]

Og jeg har full forståelse for at man kan ville gå ut og lufte seg i en krangel men det er liksom hele tiden. Vi var 5 min inn i samtalen, ikke det engang, før han la på. Sier bare hade helt plutselig, også får jeg ikke noe mer. Han skrev en liten nattamelding til meg før han sov, da skrev han "beklager hvis du føler jeg er kjip mot deg, det er ikke meningen. godnatt" også vet jeg at det bare kommer til å fortsette som vanlig i hans øyne i morgen. Men vi fikk aldri snakket ut om det, jeg føler jeg blir gal liksom. Orker ikke det drittet der mer. Han skal alltid komme seg unna hver eneste samtale og bare late som alt er ok dagen etterpå, mens jeg sliter med å sove, og føler meg skikkelig dårlig dagen etterpå. Jeg har alltid vært sånn når vi har det dårlig, vet ikke hvorfor. 

jeg føler dette er ganske stort for meg og jeg var åpen om at jeg mest sannsynlgi kom til å være mer emosjonell i denne perioden, og det merker jeg godt selv. Jeg sa at jeg trenger støtte og det lovte han, men selvfølgelig skjer det ikke. Føler ikke det er noe forhold når vi får litt tid etter kl 23 på kvelden, og det er det. Jeg ønsker liksom ikke å møte  noen andre enn han, selvom jeg har det så dårlig. Jeg skjønner ikke hva som er galt med meg. Jeg klarer bare ikke å forlate han. 

Anonymkode: 9e5eb...cca

[Gjest supernova_87]

Å, kjære deg ❤️ 

Dette høres utrolig tungt ut å stå i alene. Godt du fikk det ut litt. 

Høres ut som at det beste for deg er å være uten ham, men skjønner så innmari godt at du også kjenner på at du ikke orker å stå i et brudd i den situasjonen som har vært de siste månedene. Samtidig, noen ganger er smerten av at noen som burde vært der for oss, større enn smerten av at man ikke har noen. For med å bryte dette her viser du deg selv at DU er der for deg selv. 

Du er ikke dum og patetisk, og du fortjener mye bedre. Man må være to for å få et forhold til å funke, og her virker det som det bare er du som jobber på for det. Og det betyr ikke nødvendigvis at typen din er et dårlig menneske, men at han ikke er moden for et forhold nå, og kanskje trenger å ta tak i sine egne ting. Det er ikke noe du kan gjøre for noen andre. 

Livet har så mye mer å by på. Heier på deg, og sender deg noen styrkende tanker!  

[AnonymBruker]

En slik mann må du bare ta inn at du ikke bør stifte familie med. Det du opplever nå er ingenting mot å stå utslitt med barn, og han bare kjører egoløp.

Ta dette som en skikkelig oppvåkning angående hvordan han er, og kom deg videre. Han står bare i veien for at du finner mannen du kan ha et godt liv sammen med. Du finner ikke kjærlighet før du dumper "kjærlighet ". Skikkelig kjærlighet er gjensidig respekt, omtanke og godhet. 

Anonymkode: 1e895...040

[AnonymBruker]

En idiot forvandler seg ikke til prinsen på den hvite hest bare fordi du blir gravid med ham. 

Så saml benene og gå videre. 

Høres også ut som en psykolog ville være godt. 

Anonymkode: 73a04...3ee