Hvorfor vil du ha barn?

[AnonymBruker]

Jeg er fortsatt ganske ung (26 år) men må ærlig innrømme at tilværelsen med barn virkelig ikke frister og har aldri ønsket meg barn. Jeg elsker friheten med å kunne gjøre hva jeg vil, når jeg vil. Nå de siste 2 årene har 2 av mine nærmeste venninner + kusina mi fått barn. Unner dem alt godt og er glad på deres vegne, men jeg klarer bare ikke sette meg inn i deres situasjon og hvordan de takler ansvaret. Man skal jo passe på et annet menneske 24/7. Jeg synes barn generelt er bråkete, uforutsigbare og slitsomme. Beundrer de som takler det men jeg klarer bare ikke se for meg et liv med nærmest null frihet og fanget i ansvar med å passe på et barn i 18 år.. Husker jeg drømte engang om natten at jeg var gravid og fikk panikk i drømmen for jeg var redd det var forsent med å ta abort.. Når jeg våknet var jeg sinnsykt lettet og glad for at det bare var en drøm. Er det flere som har det slik? Og dere som har eller vil ha barn, hvorfor vil du det? Er dere ikke redd for å angre eller at ansvaret blir for mye for dere? Og synes dere ikke barn kan være slitsomt å ha?

Anonymkode: acb49...b65

[AnonymBruker]

Det er fint at du reflekterer over dette

Jeg har barn, og hadde aldri fått barn om det ikke var for mannen min, som er glad i barn og familiekjær. Jeg forstår ikke de som allerede i ung alder snakker om at de vil ha masse barn, det er jo kjempeslitsomt og et kjempeansvar.

Jeg har nok barn fordi jeg tenker at det er fint å ha en familie. Det er slitsomt nå, men når barna blir voksne er det kjekt at vi har hverandre. Også handlet det om nysgjerrighet og å utfordre meg selv. Jeg hadde lyst å kjenne på det å være gravid og føde og ha barn. Og det var også sterkt og fint, og jeg er glad for at jeg har erfaringen med meg videre! Jeg føler at jeg har mye mer forståelse for verden og andre mennesker nå som jeg er mor, jeg føler jeg det bedre menneske med mer empati og visdom, selv om jeg skjønner det høres teit ut. 

Jeg er alltid livredd for at noe skal skje med barna, ulykker kan jo skje og skrekken er at jeg selv blir skyld i mine egne barns død - fordi de løp over veien uten å se seg for, satt en leke i halsen eller faller og slår hodet når jeg passer på. Og hver gang barnehagen eller noen som passer barna ringer går hjertet rett oppi halsen. Det er så utrolig mye som kan gå galt, og ekkelt å tenke på!

 

Anonymkode: fb3b2...0a2

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Det er fint at du reflekterer over dette

Jeg har barn, og hadde aldri fått barn om det ikke var for mannen min, som er glad i barn og familiekjær. Jeg forstår ikke de som allerede i ung alder snakker om at de vil ha masse barn, det er jo kjempeslitsomt og et kjempeansvar.

Jeg har nok barn fordi jeg tenker at det er fint å ha en familie. Det er slitsomt nå, men når barna blir voksne er det kjekt at vi har hverandre. Også handlet det om nysgjerrighet og å utfordre meg selv. Jeg hadde lyst å kjenne på det å være gravid og føde og ha barn. Og det var også sterkt og fint, og jeg er glad for at jeg har erfaringen med meg videre! Jeg føler at jeg har mye mer forståelse for verden og andre mennesker nå som jeg er mor, jeg føler jeg det bedre menneske med mer empati og visdom, selv om jeg skjønner det høres teit ut. 

Jeg er alltid livredd for at noe skal skje med barna, ulykker kan jo skje og skrekken er at jeg selv blir skyld i mine egne barns død - fordi de løp over veien uten å se seg for, satt en leke i halsen eller faller og slår hodet når jeg passer på. Og hver gang barnehagen eller noen som passer barna ringer går hjertet rett oppi halsen. Det er så utrolig mye som kan gå galt, og ekkelt å tenke på!

 

Anonymkode: fb3b2...0a2

Kan jo legge til - etter at jeg selv fikk barn er jeg enda mer overbevist om at man ikke trenger barn for å være lykkelig og at man kan få et god liv uten barn. Ingen burde føle seg presset til å få barn. Jeg syntes erfaringen er fin å ha med videre og barna mine er fantastisk kule.

Anonymkode: fb3b2...0a2

[AnonymBruker]

Fordi det er dødsgøy. Trikset er å praktisere god og tilknytningsorientert oppdragelse, gi de skikkelig mat og sørge for at barna ikke blir jevnalderorienterte. 😊 Da får man trygge, smarte barn som man kan forme til å bli de kuleste menneskene du har vært sammen med. Mitt barn elsker de samme tingene som meg, og det er så mye gøyere å gjøre det sammen med henne enn alene. 

Hun er lynskarp, morsom, omtenksom, hjelpsom, og jeg elsker å være sammen med henne. Vi har det så gøy sammen! 🎉

Anonymkode: 541a7...320

[Helene1982]

Jeg stusser ofte over kommentarer som: Siden jeg har barn, kan jeg forstå at om et barn faller i elven er det tragisk. Tenkte dere før at det er det samme om et barn eller en vannmelon faller i elven? Jeg tror ikke mennesker som ikke har mistet et barn, kan sette seg inn i sorgen det er å miste et barn, og selv da oppleves alle situasjoner ulikt for ulike mennesker.

[AnonymBruker]

Noen velger barn andre ikke. Helt innafor begge deler. En bestemmer selv over eget liv. 
Jeg for min del ønsket meg et A4 liv, med barn, hus, hage og mann. Kanskje kjedelig for andre? Men jeg er ikke andre. Dette ønsket jeg og jeg har aldri angret. Barna er nå 16 og 18 og jeg har alltid elsket å være mamma og ha familie. 
Jeg jobber, møter venner, trener og har tid til meg selv nå som barna er stor, jeg har også en mann, familier på begge sidene osv. 

det er en tid for alt. Da barna var små var det lite alenetid. Men når en blir mamma og har baby har en ikke det store behovet for fester og alenetid, fordi en vokser med rollen som nybakt mamma, og vil bare være sammen med barnet og møte venner med barn. 
Å få barn gjør en sårbar også. En enorm kjærlighet og beskyttelses følelse. Om noe hadde skjedd de, hadde verden falt sammen. Dette er prisen en må betale når en får barn og elsker noen så høyt. 
Som regel overlever vi ikke barna våre, men noen opplever det verste marerittet ❤️ 
Har du en mann, stabilt forhold, økonomi og ro i kroppen kan tanker og følelser om å få barn melde seg. 
Ikke stress fram noe som ikke kommer naturlig. 
Lurt å tenke gjennom hva en ønsker og om en ønsker barn. Nok av de som får en skokk med barn, ingen selvinnsikt og ikke klarer å ta seg av de skikkelig. 
Du høres både smart og ressurssterk ut som i det hele tatt reflekterer rundt et slikt valg 

Anonymkode: 07fb9...b9f

[AnonymBruker]

Helene1982 skrev (45 minutter siden):

Jeg stusser ofte over kommentarer som: Siden jeg har barn, kan jeg forstå at om et barn faller i elven er det tragisk. Tenkte dere før at det er det samme om et barn eller en vannmelon faller i elven? Jeg tror ikke mennesker som ikke har mistet et barn, kan sette seg inn i sorgen det er å miste et barn, og selv da oppleves alle situasjoner ulikt for ulike mennesker.

Jeg har også barn. Og jeg kan ikke i min villeste fantasi forestille meg smerten og sorgen foreldre kjenner på når de har mistet et barn. Men som mor så er man jo konstant bekymret for barna, og vi kan forstå at det foreldre opplever som mister et barn er en bunnløs fortvilt situasjon. De fleste forstår det, uten å ha opplevd det selv. 
ingen kan fullt ut forstå det en ikke selv har opplevd. Men alle kan ikke oppleve alt. 

Anonymkode: 07fb9...b9f

[Helene1982]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har også barn. Og jeg kan ikke i min villeste fantasi forestille meg smerten og sorgen foreldre kjenner på når de har mistet et barn. Men som mor så er man jo konstant bekymret for barna, og vi kan forstå at det foreldre opplever som mister et barn er en bunnløs fortvilt situasjon. De fleste forstår det, uten å ha opplevd det selv. 
ingen kan fullt ut forstå det en ikke selv har opplevd. Men alle kan ikke oppleve alt. 

Anonymkode: 07fb9...b9f

Jeg vet ikke om du forstår en forelders bunnløse fortvilelse bedre enn jeg gjør, muligens. Men å anta at jeg ikke forstår det, synes jeg er urettferdig å anta, da jeg og andre kan snakke for oss selv. Moren min var alvorlig psykisk syk og døde for mange år siden, så jeg er det nærmeste lillebroren min har en mor. Jeg har også en gutt som jeg har kjent fra han var 5 år, som ikke har møtt faren sin, og moren er psykisk syk..Han er nå 20 år.  Jeg er ikke hans forelder, men jeg går ut og leter etter ham om han ikke kommer hjem i tide, og han gråter på skulderen min når han har kjærlighetssorg, og han har ringt meg når moren hans har vært psykotisk. Jeg blir frustrert når noen skal fortelle meg at jeg ikke har lov til å være belymret eller fortvilet når noen av mine er i trøbbel, selv om jeg ikke har født dem selv. Jeg synes det er kjemperart at enkelte kun bryr seg om barn de har laget selv, og derfor antar at vi som ikke har lagd barn, ikke bryr oss om barn eller andre mennesker.

[tussi84]

jeg har hele livet ønsket meg barn, og det tror jeg har med at jeg er veldig familiekjær som person. Før jeg fikk barn følte jeg på en måte på meg at noe manglet og at livet ikke var helt komplett selv om jeg hadde både jobb, mann, familie og gode venner. Alt falt på plass da min sønn kom til verden. Nå ønsker vi et barn til, men jeg føler ikke det lenger er veldig viktig. Jeg har jo allerede et barn. Å få et til ville bli bare en bonus.

Jeg føler heller ikke at jeg har mistet meg selv heller så mye etter at jeg fikk barn. Jeg er ikke bindt i huset for å ta vare på barnet 24/7. To ganger i uka om jeg orker gjør jeg egne ting mens mannen passer lillemann. Det kan være å enten besøke venner, eller bare ta gå tur. Mannen har også sine 2 kvelder hvor han gjør det han vil. I helgene er jeg stort sammen med familien og gjør familieaktiviteter/besøker familie/venner med barn, men en sjelden gang om det foregår noe annet så blir jeg med på arrangementer med venner. Jeg er derimot ferdig med festing og by livet, så jeg foretrekker heller mer aktiviteter som: spise ute/,hjemme hos hverandre, spill kveld, bowling, kino, teater, konserter etc. 

Når det er sagt så har vi også et nettverk rundt oss som gjerne stiller opp som barnevakt, og det er noe dem ønsker selv. Det gjør at mannen og jeg også får gjort noe sammen bare vi to alene

Det jeg kan si er at man blir ikke nødvendigvis bindt helt til barnet 24/7. Det er litt hva man gjør det til selv, og hva slags muligheter/nettverk man har. Ettervært blir jo også barna mer selvstendig slik at det går ann at dem er hjemme alene litt.