Flere her som lett blir psykolog/søppelbøtte - og har noen lykkes med å snu dette i relasjoner?

[AnonymBruker]

Oppigjennom årene har jeg vært en som endel har betrodd seg til, fått støtte av osv.

Flere gir det samme tilbake, og det er jo hyggelig. 
 

Så er det noen relasjoner som forsåvidt ER hyggelige, men - hvor jeg lett blir gjenstand for monolog egentlig av alle deres problemer. Og de vil ikke ha råd/løsninger. Noe som er greit om man luftet det et par ganger - men med disse er det gjentakende og liksom preger hele relasjonen.

Etter å ha møtt de da er jeg liksom helt støvsugd, og de har ikke spurt om EN eneste ting som angår meg. Jeg har jo ikke så mye på hjertet som er superviktig, men jeg er så utrolig lei av at jeg på en eller annen måte tilrettelegger for dette (?). 
 

Om jeg sier ifra direkte tas ikke det pent, såpass skjønner jeg. Men har noen hatt hell med måter å redusere slike negative monologer fra andre når en treffes? 

Jeg merker jo de ikke er interessert i hva jeg har å si når de er i den modusen, de vil få ut «gruff» - så det frister ikke å dele personlige ting heller. 

Anonymkode: 3afa7...de7

[AnonymBruker]

Hvis de blir fornærmet når du sier fra så er det de det er noe galt med, ikke deg. Man kan dessverre ikke endre andre. 

Anonymkode: c5ab1...2b6

[Gjest supernova_87]

Jeg hadde det sånn før. Og jeg likte det vel. Jeg følte meg nyttig, flink, omsorgsfull. Men så innså jeg vel at dette var bare enda en form for mine manglende grenser, og at hvis jeg ønsket likeverdige gjensidige relasjoner så kunne jeg ikke fortsette å la meg bruke på den måten. Hvis jeg ville være nyttig, flink, omsorgsfull så kunne jeg vel være det i en jobb. Men jeg tappet meg selv ut og ødela for min bedring (slet med sykdom) ved å bruke kreftene på å være hobbypsykolog for alskens mennesker. Og joda, det var hyggelig. Men det var ikke det jeg egentlig ønsket meg. 

Litt etter litt, en LANG prosess, begynte jeg å sette mer grenser. Og nå er alle mine vennskap gjensidige. Jeg lytter og reflekterer om mine venners problemer regelmessig, men det er med mennesker jeg vet gjør det samme for meg. 

Det skjedde over mange år, så vanskelig å si hva jeg gjorde. Men det handlet om å sette mer grenser for mennesker, bruke mindre tid med dem, ta mer plass. Men aller mest mentalt for min del. Finne ut hva var det jeg ønsket meg. Finne ut hvorfor JEG tok den rollen og hvilken funksjon jeg følte dette hadde i livet mitt. Ta et oppgjør med meg selv om hvorvidt dette virkelig var det jeg mente ville føre meg fremover i livet. Og så akseptere at jeg trengte ikke å bli likt. For klart folk likte at jeg var så klok, og reflektert og god å snakke med. 

Hvis noen ikke vil invitere meg med når det skjer noe gøy, så ser jeg ingen grunn til at jeg skal være hobbypsykolog for dem når det er noe vanskelig på gang. 

Så ja, du kan kanskje ikke redusere ensidigheten deres, men du kan redusere hvor mye du har med disse menneskene å gjøre. Og dyrke andre vennskap og relasjoner. 

[AnonymBruker]

Rainstorm skrev (6 minutter siden):

Jeg hadde det sånn før. Og jeg likte det vel. Jeg følte meg nyttig, flink, omsorgsfull. Men så innså jeg vel at dette var bare enda en form for mine manglende grenser, og at hvis jeg ønsket likeverdige gjensidige relasjoner så kunne jeg ikke fortsette å la meg bruke på den måten. Hvis jeg ville være nyttig, flink, omsorgsfull så kunne jeg vel være det i en jobb. Men jeg tappet meg selv ut og ødela for min bedring (slet med sykdom) ved å bruke kreftene på å være hobbypsykolog for alskens mennesker. Og joda, det var hyggelig. Men det var ikke det jeg egentlig ønsket meg. 

Litt etter litt, en LANG prosess, begynte jeg å sette mer grenser. Og nå er alle mine vennskap gjensidige. Jeg lytter og reflekterer om mine venners problemer regelmessig, men det er med mennesker jeg vet gjør det samme for meg. 

Det skjedde over mange år, så vanskelig å si hva jeg gjorde. Men det handlet om å sette mer grenser for mennesker, bruke mindre tid med dem, ta mer plass. Men aller mest mentalt for min del. Finne ut hva var det jeg ønsket meg. Finne ut hvorfor JEG tok den rollen og hvilken funksjon jeg følte dette hadde i livet mitt. Ta et oppgjør med meg selv om hvorvidt dette virkelig var det jeg mente ville føre meg fremover i livet. Og så akseptere at jeg trengte ikke å bli likt. For klart folk likte at jeg var så klok, og reflektert og god å snakke med. 

Hvis noen ikke vil invitere meg med når det skjer noe gøy, så ser jeg ingen grunn til at jeg skal være hobbypsykolog for dem når det er noe vanskelig på gang. 

Så ja, du kan kanskje ikke redusere ensidigheten deres, men du kan redusere hvor mye du har med disse menneskene å gjøre. Og dyrke andre vennskap og relasjoner. 

Smart! 
 

Jeg står på akkurat samme sted selv i livet nå. Er så lei av å være grei å ha ved motgang - og ikke få være med på «moroa» og gledene. 

Jeg vet min svakhet ligger i at jeg er redd for å bli avvist/ikke likt - samtidig som jeg jo liker å kunne støtte andre.

Før i mine friskere dager hadde jeg mer «plass» til denne ensidige greia.

Nå er jeg veldig fysisk syk, sånn skikkelig. Og nå har jeg begynt å gjøre litt regnskap slik du beskriver.

Men det IDIOTISKE er at jeg kan finne på å kontakte disse få personene likevel selv om de gir mindre respons lenge. Det er jo helt håpløst av meg 🤷‍♀️
 

Disse personene det gjelder er veldig hyggelige - og type «best friend material» på mange måter. Men, på dette med gjensidighet så bikker vektskålen så veldig! Ikke i min favør noensinne. 
 

Har de det bra er det mye sånn «like» på meldinger på sosiale medier. Har de det dårlig kommer en lang avhandling om det. (Satt på spissen altså). 

Har du lyst å si litt mer om hvordan konkret du tok plass? 
 

Anonymkode: 3afa7...de7

[Gjest supernova_87]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Smart! 
 

Jeg står på akkurat samme sted selv i livet nå. Er så lei av å være grei å ha ved motgang - og ikke få være med på «moroa» og gledene. 

Jeg vet min svakhet ligger i at jeg er redd for å bli avvist/ikke likt - samtidig som jeg jo liker å kunne støtte andre.

Før i mine friskere dager hadde jeg mer «plass» til denne ensidige greia.

Nå er jeg veldig fysisk syk, sånn skikkelig. Og nå har jeg begynt å gjøre litt regnskap slik du beskriver.

Men det IDIOTISKE er at jeg kan finne på å kontakte disse få personene likevel selv om de gir mindre respons lenge. Det er jo helt håpløst av meg 🤷‍♀️
 

Disse personene det gjelder er veldig hyggelige - og type «best friend material» på mange måter. Men, på dette med gjensidighet så bikker vektskålen så veldig! Ikke i min favør noensinne. 
 

Har de det bra er det mye sånn «like» på meldinger på sosiale medier. Har de det dårlig kommer en lang avhandling om det. (Satt på spissen altså). 

Har du lyst å si litt mer om hvordan konkret du tok plass? 
 

Anonymkode: 3afa7...de7

Har du noen du opplever at det er gjensidig med, som du kanskje da heller kan ta mer kontakt med? 

Det å frykte å bli avvist og ikke likt det er noe av det mest grunnleggende menneskelige vi kan kjenne på. Så vær raus med deg selv med tanke på det behovet. Det er SÅ vanlig. Samtidig kan du jo tenke deg litt om: når de ikke inviterer deg med på moro, har de ikke allerede avvist deg? 

Jeg kan prøve å si litt mer om hvordan jeg konkret tok plass. Synes det er litt vanskelig siden prosessen har skjedd over 10 år. 

• Finne ut hva JEG faktisk liker (sliter fremdeles med det), og la disse temaene ta plass i samtaler, ikke alltid hva gjør jeg og hva gjør du, men at vi snakker om NOE sammen
• På spørsmål om hvordan det går være mer ærlig heller enn å si "det humper og går"
• Vise min personlighet, ikke være opptatt av å svare riktig, men svare sånn JEG er, la min identitet skinne gjennom, f.eks er jeg veldig sprudlende, fargerik og kjærlig (selv om jeg var veldig deprimert), og etter hvert prøvde jeg å la det få plass i meldingene
• Tok bedre vare på meg selv, tok plass i MITT EGET LIV, brukte tid på å finne ut hva JEG trengte og så ga jeg meg selv det, eller tok kontakt med mennesker for å høre om de kunne gi meg det. Altså ikke sånn rett frem, men la oss si jeg kjente etter og tenkte "nå trenger jeg bare å gå å gjøre noe koselig", da tok jeg kontakt med ei venninne og hørt om hun ville bli med på teater og middag. Eller om jeg trengte å dele med noen hvor tungt ting var for tiden si "Hei, du, i det siste har det vært virkelig tungt. Kunne du tenke deg å møte meg for en kopp kaffe og en god prat" (Haha, har aldri skrevet akkurat disse tingene, men prøvd å gi uttrykk for hva jeg trenger og så bli møtt på det). Folk VIL møte deg, veldig mange i alle fall. De menneskene man vil ta vare på! ❤️ 
• Invitere på det JEG har lyst til i stedet for å tilpasse meg alle andre, jeg ville ALLTID flytte på mine planer for å tilpasse meg alle andre, men så en gang bare inviterte jeg til en greie den dagen jeg ønsket, og jeg var sykt nervøs for at ingen ville komme og jeg ville innse hvor alene jeg var, det var en risiko, men som psykologen min på den tiden sa, om jeg ikke tok risikoen ville jeg ALDRI få føle at noen tilpasset seg meg, og at jeg var likeverdig

Å ta plass handler ikke bare om å ta plass i andres liv, eller i samtaler med andre, men om å ta plass i sitt EGET LIV. Det var det mest absurde. Jeg tenkte oppriktig at mitt liv var et redskap for andre. At jeg kunne ivareta andre. Og selv om jeg nå tenker at en av mine gode kvaliteter er at jeg har omsorg for mennesker, ønsker å hjelpe, og liker å lytte og snakke om menneskers indre, så tenker jeg at jeg har mitt liv for meg. Det er MITT liv. Jeg vil ha en jobb der jeg bruker disse gode kvalitetene, og derfor utdanner jeg meg til å jobbe med mennesker. Men mitt liv er tusen andre ting, og JEG er ikke et redskap andre kan bruke for å ha det bedre i sine liv. 

Du sier du er opptatt av å bli likt av andre, men har du noen gang tenkt på om du liker deg selv? Hva med å bruke litt tid på å få din egen anerkjennelse? ❤️ 

Vet ikke om dette var til hjelp, men prøvde å sette ord på noen ting. 

[AnonymBruker]

Har det akuratt sånn jeg også. Hører på andre i timesvis alltid og selvom det kjeder gørra ut av meg så gir jeg alltid god respons og råd som viser at jeg lytter og validerer dem og bryr meg om dem. Ingen spør meg om noe som angår MEG,  en sjelden gang i blandt kan de si etter å ha snakket om seg selv i evigheter "Jaja.... sukk... hvordan går det med deg da?" og hvis jeg svarer noe annet enn et enkelt "Bra!" og påbegynner en setning om hva jeg har gjort i det siste eller noe som angår meg og mine tanker/problemer så blir jeg AVBRUTT og snakket i munnen på for da skal de fortelle enda mer om seg selv. Ofte helt urelevante ting som at barnet har skreket fordi hun får nye tenner (som jeg har hørt for hundrede gang) og tannlegen hadde sagt det og det og i går hadde de sølt på den grå t skjorten sin og det var litt dumt fordi de skulle ikke vaske grått tøy før neste uke for da hadde barnehagen utedag og forrige utedag skjedde det og det og barna til noen andre gjorde det og det og tålte ikke gluten og blablabla. Sånn går det fra venninnene mine med barn og fra de single eller barnløse så er det alltid klaging om intriger de har med kolleger eller andre venner, eller at de ikke skjønner hva mannen de har ligget med i et år eeegentlig vil. 

Selv var jeg gjennom skilsmisse, mitt voksne barn ble alvorlig syk og jeg måtte finne nytt hus jeg hadde råd til og det kom aldri spørsmål om hvordan det gikk når jeg stod i stormen. Som sagt når jeg fortalte selv så ble jeg enten avbrutt eller møtt med "Okei!" og ingen ordentlig tilbakemelding eller råd før fokus ble flyttet over på de igjen. 

Jeg har rett og slett gått lei av venninnene mine og er på jakt etter nye! Har begynt i bokklubb og tar en kaffe med noen av de iblandt, og det føles bedre enn mine langvarige vennskap som jeg bare har blitt en søppelbøtte for! Jeg håper det går an å endre men tror ikke det kan endres med de som er så vant til at du alltid er psykologen dems men at man må få nye venner. De gangene jeg har sagt fra så har de blitt kjempefornærmet. 

Anonymkode: 4ba52...c0f

[AnonymBruker]

Kan legge til at jeg lurer på hva som feiler sånne mennesker? I mine relasjoner er det noe som har blitt mer fremtredende med alderen, men når jeg tenker tilbake har jeg alltid vært den som stilte opp og de ofte tenkt mer på seg selv enn andre. Men da vi var yngre kunne vi prate mer toveis og nå går det bare fra en part alltid! Er det fordi de er egoistiske og får mindre empati for andre når man har etablert sitt "eget" liv eller bryr de seg rett og slett ikke om hvor slitsomt og uhøflig de er? 

Anonymkode: 4ba52...c0f