Jeg blir såret hver gang jeg er sammen med min mor

[AnonymBruker]

Hver gang jeg besøker min mor blir jeg nedstemt. 

Jeg er selv stolt over det jeg har fått til, men er også fortvilet fordi manglende selvtillit og en sjenert væremåte har ødelagt mye for meg. Jeg har virkelig jobbet hardt for å i det hele tatt fullføre en master, men etter det var jeg på villspor. Fikk meg en dårlig betalt jobb innen noe annet.

Sist fortalte hun meg at det var best jeg ikke ble næringsdrivende fordi jeg ikke tåler spenning. Jeg snakket om en drøm/ forretningside.  Jeg svarte med " jeg tåler fint spenning, men ikke selvforskyldt spenning pga. rot. Jeg tror jeg hadde egnet meg meget godt, så dedikert og ansvarsfull jeg er !!" Jeg var så sint at jeg kokte innvendig. Hvorfor knekker hun meg gang på gang?

Hun gir meg aldri komplimenter, men sier alltid " du er alt for ( noe negativt)."

Jeg har en venninne jeg kan snakke med om alt og vi får utløp for kjipe hendelser på arbeidsplassen. Snakker jeg med min mor om noe som virkelig plager meg på jobb, møter hun meg med " du har virkelig en tendens til å irritere deg".  Hun bagatelliserer kritikkverdige forhold ved arbeidsmiljøet der jeg er, men klager og syter konstant selv.

Jeg har også fått høre at jeg blir for stresset, at jeg er for negativ og generelt at jeg ikke skal tro jeg er noe bedre enn andre. 

Jeg er stolt over å være den eneste akademikeren i familien. Hele siden av hennes familie har gode verdier og er mennesker jeg er stolt over å være i familie med, men jeg gikk et langt løp,  flyttet langt, reiste ut i verden. Ja, mange gjør det, men det er da vel lov å være stolt når det er det eneste en har prestert? Men hun skal alltid trykke meg ned. Hun snakker konstant dritt om generasjonen min. 

Mor og far skilte seg for mange år siden. Pappa var en original, men flink. Hun snakker konstant dritt om han også og om hele slekten hans, men nevner ikke et negativt ord om sin egen. Far tjente godt, og hvis jeg nevner det, sier hun " han fikk muligheten servert på sølvfat". Hun kan ikke anerkjenne at han jobbet hardt.

Hun kommer også med skjulte stikk om mannen min og om hans mor. Hun har en sterkt mening og nesten forrakt mot min svigermor uten å kjenne henne. Jeg gjentar " du kjenner ikke hennes liv eller situasjon godt nok til å dømme henne"

Jeg tar imot alt for mye dritt. Jeg roser henne og gir henne koplimenter. Av og til blir det diskusjoner. Jeg er veldig glad i henne, men den konstante drittsnakkingen er slitsom.

Jeg sitter i timesvis og hører i detalj de samne historiene om min far og hvor dum han var. Snakker hun om seg selv, er det om klær, hvor flink hun er og hvor misunnelige alle er på henne

Anonymkode: f7e62...03b

[Gjest Jon Are]

Skriv et brev til henne og forklar hvordan det føles. En slik oppførsel ødelegger relasjonen dere imellom.  Vær stolt av deg selv. Du har vært flink.og tøff. Kjempebra.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hver gang jeg besøker min mor blir jeg nedstemt. 

Jeg er selv stolt over det jeg har fått til, men er også fortvilet fordi manglende selvtillit og en sjenert væremåte har ødelagt mye for meg. Jeg har virkelig jobbet hardt for å i det hele tatt fullføre en master, men etter det var jeg på villspor. Fikk meg en dårlig betalt jobb innen noe annet.

Sist fortalte hun meg at det var best jeg ikke ble næringsdrivende fordi jeg ikke tåler spenning. Jeg snakket om en drøm/ forretningside.  Jeg svarte med " jeg tåler fint spenning, men ikke selvforskyldt spenning pga. rot. Jeg tror jeg hadde egnet meg meget godt, så dedikert og ansvarsfull jeg er !!" Jeg var så sint at jeg kokte innvendig. Hvorfor knekker hun meg gang på gang?

Hun gir meg aldri komplimenter, men sier alltid " du er alt for ( noe negativt)."

Jeg har en venninne jeg kan snakke med om alt og vi får utløp for kjipe hendelser på arbeidsplassen. Snakker jeg med min mor om noe som virkelig plager meg på jobb, møter hun meg med " du har virkelig en tendens til å irritere deg".  Hun bagatelliserer kritikkverdige forhold ved arbeidsmiljøet der jeg er, men klager og syter konstant selv.

Jeg har også fått høre at jeg blir for stresset, at jeg er for negativ og generelt at jeg ikke skal tro jeg er noe bedre enn andre. 

Jeg er stolt over å være den eneste akademikeren i familien. Hele siden av hennes familie har gode verdier og er mennesker jeg er stolt over å være i familie med, men jeg gikk et langt løp,  flyttet langt, reiste ut i verden. Ja, mange gjør det, men det er da vel lov å være stolt når det er det eneste en har prestert? Men hun skal alltid trykke meg ned. Hun snakker konstant dritt om generasjonen min. 

Mor og far skilte seg for mange år siden. Pappa var en original, men flink. Hun snakker konstant dritt om han også og om hele slekten hans, men nevner ikke et negativt ord om sin egen. Far tjente godt, og hvis jeg nevner det, sier hun " han fikk muligheten servert på sølvfat". Hun kan ikke anerkjenne at han jobbet hardt.

Hun kommer også med skjulte stikk om mannen min og om hans mor. Hun har en sterkt mening og nesten forrakt mot min svigermor uten å kjenne henne. Jeg gjentar " du kjenner ikke hennes liv eller situasjon godt nok til å dømme henne"

Jeg tar imot alt for mye dritt. Jeg roser henne og gir henne koplimenter. Av og til blir det diskusjoner. Jeg er veldig glad i henne, men den konstante drittsnakkingen er slitsom.

Jeg sitter i timesvis og hører i detalj de samne historiene om min far og hvor dum han var. Snakker hun om seg selv, er det om klær, hvor flink hun er og hvor misunnelige alle er på henne

Anonymkode: f7e62...03b

Men TS, du ser vel at dette ikke er et menneske du kan forvente så mye av? Det virker som at hun er veldig barnslig, og ikke en vis eldre dame som greier å tenke logisk, eller har nok selvtillit å være litt selvkritisk. 

Anonymkode: dac79...d68

[Bjørga]

Høres ut som hun har sterke narsissistiske trekk. Vet du noe om barndommen hennes? Hvordan er forholdet hennes til hennes egne foreldre, da spesielt mor?

[NewStart87]

Jeg har veldig lik erfaring med min mor som deg. Ser en over her foreslår at du skal skrive brev, det er en god ide og jeg har gjort det selv, men ikke ha forventninger om at det blir godt mottatt. Jeg har konfrontert min mor flere ganger, skriftlig og muntlig, men har dessverre alltid endt med å føle meg verre. Det blir som å snakke til en vegg og blir veldig i bakvendtland siden jeg er den som får dårlig samvittighet. 
Jeg vet ikke hvordan moren din er, men hvis hun er som min, flink til å gi kritikk, men elendig til å motta kritikk, så blir det fort vanskelig å diskutere.

Etter flere år har jeg kommet til et punkt hvor jeg har skjønt at jeg kommer ingen vei med min mor og må bare innfinne meg i hvordan hun er. Sårt er det, siden hun har vært ganske så slem noen ganger, men jeg har bare innsett at hun er som hun er og det får jeg ikke gjort noe med. 

[Nymerïa]

Du vet hvordan hun er, da er det bedre at du justerer forventningene dine for å unngå skuffelse. Ikke fortell henne om trasige ting i håp om støtte. Og ha noen standardkommentarer på lager når hun setter i gang å rakke ned på andre. "Synes du det? Jeg synes Helga er ei kjempedame." "Virkelig? Jeg har alltid hatt sånn glede av kreativiteten til pappa." Eller "Jeg er sikker på at du mener det." Slutt å tenke at du skal overbevise henne om noe som helst, bare stå på ditt uten å la henne få noen reaksjon.