Har lyst på ett til barn, men vil ikke gå gjennom graviditet, fødsel og barselstiden igjen

[AnonymBruker]

Jeg har et dilemma. Barnet vårt er 2 år og både jeg og samboer er enig om at det snart er på tide å prøve på neste og siste barn. Jeg har virkelig lyst på enda et barn, men det er noen men..

Jeg sliter virkelig med tanken på å gå gravid igjen. Jeg hadde et relativt ukomplisert svangerskap sist, var i jobb til jeg gikk ut i permisjon (sykemeldt 50% de to siste mnd. det ble tungt og jeg slet med søvnen, jobber i helsevesenet). MEN da hadde jeg jo kun meg selv å tenke på. Kunne sove når jeg ville, sløve på sofaen osv. Det blir umulig nå med en 2 åring og en mann som jobber offshore. De ukene han er borte står jeg jo med full jobb, en 2 åring, alt av husarbeid og i tillegg en hund. Dette sliter jeg bare med tanken av, da jeg allerede er nok sliten uten å være gravid😂 2 åringen er jo veldig aktiv!

I tilegg hadde jeg (for meg) en traumatisk fødsel. Det var en styrtfødsel uten smertelindring, mistet over 2 liter blod sammen med morkaken og revnet ganske godt. Gikk lang tid før jeg klarte å snakke om/tenke på fødselen uten å gråte. I tilegg slet jeg med amming, var alene på sykehuset pga covid osv.. 

Fikk ikke til ammingen før det gikk noen uker, vi måtte mate med kopp, pumping og vasking av flasker osv.. barnet hadde også gullsott så klarte ikke å nyte barseltiden.

Så alt dette vanlige med våkenetter, søvnmangel, brystbetennelser, såre bryster osv.. og i tilegg være mye alene pga. jobben til samboer. 

Jeg la også på meg 30 kg i graviditeten, som jeg først nå har klart og bli helt kvitt.. syntes det er kjipt om jeg skal måtte starte helt fra begynnelsen igjen mtp. på vektnedgang. Dette er jo veldig overflatisk,men likevel noe jeg tenker på.

Rundt den tiden jeg skulle tilbake til jobb igjen følte jeg at jeg hadde god kontroll og koste meg masse med ungen min. Da falt ting litt mer på plass igjen. Når jeg tenker tilbake tror jeg nok at jeg hadde en mild fødselsdepresjon, men tenkte ikke over det der og da. 

Nå elsker jeg virkelig å ha barn, se alt hun lærer seg og se henne vokse til. Hun er så omsorgsfull og veldig opptatt av dukker, babyer osv. Vil så gjerne gi henne et søsken, og enda et barn er jo veldig ønsket!!

Syntes det er dumt at 1- 1,5 år av livet skal stoppe meg, men jeg syntes det er tøft og ta det valget å bli gravid igjen! Når jeg endelig "er meg selv" igjen. 

Noen i samme situasjon? Hva gjorde dere? Gikk det bedre med nr 2? 😊

Anonymkode: 49681...0b8

[Topsi]

Har dere vurdert adopsjon?

[AnonymBruker]

Fosterbarn. 

Anonymkode: 9a87a...792

[AnonymBruker]

Takk for svar.

Har egentlig ikke vurdert adopsjon eller fosterbarn. Ble gravid på første forsøk sist, så har alltid sett for meg egne barn. Men det er jo absolutt noe å tenke på, selv om vi mest sannsynlig kommer til å få eget barn. 

Vi har jo så og si bestemt oss for å prøve snart, og som nevnt ovenfor så er det jo bare snakk om 1-1,5 år med en tøff tid. 

Har vurdert tanken å høre om mulighetene for planlagt keisersnitt, da fødselen er det som veier tyngst for at jeg gruer meg.. 

men fikk jo noe å tenke over nå.😊

Anonymkode: 49681...0b8

[Snedig]

Må mannen din jobbe offshore? Hvis dere begge virkelig har lyst å utvide familien er det ikke urimelig at han også må gjøre noen justeringer i livet sitt.

[AnonymBruker]

Samme som deg. Vi ville ikke ha et barn til pga barseltiden. Dvs jeg ville ikke. Synes den tiden var ganske grusom. Så vi ventet lenger. Ventet til førstemann var 4. Først da synes jeg det føltes bedre å skulle gå gjennom det igjen. Første er ganske selvgående, kan hjelpe til med småtteri når babyen kommer, forstår ting så det er lettere å forklare at mamma er sliten og må hvile osv. 

Har ikke fått baby 2 enda, og gleder meg ikke helt, men tenker at det er en del ting vi vil gjøre anderledes nå, vi vet at det som er dritt går over, og sannsynligvis blir det ikke likt gang nr 2. 

Anonymkode: 161d4...a2b

[AnonymBruker]

Både graviditet og fødsel er jo ofte ulikt fra gang til gang.

Jeg vet om mange som har hatt én graviditet der de har gått opp mye, og en annen veldig lite. Det er det jo ingen automatikk i. På samme måte hadde f.eks. min søster én forferdelig vond styrtfødsel og en "normal" fødsel.

Ethvert svangerskap er ulikt og det gjelder jo ulike svangerskap for samme kvinne. Har du tenkt på å snakke med f.eks. jordmor om dette?

Anonymkode: 449fe...194

[AnonymBruker]

Har det som deg. Grusom fødsel, grusom barseltid, grusom permisjon generelt egentlig 😛 Her er barnet 4 år og jeg trenerer og trenerer å snakke om nr. 2. Vi har alltid vært enige om to barn, men det sitter så fryktelig langt inne å utsette meg for det helvete der igjen 😅 Så her bare venter vi, på ubestemt tid… Ble enige om å prøve på nr 2 for noen måneder siden, men etter det første ubeskytta samleiet fikk jeg helt panikk, løp å kjøpte angrepille 😅 Etter det har vi bare latt det ligge… Aner ikke hvordan dette ender 🙊Kanskje det blir enebarn, selv om vi egentlig ikke ønsker det…

Anonymkode: 5b7ec...82e

[AnonymBruker]

Likt som deg her, utenom fødselen. Den var vond selvfølgelig men gikk veldig fint. Tøft svangerskap, tøff barselstid med mange utfordringer (menst sansynelig fødselsdepresjon her også, men det ble ikke fanget opp). Mann offshore. 
Vi gikk for 3 år mellom dem og det ble tøft, desverre. Tøft svangerskap, grei fødsel og tøff barselstid igjen. Denne gangen kolikk. 
Nå er yngste 2,5 år og jeg har aldri angret. Får fortsatt en vindt klump i magen av å tenke på barselstiden, eller egentlig de første 6 mnd. Det var virkelig en grusom tid. Forskjellen denne gangen var at jeg viste det gikk over og kom til å bli bra. Det var nok det som holdt meg oppe. 
 

Så dersom dere tenker at dere vil ha to så ville jeg gått for to, med den innstillingen om at det blir tøft en periode men man må bare komme seg gjennom. Jeg var egentlig mindre forberedt andre gangen for «alle» sa at alt er så mye lettere med nr to. 
 

Vent litt til om dere har mulighet til det og lag en slags plan for hvordan du skal klare deg alene (når mannen er offshore) under graviditet og barselstid. Be om hjelp fra de du har rundt deg, vi har ikke besteforeldre i nærheten men har noen veldig gode venner. Bruk de du har rundt deg og hjelp dem tilbake når du selv har fått hode over vann og de en gang trenger det.

Det vi gjorde var å prioritere vaskehjelp de første mnd med baby, storhandel før han reiste ut, ferdige middager i frysen og noen veldig gode venner som noen ganger hentet største i bhg, tok baby på trilletur så jeg fikk hentet meg inn litt, handlet for meg om jeg manglet noe osv.

Anonymkode: 980c5...bf4

[AnonymBruker]

Har det likedan, ønsker virkelig to barn, men greier ikke tanken på ny barseltid. Syntes det første året med barn var helt jævlig, år to var bare ganske jævlig, men altså. Har vel i ettertid innsett at det nok var en fødselsdepresjon inne i bildet der, og det har blitt veldig bra nå som han er 4 år. Men det ser ut som det kanskje blir enebarn. Jeg tør rett og slett ikke, mest for hans del. Hvordan blir livet til fire-femåringen om vi får en ny klistremerkebaby som aldri sover? Men jeg sørger litt over lillebror/lillesøster som aldri ble. Er vel ikke helt rasjonelt.

Anonymkode: 9b2b0...a6b

[AnonymBruker]

Tusen for svar🥰 litt godt å se at jeg ikke er alene!

Har vurdert å vente, men tenker også at barna får et tettere bånd og mer glede av hverandre om det er maks 3 år mellom? Og når man først er inne i den småbarnsbobla er det greit å "bli ferdig med det"? 

Jeg er 27 og samboer er 30 så vi har jo mulighet til å vente også..

Om han slutter å jobbe offshore vil det gå kraftig utover økonomien da vi nettopp har bygd hus og har masse i lån.. så det er vel ikke så aktuelt å bytte jobb.🙈

 

Anonymkode: 49681...0b8

[AnonymBruker]

Jeg hadde en tøff fødsel med førstemann, han ble forløst med tang etter at riene hadde vært dårlige egentlig gjennom hele fødselen. Da hadde jeg gått flere dager med vannavgang så jeg hadde ikke sovet på i hvertfall to netter da han kom den tredje natten. Og så fikk jeg problemer med ammingen, det var vondt, jeg brukte skjold og stakkars babyen fikk ikke nok mat så han ble urolig og gråt mye, jeg ble urolig og gråt mye osv. Fikk også hemorider etter fødselen da jeg presset veldig lenge og fikk jerntabletter pgs blodtap, de skulle jeg jo aldri tatt. Det var mye som var vondt og vanskelig og det tok mange måneder før jeg egentlig gledet meg ordentlig over det å ha blitt mamma. Var også mye alene, mannen jobbet og jeg hadde egentlig ikke så mange å være sammen med på dagtid. Jeg var nok også litt deprimert, jeg hadde gledet meg så mye på forhånd og så ble det ikke helt som jeg trodde å få baby, surprise surprise😅

Vi var også i tvil om vi orket det en gang til men etter fire år ble jeg gravid igjen som 40 åring, det var nå eller aldri tente jeg. Begge graviditetene mine har vært greie så der var jeg heldig, men selvsagt er det noe annet å gå gravid med et barn hjemme. Jeg var sykemeldt i fire siste månedene av graviditeten og hadde gutten min i sommerbarnehage da jeg hadde termin i august. Litt dårlig samvittighet for det, men han hadde det fint der.

Neste fødsel gikk mye greiere, klarte å presse ut baby selv og alt gikk fort. Veldig vondt ja, men fødselen startet og sluttet på samme dato. Jeg var derfor ikke så utmattet etterpå og hadde babyen hos meg hele tiden. Kom i gang med ammingen på sykehuset og baby hadde morsmelk avføring 2 dag på barsel.

Mannen min hadde ikke tatt ut ferie den sommeren så han var hjemme 2 uker + hele ferien sin etter fødselen og det var nok lurt. Da kunne han ta vare på sønnen vår og jeg slapp å være alene med to små barn. Tror han var hjemme i 5/6 uker og det det gjorde stor forskjell for meg. Det andre barnet mitt var roligere, sov bedre og gråt mindre og jeg oppleve vel at jeg "fikk til" babytiden på en annen måte og det var godt for meg. Hadde og en barselgruppe som jeg var en god del sammen med og i tilegg er det noe med å få barn nummer to da har du justert forventningene og har noe triks på lur også.

Jeg synes dere skal få et barn til ikke nødvendigvis med en gang men ta sjansen og ikke forvent så mye ko i starten. Jeg synes jeg hører den samme historien hos veldig mange, det er tøft å få baby, hele verden blir snudd på hodet og du mister på en måte deg selv litt samtidig så får du verdens beste skatt og det vet du jo

Anonymkode: d4a4b...a8b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg hadde en tøff fødsel med førstemann, han ble forløst med tang etter at riene hadde vært dårlige egentlig gjennom hele fødselen. Da hadde jeg gått flere dager med vannavgang så jeg hadde ikke sovet på i hvertfall to netter da han kom den tredje natten. Og så fikk jeg problemer med ammingen, det var vondt, jeg brukte skjold og stakkars babyen fikk ikke nok mat så han ble urolig og gråt mye, jeg ble urolig og gråt mye osv. Fikk også hemorider etter fødselen da jeg presset veldig lenge og fikk jerntabletter pgs blodtap, de skulle jeg jo aldri tatt. Det var mye som var vondt og vanskelig og det tok mange måneder før jeg egentlig gledet meg ordentlig over det å ha blitt mamma. Var også mye alene, mannen jobbet og jeg hadde egentlig ikke så mange å være sammen med på dagtid. Jeg var nok også litt deprimert, jeg hadde gledet meg så mye på forhånd og så ble det ikke helt som jeg trodde å få baby, surprise surprise😅

Vi var også i tvil om vi orket det en gang til men etter fire år ble jeg gravid igjen som 40 åring, det var nå eller aldri tente jeg. Begge graviditetene mine har vært greie så der var jeg heldig, men selvsagt er det noe annet å gå gravid med et barn hjemme. Jeg var sykemeldt i fire siste månedene av graviditeten og hadde gutten min i sommerbarnehage da jeg hadde termin i august. Litt dårlig samvittighet for det, men han hadde det fint der.

Neste fødsel gikk mye greiere, klarte å presse ut baby selv og alt gikk fort. Veldig vondt ja, men fødselen startet og sluttet på samme dato. Jeg var derfor ikke så utmattet etterpå og hadde babyen hos meg hele tiden. Kom i gang med ammingen på sykehuset og baby hadde morsmelk avføring 2 dag på barsel.

Mannen min hadde ikke tatt ut ferie den sommeren så han var hjemme 2 uker + hele ferien sin etter fødselen og det var nok lurt. Da kunne han ta vare på sønnen vår og jeg slapp å være alene med to små barn. Tror han var hjemme i 5/6 uker og det det gjorde stor forskjell for meg. Det andre barnet mitt var roligere, sov bedre og gråt mindre og jeg oppleve vel at jeg "fikk til" babytiden på en annen måte og det var godt for meg. Hadde og en barselgruppe som jeg var en god del sammen med og i tilegg er det noe med å få barn nummer to da har du justert forventningene og har noe triks på lur også.

Jeg synes dere skal få et barn til ikke nødvendigvis med en gang men ta sjansen og ikke forvent så mye ko i starten. Jeg synes jeg hører den samme historien hos veldig mange, det er tøft å få baby, hele verden blir snudd på hodet og du mister på en måte deg selv litt samtidig så får du verdens beste skatt og det vet du jo

Anonymkode: d4a4b...a8b

ikke forvent så mye kos i starten...

Anonymkode: d4a4b...a8b