Jeg er så redd for fødselen, tenker mye på den og kan til tider bli helt på gråten bare ved tanken

[AnonymBruker]

28 år og venter mitt første barn i mars neste år. Og jeg gruer meg helt ekstremt til fødselen. Har fått høre at første gangen er alltid verst, skrekkhistorier om folk som har ligget i hele 28t før babyen var ute og vært nære ved å besvime opptil flere ganger underveis. At det vil gjøre vondt er jeg selvfølgelig innforstått med og muligens det vondeste jeg vil kjenne noen gang? Jeg har alltid vært trang under sex og har alltid måtte hatt mye oppvarming og gli for å få det til, tanken om hvordan et hode skal kunne komme seg ut gjennom der hjemsøker meg nesten hele tiden.🤷‍♀️ jeg er også redd for å få så vondt og bli så panisk at jeg skriker de stakkars jordmødrene, sykepleierne, fødselslege opp i trynet og er skikkelig kjerring.  eller at det oppstår komplikasjoner underveis som fører til at de må begynne med tang eller vakuum. Er det noen som kjenner seg litt igjen? Jeg tror jeg bare må tenke på alle de rå damene som har gjort dette før meg og at kroppen min er laget for dette, og det er jo egentlig helt fantastisk å tenke på at den er. ❤️ 

Anonymkode: 47d37...851

[AnonymBruker]

Hvor trang du er under samleie har absolutt ingen sammenheng med hvor bra fødsel går. Kroppen utvider seg betydelig der nede ved hjelp av riene og hormonene, jordmor hjelper til med å utvide inngangen og glid kommer av både blod, fostervann og at fosteret er dekket av en fetthinne som er veldig glatt.

Hvis du er bekymret er det lurt å snakke med jordmor om dette.

Komplikasjoner kan oppstå, og de aller fleste håndterer de tingene greit underveis i fødselen.

Må babyen ut med tang pga fare for liv, flyttes fokus dit. Har selv opplevd tangforløsning med min premature, og det var vondt, men nødvendig. Det opplevdes riktig. 

Anonymkode: bbe07...95d

[sirenas]

Jeg fødte på 3-4 timer, helt overkommelige smerter. Ingen komplikasjoner.

Husk at du hører mest, og husker best, de fæle fødselshistoriene! De fleste av oss har gode opplevelser fra å føde!

 

[Lorieen]

Det beste du kan gjøre er å lese deg opp på fødselens ulike faser, avspenningsteknikker og pusteteknikker. Ta gjerne kurs, Smertefri fødsel, Positiv fødsel, hypnobirthing eller tilsvarende. Husk at kroppene våre er skapt for å føde barn - vi KAN dette her. Angst og frykt strammer musklene, adrenalin blokkerer oxytocin og vanskeliggjør fødselsprosessen. 
Ja, det vil sannsynligvis gjøre vondt - men du vil kunne takle det.
 

[AnonymBruker]

Snakk med jordmor og lege. Det går an å få hjelp mot fødselsangst. Helsestasjonen har psykolog du kan få samtale med, og du kan også få fødselsforberedende samtale på sykehuset, hvor dere sammen kan legge en plan for hvordan du skal føle deg tryggere. 

Anonymkode: fc711...d06

[AnonymBruker]

Høres ut som min fødsel på en prikk det det 😅 Måtte ha riestimulerende drypp, hadde dårlig fremgang, lå i 30 timer før han kom, og da ble han tatt med vakum. Det var JÆVLIG, det er ikke til å legge skjul på, og jeg var RASENDE på fødselslegen, hylte og grein så snørret spruta. Ba han gi faen i det ene og andre og sa han skulle dra seg til helvete med det jævla dryppet. Men den følelsen når babyen endelig kom ut var helt uvirkelig, jeg hylte omtrent av lettelse da han var ute, og plutselig var alt av smerter borte. Det var omtrent som en rus, og bare den følelsen gjorde det hele verdt det.

Det er bare fem måneder siden, men om jeg hadde blitt gravid igjen nå, så hadde jeg blitt kjempeglad, og jeg hadde ikke vært redd, av den enkle grunn at jeg har erfart at smerten er midlertidig, og premien man får på slutten er så fantastisk at alt er verdt det. Husk også at man får smertestillende om man ber om det, og mange har veldig god effekt av det. Jordmødrene og evt. legene er der for at du og baby skal ha det så bra som mulig 😊 

Jeg var i utgangspunktet positivt innstilt til å føde, hadde ikke i tankene at det kom til å ta så lang tid. Kom inn 2 på natta på sykehuset og var så alt for optimistisk og tenkte at han sikkert var ute senest i sånn 15-tiden, men så kom han ikke før nærmere 23. Det var det som knekte meg helt underveis, at det tok så innmari lang tid, når jeg hadde sett for meg noe helt annet. Synes derfor det er litt viktig å dele akkurat den erfaringen, sånn at andre kanskje kan unngå å være så optimistiske som jeg var, og slippe å knekke totalt sammen når man har hatt rier i over 20 timer, og åpningen ikke er mer enn 5 cm... de sier neste fødsel blir lettere, men klok av skade kommer jeg ikke til å sette meg en eneste forventning på forhånd, og det er egentlig mitt beste tips 😅

Anonymkode: 16273...1e9

[AnonymBruker]

Det er vanskelig dette her. Man skal ikke svartmale, men man skal heller ikke legge skjul på at det kan bli tøft, vondt, det kan bli komplikasjoner og man kan bli skadet. Du bør prate med jordmor og kanskje få henvisning  videre hjelp.

Jeg har i alle fall dårlig erfaring med å bli godsnakket med på forhånd. Det går som oftest bra, vi er skapt for å føde, de fleste revner ikke så mye, de er så flinke til å sy på føden, jordmor hjelper deg til å time pressingen, blablabla. Jeg synes det var jævlig og det var mye som ikke gikk slik de beroliget meg med at det stort sett går, for å si det sånn.

Men vi er forskjellige, noen vil vite alt av risikoer og sannsynligheter på forhånd og andre vil ikke virkelighetsorienteres men ta det som det kommer. 

Anonymkode: 7bbc7...ca1

[AnonymBruker]

Lorieen skrev (12 minutter siden):

Det beste du kan gjøre er å lese deg opp på fødselens ulike faser, avspenningsteknikker og pusteteknikker. Ta gjerne kurs, Smertefri fødsel, Positiv fødsel, hypnobirthing eller tilsvarende. Husk at kroppene våre er skapt for å føde barn - vi KAN dette her. Angst og frykt strammer musklene, adrenalin blokkerer oxytocin og vanskeliggjør fødselsprosessen. 
Ja, det vil sannsynligvis gjøre vondt - men du vil kunne takle det.
 

Hvis kroppene våre hadde vært skapt for å føde barn, så hadde ikke sykehus vært nødvendig. 

Evnen til å føde barn komplikasjonsfritt er avhengig av at de som ikke gjør det ikke får formert seg. 

Antall nødvendige keisersnitt øker av den grunn.

Anonymkode: 5b1b2...3a3

[AnonymBruker]

Det er ikke til å komme bort i fra at ja, fødselen gjør j**** vondt.

Men, det er en smerte som er veldig spesiell. Det går liksom ikke an å forklare den, annet enn at det går veldig fint. Dessuten så har man ikke smerter 28 timer i strekk. Det kommer og går. Det høres utrolig klisjee-aktig ut, men vi er lagd for den type smerte.

Det finnes også mange typer smertelindring som hjelper dersom du ønsker det. Forhør deg med sykehuset du skal til hva som er tilgjengelig 😊

Hvis jeg skal gi deg det beste rådet jeg kommer på så er det PUSTING. Det hjelper mer enn du tror. Pusting er absolutt nøkkelen til en god fødsel.

Anonymkode: adeca...fb3

[AprilLudgate]

Jeg hadde fødsel med ineffektive rier, vakuum osv. The whole works.

Var det absurd smertefullt? Ja. Absolutt. Min forberedelse var «det blir garantert helt jævlig, men sålenge vi overlever skal jeg si meg fornøyd». 
 

Når barnet kom ut var følelsen helt overveldende positiv, det var det største øyeblikket i livet mitt selv om jeg på forhånd var redd for å ikke føle noe eller få «aversjon». 
 

Dagen etter gikk vi forbi fødestuen, og da kikket jeg inn og tenkte «hm, det var helt sinnsykt - men ingenting jeg tenker folk trenger grue seg til, kan godt føde igjen for å få et barn som resultat». 
 

Jordmoren trodde jeg fikk traumer av å stå der og dro meg videre - jeg bare «neinei» 😂

Fødsel var tusen prosent smerter, men helt vill opplevelse! På en kul måte  

Kan godt gi råd om pusting, jeg nailet den veldig bra - men på ett tidspunkt fungerte ikke kroppen i det hele tatt. Og det beste rådet mitt da er: be (som i krev, ikke vent) om epidural om det er mulig, gjør som du blir fortalt. Babyen kommer ut uansett. 
 

Kan ikke si jeg følte vi var laget for den type smerte jeg hadde - men hadde likevel gjort det omigjen uten «problemer». Det er noen timer, ikke et liv i fødselssmerter. 

[Loboto]

Du må lese positive fødselshistorier på feks positiv fødsel sine nettsider. Du må endre innstillingen din så blir det enklere for deg. Snakk med jordmor og les deg opp på hva som skjer i kroppen når du føder. Da vil du lære mer og føle kontroll og frykten vil i større grad slippe taket og ikke være lammende. 

Du har full rett til å nekte bruk av feks tang og vakuum men om du leser på positiv fødsel sine nettsider ser du at svært mange har flotte fødsler selv ved slike inngrep.

Ta kontroll over situasjonen og ikke la frykten styre fritt. Frykten blir ikke borte av seg selv, du må jobbe med den. 

[Lorieen]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Hvis kroppene våre hadde vært skapt for å føde barn, så hadde ikke sykehus vært nødvendig. 

Evnen til å føde barn komplikasjonsfritt er avhengig av at de som ikke gjør det ikke får formert seg. 

Antall nødvendige keisersnitt øker av den grunn.

Anonymkode: 5b1b2...3a3

Det vet jeg, men det er kanskje ikke det TS trenger å høre i den situasjonen hun er i?

[AnonymBruker]

DundreMilfin skrev (6 minutter siden):

Jeg hadde fødsel med ineffektive rier, vakuum osv. The whole works.

Var det absurd smertefullt? Ja. Absolutt. Min forberedelse var «det blir garantert helt jævlig, men sålenge vi overlever skal jeg si meg fornøyd». 
 

Når barnet kom ut var følelsen helt overveldende positiv, det var det største øyeblikket i livet mitt selv om jeg på forhånd var redd for å ikke føle noe eller få «aversjon». 
 

Dagen etter gikk vi forbi fødestuen, og da kikket jeg inn og tenkte «hm, det var helt sinnsykt - men ingenting jeg tenker folk trenger grue seg til, kan godt føde igjen for å få et barn som resultat». 
 

Jordmoren trodde jeg fikk traumer av å stå der og dro meg videre - jeg bare «neinei» 😂

Fødsel var tusen prosent smerter, men helt vill opplevelse! På en kul måte  

Kan godt gi råd om pusting, jeg nailet den veldig bra - men på ett tidspunkt fungerte ikke kroppen i det hele tatt. Og det beste rådet mitt da er: be (som i krev, ikke vent) om epidural om det er mulig, gjør som du blir fortalt. Babyen kommer ut uansett. 
 

Kan ikke si jeg følte vi var laget for den type smerte jeg hadde - men hadde likevel gjort det omigjen uten «problemer». Det er noen timer, ikke et liv i fødselssmerter. 

Obs: Vil bare påpeke/tilføye at selv hvis det ikke er gull og regnbuer straks babyen er ute og legges på brystet, så kan det bli veldig bra til slutt  Det ble ikke det største øyeblikket i livet mitt slik jeg var forberedt på, jeg tenkte bare "hva faen har jeg begitt meg ut på nå, det ligger et fremmed menneske på brystet mitt". Og jeg var mye lei meg fordi følelsene mine og morskjærligheten manglet. Men det kan komme med tiden, det blomstret for meg etter at barnet fylte 1 år. Nå er hun 1,5 og jeg renner over av kjærlighet. 

Anonymkode: 7bbc7...ca1

[AnonymBruker]

Lorieen skrev (3 minutter siden):

Det vet jeg, men det er kanskje ikke det TS trenger å høre i den situasjonen hun er i?

Ja, men det er vel litt det som er greia. Noen blir roligere av å tenke "kroppen min er laga for dette", andre blir urolige av "hvorfor har alle løyet til meg om hvordan det er".

Anonymkode: 7bbc7...ca1

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Obs: Vil bare påpeke/tilføye at selv hvis det ikke er gull og regnbuer straks babyen er ute og legges på brystet, så kan det bli veldig bra til slutt  Det ble ikke det største øyeblikket i livet mitt slik jeg var forberedt på, jeg tenkte bare "hva faen har jeg begitt meg ut på nå, det ligger et fremmed menneske på brystet mitt". Og jeg var mye lei meg fordi følelsene mine og morskjærligheten manglet. Men det kan komme med tiden, det blomstret for meg etter at barnet fylte 1 år. Nå er hun 1,5 og jeg renner over av kjærlighet. 

Anonymkode: 7bbc7...ca1

Ja, det var dette jeg forberedte meg mentalt på. Kan gå begge veier, det ordner seg  

Særlig de som trenger ekstra behandling, har katastrifesnitt osv føler ofte veldig på dette. Men det kommer seg  

[Leehyori]

Det er vondt, men det er glemt en time etter ungen er ute. Jeg var så full av adrenalin at jeg sto og hoppet rundt senga rett før vi skulle på barsel hotellet hahahha

[AprilLudgate]

Lorieen skrev (5 minutter siden):

Det vet jeg, men det er kanskje ikke det TS trenger å høre i den situasjonen hun er i?

Sikkert individuelt.

Jeg tror man lettere går inn i panikkmodus og føler seg utilstrekkelig i etterkant om man ikke er klar over hva som kan være helt vanlig. 
 

Og det er helt vanlig å føle at man ikke har kontroll, ikke holder ut, at man ikke får det til.

Jeg tenkte litt sånn «jordmødrene kan jobben sin, gjør hva de sier. Men om magefølelsen tilsier at man trenger noe mer enn de tilbyr/sjekker, sett tydelig krav». 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Ja, men det er vel litt det som er greia. Noen blir roligere av å tenke "kroppen min er laga for dette", andre blir urolige av "hvorfor har alle løyet til meg om hvordan det er".

Anonymkode: 7bbc7...ca1

Sistnevnte har vel vist seg å være typisk for personer som ikke har søkt kunnskap om fødsel, og som tenker at de ba0re skal la det gå av seg selv. 

Kunnskap er makt. 

Anonymkode: 647c6...da5

[AnonymBruker]

Gruet meg mye i starten av graviditeten, ble tryggere etter hvert, og på slutten var jeg veldig klar for å føde og ikke lenger redd. For meg hjalp det å se på tvserier fra fødsler (fødestuen eller hva det heter), også likte jeg gravidyoga med pusteøvelser og ulike stillinger som kan hjelpe for å forberede kroppen. Fødsel var vondt, men gikk jo bra.

Anonymkode: 14530...da9

[Coiljente]

Snakk med jordmor om redselen din. Skriv det i fødebrevet ditt og sørg for at de på sykehuset får det, og leser det. Bruk pusteteknikker slik at fokuset ditt blir på pusten din når riene kommer. Dette hjalp meg veldig, var også redd for fødselen. Vondt blir det uansett, og du kan aldri forberede deg nok. Bare prøvd å vær ærlig med alle rundt deg slik at de kan gjøre fødselen så bra som mulig for deg. Dette fikser du!💕🔥