Når begynte dere å føle lykkerus\kjærlighet?

[AnonymBruker]

Hei. Gravid i uke 17 og har ikke kjent på den enorme gleden enda. Føler meg nesten tom med null følelser. Det er vanskelig å se for seg hva som kommer til å skje på en måte, og jeg klarer heller ikke å tenke at det er en person der. Synes det er vanskelig hele greia.

Det er mange som spør om jeg gleder meg, og ja jeg gjør vel det? men går heller ikke rundt å tenker på det konstant. Har ikke kjent på den enorme lykkerusen enda.

Er jeg et dårlig menneske? Kommer denne gleden\kjærligheten?

 

Anonymkode: 32e4b...a85

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hei. Gravid i uke 17 og har ikke kjent på den enorme gleden enda. Føler meg nesten tom med null følelser. Det er vanskelig å se for seg hva som kommer til å skje på en måte, og jeg klarer heller ikke å tenke at det er en person der. Synes det er vanskelig hele greia.

Det er mange som spør om jeg gleder meg, og ja jeg gjør vel det? men går heller ikke rundt å tenker på det konstant. Har ikke kjent på den enorme lykkerusen enda.

Er jeg et dårlig menneske? Kommer denne gleden\kjærligheten?

 

Anonymkode: 32e4b...a85

Følte ingen lykkerus under svangerskapet. Det var bare naturlig. Alle spør om man gleder seg, litt på automatikk. Tenkte knapt på at jeg var gravid før siste ukene; livetitt var jo bare det vanlige  Så du trenger ikke bekymre deg hvis du ikke føler noe spesielt i svangerskapet. Det er ganske vanlig. 

Anonymkode: 275a0...cfe

[AnonymBruker]

Det kom noen uker etter at babyen var født hun er 1 år nå og blir bare sterkere og sterkere

Anonymkode: 45f54...100

[Bjerka]

Å ha barn er aldri "enorm lykkerus" konstant. Det er to like deler med altoppslukende kjærlighet og altoppslukende ansvar. 

[AnonymBruker]

Kjærlighet er der, men noen lykkerus eller lykke har jeg ennå til gode å kjenne, og her er barnet 4 år. 

Anonymkode: 330f9...025

[Kakaoen]

Aldri opplevd lykkerus som gravid. Det er jo dritskummelt!  Masse bekymringer. Har jo vært glad for å være gravid, men ikke tatt for gitt at det endte bra. 
Morskjærligheten til barna har kommet til forskjellig tid. Førstemann var ikke før han var en del mnd gammel. Var glad i han og beskyttelsesinstinktet var der. Men morsfølelsen tok tid. Husker ikke nøyaktig, begynner å bli noen år siden.

Med nr 2 så kom den i det jeg fikk han på brystet.

Med nr 3 så kom den gradvis i svangerskapet og eksploderte da han ble født. 
 

Lykkrusen har jeg egentlig ikke, men jeg er ikke en person som lever av lykkerus. Elsker barna mine og er fornøyd med livet vi har skapt. Trenger ikke sveve på en rosa sky 🤪

[AnonymBruker]

Aldri følt noen lykkerus med noen av barna, på grunn av det store tyngende ansvaret blant annet. 

Kjenner på øyeblikk av takknemlighet og glede, og mye kjærlighet. 

Men aldri lykkerus. Det hørte ungdommen til for min del. 

Anonymkode: 7dffc...65a

[AnonymBruker]

Har hatt en spontanabort, så det drepte litt gleden i starten. Bekymret meg for om det ville skje igjen. 

Jeg syns det var vanskelig å føle meg knyttet. Var jo artig å se på tidlig UL (gråt litt da, for var redd det ikke skulle vise bankende hjerte, men mer lettelse enn kjærlighet) og ordinær UL. Kjente ikke spark før uke 20 da jeg hadde foreliggende morkake. Og derfor var det også litt sjeldent spark. Kjente ikke daglig før uke 30, og til og med da måtte jeg kjenne goooodt etter. Etter uke 32-33 begynte jeg å kjenne det mer, men perioder hvor jeg kjente litt mindre alt ettersom hvordan baby lå.

Fra uke 34 har jeg kjent mye mer spark. Og det minner meg jo selvsagt på at det er en liten der. Har også malt barnerom, gjort flere innkjøp. Mannen har også begynt å snakke mer om tiden som kommer. Han har nok kanskje hatt enda mer "problemer" med å innse/innstille seg på tiden som kommer da det er meg alt skjer med. Så nå merker jeg endelig at jeg føler mer kjærlighet. Er nå i uke 37. Nå tenker jeg bare på hvordan det vil bli å møte henne for første gang. Men jeg er også klar over at ikke alle føler på forelskelsen med en gang. Det kan man jo ikke vite før man har født. Er også veldig spent på forholdet mellom meg og mannen. Vil vi få en "wow-gnist" når vi ser hverandre med baby for første gang? Eller vil det bare være litt uvant og rart?

Anonymkode: f3a88...e6c

[AnonymBruker]

Takk for svar dere. Da er jeg ikke helt unormal alikevel. 

Anonymkode: 32e4b...a85

[AnonymBruker]

Følte ingen tilknytning under svangerskapet, følte en beskyttertrang i det hun ble født, men følte ikke den ekte morsfølelsen (sånn typ jeg kunne kastet meg foran en buss for henne) før hun var rundt 6 mnd. 

Anonymkode: 80eaa...9c2

[AnonymBruker]

Følte først på kjærligheten da han var rundt 6 uker og smilte for første gang❤️

 

Anonymkode: 2859c...b9d

[AnonymBruker]

De siste ukene, han er litt over 9 mnd nå... Men nå føler jeg meg "latterlig lykkelig", som jeg beskrev det til samboeren min. Så det kan ta tid, og du er ikke en dårlig mamma/person uansett! 

Anonymkode: 753ac...2ad

[AnonymBruker]

Jeg venter nr tre nå, og kjenner ikke på denne lykkefølelsen som jeg gjorde med de to andre, enda, men jeg vet jo at den kommer, og jeg er jo egentlig kjempeglad for baby og gleder meg jo til det. Tror graviditetens plager og den hektiske hverdagen overskygger gleden litt.

Anonymkode: fe0c9...94e

[AnonymBruker]

Jeg gledet meg ikke eller følte ikke noe spesielt før jeg var i uke 37 ca. Selv ikke når babyen sparket i magen, og husker det var sååå irriterende at folk spurte om det i løpet av graviditeten. Fikk kjempedårlig samvittighet.

Men når uke 37 kom som sagt så gikk jeg ut for å handle klær. DA kom det, skikkelig også! Det var kjempegøy og se på klær, vaske og brette de, legge de klare i bagen og skapet. Etter det kunne ikke baby komme fort nok. Og når han kom, døde jeg nesten av lykke 💙

Anonymkode: 7b59d...51e

[AnonymBruker]

Følte ingen lykkerus under graviditeten, og heller ikke etter fødsel (foreløpig er baby kun 4 mnd, så kan jo komme for alt jeg vet). Jeg kjente på en slags takknemlighet og lettelse hver gang jeg kjente liv, og på ultralyd når alt så bra ut, men utenom det følte jeg meg vanlig. 

Etter fødsel kjente jeg mest på lettelse over at smertene var over 😂 Og som noen andre over påpekte, følte jeg på en beskyttertrang, mer enn kjærlighet. Ble også mer stas da hun begynte å smile og kommunisere mer. Så jeg kjenner at kjærligheten vokser, men ingen stormende forelskelse, som mange andre gir inntrykk av. Vi er vel forskjellige?

Anonymkode: 073ab...9e1

[AnonymBruker]

Jeg følte ingenting for barnet i magen da jeg var gravid. Jeg brydde meg egentlig ikke om det, var aldri bekymret for at noe skulle skje. Jeg latet som jeg gleda meg da andre spurte, sannheten er at jeg gjorde ikke det heller. Jeg følte meg helt avflatet følelsesmessig. 

I starten kom det ingen overskylling av lykkefølelse. Hadde vel ventet det skulle komme etter fødsel, men baby kunne like gjerne vært noen andre sin som. Jeg bare hadde til låns. Jeg brydde meg ikke stort om baby følelsesmessig. Lot lett andre ta baby så jeg fikk sove. 

Nå er baby 4 mnd og jeg har blitt tidenes hønemor. Jeg kan sitte å se på at hun sover og bare boble over av lykke. Får dårlig samvittighet bare av å se på henne og synes hun er den fineste babyen i hele verden! Nå føler jeg at jeg kjenner henne best, og tanken på at andre skal ha henne er litt overveldende. Nå tørr jeg ikke lenger la loen passe henne, slik som i starten 😂

Det tok tid, men nå begynner jeg å falle litt på plass følelsesmessig ❤️

Anonymkode: cec63...831

[AnonymBruker]

Aldri følt lykkerus, verken som gravid eller etter ungene mine ble født. KJærlighet følte jeg til ungene i det de ble født, men ikke sånn "hodestups forelsket" som noen sier, det har jeg aldri noen sinne følt for noe menneske. 

Jeg ville ikke forventet å føle noe som helst. Ikke bli skuffet/føl deg mislykket/tro det er noe galt for at du ikke føler det samme som andre sier de føler. Om du sitter og venter på å føle deg kjempelykkelig, kan du bli skuffet.. 

Jeg kjenner kjærlighet og glede, men siden jeg ikke er et menneske som føler sterkt, er det i min versjon av disse følelsene, altså nedtonet og rolig. 

Anonymkode: da02b...9d1

[AnonymBruker]

Hun er 3 mnd, fortsatt ikke kjent på det. Jeg blir kjempestressa når jeg tror noe er galt, har mareritt om at hun er blitt kvalt av dyna hver natt og får vondt i magen hver gang hun gråter. Så jeg må jo føle noe. Men ikke en intens kjærlighet og lykkerus. Håper det kommer etterhvert!

Jeg følte heller ingen lykke da hun ble født, jeg var egentlig mer glad for at fødselen var over. Husker jeg holdte henne i armene, men jeg gledet meg bare til jordmor skulle ta henne. Men jeg turte ikke si noe, for alle er vel så i lykkerus og vil holde babyen sin så lenge som mulig? 😅😂

Anonymkode: 5d1de...aca

[AnonymBruker]

Kakaoen skrev (12 timer siden):

Morskjærligheten til barna har kommet til forskjellig tid. Førstemann var ikke før han var en del mnd gammel. Var glad i han og beskyttelsesinstinktet var der. Men morsfølelsen tok tid. Husker ikke nøyaktig, begynner å bli noen år siden.

Jeg har gått i 25 år og trodd at det var dette som var morskjærligheten. 😳

Anonymkode: eb910...7e6

[AnonymBruker]

Jeg er omtrent dobbelt så langt på vei som deg, ts, og jeg føler ikke noe særlig lykkerus ennå, i alle fall. Beskyttelsesinstinktet har slått inn ekstremt, jeg tenker mye på hvordan jeg kan gi barnet et best mulig liv, og jeg kjenner på en veldig takknemlighet for å få lov til å være moren til dette mennesket jeg nå går og bærer på. Jeg har vel omtrent allerede glemt hva jeg tenkte om livet og prioriteringer og alt før jeg ble gravid. Men lykkerus? Vet ikke hva det vil si, engang. 

Anonymkode: dd153...282