Trenger litt støtte (samlivsbrudd?)

[AnonymBruker]

Er i en ganske vanskelig situasjon og kunne treng litt hjelp til å tenke klart… 

Er snart 7 mnd gravid i det som har vært et veldig tøft svangerskap for min del, både fysisk og psykisk. Barnet var ikke planlagt, men etter mye om og men valgte jeg/vi å beholde. Er glad for det i dag og gleder meg til å treffe henne, men veien dit har vært vanskelig. Jeg sliter fra før av en del med angst og depresjon, noe som har forsterka seg under svangerskapet. Har også masse vonde kynnere, ryggplager og mye vann i kroppen - totalen har vært heftig. Jeg skjønner at jeg ikke har vært den enkleste å leve med pga dette Jeg og sambo hadde ikke vært lenge sammen da jeg ble gravid, og forholdet har vært ganske turbulent med en god del krangling og bråk. Det har (som jeg frykta) ikke blitt bedre etter graviditeten blei oppdaga, og jeg frykter at det blir ytterligere forverra etter at vi får et barn i tillegg.
 

Det har vært en del episoder som jeg ikke vil gå inn på, men forrige helg endte en krangel med bruk av vold. Han knuste en dør jeg hadde låst for å komme seg inn til meg, han holdt meg hardt fast og moste meg opp langs veggen (har noen blåmerker på armene fortsatt), og han var i det hele tatt veldig sint og oppførte seg veldig truende. Jeg var livredd. Aldri sett han sånn før. Jeg sa en del stygge ting selv og er slett ikke uskyldig i at situasjonen eskalerte, men likevel.. 

Nå i ettertid bagatelliserer han dette og mener jeg var like ille, fordi jeg dytta og sparka han for å komme meg unna. Han sier at han aldri ville ha skada meg, han forstår tydeligvis ikke at han skada meg mest med å få meg til å føle meg så utrygg i mitt eget hjem. 
 

Jeg har lenge lurt på om jeg burde forlate dette forholdet og gi opp på grunn av turbulensen og bråket, men nå føler jeg at jeg ikke har noe valg lenger. Grensa går ved bruk av vold. Skal legge til at vi har oppsøkt hjelp og er for tiden i parterapi. Uten at det hjelper, tydeligvis. Jeg er så redd for å måtte stå i dette alene, med resten av graviditeten og barnet. Samtidig skjønner jeg at dette kan skje igjen, og jeg vil ikke la datteren min bo i et sånt hjem. Men jeg trenger styrke til å klare å stå i det, og kanskje noen gode råd for å klare å tenke klart. Alt er tåke, jeg er utmatta og redd for fremtiden. Føler meg helt knust og hadde aldri trodd jeg skulle befinne meg i et sånt dilemma noen gang. 
 

Noen som har noen vettuge råd eller trøstens ord…? På forhånd takk. 

Anonymkode: 9739a...dcb

[AnonymBruker]

Flytt ut. Nulltoleranse må til. Kom deg vekk før volden blir verre! Dokumenter blåmerkene og vurder anmeldelse.

Anonymkode: 5449e...285

[Gjest Less'is'more]

Hei kjære du❤ jeg forstår godt at du er fortvilet over å befinne deg i denne livssituasjonen. Stakkars deg. 

Mitt eneste råd: gå fra denne mannen. Vold er ikke akseptabelt i det hele tatt. Vit din egenverdi og fortell han hva du syns også drar du derfra evt. han drar derfra. Det er leit at det er sånn, du er høygravid og hormonell men dette er ikke din skyld. 

Stå opp for deg selv og barnet som kommer. Jeg ønsker deg og babyen alt godt. 

Keep on going💪💪 Klæm💞

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Flytt ut. Nulltoleranse må til. Kom deg vekk før volden blir verre! Dokumenter blåmerkene og vurder anmeldelse.

Anonymkode: 5449e...285

Tusen takk for svar! Jeg har tatt bilder, både av rommet/døra og av merkene på overkroppen min. Usikker på om jeg orker det med anmeldelse, men har vurdert det. Tror det skal en del til mtp bevis og alvorlighetsgrad, så er redd det bare blir mer styr for ingenting. 

Anonymkode: 9739a...dcb

[AnonymBruker]

Less'is'more skrev (4 minutter siden):

Hei kjære du❤ jeg forstår godt at du er fortvilet over å befinne deg i denne livssituasjonen. Stakkars deg. 

Mitt eneste råd: gå fra denne mannen. Vold er ikke akseptabelt i det hele tatt. Vit din egenverdi og fortell han hva du syns også drar du derfra evt. han drar derfra. Det er leit at det er sånn, du er høygravid og hormonell men dette er ikke din skyld. 

Stå opp for deg selv og barnet som kommer. Jeg ønsker deg og babyen alt godt. 

Keep on going💪💪 Klæm💞

Tusen takk for fin melding, setter stor pris på støtten 💗 klem tilbake!

Anonymkode: 9739a...dcb

[AnonymBruker]

Jeg måtte ringe politiet da det klikket for eksen min, da vi hadde en nyfødt. Var livredd. Politiet anmeldte for meg, da jeg ikke ville gjøre det selv. 

Kom deg vekk med en eneste gang! Jeg flyttet til mamma noen mnd, var veldig godt å ha noen rundt seg. Gjør det før barnet er født! Jeg burde dratt lenge før, men turte ikke pga graviditeten- var så sinnsykt redd for å bli alene med barnet. Men vet du hva, vi klarer oss helt fint alene! Og det vil du og. Har du ingen å dra til, så kontakt krisesenteret asap. Vold er grusomt, men vold mot et gravid dame er helt hinsides! (Dette skjedde meg og). 

Ikke tenk,  bare gjør det. ❤️

Anonymkode: 20ffa...e7d

[AnonymBruker]

Fra en som har opplevd vold og sett vold i nære relasjoner (fra foreldre da), så er en grense flyttet når man faktisk tyr til vold. Denne grensen kan aldri flyttes tilbake hvis ikke den personen angrer seg og er tydelig opprørt over å ha mistet besinnelsen slik. Her bagatelliseres og rettferdiggjøres i tillegg handlingene, stort rødt flagg. 

Her startet det med dytting og holdning, lugging, som gikk videre til å bli dratt gjennom huset etter håret. Til slag med håndflaten, deretter dytting ned trapper så man brekker lemmer, til slutt et drapsforsøk med kvelning og slag med knyttneve. Dette over et løp på 7 år. 

Og du, det er like skadelig for et barn å se vold fra sine kjære, som å merke det på kroppen selv. Dette vil du ikke utsette barnet ditt for. 

Du lever kun en gang, så ta ansvar for at det livet er trygt og full av kjærlighet. Det er ikke rom for vold og trusler i hverken ditt liv eller barnet sitt liv. Det er også både hjerteskjærende og skjerpende at han var voldelig når du er så sårbar med et liv i magen. Du er sterk, og trenger ikke han. Du kan støtte deg på venninner og familie for å komme på beina igjen ❤️

Anonymkode: 310c2...b6f

[AnonymBruker]

Vil ikke bagatellisere volden, men i tillegg til alt andre har sagt, få ham til å prate med noen. Menn og kvinner viser ulike tegn til fødselsdepresjon/svangerskapsdepresjon, og plutselig sinne kan være en del av det. Spesielt hvis han ikke har vist noe tegn til det tidligere ville jeg bedt ham ta kontakt med lege eller psykisk helse i kommunen eller noe sånt. Det finnes ofte lavterskeltilbud for å få hjelp fort når barn/graviditet er involvert. 

Anonymkode: b2562...059