Jakten på «det perfekte»

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte eller hva jeg vil med dette innlegget, men jeg går igjennom en prosess som mentalt tar livet av meg.

Fra utsiden så kan det virke som at jeg har det perfekte liv (noe jeg ofte får høre). Jeg er godt utdannet, har «drømmejobben» hvor jeg tjener bra og har stor familie og gode venner rundt meg. Jeg har alt jeg har drømt om og mer, jeg har drømmemannen, ring på fingeren og planlegger «et perfekt bryllup». Vi er bra økonomisk stilt og drar på mange eventyr. Jeg får stadig komplimenter på at jeg alltid ser så fin ut uten at jeg klarer å ta det i mot annet enn å tulle det vekk.
 

For problemet er at jeg sliter.

 

Jeg sliter med at jeg hele tiden jakter etter «det neste steg», at jeg alltid kan «se litt finere ut» (ikke med overdreven sminking eller operasjoner på en måte, men noe såklart). Hver eneste dag kritiserer jeg meg selv, og har nærmest blitt min egen verste fiende. Hvis noe ikke går etter planen eller ikke er «bra nok» så føles det som om hele verden går i grus. Dette er så utrolig slitsomt og det føles umulig å snu. 
 

Er det flere enn meg som har vært i samme situasjon og eventuelt har noen gode råd for hvordan jeg kan komme meg på «mental track»? Jeg føler meg virkelig helt lost… jeg kunne ønske jeg klarte være mer tilfreds med hvem jeg er, hvordan jeg ser ut og heller heie meg selv litt frem. 
Føler meg som et prakteksempel på at «fasaden» kan være svært annerledes enn innsiden…

Anonymkode: b4651...9a4

[AnonymBruker]

Slutt å syt. Herregud.

Anonymkode: 2dd09...dd7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Slutt å syt. Herregud.

Anonymkode: 2dd09...dd7

Takk, det var en veldig behjelpelig kommentar. Nå føler jeg meg mye bedre 🙃 kanskje er grunn til at jeg sliter med å ta dette til familie/venner, nettopp fordi jeg er redd for slike kommentarer og null forståelse.. 

Anonymkode: b4651...9a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Takk, det var en veldig behjelpelig kommentar. Nå føler jeg meg mye bedre 🙃 kanskje er grunn til at jeg sliter med å ta dette til familie/venner, nettopp fordi jeg er redd for slike kommentarer og null forståelse.. 

Anonymkode: b4651...9a4

Jeg mener det. Skaff deg noen reelle problemer. Dette blir så dumt at jeg har ikke ord.

Anonymkode: 2dd09...dd7

[AnonymBruker]

Du har et problem inne i deg. Du fremstår ikke ekte hvis det du skriver er sannheten. Fasadefolk er noe av det verste jeg vet. Du har et perfekt liv, men "sliter", og kan ikke snakke med venner og familie om dette? Da er det så langt inne i fasaden som det går ann å komme. 

Ta deg sammen a

Anonymkode: c9c2f...913

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Du har et problem inne i deg. Du fremstår ikke ekte hvis det du skriver er sannheten. Fasadefolk er noe av det verste jeg vet. Du har et perfekt liv, men "sliter", og kan ikke snakke med venner og familie om dette? Da er det så langt inne i fasaden som det går ann å komme. 

Ta deg sammen a

Anonymkode: c9c2f...913

Ja, jeg er klar over at jeg har «et problem inne i meg». Jeg tror dere misforstår meg. Fordi de rundt meg og de jeg møter på veien sier at jeg er en som fremstår veldig ekte, stiller opp for de rundt meg og alltid møter med et smil. Det er ikke sånn at jeg prøver å fremstå som noe jeg ikke er. Jeg har bena godt plantet på jorden, overhodet ikke en som skal være «bedre enn andre». Jeg har jobbet hardt for å komme dit jeg er fordi det var viktig for meg, men jeg har mistet meg selv på veien og det er derfor jeg sliter mentalt nå.. 

Anonymkode: b4651...9a4

[AnonymBruker]

Kaller du dette problemer? åh, stakkars deg altså..

Anonymkode: 72061...3eb

[Gjest supernova_87]

Oi, shit. Tenk at empatien i samfunnet er så dårlig stilt at fire mennesker har det i seg å ikke bare mangle empati med deg, men er direkte uspiselig og frekk 😶 Jeg beklager på vegne av menneskeheten TS at dette var svarene du fikk når du prøvde å åpne deg om noe som var vanskelig for deg. 

Jeg har absolutt ikke drømmelivet, og har derimot strevd med veldig mye, så situasjonene våre er jo veldig forskjellige, men følelsen er kanskje noe lik?  Jeg kan kjenne meg igjen i den der følelsen av at det aldri er nok, at jeg aldri kommer frem. At det ALLTID er noe mer. Greier liksom ikke helt å hvile. Og joda, selvsagt kan livet alltid forbedres, men poenget må vel være å kunne nyte seierene. Selv når jeg får en A eller har den beste festen så er det liksom ikke nok, det er alltid noe mer som burde skje. 

Jeg har funnet ut at lykke og glede, tilfredshet i livet, det er ikke en destinasjon, det er en følelse og innstilling. Et mindset. Vet ikke om du driver noe med mindfullness? Å være tilstede her og nå. Lære seg selv at livet skjer nå, og handler ikke om å oppnå ditt og datt. 

Høres også ut som du kunne hatt nytte av å øve opp din evne til selvmedfølelse. Å snakke fint til deg selv inni deg, å være raus overfor deg selv når du har det vondt. https://www.youtube.com/watch?v=3Ax8Y741rxA Dette er en link til en YouTube-video med selvmedfølelse øvelser. Prøv å gjøre en sånn hver dag. 

Heier på deg! Du trenger ikke noe mer, du er nok. Hva tror du du ville gjort i dag hvis du hadde vissheten om at du var nok, og livet ditt var nok?