Flere som føler at vennskap i voksen alder er oppskrytt og overfladisk? Og at det er familie som virkelig betyr noe.

[AnonymBruker]

Merker det nå i voksen alder, som mann i 30-årene. Venner kommer og går. Familien er der. Foreldrene mine, brødrene mine og mine nevøer og nieser. De er flokken min. Forhåpentligvis møter jeg en dame( har ikke helt troen på det).

 

Samtidig har jeg ingen skikkelig venner, men hvem har egentlig skikkelige venner i voksen alder? Veldig få tror jeg. Mange vennskap er veldig overfladiske og handler mer om jobb/nettverk enn noe annet.

Nei familien har vært og vil fortsatt være der. De har akseptert meg i alle år. 

 

Anonymkode: 96533...262

[skreppamedleppa]

Nope. Føler definitivt for min del at utrykket paktens blod er tykkere enn livmorens vann som er opphavet til blod er tykkere enn vann kommer fra. Utrykket kommer fra engelsk: "the blood of the covenant is thicker than the water of the womb". Direkte oversatt betyr det at blodet i en pakt er tykkere enn vannet i livmoren. Altså at de båndene du knytter av fri vilje er sterkere enn de båndene du har kun fordi du er i slekt med noen. Venner er hva du velger å prioritere, og viss dine stikker i tide og utide så har det kanskje noe med hvordan du prioriterer og ser på de kanskje? Ikke frekt ment, men jeg hadde nok ikke hatt all verdens lyst til å være nær venn med noen som var kjølig, kald og noe kynisk innstilt til vennskapet før det begynte engang.

Kanskje fordi mine foreldre døde ganske tidlig og at jeg har ekte lojale nære fantastiske venner som er min flokk, og har vist seg det i vonde som i gode stunder, av helt fri vilje og ikke fordi vi deler et genetisk opphav. Og fordi jeg vet av å ha sett en del og ikke er så naiv lengre hva familiebånd angår at for mange mennesker er det utrolig mange dysfunksjonelle familier der ute. "Hver lykkelig familie ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelige på hver sin måte."

Men vi er forskjellige, det vet vi jo. For mange tenker som deg, familie er alt, venner betyr nada, null og niks. Men slik er det langt ifra for alle og iallefall ikke for meg. 

[AnonymBruker]

Jepp. Nå har ikke jeg en enestående familie heller så hvis jeg sliter med noe, er det absolutt ingen jeg kan ringe. Utad har jeg et perfekt liv med stor omgangskrets, kommer fra et møblert hjem, samboer og barn. Men vennene er akkurat som du sier, overfladiske. Jeg har mange å ringe hvis jeg er gira på en lunch/sammekomst av noe slag men ingen å gråte til.

Anonymkode: 0e08b...9df

[AnonymBruker]

Nei, for meg er det motsatt. Venner betyr stadig mer, og min familie blir mindre viktig. Altså familie utover mann og egne barn. 

Nå har jeg opprettholdt en god relasjon med min familie gjennom livet ved å finne meg i for mye, og svelge for mange kameler, men for bare få år siden ville jeg likevel sagt at min familie betyr mye for meg, og at familien er særdeles viktig for meg. Så gikk jeg bare lei. Det ble en kamel for mye antar jeg, og jeg ser plutselig ikke vitsen med å bruke livet på å pleie relasjoner som så ofte har vært vonde. Jeg er blitt for gammel for å bruke tid på unødvendige konflikter og tull tror jeg. For det er egentlig bare det det går i. Mine foreldre og mitt søsken er alle slike som skyter først og spør etterpå. "Litt hissige " kaller de det, og det er ikke et problem liksom, men jeg gidder bare ikke meningsløse krangler lenger. 

Da foretrekker jeg mine venner, hvor selv uenighet tas opp på skikkelige måter. Nå når jeg mer eller mindre har kuttet ut kontakten med min familie (holder den på et absolutt minimum) krangler jeg aldri med noen lenger. Ikke engang mann og barn, for også våre konflikter var ofte på grunn av at mine foreldre og mitt søsken skapte splid og uklarheter. 

Jeg har fått nok nå. Venner prioriteres høyere, og mann og barn. 

Anonymkode: 9066f...165

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. For meg er samboer absolutt viktigst og så kommer min mor, far, bror og to av mine fire besteforeldre. Det handler da så klart om at vi faktisk har trygge og gode relasjoner. For familier som ikke har det kan vennskap være viktigere. 

Anonymkode: 44069...628

[tøydokka]

Ja. Jeg føler det. Jeg har stor familie, mange søsken, og sliter med å få nok tid til alle. jeg prioriterer heller å bruke fritiden min sammen med familien enn med venner/bekjentskaper utover den tid jeg bruker med andre på fritidsaktiviteter. 

[AnonymBruker]

Jeg har to skikkelige venner, som er der for meg i tykt og tynt. Den ene møter jeg riktignok ikke så ofte, mens den andre møter jeg flere ganger i uken. 
 

Familielivet er flott det, og jeg elsker familien min høyere enn alt. Men jeg hadde heller ikke klart like godt meg uten vennene mine. Noen jeg kan bare kan stikke innom på en kaffekopp og snakke med om alt mellom himmel og jord, utveksle erfaringer om barneoppdragelse, noen som jeg kan gå gode kveldsturer sammen med, gå på trening sammen med og bare komme meg ut av huset sammen med når det trengs. Så jeg er glad jeg har gode venner også❤️ Jeg hadde blitt sprø om jeg bare skulle vært sammen med familien min hele tiden..

Anonymkode: 35be4...47d

[AnonymBruker]

Enig, føler det blir veldig overflatisk i voksen alder… litt trist egentlig

Anonymkode: cdf5b...e26

[AnonymBruker]

Jeg har noen veldig gode venner. Men det tok tid å finne dem.. jeg har blitt såret og skuffet av flere jeg trodde var mine beste venner. Har vært gjennom flere år sykdom og da forsvant de fleste.. men midt i dette kom det noen nye. Og de forsvinner ikke. Kan le og gråte med de.

Anonymkode: f66a3...6b5

[AnonymBruker]

Min mor er vel den nærmeste jeg har ang familie. Og så har jeg to veldig nære og gode veninner. Ellers er det mer overfladiske vennskap. Men jeg er ikke av den oppfatning at “blod er tykkere enn vann”. Jeg har ikke særlig tilhørighet til søsken og øvrig familie(kun mor), og vi er veldig ulike. Vi er ikke hverandres førstevalg; ingen av oss ringer hverandre når vi vil dele noe trist, spennende eller whatever. De nekter også å innse at jeg er syk, og alt som medfører med det. Har jeg 22 grader på inne om vinteren, da sløser jeg. Er nytteløst å forklare om revmatisme og smerter. I fjor flyttet jeg til en mer tilpasset bolig(med heis, garasje og alt på en flate; jeg bruker mye krykker)-da var jeg ikke helt god…Listen fortsetter. Min søster ringer aldri. Jeg forsøkte i 30 år å opprettholde en god relasjon til søstrene mine, uten respons. Så da hun prøvde å innprente meg at familie alltid betyr mer enn venner, da lurte jeg seriøst på hva som feiler henne. Hun har aldri brydd seg om meg, hun vrir og vrenger på virkeligheten, hun forteller ting videre om meg(har fått det bekreftet flere ganger), hun er nedlatende. Min far er nesten som psykopat å regne; orker ikke engang skrive detaljer om ham. NEI FAMILIE ER IKKE ALLTID DET BESTE FOR OSS💔💔💔💔💔

Anonymkode: 86388...7aa

[AnonymBruker]

Sats på noen få....jeg ser ikke poeng i noen vennegjeng, der blir det alltid drama.

Familie er jo alltid nr.1.

Anonymkode: b676e...93b

[AnonymBruker]

I voksen alder trives jeg best hjemme med familien, og har ikke det store behovet for å farte hit og dit som før, og få med meg alt som skjer.

Men jeg synes fortsatt vennskap er viktige. Man trenger ulike impulser. Jeg har erfart at det ofte er dørstokkmila som er tyngst, men når jeg først er ute med venner har jeg det veldig bra. 

Og så er det viktig med et sosialt nettverk. Folk sier stadig her inne at det er viktig med barn for å ikke få en ensom alderdom, mens sannheten er at de med barn er vel så ensomme, for det er veldig begrenset med tid barn og barnebarn har til besøk.

Anonymkode: 51521...77a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. For meg er samboer absolutt viktigst og så kommer min mor, far, bror og to av mine fire besteforeldre. Det handler da så klart om at vi faktisk har trygge og gode relasjoner. For familier som ikke har det kan vennskap være viktigere. 

Anonymkode: 44069...628

Jeg hadde gode, nære og trygge relasjoner med alle disse. Men nå er alle du nevner unntatt mannen min borte. 

Det skjer dessverre når man blir eldre. Folk skriver her inne at man får barn for å ikke bli ensom i alderdommen. Men dessverre er ikke barn og barnebarn som knapt har tid til å se deg nok. Blant de eldre jeg kjenner er vennskap med jevnaldrene det viktigste når det kommer til å ikke være ensom. 

Anonymkode: 51521...77a

[AnonymBruker]

Nja. Jeg har barn og mann og de er mine nærmeste. Sammen med mammaen og pappaen min vil disse menneskene alltid være de som betyr mest for meg. 

Siden jeg fikk barn har jeg ikke hatt tid til å knytte nye vennskap, har heller aldri vært noe flink til det. Men har 4 gode venninner og 2 gode kompiser. De har jeg vært venner med i mange mange år og er som familie, (men lenger unna enn den aller nærmeste familien min)sikkert fordi vi har kjent hverandre så lenge. 

Jeg har søsken og kusiner osv. Men har vennene mine nærmere meg enn disse. Det syns jeg er synd da søsknene mine betyr mye, men vi er så ulike at vi har ikke det nære båndet. 

Anonymkode: 0f58b...3aa

[Eviglykke90]

På ingen måte. Familien betyr mye for meg, men venner betyr like mye og til tider mer for meg. De har vært der i tykt og tynt gjennom hele mitt liv, noen har bestandig vært der og andre har kommet til senere i løpet av livet. Jeg har alltid prioritert tid med vennene, også etter at jeg fikk familie og barn selv. Da er det tid både med barn og uten barn ilag med dem. I samlivsbrudd og opp og nedturer livet har å by på er vennene der alltid som en stødig hånd ved min side. De er min selvvalgte familie og jeg hadde aldri i livet klart meg uten dem. Ikke før og ikke nå når jeg snart er 40. 

[AnonymBruker]

For meg er det helt motsatt. Venner blir mer og mer viktige. Det er jo de du velger selv. Hva om man kommer fra en brokete familie?

Anonymkode: 52649...52e

[AnonymBruker]

Familien er mine absolutte nærmeste ja. Men jeg har en håndfull nære venninner som betyr mye for meg også. Noen av disse har jeg kjent hele livet, de er nesten som familie. 

Anonymkode: acff1...fef

[AprilLudgate]

Ikke for meg, mine venner er mer sånn chosen family.

Har barn og ektefelle. 

Endret 4. september 2022 av DundreMilfin

[AnonymBruker]

Jepp helt enig. Familie er viktige er de eneste du kan stole på som aldri vil forsvinne ut av ditt liv med mindre de dør. Det er hvis du har ett godt forhold til familien din. 

Jeg har ingen nære venner lengre. Og ja venninner er oppskrytt. Har heller ikke lyst på noen venninner..er bare drama og drit.  Jeg har mannlige arbeidskolleger, menn på quizlag og trives med det pluss mannfolk i  en frivillig organisasjon. Kvinnfolk holder jeg meg unna. Har blitt så såret av tidligere venninner så stoler aldri på en dame igjen med mindre jeg får instant kjemi og føler hun er lik meg på noe vis. Men de vokser ikke på trær, men går helt fint uten. Klarer meg selv. Er ikke avhengig av noen. Så ja litt overfladiske vennskap er helt greit for meg. Noe annet vil aldri funke i lengden nå når jeg har blitt så gammel. Når besteveninna mi i 30 år bare kutta meg ut så er jeg vel en sånn forferdelig person at jeg ikke er bra nok for noen kvinne venninne. Mannfolka er mye enklere å ha med å gjøre. De godtar meg slik jeg er. Og jeg føler jeg er godt likt blant dem.  Når folk spør om jeg vil bli med på ting så føler jeg meg inkludert. 

 

Anonymkode: 30ea6...2dc

[AnonymBruker]

Jeg har familie jeg liker, men de bor ikke i samme by som meg. Jeg har også venner som bor i andre byer. Så da er det viktig å ha gode venner som bor i samme by. Som jeg kan finne på ting med, og prate med om stort og smått.

Anonymkode: 3bf62...d5b