Søster som er ekstremt sensitiv på alt, begynner å bli slitsomt.

[AnonymBruker]

Høres kanskje krass ut i overskriften men jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre med denne situasjonen lengre eller hvordan jeg skal forholde meg til det. Det har seg slik at min søster, som er snill og god på alle måter og vi har god kontakt, er ekstremt sensitiv og overfølsom for nærmest alt, og da mener jeg ekstremt. Normale hverdagslige situasjoner som de fleste ville klart å takle, takler hun ikke. Hun får sammenbrudd flere ganger i måneden, tunge tanker og depresjon av helt vanlige ting. Et eksempel kan være at hun treffer en bekjent ute, smiler til han/henne, men hvis personen ikke gjør det samme tilbake blir hun fullstendig krakilsk og mener at ingen liker henne, bare pga denne ene situasjonen. En liten bagatell er alt som skal til for å tippe henne over ende. Hun har vært slik så lenge jeg kan huske. Hun sliter også ekstremt med lyd, lys og inntrykk. Høye lyder og brå bevegelser hos andre kan gjøre henne usikker virker det som, og at hun skvetter litt til. Virker som hun alltid har skuldrene opp i sky og er alltid på vakt.. En gang hadde meg og kusina mi en diskusjon, ikke krangling, bare en vanlig liten uenighet, ingen hevede stemmer eller noe. Da reiste søsteren min seg opp og gikk bare rett ut av huset uten å si noe.. Jeg gikk etter henne og spurte om det gikk bra og om det var noe som plagde henne men da jattet hun bare med og sa «Neida! Alt er bra! Jeg trengte bare litt frisk luft». «Greit, kom inn igjen etterpå når du føler deg bedre» svarer jeg, og går inn igjen. Etter en liten stund får jeg plutselig vite at hun har ringt en venninne og spurt om hun kunne hente henne og sagt til denne venninna at meg og kusina mi krangler, noe vi absolutt ikke har gjort.. Slike situasjoner som dette oppstår svært ofte.

Nå er det blitt slik at flere i familien føler vi må gå på nåler rundt henne. Vanlige diskusjoner, uenigheter eller bare en normal samtale mellom to parter, gjør henne usikker og hun nærmest løper et annet sted. Nå fikk jeg nylig vite at hun er blitt innlagt pga det hadde skjedd noe greier på jobben. En kollega av henne sa at hun hadde mistet et glass vann foran alle som var på kontoret og da hadde hun løpt inn på do og begynt å hylgråte.. Og gått fra jobben slik jeg forsto det. Hun hadde også ringt en venninne og sagt at hun ikke orket alt stresset på jobben og ville slutte. Jeg vil så gjerne hjelpe henne men jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal gjøre for at hun ikke skal ta ting opp i verste mening..

Uansett er det største problemet at vanlige, naturlige hendelser som skjer i livet til de fleste, knuser henne fullstendig i bakken. Krangler hun med en venninne, er livet hennes fullstendig over og det er helt forferdelig osv osv. i familiebesøk er det flere som har sagt til meg at de føler de ikke kan ta seg et glass vin eller øl rundt henne for da blir hun følsom på visse «vibber» fra andre. At hun er redd for krangling osv når sannheten er at det kun er en vanlig diskusjon blant mennesker og vanlige samtaler.

Jeg har sagt til min mor og min far at jeg er veldig bekymret for min søster for jeg tenker hun kommer til å få et hardt liv om alt skal gå så fryktelig inn på henne hele tiden. Jeg vil gjerne at hun skal kunne takle disse tingene som de fleste andre takler men så er det jo ikke slik at man akkurat kan forandre personligheten til et menneske? Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre med dette.. Det er blitt veldig slitsom for oss rundt. Jeg prøver å støtte henne å gjøre mitt beste for at hun skal ha det bra, og jeg støtter henne masse (selvom jeg sikkert høres litt krass ut i innlegget). Er det noen som har erfaring med noe som dette? Hadde vært takknemelig for svar og erfaring hvis noen har noe å dele.. Min søster er forresten 23 år og jeg er 26. Har flere ganger lurt på om hun kan ha en form for personlighetsforstyrrelse men jeg er ikke psykolog så skal ikke spekulere i det. Lurer bare på om noen har vært borti noen som er lignende? Håper virkelig vi finner en løsning og at hun kan bli bedre på dette med å takle ting..

 

Anonymkode: b962d...315

[AnonymBruker]

Krakilsk var kanskje feil ord å bruke i den ene set ingen. Mente mer at hun blir hysterisk og totalt hjelpeløs og lei seg.

TS

Anonymkode: b962d...315

[Maestro]

Ei venninne er slik. Hun har borderline 👌🏻 Er ganske hektisk for oss rundt 🫡

Endret 2. september 2022 av Maestro
Skrivefeil

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Høres kanskje krass ut i overskriften men jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre med denne situasjonen lengre eller hvordan jeg skal forholde meg til det. Det har seg slik at min søster, som er snill og god på alle måter og vi har god kontakt, er ekstremt sensitiv og overfølsom for nærmest alt, og da mener jeg ekstremt. Normale hverdagslige situasjoner som de fleste ville klart å takle, takler hun ikke. Hun får sammenbrudd flere ganger i måneden, tunge tanker og depresjon av helt vanlige ting. Et eksempel kan være at hun treffer en bekjent ute, smiler til han/henne, men hvis personen ikke gjør det samme tilbake blir hun fullstendig krakilsk og mener at ingen liker henne, bare pga denne ene situasjonen. En liten bagatell er alt som skal til for å tippe henne over ende. Hun har vært slik så lenge jeg kan huske. Hun sliter også ekstremt med lyd, lys og inntrykk. Høye lyder og brå bevegelser hos andre kan gjøre henne usikker virker det som, og at hun skvetter litt til. Virker som hun alltid har skuldrene opp i sky og er alltid på vakt.. En gang hadde meg og kusina mi en diskusjon, ikke krangling, bare en vanlig liten uenighet, ingen hevede stemmer eller noe. Da reiste søsteren min seg opp og gikk bare rett ut av huset uten å si noe.. Jeg gikk etter henne og spurte om det gikk bra og om det var noe som plagde henne men da jattet hun bare med og sa «Neida! Alt er bra! Jeg trengte bare litt frisk luft». «Greit, kom inn igjen etterpå når du føler deg bedre» svarer jeg, og går inn igjen. Etter en liten stund får jeg plutselig vite at hun har ringt en venninne og spurt om hun kunne hente henne og sagt til denne venninna at meg og kusina mi krangler, noe vi absolutt ikke har gjort.. Slike situasjoner som dette oppstår svært ofte.

Nå er det blitt slik at flere i familien føler vi må gå på nåler rundt henne. Vanlige diskusjoner, uenigheter eller bare en normal samtale mellom to parter, gjør henne usikker og hun nærmest løper et annet sted. Nå fikk jeg nylig vite at hun er blitt innlagt pga det hadde skjedd noe greier på jobben. En kollega av henne sa at hun hadde mistet et glass vann foran alle som var på kontoret og da hadde hun løpt inn på do og begynt å hylgråte.. Og gått fra jobben slik jeg forsto det. Hun hadde også ringt en venninne og sagt at hun ikke orket alt stresset på jobben og ville slutte. Jeg vil så gjerne hjelpe henne men jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal gjøre for at hun ikke skal ta ting opp i verste mening..

Uansett er det største problemet at vanlige, naturlige hendelser som skjer i livet til de fleste, knuser henne fullstendig i bakken. Krangler hun med en venninne, er livet hennes fullstendig over og det er helt forferdelig osv osv. i familiebesøk er det flere som har sagt til meg at de føler de ikke kan ta seg et glass vin eller øl rundt henne for da blir hun følsom på visse «vibber» fra andre. At hun er redd for krangling osv når sannheten er at det kun er en vanlig diskusjon blant mennesker og vanlige samtaler.

Jeg har sagt til min mor og min far at jeg er veldig bekymret for min søster for jeg tenker hun kommer til å få et hardt liv om alt skal gå så fryktelig inn på henne hele tiden. Jeg vil gjerne at hun skal kunne takle disse tingene som de fleste andre takler men så er det jo ikke slik at man akkurat kan forandre personligheten til et menneske? Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre med dette.. Det er blitt veldig slitsom for oss rundt. Jeg prøver å støtte henne å gjøre mitt beste for at hun skal ha det bra, og jeg støtter henne masse (selvom jeg sikkert høres litt krass ut i innlegget). Er det noen som har erfaring med noe som dette? Hadde vært takknemelig for svar og erfaring hvis noen har noe å dele.. Min søster er forresten 23 år og jeg er 26. Har flere ganger lurt på om hun kan ha en form for personlighetsforstyrrelse men jeg er ikke psykolog så skal ikke spekulere i det. Lurer bare på om noen har vært borti noen som er lignende? Håper virkelig vi finner en løsning og at hun kan bli bedre på dette med å takle ting..

 

Anonymkode: b962d...315

Kanskje det hadde hjulpet med litt psykologhjelp via bedriftshelsetjenesten hvis arbeidsstedet hennes har dette? Kan være en løsning

Anonymkode: 508a0...050

[AnonymBruker]

Høres ut som bordeline. Om hun er lagt inn for hun vel forhåpentligvis hjelp til å bli bedre. 

Anonymkode: 85e62...e45

[AnonymBruker 42]

Jeg er jo sikkert enig i at det kan være veldig slitsomt og slikt, men samtidig så er det jo garantert ikke lett å være "overfølsom" heller (evt. "lite slitsomt")

Jeg har vært borte i slikt i mange former/tilfeller, og ingen er like..  De kommer bare i forskjellige former og varianter.  Jeg er selv ganske "følsom"  (evt "over") for enkelte ting som preller av som regnvær på et oljehyre for andre, f.eks...  Vi har alle vårt, osv. 😅

[AnonymBruker]

Jeg er ikke utdannet i dette området, og har ikke all verdens erfaringer, men det slår meg at søsteren din minner om personer med borderline-diagnose...

Skjønner godt at det er slitsomt for folk rundt! Vet du hvem som er fastlegen hennes? I så fall kan du melde bekymring der. Fastlegen kan ikke si noe til deg så klart, men du kan melde dit.

Anonymkode: bd89b...f97

[liljene]

Traumer kanskje? 
 

Les gjerne Bessel van det Kolk sin bok om traumer man ikke husker, evt husker. Fir seg utslag i de merkeligste reaksjoner… 

[AnonymBruker]

kanskje hun har utviklet angst, eller noe? 

og så blir hun urolig og veldig nervøst, spesielt for å gjøre feil.  

Anonymkode: a10d0...16b

[AnonymBruker]

Jeg ville nok heller lest meg opp på Sosial fobi, populært kalt sosial angst. 

Men en ting er jo sikkert, hun trenger terapi.. Og kanskje medisiner mot en eventuell angst. Det ødelegger jo livet hennes 

Anonymkode: 33034...b7d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Høres kanskje krass ut i overskriften men jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre med denne situasjonen lengre eller hvordan jeg skal forholde meg til det. Det har seg slik at min søster, som er snill og god på alle måter og vi har god kontakt, er ekstremt sensitiv og overfølsom for nærmest alt, og da mener jeg ekstremt. Normale hverdagslige situasjoner som de fleste ville klart å takle, takler hun ikke. Hun får sammenbrudd flere ganger i måneden, tunge tanker og depresjon av helt vanlige ting. Et eksempel kan være at hun treffer en bekjent ute, smiler til han/henne, men hvis personen ikke gjør det samme tilbake blir hun fullstendig krakilsk og mener at ingen liker henne, bare pga denne ene situasjonen. En liten bagatell er alt som skal til for å tippe henne over ende. Hun har vært slik så lenge jeg kan huske. Hun sliter også ekstremt med lyd, lys og inntrykk. Høye lyder og brå bevegelser hos andre kan gjøre henne usikker virker det som, og at hun skvetter litt til. Virker som hun alltid har skuldrene opp i sky og er alltid på vakt.. En gang hadde meg og kusina mi en diskusjon, ikke krangling, bare en vanlig liten uenighet, ingen hevede stemmer eller noe. Da reiste søsteren min seg opp og gikk bare rett ut av huset uten å si noe.. Jeg gikk etter henne og spurte om det gikk bra og om det var noe som plagde henne men da jattet hun bare med og sa «Neida! Alt er bra! Jeg trengte bare litt frisk luft». «Greit, kom inn igjen etterpå når du føler deg bedre» svarer jeg, og går inn igjen. Etter en liten stund får jeg plutselig vite at hun har ringt en venninne og spurt om hun kunne hente henne og sagt til denne venninna at meg og kusina mi krangler, noe vi absolutt ikke har gjort.. Slike situasjoner som dette oppstår svært ofte.

Nå er det blitt slik at flere i familien føler vi må gå på nåler rundt henne. Vanlige diskusjoner, uenigheter eller bare en normal samtale mellom to parter, gjør henne usikker og hun nærmest løper et annet sted. Nå fikk jeg nylig vite at hun er blitt innlagt pga det hadde skjedd noe greier på jobben. En kollega av henne sa at hun hadde mistet et glass vann foran alle som var på kontoret og da hadde hun løpt inn på do og begynt å hylgråte.. Og gått fra jobben slik jeg forsto det. Hun hadde også ringt en venninne og sagt at hun ikke orket alt stresset på jobben og ville slutte. Jeg vil så gjerne hjelpe henne men jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal gjøre for at hun ikke skal ta ting opp i verste mening..

Uansett er det største problemet at vanlige, naturlige hendelser som skjer i livet til de fleste, knuser henne fullstendig i bakken. Krangler hun med en venninne, er livet hennes fullstendig over og det er helt forferdelig osv osv. i familiebesøk er det flere som har sagt til meg at de føler de ikke kan ta seg et glass vin eller øl rundt henne for da blir hun følsom på visse «vibber» fra andre. At hun er redd for krangling osv når sannheten er at det kun er en vanlig diskusjon blant mennesker og vanlige samtaler.

Jeg har sagt til min mor og min far at jeg er veldig bekymret for min søster for jeg tenker hun kommer til å få et hardt liv om alt skal gå så fryktelig inn på henne hele tiden. Jeg vil gjerne at hun skal kunne takle disse tingene som de fleste andre takler men så er det jo ikke slik at man akkurat kan forandre personligheten til et menneske? Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre med dette.. Det er blitt veldig slitsom for oss rundt. Jeg prøver å støtte henne å gjøre mitt beste for at hun skal ha det bra, og jeg støtter henne masse (selvom jeg sikkert høres litt krass ut i innlegget). Er det noen som har erfaring med noe som dette? Hadde vært takknemelig for svar og erfaring hvis noen har noe å dele.. Min søster er forresten 23 år og jeg er 26. Har flere ganger lurt på om hun kan ha en form for personlighetsforstyrrelse men jeg er ikke psykolog så skal ikke spekulere i det. Lurer bare på om noen har vært borti noen som er lignende? Håper virkelig vi finner en løsning og at hun kan bli bedre på dette med å takle ting..

 

Anonymkode: b962d...315

Jeg har det slik. Jeg er deprimert, og er veldig syk nå. Jeg får problemer med å puste når de rundt meg snakker sterkt, eller diskuterer temaer som et betente. Jo lenger enn har det vondt og vanskelig, jo mer tynnslitt blir man.

I går ble det diskutert strømpriser rundt middagsbordet, som resulterte i angstanfall for min del. Mediene har vært skikkelig tunge i to år nå, først med korona, så krig, bensinpriser, matvarepriser og strømpriser. De fleste ofrer ikke en kalori for mye på dette, men for noen av oss går dette inn i dragsuget som holder oss nede. 

Jeg vet ikke hvordan du kan hjelpe henne annet enn å være tålmodig og ta hensyn i den grad du evner. Hun trenger profesjonell hjelp. Og la henne gå avgårde når trykket blir for stort. Jeg hadde 8 turer opp og ned trappen i går fordi jeg måtte vekk fra resten av gjengen, og få igjen pusten. Vi går fordi det blir for vanskelig og fordi vi ikke vil ødelegge for dere andre. 

Anonymkode: 9b7d1...609

[AnonymBruker]

Jeg vil bare legge til at det gjerne er slitsomt for deg, men hun kjemper trolig for livet sitt. 

Anonymkode: 9b7d1...609

[Mrs Robinson]

Kan være alt fra angst, ASD, borderline, traumer, dramatisering personlighetsforstyrrelse eller andre ting.

Hun bør oppsøke hjelp uansett hva det er

[AnonymBruker]

Når jeg er sliten og det går lang tid uten at jeg får hentet meg inn blir jeg veldig følsom og så baller det på seg. Jeg planlegger livet så godt jeg kan, feks har jeg ikke sosiale møter uten å ha tid til å hente meg inn etterpå. Frisør går jeg til når jeg føler meg frisk og rask, samme med tannlege og andre ting. Livet er lettere når jeg kan fordele ting utover og nå som jeg har lært å kjenne på kroppen om jeg bør ha en hjemmedag eller ikke (på frynsete dager kan en tur på butikken velte lasset). Din søster har det tydeligvis langt verre enn meg. Jeg føler med henne. Med hjelp fra helsevesenet og støtte fra dere kan det ordne seg så det blir litt mere stabilt. Det vil ta tid, det har tatt meg år å komme dit jeg er i dag. Jobbe kan jeg glemme, å gå på jobb trigger alt så det er håpløst.

Anonymkode: b97f5...3f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg vil bare legge til at det gjerne er slitsomt for deg, men hun kjemper trolig for livet sitt. 

Anonymkode: 9b7d1...609

Min tanke også. Siden hun jobber så kjemper hun nok for å stå i jobben og møte samfunnets krav, det tok nesten livet av meg. Iallefall tok det livet fra meg. Nå som ufør har livet gradvis kommet tilbake, i en litt annen form enn jeg hadde håpet men dog langt bedre enn det var.

Anonymkode: b97f5...3f3

[AnonymBruker]

Søsteren din trenger nok profesjonell hjelp, hun er sannsynligvis syk på noe vis. Hvis hun er innlagt nå så får hun kanskje hjelp? Hvis ikke så burde du støtte henne til å søke hjelp via fastlegen og psykolog. 

Anonymkode: dbcd3...68e

[Kaisada]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Høres kanskje krass ut i overskriften men jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre med denne situasjonen lengre eller hvordan jeg skal forholde meg til det. Det har seg slik at min søster, som er snill og god på alle måter og vi har god kontakt, er ekstremt sensitiv og overfølsom for nærmest alt, og da mener jeg ekstremt. Normale hverdagslige situasjoner som de fleste ville klart å takle, takler hun ikke. Hun får sammenbrudd flere ganger i måneden, tunge tanker og depresjon av helt vanlige ting. Et eksempel kan være at hun treffer en bekjent ute, smiler til han/henne, men hvis personen ikke gjør det samme tilbake blir hun fullstendig krakilsk og mener at ingen liker henne, bare pga denne ene situasjonen. En liten bagatell er alt som skal til for å tippe henne over ende. Hun har vært slik så lenge jeg kan huske. Hun sliter også ekstremt med lyd, lys og inntrykk. Høye lyder og brå bevegelser hos andre kan gjøre henne usikker virker det som, og at hun skvetter litt til. Virker som hun alltid har skuldrene opp i sky og er alltid på vakt.. En gang hadde meg og kusina mi en diskusjon, ikke krangling, bare en vanlig liten uenighet, ingen hevede stemmer eller noe. Da reiste søsteren min seg opp og gikk bare rett ut av huset uten å si noe.. Jeg gikk etter henne og spurte om det gikk bra og om det var noe som plagde henne men da jattet hun bare med og sa «Neida! Alt er bra! Jeg trengte bare litt frisk luft». «Greit, kom inn igjen etterpå når du føler deg bedre» svarer jeg, og går inn igjen. Etter en liten stund får jeg plutselig vite at hun har ringt en venninne og spurt om hun kunne hente henne og sagt til denne venninna at meg og kusina mi krangler, noe vi absolutt ikke har gjort.. Slike situasjoner som dette oppstår svært ofte.

Nå er det blitt slik at flere i familien føler vi må gå på nåler rundt henne. Vanlige diskusjoner, uenigheter eller bare en normal samtale mellom to parter, gjør henne usikker og hun nærmest løper et annet sted. Nå fikk jeg nylig vite at hun er blitt innlagt pga det hadde skjedd noe greier på jobben. En kollega av henne sa at hun hadde mistet et glass vann foran alle som var på kontoret og da hadde hun løpt inn på do og begynt å hylgråte.. Og gått fra jobben slik jeg forsto det. Hun hadde også ringt en venninne og sagt at hun ikke orket alt stresset på jobben og ville slutte. Jeg vil så gjerne hjelpe henne men jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal gjøre for at hun ikke skal ta ting opp i verste mening..

Uansett er det største problemet at vanlige, naturlige hendelser som skjer i livet til de fleste, knuser henne fullstendig i bakken. Krangler hun med en venninne, er livet hennes fullstendig over og det er helt forferdelig osv osv. i familiebesøk er det flere som har sagt til meg at de føler de ikke kan ta seg et glass vin eller øl rundt henne for da blir hun følsom på visse «vibber» fra andre. At hun er redd for krangling osv når sannheten er at det kun er en vanlig diskusjon blant mennesker og vanlige samtaler.

Jeg har sagt til min mor og min far at jeg er veldig bekymret for min søster for jeg tenker hun kommer til å få et hardt liv om alt skal gå så fryktelig inn på henne hele tiden. Jeg vil gjerne at hun skal kunne takle disse tingene som de fleste andre takler men så er det jo ikke slik at man akkurat kan forandre personligheten til et menneske? Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre med dette.. Det er blitt veldig slitsom for oss rundt. Jeg prøver å støtte henne å gjøre mitt beste for at hun skal ha det bra, og jeg støtter henne masse (selvom jeg sikkert høres litt krass ut i innlegget). Er det noen som har erfaring med noe som dette? Hadde vært takknemelig for svar og erfaring hvis noen har noe å dele.. Min søster er forresten 23 år og jeg er 26. Har flere ganger lurt på om hun kan ha en form for personlighetsforstyrrelse men jeg er ikke psykolog så skal ikke spekulere i det. Lurer bare på om noen har vært borti noen som er lignende? Håper virkelig vi finner en løsning og at hun kan bli bedre på dette med å takle ting..

 

Anonymkode: b962d...315

Det interessante er ikke hva hun lider av men hvorfor hun har disse symptomene..

Hva skjedde da hun var barn?

[AnonymBruker]

Søsteren din er jo klart hypersensitiv og har kanskje diagnoser som PTSD. 

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, men er nok ikke så hard angrepet. Men jeg også skvetter lett av høye lyder og blir lett stresset og urolig av dårlig stemning rundt meg og jeg er også veldig var. Hater når folk går "oppi" meg eller driver med ting bak ryggen min når jeg lager mat (ved komfyren) det går ikke.

Jeg tåler godt en frisk diskusjon jeg da.

Anonymkode: beb6d...f65

[AnonymBruker]

Syns ikke det høres ut som borderline som mange foreslår. De som har det kan være veldig utagerende bråsint og gjør til til tider mye ut av seg. Høres ut som hun er høysensitiv. De tåler absolutt veldig lite av inntrykk. Søsteren din trenger helt klart hjelp. 

Anonymkode: 0076d...e73

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Søsteren din er jo klart hypersensitiv og har kanskje diagnoser som PTSD. 

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, men er nok ikke så hard angrepet. Men jeg også skvetter lett av høye lyder og blir lett stresset og urolig av dårlig stemning rundt meg og jeg er også veldig var. Hater når folk går "oppi" meg eller driver med ting bak ryggen min når jeg lager mat (ved komfyren) det går ikke.

Jeg tåler godt en frisk diskusjon jeg da.

Anonymkode: beb6d...f65

Dette høres ikke ut som PTSD, nei 😅. Har selv cptsd, og vært veldig syk i mange mange år pga dette..  Kjenner meg igjen med at jeg er veldig sensitiv for stemninger i rommet og "energier" andre mennesker utstråler, men langt ifra slik TS beskriver søsteren sin. For søsteren høres mildt sagt litt hysterisk ut. 
 

Høres mer ut som borderline eller hysterisk PF men det må en psykolog ta seg av å avgjøre. Det eneste TS kan gjøre er å oppmuntre søsteren til å gå i terapi. Slitsomt når man ikke kan forholde seg til en person, fordi .. ja, personen ikke takler helt vanlige ting.

Anonymkode: 59276...06f