Jeg reagerer ikke normalt på påkjenninger

[AnonymBruker]

Har i det siste gjort meg opp noen tanker om hendelser jeg har vært utsatt for siste årene. For snart 1 år siden var jeg gjennom en svært dramatisk fødsel hvor babyen nesten døde fra oss. Jeg ble lagt i narkose i all hast og det hele gikk så fort. Videre fulgte flere uker på nyfødtavdeling. Alt gikk bra med barnet, selv om det i en liten periode under oppholdet på sykehuset var usikkert.
 

Etter dette børstet jeg det av meg og gikk videre med livet. Og det er nettopp dette som jeg har innsett er litt typisk meg. Mannen min (far) sliter fremdeles etter hendelsen.

 

Nå har jeg havnet i en ny situasjon som mange ville opplevd som skremmende. Jeg har følt meg dårlig i formen i et par måneder, og forrige uke ble det i hu og hast foretatt en masse prøver og scanner. Jeg ble forberedt på at det kan være snakk om kreft. På fredag skulle prøvene være klare, men jeg ville få beskjed. Ringte derfor like før avdelingen stengte for å forhøre meg. Fikk beskjed om at jeg dessverre må vente til mandag, men at jeg da blir kalt inn til samtale (mest sannsynlig. At «noe» er galt og at det er alvorlig er opplagt). Hvordan ville dere hatt det om dere fikk en slik beskjed? Jeg klarer ikke forholde meg til det. Har ikke engang fortalt det til noen, ikke mannen min engang. Ikke merkes det på meg heller, jeg virker tydeligvis ikke tynget på noen måte.

Jeg kunne fortalt mange lignende historier fra livet mitt, men dette med å ikke føle stort rundt noe som helst er typisk for meg. Er jeg rett og slett ikke vel bevart? Noen som kjenner seg igjen? 

Anonymkode: e5992...075

[AnonymBruker]

Du er vel mentalt sterk da. Lever i nuet. Høres vel bra ut dette? Eller har du oppdaget noe negativt med det?

Anonymkode: 2d84a...bf4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du er vel mentalt sterk da. Lever i nuet. Høres vel bra ut dette? Eller har du oppdaget noe negativt med det?

Anonymkode: 2d84a...bf4

Men er det dette som er å være «sterk»? Jeg føler at jeg rett og slett ikke er helt påkoblet. Nesten redd jeg er sosiopat eller noe. Men om jeg var det ville jeg kanskje ikke vært redd for at jeg var det? Det er bare så lite som går inn på meg. 
 

HI

Anonymkode: e5992...075

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Men er det dette som er å være «sterk»? Jeg føler at jeg rett og slett ikke er helt påkoblet. Nesten redd jeg er sosiopat eller noe. Men om jeg var det ville jeg kanskje ikke vært redd for at jeg var det? Det er bare så lite som går inn på meg. 
 

HI

Anonymkode: e5992...075

Det at du ikke er berørt overhode av egen sykdom er nok sjokk. Det kommer etterhvert om det skulle gå helt feil vei. 

Om du derimot får beskjed om at du har gode prognoser med behandling er det ikke sikkert du vil ha noen stor reaksjon. 

Slik er ihvertfall jeg tror jeg. Er det håp må man bare leve videre og håpe på det beste. Hadde jeg derimot fått en dødsdom vet jeg jeg ville blitt fra meg av sorg.

Lykke til uansett ❤️

Anonymkode: 85d62...dad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det at du ikke er berørt overhode av egen sykdom er nok sjokk. Det kommer etterhvert om det skulle gå helt feil vei. 

Om du derimot får beskjed om at du har gode prognoser med behandling er det ikke sikkert du vil ha noen stor reaksjon. 

Slik er ihvertfall jeg tror jeg. Er det håp må man bare leve videre og håpe på det beste. Hadde jeg derimot fått en dødsdom vet jeg jeg ville blitt fra meg av sorg.

Lykke til uansett ❤️

Anonymkode: 85d62...dad

Ja, mulig du har rett. Takk

HI

Anonymkode: e5992...075

[AnonymBruker]

Ville tenkt enten sjokk eller overlevelsesteknikk. Sporty å selvdiagnostisere deg som sosiopat

Anonymkode: bed26...ce7

[GammelKaktus]

Når man har opplevd en del så skal det jo som regel litt til for å vippe deg av pinnen. Sosiopat er det nok liten fare for at du er, det har bare vært mye for deg og som en måte å gå videre på så børster du bare av deg og kjører på. Sånn er nå livet, man må jo bare gå på.  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ville tenkt enten sjokk eller overlevelsesteknikk. Sporty å selvdiagnostisere deg som sosiopat

Anonymkode: bed26...ce7

Haha! Altså det var humoristisk ment. Jeg skjønner godt at jeg ikke er sosiopat. Men dette er altså reaksjonsmønsteret jeg har (eller ikke har) på det jevne i livet, ikke bare i situasjonene jeg skisserer i åpningsinnlegget.

HI

Anonymkode: e5992...075

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Haha! Altså det var humoristisk ment. Jeg skjønner godt at jeg ikke er sosiopat. Men dette er altså reaksjonsmønsteret jeg har (eller ikke har) på det jevne i livet, ikke bare i situasjonene jeg skisserer i åpningsinnlegget.

HI

Anonymkode: e5992...075

Ja, jeg skjønte det

Anonymkode: bed26...ce7

[AnonymBruker]

Det blir alt for kort å si noe om det ut i fra to enkeltepisoder fra et helt liv 🙂 Det kan være så mange grunner. Det kan være en forsvarsmekanisme. Kanskje du ikke har lært å vise følelser på en annen måte, legge lokk på de? Har du opplevd mye /lite tøft i livet? Når du sier du reagerer slik på andre hendelser, hva slags hendelser da feks? Har du vært slik hele livet? Snakker du og partneren mye om følelser, har du behov for å snakke om ting?- Har dere den nærheten? 

Du trenger selvsagt ikke svare på dette her, men slike spørsmål kan gi deg litt litt mer pekepinn på hvor du er. Utforske deg selv litt. Folk reagerer lo forskjellig på ting, men dersom du føler deg frakoblet og det plager deg eller hindrer deg i å komme nær andre mennesker eller gir deg indre smerte - så er det absolutt verdt å finne ut av det og bli klokere på seg selv 🙂

Anonymkode: ea6d6...41e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Men er det dette som er å være «sterk»? Jeg føler at jeg rett og slett ikke er helt påkoblet. Nesten redd jeg er sosiopat eller noe. Men om jeg var det ville jeg kanskje ikke vært redd for at jeg var det? Det er bare så lite som går inn på meg. 
 

HI

Anonymkode: e5992...075

Kan det stamme fra oppveksten? Jeg er litt lik deg og det er fordi jeg vokste opp med to veldig emosjonelle foreldre og flatet dermed meg selv ut som et forsvar. Det forsvaret er der enda. 

Anonymkode: ff543...04f

[AnonymBruker]

Sånn er jeg også,aner ikke hvorfor men jeg tenker at det er jo greit å ha det sånn også, lite bekymringer. Har noen ganger tenkt at kanskje jeg en eller annen gang plutselig får en mental knekk der alt kommer tilbake, men det kan jeg ikke akkurat bekymre meg for før det evt skjer.

Anonymkode: 7a833...05a

[AnonymBruker]

Tenker din reaksjon er mer normal enn mannen sin.

Det med babyen, det gikk jo bra. Ingenting skjedde.

Hvorfor tenke på det i ettertid da.

Og evt sykdom. Ikke sikkert du er syk. Og er du syk, javel, da tar man det da.

Anonymkode: 62593...5c2

[tøydokka]

Jeg tenker det er en overlevelsesmekanisme. At man stenger av for intense følelser når noe blir for vondt å forholde seg til. Det er på mange måter nyttig i krisesituasjoner der man er nødt til å holde hodet kaldt og klart for å handle og reagere på en fornuftig måte. Kall det fortrengning eller distansering. Det høres normalt ut. Barnet klarte seg, som er det viktigste. Og det er ikke funksjonelt å få panikkangst over en uavklart helsesituasjon.

Endret 3. september 2022 av tøydokka

[Hannah80]

tøydokka skrev (3 minutter siden):

Jeg tenker det er en overlevelsesmekanisme. At man stenger av for intense følelser når noe blir for vondt å forholde seg til. Det er på mange måter nyttig i krisesituasjoner der man er nødt til å holde hodet kaldt og klart for å handle og reagere på en fornuftig måte. Kall det fortrengning eller distansering. Det høres normalt ut. Men sorgen over barnet du mistet må du bearbeide etterhvert, det blir ikke borte selv om du har distansert deg fra traumet.

Har hun mistet et barn?

[tøydokka]

Hannah80 skrev (3 minutter siden):

Har hun mistet et barn?

Ånei. Jeg endret innlegget, men det første har blitt stående. Jeg leste litt kjapt, og trodde hun hadde mistet barnet, men så så jeg at det gikk bra. Se det over. 

[Hannah80]

tøydokka skrev (Akkurat nå):

Ånei. Jeg endret innlegget, men det første har blitt stående. Jeg leste litt kjapt, og trodde hun hadde mistet barnet, men så så jeg at det gikk bra. Se det over. 

Fort gjort:) Jeg måtte lese gjennom alle innleggene for å se om jeg hadde oversett noe;)

[AnonymBruker]

Les litt om overaktivering og underaktivering. Når jeg opplever traumer eller store påkjenninger blir jeg veldig raskt slik som deg, føler meg helt følelsesløs og tom, tenkt at jeg ikke har kontakt med følelsene mine. Men fått forklart at man kan få et mønster med underaktivering fast når man er utenfor toleransevinduet sitt.

Anonymkode: 22518...658

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men er det dette som er å være «sterk»? Jeg føler at jeg rett og slett ikke er helt påkoblet. Nesten redd jeg er sosiopat eller noe. Men om jeg var det ville jeg kanskje ikke vært redd for at jeg var det? Det er bare så lite som går inn på meg. 
 

HI

Anonymkode: e5992...075

Du er nok ikke sosiopat, for da ville du ikke mistenkt at du var det😅

Men det kan hende hjernen din distanserer seg fra vanskelige hendelser, så du skal klare å leve igjennom dem. Det kan derfor hende at du vil få en smell etter hvert. 
 

Jeg har opplevd noen svært vanskelig og traumatisk. Jeg «overlevde» ved å distansere meg fra alt som skjedde, om jeg snakket om det var det akkurat som jeg snakket om livene til noen helt andre personer. Det gikk fint noen år, før jeg fikk en skikkelig smell og jeg trengte å bearbeide hendelsene. Men det er ikke nødvendigvis slik at du kommer til å gå på en smell av den grunn, det kan hende at kroppen og hodet ditt har skjønt at det gikk bra med barnet og at det er nok bearbeidelse for deg.

Også må du huske på at vi alle tåler ting ulikt. Din reaksjon er ikke noe dårligere eller mer feil enn en person som faller helt sammen i lignende situasjoner. Vi har alle ulikt toleransevindu (søk det gjerne opp om du vil forstå mer rundt det).

Masse lykke til med prøvesvarene💕

Anonymkode: 7268b...5cf

[AnonymBruker]

Unormale reaksjoner på unormale hendelser er normalt.

Jeg er likedan som deg. Jeg var mere følelsesladd før, men etter noen år med ekstreme emosjonelle belastninger så begynte jeg å "koble av". Jeg blir bare nummen. Føler ingenting. Og synes deretter det er vanskelig å "koble på" igjen. Jeg synes det er vanskelig. Men det er nok en slags overlevelsesstrategi som hjernen har funnet på og jeg tror nok ikke det et så unormalt heller.

Anonymkode: 7069c...2c8