"Kvalm" på jobb, og bare på jobb

[AnonymBruker]

Jeg trives på jobb, med kollegaene (bortsett fra 1) og oppgavene. Men likevel blir jeg liksom kvalm og nervøs når jeg kommer på jobb. Får også et slags trykk i hodet. Det er ikke direkte kvalme så jeg må spy eller legge meg ned. Det er mer som om det er psykisk. Jeg har det ikke slik ellers. Så hvorfor på jobb? Er det fordi jeg vet at jeg er på jobb? Er det noe underbevisst angst om at jeg ikke skal gjøre det bra nok? Synes dette er litt irriterende og forstår ikke hvorfor det skjer. Hva er denne "kvalmen" og nervøsiteten? Jeg får en slags følelse av å være fanget når jeg går i jobbskjorta og har den rollen at jeg er på jobb. Er jo glad for å ha den og inntekt, men føler et slags press på meg. Blir ikke bedre av at jeg tenker på andre jobber som folk takler, hvor presset er enda høyere, føler meg dårlig når jeg føler meg "presset" bare av å jobbe i møbelbutikk.... noen som har noen forklaring?

Anonymkode: 0fb1e...12b

[AnonymBruker]

Høres ut som en form for angst. Hvor lenge har du kjent på dette? Kan være lurt å ta tak i det før det blir verre.

Anonymkode: b9696...452

[AnonymBruker]

Hm. Kan det være inneklimaet? Eller noe sånt?

Anonymkode: 76a8e...cb0

[AnonymBruker]

Hvordan er det med denne ene kollegaen som du ikke liker å jobbe med? En dårlig kollega kan forsure arbeidsmiljøet ganske mye. Kanskje du må jobbe med relasjonen deres? Hvordan opplever du arbeidsoppgavene. Mestrer du de, er det mye stress, har du dårlige opplevelser knyttet til jobb, har du det veldig travelt på jobb? Tror du må jobbe litt med å få tak i tanker og følelser knyttet til arbeisssituasjonen. 

Anonymkode: f77db...3f6

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Hm. Kan det være inneklimaet? Eller noe sånt?

Anonymkode: 76a8e...cb0

Det første jeg tenkte på også. Ble selv mye plaget av inneklimaet på jobb. Åpent landskap, varmt, skarp belysning, store vinduer, ingen mulighet for lufting, ingen gardiner. Så ble det hjemmekontor, og bang, kurert. 

Anonymkode: 1d475...a25

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Høres ut som en form for angst. Hvor lenge har du kjent på dette? Kan være lurt å ta tak i det før det blir verre.

Anonymkode: b9696...452

Jeg vet ikke hva mer jeg skal gjøre. Jeg ble skrevet ut av DPS, eller VPN (voksen psyk) for ca 1 år siden etter flere års oppfølgning. Fikk antidep, som jeg har stått på nå i 1 år akkurat ca. Hatt jobben siden april, som har hjulpet meg veldig mot depresjon osv. Ble arbeidsleidg da Covid kom og gikk helt uten jobb i nesten 2 år. Men fikk det bedre da jeg fikk jobb. Det er ikke særlig mye mer å gjøre. Hvor skal liksom grensa gå? Terskelen er vel ganske høy for at legen skal begynne å skrive ut angstdempende, og jeg vil ikke begynne på masse piller fordi jeg liksom har denne berømte angsten. Folk klarte seg før i tiden også... Jeg vil finne ut hvorfor jeg føler det sånn, og ikke fikse alt med medisiner. Kjennes mest ut som dette bare er noe som er i genene mine, som jeg må prøve å gjøre noe med selv. 

Anonymkode: 0fb1e...12b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hvordan er det med denne ene kollegaen som du ikke liker å jobbe med? En dårlig kollega kan forsure arbeidsmiljøet ganske mye. Kanskje du må jobbe med relasjonen deres? Hvordan opplever du arbeidsoppgavene. Mestrer du de, er det mye stress, har du dårlige opplevelser knyttet til jobb, har du det veldig travelt på jobb? Tror du må jobbe litt med å få tak i tanker og følelser knyttet til arbeisssituasjonen. 

Anonymkode: f77db...3f6

Oppgavene er greie de. Men noen ganger føler jeg meg dum som må spørre om ting jeg ikke har gjort før. Det kan komme spørsmål fra kunder som jeg aldri før har opplevd og da spør jeg en kollega om hjelp. Men føler meg noen ganger litt dum som spør, men er ikke noen som gjør narr av meg på jobb. Stort sett går oppgavene helt fint. 

Når det gjelder den ene kollegaen, så oppfører hun seg vanlig og hyggelig mot alle de andre bortsett fra meg. Nå er hun ikke sånn som går rundt og snakker hele tiden med alt og alle, hun er litt stille av seg, men jeg ser at hun kan sitte og snakke normalt med de andre, om privatlivet osv, men meg snakker hun kun til om det er kritikk for noe. Dessuten er hun den eneste av alle som kritiserer meg og da føler jeg det som et angrep. Jeg liker ikke når hun er på jobb, fordi jeg føler hun leter etter noe å ta meg på, og jeg er (noe jeg har vært irritert på meg selv for hele livet) en person som blir fort nervøs, har lett for å tro at det er jeg som gjør feil og får fort dårlig samvittighet. Altså, hun er slik som jeg ikke vil spørre om hjelp fordi når hun snakker så går det ikke inn hos meg, fordi det er en slags "energi" mellom oss som er veldig negativ. Hun er ekstremt distraherende på en måte. Jeg vet aldri hva jeg gjør "galt" i hennes nærvær. Jeg kan til og med gjøre "for mye". Rydde for mye (jeg er opptatt av orden og oversikt), mens hun kan mene at jeg ikke skal gjøre ting fordi det er "hennes oppgave" men det har sjefen aldri sagt noe om, og ingen andre kollegaer har sagt det heller. 

Travelt og travelt. Noen ganger, men det er mest når det er mange sykemeldte og jeg liker å ha ting å gjøre foran bare å bli sittende og glo. 

Anonymkode: 0fb1e...12b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Hm. Kan det være inneklimaet? Eller noe sånt?

Anonymkode: 76a8e...cb0

Det kan jo hende, men hva skal jeg gjøre med det? Det er jo ikke noe mer synd på meg enn på de andre. Jeg har ingen planer om å bli hverken ufør eller søke annen jobb bare fordi inneklimaet ikke passer meg, og jeg vet ikke om det er noe bedre andre steder heller. Har vært på verre steder også, så det er ikke slik at jeg lider når jeg er på jobb.

Anonymkode: 0fb1e...12b

[klarinetta]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg trives på jobb, med kollegaene (bortsett fra 1) og oppgavene. Men likevel blir jeg liksom kvalm og nervøs når jeg kommer på jobb. Får også et slags trykk i hodet. Det er ikke direkte kvalme så jeg må spy eller legge meg ned. Det er mer som om det er psykisk. Jeg har det ikke slik ellers. Så hvorfor på jobb? Er det fordi jeg vet at jeg er på jobb? Er det noe underbevisst angst om at jeg ikke skal gjøre det bra nok? Synes dette er litt irriterende og forstår ikke hvorfor det skjer. Hva er denne "kvalmen" og nervøsiteten? Jeg får en slags følelse av å være fanget når jeg går i jobbskjorta og har den rollen at jeg er på jobb. Er jo glad for å ha den og inntekt, men føler et slags press på meg. Blir ikke bedre av at jeg tenker på andre jobber som folk takler, hvor presset er enda høyere, føler meg dårlig når jeg føler meg "presset" bare av å jobbe i møbelbutikk.... noen som har noen forklaring?

Anonymkode: 0fb1e...12b

Så fint at du selv åpner opp for at det kan være angst. For det høres sånn ut. Og i så fall må vi understreke med det samme - at angst ikke er en sykdom. Det er en (misforstått) mekanisme som slår inn for å redde deg fra fare. 

Når faren er innlysende, er angsten rasjonell. Når det ikke er noen innlysende fare, er angsten fortsatt like rasjonell - fordi man *tror* noe representerer fare. Angsten er "blind", den bare responderer på beskjeden fra tankene om at du må forsvares på et vis. 

Det kan være de tankene du nevner, som høres som en skikkelig knute av overtenking som du kanskje kunne ha nytte av å løsne på. 

Bare vit at angst som sådan er helt ufarlig, den vil som sagt kun ditt eget beste. 🌼

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg vet ikke hva mer jeg skal gjøre. Jeg ble skrevet ut av DPS, eller VPN (voksen psyk) for ca 1 år siden etter flere års oppfølgning. Fikk antidep, som jeg har stått på nå i 1 år akkurat ca. Hatt jobben siden april, som har hjulpet meg veldig mot depresjon osv. Ble arbeidsleidg da Covid kom og gikk helt uten jobb i nesten 2 år. Men fikk det bedre da jeg fikk jobb. Det er ikke særlig mye mer å gjøre. Hvor skal liksom grensa gå? Terskelen er vel ganske høy for at legen skal begynne å skrive ut angstdempende, og jeg vil ikke begynne på masse piller fordi jeg liksom har denne berømte angsten. Folk klarte seg før i tiden også... Jeg vil finne ut hvorfor jeg føler det sånn, og ikke fikse alt med medisiner. Kjennes mest ut som dette bare er noe som er i genene mine, som jeg må prøve å gjøre noe med selv. 

Anonymkode: 0fb1e...12b

Er det ting du lærte på DPS som du kan ta frem igjen og øve på å bruke i arbeidssituasjonen?

Om man vil prøve medisiner eller ikke er ofte opp til den enkelte. Viktig å huske på at om man bruker medisiner så betyr ikke det at man skal gi opp å finne ut hvorfor eller slutte å jobbe med angst. Det bør i tilfelle være begge deler samtidig.

Litt enig med klarinetta i at dette kan bunne i en knute med overtenking og at det kan hjelpe å få løst opp i den. Det kan hende at bare et par timer med samtaler (f.eks. med en behandler du kjenner fra før) kunne vært nok til å hjelpe deg såpass mye at du får snudd det.

Anonymkode: b9696...452

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Oppgavene er greie de. Men noen ganger føler jeg meg dum som må spørre om ting jeg ikke har gjort før. Det kan komme spørsmål fra kunder som jeg aldri før har opplevd og da spør jeg en kollega om hjelp. Men føler meg noen ganger litt dum som spør, men er ikke noen som gjør narr av meg på jobb. Stort sett går oppgavene helt fint. 

Når det gjelder den ene kollegaen, så oppfører hun seg vanlig og hyggelig mot alle de andre bortsett fra meg. Nå er hun ikke sånn som går rundt og snakker hele tiden med alt og alle, hun er litt stille av seg, men jeg ser at hun kan sitte og snakke normalt med de andre, om privatlivet osv, men meg snakker hun kun til om det er kritikk for noe. Dessuten er hun den eneste av alle som kritiserer meg og da føler jeg det som et angrep. Jeg liker ikke når hun er på jobb, fordi jeg føler hun leter etter noe å ta meg på, og jeg er (noe jeg har vært irritert på meg selv for hele livet) en person som blir fort nervøs, har lett for å tro at det er jeg som gjør feil og får fort dårlig samvittighet. Altså, hun er slik som jeg ikke vil spørre om hjelp fordi når hun snakker så går det ikke inn hos meg, fordi det er en slags "energi" mellom oss som er veldig negativ. Hun er ekstremt distraherende på en måte. Jeg vet aldri hva jeg gjør "galt" i hennes nærvær. Jeg kan til og med gjøre "for mye". Rydde for mye (jeg er opptatt av orden og oversikt), mens hun kan mene at jeg ikke skal gjøre ting fordi det er "hennes oppgave" men det har sjefen aldri sagt noe om, og ingen andre kollegaer har sagt det heller. 

Travelt og travelt. Noen ganger, men det er mest når det er mange sykemeldte og jeg liker å ha ting å gjøre foran bare å bli sittende og glo. 

Anonymkode: 0fb1e...12b

Høres ikke ut som du har så god trivsel og opplevelse av mestring på jobb. Eller at du har dårlig selvbilde? Det høres ut som om du bør ta en prat med den vanskelige kollegaen. 

Anonymkode: f77db...3f6