Knytter du deg veldig fort til mennesker?

[AnonymBruker]

En samtale i helgen har fått meg til å tenke litt, jeg er visst litt unormal i følge samtalepartneren min.

Jeg har aldri vært en person som lett får følelser for andre mennesker, hverken når det kommer til romantiske eller vennskaplige følelser.
Jeg knytter meg ikke så lett til andre.
Jeg kan like dem, ønske å bli bedre kjent med dem, men å utvikle dypere følelser for dem, også vennskaplige, tar tid.

De eneste menneskene jeg har opplevd nesten umiddelbar kjærlighet til er barna mine.  Men også der kan jeg si at det tok tid å utvikle følelser for dem, i og med at jeg ikke elsket dem i det sekundet de ble unnfanget.
Jeg var spent, jeg gledet meg til å bli mor, jeg gledet meg til de ble født og jeg endelig skulle bli kjent med dem, og sorgen hadde vært stor om jeg hadde mistet dem, men morskjærligheten brukte nok litt tid på å komme.

Men når jeg først knytter meg til noen (blir glade i dem, eller elsker når det kommer til mannen min) er det "for livet".
Jeg kan fortsette å være glad i mennesker selv om jeg ikke liker det de gjør, og ikke vil ha dem i livet mitt.
"Jeg er glad i deg, men jeg liker deg ikke akkurat nå" er en setning jeg har sagt flere ganger til venner.
Og det har også hendt at venner og familiemedlemmer har gjort noe som har ført til at jeg ikke vil ha dem i livet mitt lenger, men jeg slutter ikke å være glad i dem likevel.

Dette i motsetning til en tidligere venninne av meg.
Hun kunne snakke med noen i 10 minutter, og etter det så hun på dem som en av sine beste venner.
Men hun mistet også følelsene for venner og kjærester like raskt som de oppsto.

 

Hvordan er du?
Er du en som knytter deg veldig raskt til andre (romantisk eller vennskaplig)?
Er du en som bruker tid på å bli glad i andre?
Mister du fort følelsene for andre, eller er følelsene varige?  (igjen snakker jeg om både vennskaplige og romantiske følelser)

Anonymkode: 85af4...bdd

[Laraa]

Mennesker, nei. De jeg knytter meg til er jeg alltid veldig redd for å miste igjen. Tør ikke helt å slippe inn på meg før jeg kan stole på at jeg ikke blir sviktet og at jeg er god nok. Det ligger desverre endel livserfaring i bunnen som gjør at jeg er redd for å knytte meg. Men de jeg knytter meg til og tør innpå, er jeg veldig nære.

Jeg synes det er mye lettere å knytte meg til dyr. Dyr bare er der uten å dømme analysere eller ha meninger. I dag koste jeg med 10 geiter. De nesten kranglet om å bli børstet på magen og de stirret nysgjerrig på meg. Da slipper jeg å prestere og smalltalke eller se bra ut. Geiter baksnakker ikke eller synes du har stygge klær. Dyr er fine skapinger hvis du trenger selskap og oppmerksomhet uten forpliktelser 

[Gjest AprilRyan]

Nei, knytter meg ikke lett til mennesker og har kjemi med få mennesker. Jeg har stort sett ikke noe imot de aller fleste, men det er få jeg virkelig har knyttet meg til. Dessverre er det ofte komplisert med mennesker og ikke alle er ærlige eller ønsker å være det. I tillegg til at noen går bak ryggen din og det generelt er komplisert med alle meninger, følelser osv som mennesker har. Når jeg først har knyttet meg til noen så er jeg veldig lojal og forlater dem ikke så lett. På grunn av mine erfaringer så synes ikke jeg heller at det er lett å stole på mennesker og dermed knytte meg til dem.

Jeg er enig i at det er lettere å knytte seg til dyr fordi de ikke har alt det kompliserte som gjør at det er vanskelig å knytte seg til mennesker. Jeg kan bare være meg selv og dyret bryr seg ikke om jeg er pen, de bryr seg ikke om jeg ikke er fantastisk på det sosiale, men bryr seg om at jeg viser at jeg bryr meg om dem og hva jeg gir til dem.