Samboer og svigermor og meg

[AnonymBruker]

Helt siden meg og samboer fikk barn for 1,5 år siden har ting blitt så komplisert. Han er fra en annen kulturbakgrunn enn meg. Og har ei datter fra tidligere forhold og en traumatisk historie rundt bruddet der. Det var mye krangel og kamp om omsorg.

Men hans barn som han har fra før spiste lite som liten. Lå alltid lavt på vekta og ville ikke spise stort. Hun er kortvokst i dag som følger ( mener han). Vårt felles barn er ingen storspiser, men spiser helt normalt. Han er usedvanlig lang og har hatt fin vekt på alle helsekontroller.  Såpass jevn og fin stigning og akkurat midt på treet vektmessig at legen sa det virket som at spisingen hans var helt perfekt. Spiste jo så han holdt seg midt på treet hele veien. Og alle kommenterer hvor lang og flott han er. Men hans far kommenterer stadig at han føler han er tynn. Og spør om jeg gir nok mat. Det er stressende og han virker nesten traumatisert fra datteren som drakk nesten bare melk til hun nærmet seg 2 år

Nå begynte barnet vårt i bhg og han stresser så for maten der også. Såpass at han og svigermor mener det er best at han går bare et par korte dager i bhg eller ingenting, og at svigermor er hjemme med barnet hele uka mens vi er på jobb. Svigermor som har fått en vanvittig stor plass i vårt liv har nå planer om å leie leilighet på siden av oss og "hjelpe til". De mener han ikke takler bhg. ( de ansatte har sagt det har gått veldig bra).

Svigermor vil at barnet skal lære hennes morsmål og prater bare til han på det språket. Jeg er skeptisk til at han skal være med henne 5 dager i uken og ikke tror jeg han vil trives heller. Føler hun har invadert familielivet vårt. Samboer blir sint hvis jeg sier noe om dette og sier jo at jeg har bedt om hjelp, så nå får jeg holde kjeften og sette pris på at hun ikke er typisk nordmann, for de stiller jo aldri opp for hverandre.

Jeg synes de stakkarsliggjør barnet. Han klarer vel bhg som alle de andre tenker jo jeg. Så da føler jeg nå at samboer og svigermor egentlig er mer i samtale om veien videre enn det jeg er. Hun skal visst flytte inn rett på siden av oss. Jeg føler hun er en tredje foresatt i forholdet vårt og har en unaturlig stor plass. Mistenker at dette er kulturforskjell på høyeste hold

Samboer har jobbet ekstra ordinært mye siden hun begynte å komme inn i livet vårt..som medførte at hun kom stadig for å avlaste, for ja jeg ble sliten når far kom hjem en time før barnet la seg og ofte jobbet helger. I hans fravær ble hun en reddende engel. Mens jeg følte meg veldig alene og at vi ikke var to foreldre om barnet. Her kom svigermor og ble en forlenget del av familien.

Folk i familie, venner og kollegaer tar det som en selvfølge at barnet mitt går i barnehage.  Spør entusiastisk om hvordan det går. Flere venner av meg hadde også barn som starta i bhg nå i august og de har ikke noe problemer eller angst rundt det. Mens her er det som om vi sender han bort til et forferdelig sted som han ikke takler. Samboer og svigermor ( hun var også med i bhg og deltok på innkjøring) sier de ansatte er så late og de har fått dårlige vibber av bhg. Så nå har han blitt holdt mye hjemme. Bhg tar mye kontakt og stusser vel litt over alt dette. Det er andre barn i familien til min samboer, og de har begynt i bhg først når de var 3-4 som resulterte i en mye mer traumatisk start. Jeg mener jo personlig det er for sent å begynne.

Vel hva vil jeg frem til. Jeg føler meg rett og slett som helt lost. Er utslitt. Målet var å sende barnet i bhg på vanlig måte, men det har blitt veldig komplisert.  Samboer drar hjem tidlig fra jobb og henter han, så venter de på meg, og da drar han på jobb igjen. Som medfører at han må jobbe hele kvelden og jeg blir alene med barnet etter jobb. Blir sliten. Er helt utslitt. Svigermor skal nå flytte ved siden av og tanken er da at hun kommer morgen og tar han enten til bhg i 10 tiden eller holder han hjemme, eventuelt henter han tidlig til jeg kommer hjem.

Sikkert mange av dere som mener dette er bra. Jeg merker bare at jeg har blitt veldig utslitt av alt dette nå. Og fått nesten angst. De snakker så mye om at han har det så fælt der, at han er blitt så tynn ( de mener han ikke spiser der) og jeg kjenner at svigermor har en vanvittig stor og invaderende rolle i livet vårt. Mulig jeg bare er sliten, for det er jeg. Helt utslitt. Noen tanker? Blir ikke dette veldig MERKELIG opplegg? 

Anonymkode: b6cda...edb

[AnonymBruker]

de klarte ikke å ta riktig vare på det første barnet, og nå skal de overkompensere for det. Bøte på sin egen dårlige samvittighet. 

Anonymkode: 9c9a6...1a8

[AnonymBruker]

Her må du vare sette foten ned fort som fy!! De er jo to mot en og har rottet seg sammen mot deg. Stol på deg selv, vær så snill! 

Jeg tror du vet hva du føler er rett å gjøre her?

Og bare pass på at svigermor ikke tar mer og mer over, for jeg tror det fort kan bli henne som styrer alt der.

Så kvinn deg opp og ta praten med din mann, og bare han. Og etterpå informerer dere svigermor hvordan denne saken blir.

Anonymkode: 390e0...b14

[Gjest Kerrs Pink]

I alle dager.. det virker som dere trenger en dobbeltime hos familievernkontoret, sånn at dere får prata sammen om hva som er normalt å gjøre i den norske kulturen, hvor dere bor, jobber og ungene vokser opp..... svigermor burde kanskje være med, hvis mannen din har tendenser til å danse etter hennes pipe uansett hva du sier. 

1. Svigermor flytter inn på siden av dere og de styrer på videre og du vil bli utslitt og ungen blir helt forvirra av bhg eller ikke. Høres fælt ut

Eller

2. Svigermor flytter inn på siden og ungene går normalt i bhg, hun stiller opp på ettermiddager og i helger. Kan hente ungene i bhg hvis det er krise på jobb eller de blir syke. Hente tidlig på fredager feks, så de får ekstra farmor-tid før dere kommer hjem. Høres nydelig ut

Men jeg får bestemt inntrykk av at de prøver å overkjøre deg. Da trenger du flere på DITT lag når du prater med dem!