Å ta avstand fra egen familie

[AnonymBruker]

Vi har ikke hatt kontakt på noen år nå. Det er rart å tenke på at alt jeg hadde før, som barn, ungdom og ung voksen, på mange måter var bygget på løgn og halvsannheter. Andre familiemedlemmer som enten gav faen eller dekket over. Disse menneskene sitter stadig med sin historie, der jeg er den "gale". Foreldrene mine lever jo fortsatt med sin historie, der all uro og husbråk, ble sett på som en normalsituasjon som jeg, barnet skulle måtte tåle. De øvrige, tilskuerne i familien med sine egne barn, mine kusiner og fettere, har nok tenkt at alt jeg måtte tåle ikke var så ille. De vokste jo ikke selv opp i dette urolige hjemmet. Det er rart å sitte slik mange år etterpå, og vite at øvrig slekt i sin naivitet og sjelefred aldri har brydd seg med å spørre "Hvorfor dro hun"? De har aldri fått vite sannheten, min versjon. Kanskje de aldri vil få vite den. Hva har dere andre med slike historier gjort?

Anonymkode: 70b77...5c5

[AnonymBruker]

Det jeg har opplevd er at øvrig familie rett og slett ikke har forstått hvordan det egentlig var i huset vårt. Min oppvekst var preget av omsorgssvikt og vold hos mor mens det var super kjernefamilie hos far. I fjor fortalte jeg stemoren min hvordan det var hjemme da jeg var liten, og hun ble sjokkert. De ante ikke at det var sånn hjemme hos moren min. Jeg sa jo aldri noenting og de er ikke tankelesere. Jeg vet ikke hvor gammel du er, men jeg brukte 25 år på å orke å fortelle om det. Jeg flytta for meg selv da jeg var 16. jeg var 37 år da jeg fortalte om tingenes tilstand til faren min sin familie. 
 

Anonymkode: 902d6...3c3

[yummy03]

Dette høre så likt ut som min situasjon. Jeg vet nøyaktig hvordan du føler det. Selv om jeg ikke er i tvil om at det var rett å bryte med familien og ta avstand, så er det tøffe tak å stå i det. Man er konstant redd for at noen skal tro på familiens versjon og tro det er meg det er noe gale med. Skuffende og sårt at ikke andre slektninger tar kontakt. Erfaringen min er at alle er mest opptatt med seg og sitt, og så lenge de selv har det bra så blander de seg ikke inn i andres ting. På en måte forståelig og på en måte utrolig kjipt. Det er tøft og ensomt å ha brutt med familien sin, mange tøffe tak. Skulle sånn ønske at jeg kjente andre som også hadde gjort det. Så kunne vi støttet hverandre.