Aksept når man er kronisk syk

[AnonymBruker]

Jeg er kronisk syk. Lever et "stusselig" liv. Eller jeg går glipp av mange av de tingene som gir livet mitt glede. Jeg pleide å trene regelmessig, og jeg elsket friluftsliv. Det er nå svært sjelden jeg kan gjøre. Sosialt er verdenen min redusert til de besøkene jeg kan få her hjemme en sjelden gang. Jeg er ikke deprimert av det hele enda, men kanskje det sniker seg innpå. 

Problemet er denne aksepten. Å klare å akseptere at slik er livet nå. Slik vil nok livet bli. Aksepten kan kanskje frigjøre noe energi til å finne nye positive ting i livet. 

En venninne jeg har har det på samme måte. Men hun har omfavnet sitt nye liv, jeg prøver å spør hvordan hun gjør det, hvordan hun aksepterer, men hun sier bare at "hun bare gjør det". 

Hvordan jobbe seg frem til aksept? Denne "intoleransen" for hva livet mitt er blitt fører til at jeg blir sykere og har dårligere perioder, fordi jeg går rundt og later som jeg er friskere, og ender med å skade meg osv. 

Anonymkode: b1e80...2b7

[AnonymBruker]

Det tar tid. Først må du akseptere sykdommen, hvor syk du faktisk er. For meg var det en stor sorg, og det tok tid. Jeg kom meg ikke videre uten å sørge først. 

Så kan du begynne å jobbe med hva du KAN gjøre fremdeles, og finne ut hva du liker. Kanskje finne nye hobbyer. Jeg er veldig begrenset, låst til hus og seng, men kan klare å strikke bittelitt og ser frem til dagene jeg kan gjøre det. Og til dagene jeg kan de litt tv (en times tid).

Det gjør vondt å se alle andre være aktive og leve livet jeg hadde, så jeg har unfollowed en haug på sosiale medier og begrenser bruken veldig.

Husk at helsen din er pri 1 nå. Å ikke bli sykere. Det er viktigere enn å la vær å avlyse fordi du er dårlig. Avlys heller en gang for mye. Nå er fokuset å ha så gode dager du kan, og da er det veldig viktig at du gjør småting som gjør deg glad. Når jeg har perioder jeg ikke kan gjøre noe jeg har lyst til blir den mentale helsen mye verre, så jeg prøver å få til noe daglig. 

Anonymkode: f7b5a...c82

[AprilLudgate]

Hva mener du med at du skader deg? 

[AnonymBruker]

DundreMilfin skrev (1 minutt siden):

Hva mener du med at du skader deg? 

Pådrar meg skader? Vet ikke hvordan ellers jeg skal si det. Det er jo ganske rett frem.

I vår f.eks var jeg så lei av situasjonen at jeg mente at jeg måtte jo greie å ta meg en gåtur i nærområdet. Fikk tåkesyn og snublet i en sparkesykkel og forstuet håndleddet og måtte sy 3 sting. 

TS

Anonymkode: b1e80...2b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det tar tid. Først må du akseptere sykdommen, hvor syk du faktisk er. For meg var det en stor sorg, og det tok tid. Jeg kom meg ikke videre uten å sørge først. 

Så kan du begynne å jobbe med hva du KAN gjøre fremdeles, og finne ut hva du liker. Kanskje finne nye hobbyer. Jeg er veldig begrenset, låst til hus og seng, men kan klare å strikke bittelitt og ser frem til dagene jeg kan gjøre det. Og til dagene jeg kan de litt tv (en times tid).

Det gjør vondt å se alle andre være aktive og leve livet jeg hadde, så jeg har unfollowed en haug på sosiale medier og begrenser bruken veldig.

Husk at helsen din er pri 1 nå. Å ikke bli sykere. Det er viktigere enn å la vær å avlyse fordi du er dårlig. Avlys heller en gang for mye. Nå er fokuset å ha så gode dager du kan, og da er det veldig viktig at du gjør småting som gjør deg glad. Når jeg har perioder jeg ikke kan gjøre noe jeg har lyst til blir den mentale helsen mye verre, så jeg prøver å få til noe daglig. 

Anonymkode: f7b5a...c82

❤️ 😢

Takk. Jeg bare nekter! Jeg nekter sykdommen. Nekter dens eksistens, nekter for at livet er som det er ... forstår bare ikke hvordan man får til den aksepten! Men det ødelegger jo. 

Jeg har også slettet sosiale media. Er litt på kvinneguiden, fordi jeg føler meg litt nyttig her av og til. 

Hver gang jeg får tipset om å finne de nye tingene jeg kan like føler jeg meg som et trassig barn. Jeg vil ikke lære meg å like nye ting, jeg vil ha tilbake livet mitt. Men jeg vet jo at du og dere har rett. Jeg kan ikke holde fast i noe jeg ikke lenger har. 

Det er så banalt dette med å gjøre hyggelige småting. Men jeg kommer ikke på ting som gjør meg glad. Men jeg setter pris på alt du skriver, særlig det håpet. At det er mulig å finne glede. Å sørge, akseptere og finne en ny glede. 

TS

Anonymkode: b1e80...2b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hver gang jeg får tipset om å finne de nye tingene jeg kan like føler jeg meg som et trassig barn. Jeg vil ikke lære meg å like nye ting, jeg vil ha tilbake livet mitt. Men jeg vet jo at du og dere har rett. Jeg kan ikke holde fast i noe jeg ikke lenger har. 

Det er så banalt dette med å gjøre hyggelige småting. Men jeg kommer ikke på ting som gjør meg glad. Men jeg setter pris på alt du skriver, særlig det håpet. At det er mulig å finne glede. Å sørge, akseptere og finne en ny glede. 

TS

Anonymkode: b1e80...2b7

Jeg kjenner meg sånn igjen i det du skriver! Og det er helt naturlig å være sint og bitter over at ting ikke ble sånn som de skulle. Samtidig så er det ikke så produktivt i lengen (les flere år) å være trist for alt som ikke er. Og kanskje etterhvert klarer du å tenke «ok, dette var dritt, men hva gjør jeg nå?».

Hilsen hun som selvskader med å lese jobbannonser for stillinger hun kunne ha hatt.

Anonymkode: 9676a...2ae

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (På 3.9.2022 den 14.32):

Pådrar meg skader? Vet ikke hvordan ellers jeg skal si det. Det er jo ganske rett frem.

I vår f.eks var jeg så lei av situasjonen at jeg mente at jeg måtte jo greie å ta meg en gåtur i nærområdet. Fikk tåkesyn og snublet i en sparkesykkel og forstuet håndleddet og måtte sy 3 sting. 

TS

Anonymkode: 

Endret 7. september 2022 av DundreMilfin

[AnonymBruker]

Jeg ble veldig deprimert da jeg måtte slutte å jobbe. Å få papirene på at jeg var innvilget ufør sendte meg ytterligere ned i mørket, selv om jeg trodde jeg var forberedt på det. 

Tror jeg kom ut av det fordi jeg aksepterte det som en sorg. At det å sørge, og rase, var helt naturlig, og som ved andre sorger ville det lette etterhvert. Så jeg tok den sorgen, aksepterte den, og da løsnet det også gradvis. Jeg ble i stand til å se hva jeg fremdeles er og kan gjøre. 

Å ikke ville vedkjenne seg situasjonen var jeg gjennom før jeg sluttet å jobbe. Da nektet jeg å innse og forholde meg til at jeg var syk, og ble stadig sykere på grunn av det at jeg presset meg for hardt. Så akkurat den biten var jeg vel ferdig med da jeg måtte slutte, og da var der å stå ut sorgen ved dette som var igjen, før jeg har landet i hva jeg fremdeles er og kan. 

Jeg har jevnlig svært vonde og tunge dager, og de må jeg jo stå i, men jeg klarer nå å gjøre det beste ut av de litt bedre dager, og jeg vil si at jeg har et ok liv nå. Et begrenset liv selvfølgelig, men det jeg kan og klarer er likevel til glede, og hva jeg har fokus på. 

Det er nok en prosess, men viktig å la den prosessen skje. Om man benekter sykdom, sorg og sinne ved det blir man nok fort sittende fast. 

Anonymkode: 3d39a...736

[Daria]

Finn deg noen å snakke med. Jeg står i en liknende situasjon og det lureste jeg har gjort i den forbindelse er å begynne å gå til psykolog for å hjelp til å håndtere det. Han snakker om viktigheten av å gi selv selv tid og rom til å sørge over alt man mister, men uten å grave seg ned i grubling og depressive tanker, og være litt observant på når man beveger seg i den retning. Det er vanskelig og frustrerende  og en sorgprosess man må gjennom, det er ikke bare å bestemme seg for å akseptere det. Jeg tror alle går på noen smeller underveis hvor man overvurderer egen form og ikke innser hvor de nye grensene går, det gjelder å lære av det (og vurdere hva som er verdt å pushe seg litt ekstra for innimellom), og ikke bruke det mot seg selv.

[AnonymBruker]

Ikke tenk så mye på å skulle akseptere at man har blitt fratatt sitt tidligere liv. Tror at om man gir seg tid til å fornekte, sørge, være bitter osv. så vil man til slutt bli tvunget til å  bli mer løsningsorientert og få høyere forståelse for egen situasjon. Vi er alle forskjellig så selv om du kjenner andre som er i en lignende situasjon som deg, så har man andre utg pkt. Man kan ikke sammenligne seg på den måten. Noen kjemper mot mens andre lar seg hente inn i situasjonen fort. Du er kanskje en som må prøve og feile en periode før du finner nye veier. Kjenner meg igjen, er kronisk syk på 5 året og er vel først nå når jeg sluttet å streve så mye etter å få mitt normale liv at jeg har kunnet starte på null igjen. Prøve å finne noe jeg kan slå meg litt til ro med -selvom jeg aldri kommer til å prøve å finne en vei hvor jeg får bedre helse. Men er denne balansen som er Vansklig, noen tar det fortere en andre. Kommer an på så mye. 

Anonymkode: cc4c3...849

[AnonymBruker]

Det kan ta litt tid, så blir det bedre etterhvert. Kanskje du kan begynner med å jobbe med fornektelsen. Kjenne litt forsiktig på sorg og tristhet. Har noen ganger kjent på det selv, at hvis jeg ikke kan gjøre ting slik jeg ønsker eller kunne før så kan det bare være det samme med alt! Bare et tilfeldig eksempel for å illustrere: hvis ikke jeg kan løpe så gidder jeg ikke gå heller. Men det er jo tullete. Da straffer jeg bare meg selv.

Anonymkode: 421c5...40e

[AnonymBruker]

DundreMilfin skrev (23 timer siden):

Jeg lurte rent spesifikt på om du mente uhell eller selvskading fordi frustrasjon/psykisk uhelse. 
 

Tja.

Har venninnen din samme type symptombilde som deg da?

Min erfaring med flere kroniske sykdommer er at «på seg selv kjenner man absolutt ingen», og at kronisk sykdom kan ha ekstreme spennvidder i symptomer og livskvalitet.

Nå har jeg selv en veldig ille kronisk sykdom - og det finnes ingenting å «leve med» slik den er nå. Men akseptere….tja.

Aksept trenger ikke bety «greit/iorden», det kan bety å sette grenser. Det kan jo også være «jeg må faktisk ha dette hjelpemiddelet, selv om jeg virkelig ikke vil». 
 

Angående uhellet så må man jo bare gjøre det man klarer uten at det blir farlig. 
 

Kjenner meg veldig igjen i det «trasset» som du sier - men jeg har i veldig liten grad nye ting jeg kan gjøre istedet. Men jeg har funnet noen få bittesmå ting jeg kan gjøre innimellom. Skal ikke si det gir velbehag eller voldsom glede, men kall det mikroprosjekter over lang tid.

En ting mange gjør er å skrive ned en liste:

»Hva KAN jeg gjøre».

For meg var den leeeenge «ingenting» - helt bokstavelig. Måtte bare overleve. 
 

Men etterhvert kom et lite mikroprosjekt på. Og ett til. 
 

La oss si du klarer å gå rundt bygget ditt, eller kan spasere 5 minutt med hjelpemiddel så du ikke faller. 
 

Jeg begynte med å øve på å bare stå på beina i noen sekunder. Kastet nesten opp, var helt jævlig. Et halvår senere gikk jeg noen få meter med følge, også helt jævlig.

Men i dag var det en tur på nærbutikken og en omvei som var veldig vanskelig. 
 

Det jeg lærte av denne sykdommen som ikke fungerer for alle sykdommer, er at man faktisk ikke alltid bør sette seg mål som skal oppnås mtp fremgang.

Det blir veldig krevende mentalt når de målene aldri oppnås fordi man er for syk.

Men det kan være mål basert på «hva klarer jeg nå».

Men jeg personlig aksepterer ikke, og finner meg ikke «tilrette» slik jeg har det nå. Helt uaktuelt, det er jo å bestille seg en dødsdom. 
 

Men jeg har lært en ting, og det er at ingen råd eller «mentale huskeregler» finnes for periodene man bokstavelig talt er fullstendig nede for telling. Merkelig nok dreier de fleste det mot sånn «gå en tur, les ei bok, mediter, do some yoga». Joda, det hadde vært supert 😅🤷‍♀️
Så du må lage dine egne. 

Åja, helledussen, selvskading tenkte falt meg ikke inn en gang. Nei, mente at jeg presser helsa for langt og blir sykere eller pådrar meg skader ved uhell. 

Takk for innsikten! 

Jeg tror du er inne på noe vesentlig med dette med å IKKE sette seg mål. Jeg har vært ekstremt måldrevet i mitt "tidligere liv". Så da jeg ble syk så har alt handlet om hvordan håndtere det på best mulig måte, hvordan ha fremgang osv. Selv da det gikk opp for meg at dette er kronisk, og det er bare forverring, ingen forbedringer, så har jeg liksom fortsatt med denne illusjonen av at om jeg finner en løsning så blir alt så mye bedre. Det er denne "trassen". Jeg må "gi opp". Gi opp, legge meg ned, og finne en helt ny måte å være meg i livet. Men jeg bare nekter det. Og når jeg nekter, så setter jeg jo ikke de nødvendige grensene. Får ikke de hjelpemidlene som trengs. 

Jeg må vel også akseptere at jeg ikke aksepterer. Akseptere at aksept tar tid. 🤪

Jeg skal skrive en sånn liste: hva KAN jeg gjøre. Og kanskje gi meg selv litt tid der jeg ikke prøver å "løse" dette nye livet. Jeg er bare så utrolig drittlei. Men ja ... jeg må prøve å slutte med internaliseringen av alle disse "gode rådene". Stole på meg selv. Lære meg omstille den jeg var til noe annet ... Eller mer her og nå mål. 

*sukk*

TS

Anonymkode: b1e80...2b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.9.2022 den 16.45):

Jeg kjenner meg sånn igjen i det du skriver! Og det er helt naturlig å være sint og bitter over at ting ikke ble sånn som de skulle. Samtidig så er det ikke så produktivt i lengen (les flere år) å være trist for alt som ikke er. Og kanskje etterhvert klarer du å tenke «ok, dette var dritt, men hva gjør jeg nå?».

Hilsen hun som selvskader med å lese jobbannonser for stillinger hun kunne ha hatt.

Anonymkode: 9676a...2ae

❤️ 

Jeg kjenner meg ikke så mye sint ... eller vent litt, kanskje det er sinne likevel? Det er bare en sånn frustrasjon og irritasjon, og TRASS. Og det er virkelig ikke produktivt. Livet ER sånn, enten jeg vil eller ikke. Alle tingene andre kommer på at jeg kan gjøre har jeg ingen lyst til. Men jeg trenger for psyken sin skyld å omstille meg. 

TS

Anonymkode: b1e80...2b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Jeg ble veldig deprimert da jeg måtte slutte å jobbe. Å få papirene på at jeg var innvilget ufør sendte meg ytterligere ned i mørket, selv om jeg trodde jeg var forberedt på det. 

Tror jeg kom ut av det fordi jeg aksepterte det som en sorg. At det å sørge, og rase, var helt naturlig, og som ved andre sorger ville det lette etterhvert. Så jeg tok den sorgen, aksepterte den, og da løsnet det også gradvis. Jeg ble i stand til å se hva jeg fremdeles er og kan gjøre. 

Å ikke ville vedkjenne seg situasjonen var jeg gjennom før jeg sluttet å jobbe. Da nektet jeg å innse og forholde meg til at jeg var syk, og ble stadig sykere på grunn av det at jeg presset meg for hardt. Så akkurat den biten var jeg vel ferdig med da jeg måtte slutte, og da var der å stå ut sorgen ved dette som var igjen, før jeg har landet i hva jeg fremdeles er og kan. 

Jeg har jevnlig svært vonde og tunge dager, og de må jeg jo stå i, men jeg klarer nå å gjøre det beste ut av de litt bedre dager, og jeg vil si at jeg har et ok liv nå. Et begrenset liv selvfølgelig, men det jeg kan og klarer er likevel til glede, og hva jeg har fokus på. 

Det er nok en prosess, men viktig å la den prosessen skje. Om man benekter sykdom, sorg og sinne ved det blir man nok fort sittende fast. 

Anonymkode: 3d39a...736

❤️ Åh, jeg får så medfølelse med dere! Det er bare helt piss og drit. 

Jeg tror nok jeg skulle sørget. Men jeg nekter det også. Nekter å sørge, for jeg nekter at dette er tilfellet. Og jeg sitter fast. Men jeg bare forstår ikke helt hvordan jeg skal "gi opp" og slippe sorgen til. Akseptere virkeligheten. 

Men godt å vite at det går an å øve seg på det, og komme til et annet sted. 

TS

Anonymkode: b1e80...2b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

❤️ Åh, jeg får så medfølelse med dere! Det er bare helt piss og drit. 

Jeg tror nok jeg skulle sørget. Men jeg nekter det også. Nekter å sørge, for jeg nekter at dette er tilfellet. Og jeg sitter fast. Men jeg bare forstår ikke helt hvordan jeg skal "gi opp" og slippe sorgen til. Akseptere virkeligheten. 

Men godt å vite at det går an å øve seg på det, og komme til et annet sted. 

TS

Anonymkode: b1e80...2b7

Kan du sitt litt generelt om hva som feiler deg?

Anonymkode: 69d9f...800

[AnonymBruker]

On 9/3/2022 at 2:11 PM, AnonymBruker said:

Jeg er kronisk syk. Lever et "stusselig" liv. Eller jeg går glipp av mange av de tingene som gir livet mitt glede. Jeg pleide å trene regelmessig, og jeg elsket friluftsliv. Det er nå svært sjelden jeg kan gjøre. Sosialt er verdenen min redusert til de besøkene jeg kan få her hjemme en sjelden gang. Jeg er ikke deprimert av det hele enda, men kanskje det sniker seg innpå. 

Problemet er denne aksepten. Å klare å akseptere at slik er livet nå. Slik vil nok livet bli. Aksepten kan kanskje frigjøre noe energi til å finne nye positive ting i livet. 

Anonymkode: b1e80...2b7

Jeg tror mange av oss kjente på dette under de verste nedstengningene, selv om vi ikke ble syke. Alle mine hobbyer og ting jeg likte å gjøre ble i prinsippet forbudt, og det var til tider ingen tegn til at det skulle endre seg. Nå ser det jo heldigvis ut til at stadig flere aksepterer at livet må gå videre. Så en periode på to år kan vel ikke sammenlignes med resten av livet. Men det jeg gjorde for å holde motet oppe var å notere meg positive ting som skjedde under pandemien, og som ikke ville skjedd ellers. Jeg ble blant annet kjent med folk som "sørget" over de samme tingene som meg, og vi hadde mye moro digitalt. Det kunne ikke helt erstatte det virkelige livet, men når jeg begynte å telle opp var det likevel en del ting jeg føler jeg ikke ville vært foruten. Håper du ikke tar det ille opp når jeg sammenligner noe kronisk med en periode på noen år, men vi visste jo ikke om/når vi kom ut av det. Så føler vi alle fikk en liten smak av det du gjennomgår.

Anonymkode: 0cd67...001

[AnonymBruker]

Daria skrev (23 timer siden):

Finn deg noen å snakke med. Jeg står i en liknende situasjon og det lureste jeg har gjort i den forbindelse er å begynne å gå til psykolog for å hjelp til å håndtere det. Han snakker om viktigheten av å gi selv selv tid og rom til å sørge over alt man mister, men uten å grave seg ned i grubling og depressive tanker, og være litt observant på når man beveger seg i den retning. Det er vanskelig og frustrerende  og en sorgprosess man må gjennom, det er ikke bare å bestemme seg for å akseptere det. Jeg tror alle går på noen smeller underveis hvor man overvurderer egen form og ikke innser hvor de nye grensene går, det gjelder å lære av det (og vurdere hva som er verdt å pushe seg litt ekstra for innimellom), og ikke bruke det mot seg selv.

Jeg tror kanskje jeg må gjøre det ja. Er som at jeg ikke aksepterer det heller. At jeg må gå til en psykolog. Altså jeg tenker at det er helt normalt, og jeg ville anbefalt andre i samme posisjon å gjøre det. Men det er som å ta et valg basert på denne nye situasjonen. Men denne fornektelsen funker jo svææært dårlig. 

Takk for tipset. 

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Ikke tenk så mye på å skulle akseptere at man har blitt fratatt sitt tidligere liv. Tror at om man gir seg tid til å fornekte, sørge, være bitter osv. så vil man til slutt bli tvunget til å  bli mer løsningsorientert og få høyere forståelse for egen situasjon. Vi er alle forskjellig så selv om du kjenner andre som er i en lignende situasjon som deg, så har man andre utg pkt. Man kan ikke sammenligne seg på den måten. Noen kjemper mot mens andre lar seg hente inn i situasjonen fort. Du er kanskje en som må prøve og feile en periode før du finner nye veier. Kjenner meg igjen, er kronisk syk på 5 året og er vel først nå når jeg sluttet å streve så mye etter å få mitt normale liv at jeg har kunnet starte på null igjen. Prøve å finne noe jeg kan slå meg litt til ro med -selvom jeg aldri kommer til å prøve å finne en vei hvor jeg får bedre helse. Men er denne balansen som er Vansklig, noen tar det fortere en andre. Kommer an på så mye. 

Anonymkode: cc4c3...849

Ja, kanskje det er det som skjer nå egentlig, at jeg er tvunget til å bli mer løsningsorientert. Men jeg føler meg fastlåst i fornektelse og trass. Men nå begynner jeg å kjenne på at denne frustrasjonen og trassen ikke gjør meg noe godt. Jeg orker det ikke mer. Men jeg orker heller ikke at livet skal være sånn, og at livet mitt er mistet. Det livet jeg hadde. Men samtidig det kan jeg ikke endre. Men jeg kan forhåpentligvis endre denne fornektelsen. Jeg bare vet ikke helt hvordan. Så kanskje jeg må søke profesjonell hjelp. 

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Det kan ta litt tid, så blir det bedre etterhvert. Kanskje du kan begynner med å jobbe med fornektelsen. Kjenne litt forsiktig på sorg og tristhet. Har noen ganger kjent på det selv, at hvis jeg ikke kan gjøre ting slik jeg ønsker eller kunne før så kan det bare være det samme med alt! Bare et tilfeldig eksempel for å illustrere: hvis ikke jeg kan løpe så gidder jeg ikke gå heller. Men det er jo tullete. Da straffer jeg bare meg selv.

Anonymkode: 421c5...40e

Haha, kjenner meg så sykt igjen. Føler meg av og til som et trassig barn. Kanskje jeg skal gi det en sjanse å føle på litt andre følelser. Eller føle på frustrasjonen. Jeg bare stikker av til fornekting, og prøve gamle strategier. Men jeg må gjøre noe annet. 

TS

Anonymkode: b1e80...2b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg tror mange av oss kjente på dette under de verste nedstengningene, selv om vi ikke ble syke. Alle mine hobbyer og ting jeg likte å gjøre ble i prinsippet forbudt, og det var til tider ingen tegn til at det skulle endre seg. Nå ser det jo heldigvis ut til at stadig flere aksepterer at livet må gå videre. Så en periode på to år kan vel ikke sammenlignes med resten av livet. Men det jeg gjorde for å holde motet oppe var å notere meg positive ting som skjedde under pandemien, og som ikke ville skjedd ellers. Jeg ble blant annet kjent med folk som "sørget" over de samme tingene som meg, og vi hadde mye moro digitalt. Det kunne ikke helt erstatte det virkelige livet, men når jeg begynte å telle opp var det likevel en del ting jeg føler jeg ikke ville vært foruten. Håper du ikke tar det ille opp når jeg sammenligner noe kronisk med en periode på noen år, men vi visste jo ikke om/når vi kom ut av det. Så føler vi alle fikk en liten smak av det du gjennomgår.

Anonymkode: 0cd67...001

Jeg vet ikke om jeg tar det ille opp. Men jeg vet ikke om jeg helt ser det på samme måte. Er ikke som om jeg får noe positivt ut av dette. Har vært mer på nettet, men føler jeg blir nedstemt av det. Jeg vil være ute. Har ikke blitt kjent med noen. Gaming og digitale spill o.l. er utelukket pga helsa. 

Jeg har blant annet opplevd hvordan venner faller fra fordi når vi ikke har noe felles lenger, så har vi ikke så mye ... Jeg er vel negativ, men greier ikke å se at det er det samme. Det handler jo ikke bare om at det man pleide å gjøre kan man ikke gjøre, men at vanlige andre ting heller ikke kan gjøres. Men jeg skal gjøre som DundreMilfin foreslå, skrive en liste over hva jeg faktisk KAN ... 

TS

Anonymkode: b1e80...2b7