Kun økonomi som holder oss sammen

[AnonymBruker]

Nå er det dessverre kun økonomi som holder dette forholdet flytende. Vært sammen i 20 år nå, tre barn som er tenåringer. Jeg jobber 100% dag samtidig som jeg tar en videreutdanning. Jeg har hovedansvar for alt inne. Her om dagen gjorde han som han alltid gjør etter middag, gikk og la seg. Middagen er det alltid jeg som klekker ut, han kan tildeles oppgaver av meg som han gjør, type sett på ris, ta opp kjøttdeig, skjær brokkoli, o.l. Han kommer hjem litt tidligere enn meg. 

Han dupper ja, jeg prater med barna, hjelper til med tysk, setter på vaskemaskina, rydder generelt, mopper gulv, vanner planter, setter ut bikkja, finner frem egne bøker for studiet mitt, og setter alt av middagskopper på benken. Rekker å lese litt før maskina er ferdig. Han ligger da og trykker på telefonen, jeg går forbi med vasken i hendene, ut på verandaen for å henge opp klærne. Når ferdig ser jeg at bordet på verandaen er fullt av merker, går inn for å hente klut og ajax, vasker av. 

Så inn igjen for å fortsette og lese. Barna er på trening og hhv med venner. Han reiser seg fra sofaen. Kommer inn på kjøkkenet, ser på benken og begynner å bære seg over at det er alltid han som vasker kjeler etter middagen. Jeg sier ikke noe, klok av skade. Så skjer det. Han ser at jeg har fylt boksen med papp/papir med en skoeske pga innkjøp av nye sko. Pga en del aviser og reklame, er den boksen vi har inne på kjøkkenet breddfull. Lar seg provosere voldsomt over at jeg ikke kan gå ut med denne papirsøpla. Jeg prøver å argumentere med at jeg har gjort ganske mye jeg og, mens han har sovet og hvilt. Nå ønsker jeg å få lest litt, og hadde håpa han kunne tatt dette. Han blir svart i øynene og begynner å rope til meg. Jeg får høre at jeg må slutte på studiet, for jeg har tydeligvis ikke kapasitet til det. Noe rakna inni meg.

Han tåler dårlig en vits og leser ikke humoren min. Føler seg krenka og dårlig behandlet hvis jeg spøker med han. Blir lett fornærmet. Fortalte i dag at han ville skilles etter at jeg dro en spøk til ene barnet vårt om at han ikke ANER hvilke andre barn som går i den klassen. Han gjør virkelig ikke det, men gjør heller ikke noe for å sette seg inn i det heller. Han mente at jeg ønska å trekke han ned ved å si noe sånt, og skal da skilles, men ikke før ungene flytter ut kunne han fortelle. 

Jeg må bare innse at jeg tydeligvis er et helvete å leve sammen med. Hadde vi hatt flust med penger skulle vi skiltes, men jeg syns det virker dyrt og styrete. Det er deilig med to inntekter, og jeg er avhengig av hjelp med eksempelvis bil. Jeg tror ikke jeg klarer meg selv.

Finnes det flere i samme båt? Noen som har prøvd å leve sammen kun som venner? 

 

 

 

Anonymkode: ef100...52d

[AnonymBruker]

Hvis økonomien er viktigere enn selvrespekt og hva dere lærer barna deres om hva et forhold er må du jo gjerne bare holde ut.

Anonymkode: 99add...6ee

[AnonymBruker]

 

Anonymkode: 9f155...4d0

[AnonymBruker]

Ta deg litt sammen.. skal du leve i dette vaset i flere år? Om du jobber 100 % så har du nok penger til å eventuelt leie bolig noen år om du ikke har nok ek til å kjøpe noe. Barna 50/50 så fikser du stram økonomi til du er ferdig utdannet. Har du lav inntekt kan du søke stipend fra lånekassen også. Lån fra lånekassen kan du også søke på. 

Anonymkode: cb245...4f1

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker said:

Han tåler dårlig en vits og leser ikke humoren min. Føler seg krenka og dårlig behandlet hvis jeg spøker med han.

Anonymkode: ef100...52d

Hvorfor i alle dager slutter du så ikke med din såkalte 'humor' som du kaller disse stikkpillene? 

Anonymkode: be4dd...36c

[AnonymBruker]

Skal dere virkelig skilles for en bagatell? Ja, han oppførte seg dumt men det virker som kommentaren din hqr såret ham. Så dere er like gode

Anonymkode: f150d...a4b

[AnonymBruker]

Ta han på ordet da.

Neste gang han sier han vil skilles, ser du han rett i øya og sier at "ja, det tenker jeg på og. Vi får se litt på det praktiske en dag det passer".

Så går du.

Virker han letta, er han lei. Blir han sjokkert, kanskje dere får pratet ordentlig ut hos en parterapaut.

Er barna tenåringer, kan de fikse endel ting selv. 

Du må ikke lage middag hver dag.

 

 

Anonymkode: 13e2e...4d0

[AnonymBruker]

Er faktisk enig i at disse "humo"-eksemplene var dårlig. Det VAR jo ment som stikk. 

Dere er jo tydelig lei hverandre fra begge sider.

Anonymkode: 13e2e...4d0

[AnonymBruker]

Det er vel like greit å gå.

Er i samme situasjon selv, bekymrer meg for økonomien så klart....men tenker litt sånn, hvor mange andre er det ikke som greier det. Kjipt å bruke opp årene sine i ett dårlig forhold.

Men jeg har brukt flere år på å vurdere å gå, det er ingen enkel avgjørelse.

Anonymkode: 63e58...463

[AnonymBruker]

«Leve sammen som venner», sier du. Men dere er jo ikke venner. Venner vil det beste for hverandre, hjelper og støtter hverandre, kommer ikke med sårende «vitser» eller truer med å avslutte vennskapet. 

Jeg synes ikke dette forholdet høres spesielt hyggelig ut, men som andre sier, det går på deg, også, ikke bare han. Parterapi? 

Anonymkode: 61237...777

[hjärterdam]

Humoren din er ikke ok, uavhengig hvor lei man blir. Man kommer ikke med humor på den måten foran barna. Det handler om respekt for den andre forelderen. 

Økonomi er en lettvint ting å skylde på for å bli, men vet du, alt økonomisk ordner seg. Bilhold fikser seg også, det handler bare om å være observant mens man kjører, kjenne bilen sin og oppsøke verksted ved behov. Stikk fingeren i jorda og kjenn etter om hverdagen ville vært enklere om du ikke skulle forholde seg til mannen på daglig basis. 

En ting er forventninger om hjelp i huset, det må man nesten prate om, og enten funker det eller ikke. Men måten å bli snakket til, og det å sitte med en følelse av å omtrent ikke tørre å si fra at "Jeg har i dag gjort disse tingene, derfor har jeg ikke gått ut med søpla" og det å ikke blitt støttet i et studie, men heller presset på at dette fikser du ikke.. Det er ting du ikke skal behøve å kjenne på. 

Endret 5. september 2022 av hjärterdam

[AnonymBruker]

Det må være trist å være i en så dårlig økonomisk situasjon at du er nødt til å være monogam sammen med et menneske du ikke liker. Dersom dere kun er sammen pga økonomi kan du ikke leve livet ditt ved siden av seksuelt? Ingen grunn til å nekte deg selv sex og frihet bare fordi dere har dårlig råd.

Anonymkode: cefcc...109