Betties sider

[Gjest Pjusk]

Det er lenge mellom hver gang jeg skriver noen ord her, men jeg holder meg oppdatert og tenker på deg.

Må bare slutte meg til Donpedro's innlegg. Jeg synes du skal snakke med noen som bare er der for deg!

Huff, så mye du har å bakse med!

:trøste:

[Gjest gjesta]

Jeg har fulgt deg en stund nå, Bettie, og hele tiden har du vært sterk. Ikke bare sterk, men også klok og reflektert. Men også den sterke trenger støtte, trenger å bli trøstet og forstått innimellom. Pass på deg selg, Bettie, så du ikke faller i det dype hullet. Det kan være fryktelig vanskelig å komme seg opp igjen.

Kjære Bettie, du MÅ tenke på deg selv også.

Stor klem fra Mie.

[Bettie]

Lørdag 13.november

Om ikke annet, så ser det ut til å bli en fin høstdag.

tusen takk skal dere ha, donpedro, pjusk og mie.

Torsdag hadde jeg klappet helt sammen og øynet ovehode ingen løsning. Kortversonen:

En mann som har hatt mye å slite med i mange år, men som nå er tatt vare på, og som har gjort kjempestore framskritt, Begynner å nærme seg en mulighet til å klare seg i samfunnet igjen.

En ti år gammel utroskapshistorie, som for det første var ødeleggende der og da, men som jeg har hatt mistanke om at fortsatte noen år, og hvor jeg fikk min mistanke bekreftet.

Mange vode egenerfaringer fra et litt frynsete i kantele liv som bare smalt tilbake, og det hele ble ei svart myr torsdag.

Jeg visste ikke hvordan jeg skulle klare gå videre, for jeg hadde så vondt, så vondt. Og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre for å få fet vonde vekk. Jeg valgte tilslutt en gammel og velprøvd strategi, som desverre ikke er konstruktiv, men effektiv. Å påføre megselv en fysisk smerte tar fokus vekk fra smerten inni meg, og gir meg et lite pusterom.

Jeg prøvde lenge å la være, og hadde Halvdelen vært hjemme, kunne jeg kanskje klart å la være, men det vet jeg ikke sikkert.

Nei, jeg klarte å holde en viss kontroll, så det ble bare noen små risp på armene, og jeg tror ikke de vil lage noen særlige arr, selv om det ikke var det jeg tenkte på da.

Jeg skulle ønske det ikke hadde virket, for hodet mitt vet hvor dumt dette er, men det hjalp. Jeg fikk roet meg litt ned etterpå. Så noen dager nå må jeg nok vikrelig sloss med meg selv for ikke å ta fram kniven igjen.

Men jeg har det litt bedre i dag. Tok en sovetablett, så jeg har sovet uten drømmer i natt. Og på en måte er følelsene litt bedøvd, og jeg litt nummen. Godt jeg har en veledningstime tidlig i uka.

Halvdelen er hjemme på perm, men han har også hatt en tøff uke, hvor å være ærlig til meg var noe av det tøffeste han gjorde. Så han trenger litt "hjemmebearbeiding". Jeg får prøve å se hva jeg klarer.

Men jeg er virkelig glad i jobben min. Jeg dro på jobb i går, og det å måtte forholde meg til hverdagen var godt, selv om det kostet meg mye å gå ut av huset. Og det var bra det var en dag hvor en langermet skjorte var på sin plass.

Har mye fysisk jobb som skal gjøres i helga, og det er bra.

[Gjest Poirot]

Bettie; du vet selv hvorvidt selvskading er sunt eller ei...

Neste gang kan du kanskje ta det ut med en jævlig løpetur (gjerne i skogen hor man kna skrike og hyle litt) eller noe sånt?

Takk for hilsen i dagboken.

GOD HELG av hele mitt hjerte!

[Gjest Hilde K S]

Selvskading er en lidelse i samme kategori som spiseforstyrrelser.

Mange har god hjelp av terapi.

Deilig å kunne få snakke med noen som ikke kjenner en !

Klem

[Bettie]

Søndag 14.september

Takk for hilsen, Hilde.

Det er forbasket at fornuft og følelser ikke "snakker sammen". Kobler jeg ut følelsene, vet jeg veldig godt at å skade meg selv, det er både dumt, lite konstruktivt og løser egentlig ingenting. Men når jeg gjør det, kjenner jeg den fysiske smerten, og den er helt konkret og enkel å forholde seg til. Og den oveskygger den indre smerten en stund.

Og jeg vet at jeg på en eller annen måte må finne ut hvordan jeg skal klare å få tak i den indre smerten slik at den blir håndterbar, og da må jeg finne en eller annen vei ut av kaoset mitt. For slik det er nå, er fornuften totalt fraværenede når jeg henter fram kniven. Og det som er ille er at jeg kan klare å utsette det jeg har "bestemt" meg for, hvis jeg skulle bli avbrutt, men jeg klarer ikke stoppe det. Jeg kommer tilbake og fullfører det etterpå. Snakk om mangel på kontroll!

I natt har jeg sovet lite. Jeg tok ingen tablett før jeg la meg. Så det skal jeg gjøre til nattet.

Det er rart hvor svart ting er om natten, nesten som de vokser og legger på seg av mørket. Så i hodet mitt har det kvernet rundt og rundt. Skal bruke lltt av morgenen på å prøve å sortere litt for meg selv, for alt kan ikke være svart. Det må være noe lyst også,

Jeg går fortsatt ved siden av meg selv, og er temmelig labil. Heldigvis hadde jeg en del å gjøre som krevde litt konsentrasjon, og da klarte jeg å konsentrere meg om det. Og så hadde jeg en del praktiske oppgaver, så da fikk jeg brukt litt krefter. Men når jeg sitter ned og skal "slappe av", da er ikke tårene langt unna. Men jeg slipper følelsen av å ikke få puste lenger. Nummenheten har dempet angsten noe.

Jeg klarte heller ikke i går å la være å rispe meg litt. Men jeg skammer meg over å gjøre det, så jeg venter til jeg er alene med å gjøre det, og jeg skjuler merkene etterpå. Og jeg prøver å få fornuften til å ta styringa.

Jeg gjør et nytt forsøk i dag, og har prøvd å tenke gjennom hvilke alternativer jeg har. I dag vil jeg ihvertfall bli fysisk sliten, for vi fikk et lite lastebil-lass med ved i går, og det skal på plass i dag. Har kalt inn frøkna vår til å hjelpe oss, siden Halvdelen bare kan bruke den ene armen skikkelig. Får et nytt lass i mrogen, og da her jeg innkalt poden.

Det er godt å ha en slik fysisk oppgave - og en oppgave som tar litt tid.

Og donpedro - skulle ønske jeg klarte å løpe min vei, men jeg klarer det ikke, ikke enda.

Men jeg har nå tatt et lite skritt, da. Jeg har funnet ut at selv om jeg fant ut at Halvdelen og jeg har levd på en løgn i mange år, så skal jeg ikke ta noen avgjørelse om hva jeg vil gjøre enda. Jeg skal vente til sjokket har gitt seg, og så skal jeg vurdere om og hvordan jeg skal handle. Og jeg skal tillate meg å bruke tid på å finne ut om jeg vil eller kan fortsette sammen med Halvdelen eller ikke. Vi er jo inne i en prosess, og jeg skal bruke all den hjelpen jeg kan få, ihvertfall. Så får jeg se hva utfallet blir. Og jeg skal bruke akkurat så mye tid som jeg føler er riktig for meg.

Etterpå nå, skal jeg sette meg ned å skrive til meg selv, i et forsøk på å sortere litt og kanskje klare å sette beina litt mer under meg.

[Gjest gjesta]

Innom med en klem til Bettie :trøste:

[Bettie]

Mandag 15.september

Takk for klem, mie.....

I går skrev jeg et "eventyr". Ikke egentlig et eventyr, for det var jo egentlig sant, men jeg skrev kortversonen av historien om Halvdelen og mitt samliv. Det er ikke så galt å presse over 25 år inn på fire sider. Men det var jo bare en liten del av samlivet vårt jeg skrev om. Det fikk ihvertfall satt noe på plass.

Halvdelen fikk med seg eventyret i dag, for han skulle jo tilbake etter helgepermisjonen.Jeg er litt usikker på hva han synes, for jeg tråkker litt på ømme tær. Men siden han har gjort så store framskritt, tror jeg han tåler det nå.

Selv er jeg helt utslitt, men får ikke sove. Jeg har prøvd å legge meg, men tankene bare surrer, og selv om jeg vil sove, får jeg det ikke til.

Har tatt en tablett nå, og kjenner at den begynner å virke, så om en liten stund kan jeg legge meg og SOVE.

Jeg kontaktet legen min i dag. Måtte snakke med legen om rispene mine. Klarte jo ikke la det være i går heller, så jeg fant ut at jeg trenger litt mer hjelp. Fikk en liten overhøvling av en venninne også som i ganske klare ord forlangte at jeg tok litt hensyn til meg selv og fikk mer hjelp til å få orden på verden. Det er godt å ha sånne venninner som ikke er redd for å ta i og synge ut. Er nesten glad jeg hadde ringt legen før hun kom med overhøvlinga (den var svært velment og også litt nødvendig)

Så jeg har en avtale med velederen min i morgen, og med legen min igjen på onsdag. Tror rett og slett jeg skal la dem ta litt styring en liten periode. Nå er ikke jeg den som er lettest å styre, da. Er ganske så sta og skal klare det meste selv. Er kjempeflink til å gi andre råd, men ikke like flink til å følge råd. Og så kan jeg klare å ta meg sammen med ren vilje ganske lenge.

Men - jeg har innsett at jeg trenger litt hjelp nå, at jeg ikke behøver å mestre alt (et lite nederlag, synes jeg), og at jeg kan prøve å la noen ta litt vare på meg også. Men jeg tror neppe jeg klare å la andre ta kontrollen totalt. Må ha igjen en kontrollbit selv også.

Begge ungene var hjemme i ettermiddag. Jeg kalte inn manskap til å lempe inn den siste veden. Så i kveld har jeg stablet ved til den store gullmedalje, og ble skikkelig varm og sliten. Det tok på å skulle holde tempoet til to ungdommer som lempet og trillet mens jeg stablet, Men nå kan vi fyre gjennom vinteren - med annet enn strøm.

Og siden ungene var her, klarte jeg å la kniven ligge, så det er ingen risp i dag. DET er ihvertfall en liten seier. Jeg vet jeg hadde sovnet hvis jeg hadde gitt etter og hentet kniven, men den ligger fortsatt i skuffen, og nå kjenner jeg at det bare er å krabbe i seng før jeg sovner her jeg sitter.

Gruer meg til veiledningstimen i morgen....

[Gjest Kinga]

Hei Bettie.

Nå er det lenge siden jeg har vært innom boken din. En god ting å lese, er at det går fint med Halvdelen. Bra.

Jeg satt lenge og lurte på hva jeg skulle skrive til deg, etter å ha lest de siste sidene om hva som skjer med deg. Du skriver så gripende og engasjerende, så nært og levende, at jeg blir dratt inn og formelig føler litt av smerten din. Og det kom så mange tanker mens jeg leste.

Vet du, jeg fikk lyst til å være sånn som mormor er for min familie innimellom. Hun ser og hun forstår. Det er akkurat som om hun kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv. Hun kommer med råd, mange ganger avfeier vi dem tvert, men så går det en stund - og vi oppdager at hun hadde rett.

Mormor er veldig veldig gammel. Og tøff. Morfar har slitt med depresjoner i mange år. Nå er mormor alvorlig syk, og morfar blir som et lite barn som klamrer seg til henne. Fordi han er deppa. Fordi han vet han snart skal bli alene. Han som igrunnen er frisk som en fisk og som skulle tatt seg av henne, blir dullet med selv.

Sånn har det alltid vært. Og sånn dør hun. Som en knakende klok og sterk kvinne.

Pointet med å fortelle dette.. hmm...vet sannelig ikke. Kanskje det har noe med at jeg tror man vokser på vonde ting. Jeg vil tro det. Det gir håp, gjør det ikke?

Men uansett: Jeg skulle ønske jeg kunne se deg på samme måte som mormor ser meg. Da skulle jeg kommet med mirakel-kuren til deg, Bettie Slik at du fikk sove godt i natt. Og i morgen gjør det ikke så vondt lenger.

[Bettie]

Tirsdag 16. september

Takk Kinga, mirakelkurer eller ikke, det er jo ok å høre om at andre klarer seg gjennom tøffe tider. Det gir litt håp, synes jeg.

I dag er det en smule kaotisk i hodet mitt (som om det er noe nytt). Jeg tenker og tenker og skriver og skriver, men noe særlig klokere blir jeg ikke. Jeg har nå ihvertfall kommet fram til noe.

Jeg trenger hjelp. Jeg er temmelig nedslitt og utslitt av å gå i helspenn over lang tid, og nå har kropp og sjel gitt meg beskjed om at det er nok. Og jeg har klart å se at jeg trenger hjelp, og at jeg må la noen hjelpe meg å ta styringa litt.

Det er ganske ille når det å stå opp blir vanskelig. Og når jeg kler på meg om morgenen, kler jeg på meg mer enn bare klær. Jeg kler også på meg "meg selv" og bruker viljen til å komme meg ut av døra pg på jobb.

Og jeg må kle på meg "meg selv" for jeg er ganske "hudløs" for tiden. Det er ganske slitsomt å ta på seg maska og gå ut i verden. Legen mente jeg burde få litt hjelp til å skaffe meg et lite panser, i form av piller. Men jeg er ikke akkurat pilletilhenger.

I dag har jeg likevel bitt i det sure eplet og løst inn resepten, for jeg orker ikke sloss meg gjennom dagene.

Jeg vet at en tablett ikke gir meg det jeg trenger, men det kan gi meg et pusterom slik at jeg har overskudd til å sortere tanker og følelser uten å gå helt i stykker.

En liten seier har jeg også i dag. Ingen tur til knivskuffen selv om lysten er der. Jeg har holdt på med å få "kontoret" litt mer i orden. Har ikke tid til å vente til jeg kommer meg til IKEA, så jeg har tatt litt herfra og derfra og begynner å få litt mer orden her. Problemet er jo bare at jeg har halt en masse ut av dette rommet, og det står på kjøkkenet klart til å bli sortert og satt inn i hyllene. Har begynt, men ikke fullført.

Her telles miniseire og små gleder!!!!!!

[Gjest Kinga]

Kjekt å se at du tenker "riktig", Bettie.

Piller er en god krykke, å komme deg ordentlig på beina igjen må du ta ansvar for selv. Noen ganger er det greit å vite at det å ta ansvar for seg selv, er gjerne å overlate litt ansvar til andre.

God klem fra Vibeke

alias

[Bettie]

Onsdag 17.september

Fy søren!

Vet neimen ikke om jeg tenker riktig, jeg.

Det sto en del på pakningsvedlegget om bivirkninger ved tablettene, og det merket jeg, ja. Legen hadde også advart meg, at i en periode kunne jeg merke bivirkningne. Tok medisin (klappet meg selv på hvodet-flink dame), og ut over natta ble jeg bare kvalmere og kvalmere. Og det har holdt seg gjennom nesten hele dagen.

Fin slankekur, da gitt, for mat har vært et uaktuelt tema!

Jeg hater å være kvalm. Det er bortimot det verste jeg vet!

Men det har gitt seg såpass, at jeg skal spise litt nå etterpå, før jeg skal igang med neste dose.

Legen mente jeg burde holde ut noen dager, men gir det seg ikke, finnes det flere typer, så da får jeg bytte.

Humøret - det er veldig opp og ned. Litt opp og mye ned. Venninnen min ringte meg for å sjekke at jeg hadde fulgt rådene hennes. Tror hun hadde tauet meg til en eller annen hvis jeg ikke hadde gjort det.

Ellers så sa jeg ifra til de jeg jobber nærmest om hvordan ståa er. Det var ganske så tøft, og en grense til å gå over. Heldigvis tok de det greit og var veldig støttende. Så slipper jeg å forklare meg når det går treigt rundt, eller jeg graver meg ned i en papirhaug. Og dersom jeg ikke klarer å gå på jobb, behøver jeg heller ikke si så mye.

Jeg tror jeg har kommet meg over akutt-fasen, hvor ingenting var på plass og alt bare gjorde vondt. Tror det går en grense for hvor lenge man kan være i alarmberedskap, så nå er jeg mer nummen. Kroppen følger ikke helt med, så jeg må gjøre ting litt langsommere. Tankene går også litt treigere. Er på en måte satt litt på sakte fart. kanskje en form for sparebluss????

Jeg har bestemt meg (hodet har ihvertfall det) for å finne minst et lyspunkt hver dag.

Dagens lyspunkt (og hjertesukk) er lillepusen. Hun er aktiv så det holder og har stor moro av å gå på jakt etter Stenabåten på toppen av skjermen. Hun sitter oppå skjermen og jakter etter båten med labben. Ser jo aldri så lite dum ut, da.

At hun har revet ned en blomst i sin fluejaktiver er hjertesukket.

Men nå skal jeg lage litt mat. Frøkna kommer innom og hilser på PC'n om en liten stund, go hun er sikkert litt sulten.

[Gjest Camelia]

:trøste:

Klem fra en nabo som dropper innom dagboken din av og til...

[Bettie]

Torsdag 18. september

Så hyggelig med en naboklem, da......

I dag har jeg liksom ikke lyst til å gjøre noe. Jeg ser en masse jeg burde gjøre, som å rydde opp etter den ugangskråka av en katt frøkna vår har deponert her. Hun har virkelig benyttet seg av anledningen hun har hatt med å være hjemme alene. Hun har vært svært aktiv i dag, noe blomster bærer preg av. Har gitt dem førstehjelp, da.

Og hun er en kløpper til å finne ting hun kan dra med seg Akkurat nå gnager hun på en pappeske. Hun kan umulig være særlig lur.......

Og både hybelkaniner og støvtroll har benyttet sjansen til å formere seg stort. Og det rotete her hjemme, enda det stort sett bare har vært jeg som har vært her. Har ikke orket å rydde etter forrge helg, så Halvdelens sker står der han satt dem da han dro.

Skulle gjerne hatt 10 gram energi sånn at jeg fikk tatt et rufs. Får se om jeg ikke klarer å overtale meg selv til å gjøre noe, litt, starte......

Ellers var starten på dagen bånn. Den bilen vi låner, er litt lunete når det gjelder å starte. Så jeg prøver å finne en bakke å parkere i, og det har jeg ned fra huset. men i går var parkeringsplassen min opptatt, så jeg parkerte på gata, og der er det ikke mye bakke å snakke omm. Fikk tilslutt litt sig i bilen så den startet og jeg kom meg på jobb. Men det var nesten nok til at jeg ga opp prosjekt jobb i dag, for at bilen ikke startet med en gang, det ble et kjempeproblem (og så jeg som har sykkelen klar... tenkte ikke på den muligheten en gang)

På jobben har jeg holdt på mye med papirer, og det har vært greit. Men jeg er dyktig sliten og tom når jeg kommer hjem.

Heldigvis har jeg ikke vært så kvalm i dag, for jeg reduserte dosen til halvparten. Skal prøve det et par dager før jeg øker den igjen.

I ettemiddag skal jeg sove, for det har vært lite søvn denne uka. kanskje jeg har 10 gram energi i morgen?????

Dagens lyspunkt:

Har altså ikke vært så kvalm i dag, så jeg har klart å spise litt.

[Gjest Hilde K S]

*legger fra meg noen flere lyspunkt*

- Du er reflektert

- Du er omtenksom

- Du har et mot av en annen verden

Stå på !

Blir borte i helgen, får besøk av en venninne.

Klem som kan taes ved behov ligger her -> :kysse:

[Diva]

Legger igjen noen klemmer jeg og.

Sender også noen trøstende vibber til deg (((( ))))

Du er tøff, Bettie. Ingen tvil om det.

Stor klem fra meg :kgsmil:

[Bettie]

fredag 19. september

Lurer på om det er mulig å hoppe over noen måneder og bare lande litt inn i framtiden - og aller problemer er løst. Det hadde vært godt.

Men - det er jo ikke sånn verden er.

Takk til Hilde for klem. Fint med sånn repetisjonsklemmer, for da kan jeg hente dem ut ved behov - flere ganger. Og takk Diva for oppmuntring.

Om jeg er tøff - nei, tror egentlig ikke det. jeg er vel omtrent så tøff som en geleklump akkurat nå. Så lenge alt er i ro, ligger jeg stille og ser "vakker" ut, men når noen pirker borti meg, skjelver jeg.

Har en veldig tung dag i dag. Egentlig startet den godt, for jeg våknet uten minste antydning til kvalme. Og selv om jeg brukte nesten en halv time på å bestemme meg for hva jeg skulle kle på meg - det var utrolig vanskelig i dag - var det ikke så ille tungt å gå ut av døra.

På jobben valgte jeg en skrivedag, selv om jeg tok meg sammen til lunsj og var sosial.

Så jeg syntes jeg taklet dagen ganske bra.

Og dro for å hente Halvdelen. Jeg har hatt bilen denne uka, og jeg syntes det var litt for vått for Halvdelen å kjøre moped hjem. Jeg har vært veldig delt når jeg har tenkt på helgen. På den ene siden trenger jeg litt støtte nå, og vet at Halvdelen kan være god der. På den andre siden er jeg usikker på Halvdelen etter siste samtale. Men i sum veide det positive mest.

Jeg burde nok vært forberedt, for jeg hørte på stemmen til Halvdelen da jeg ringte at han ikke hadde det bra. Det har jo vært en så positiv utvikling så lenge at jeg blir litt uforberedt på tilbakeslag. Men jeg ser at denne ikke er så alvorlig som de har vært tidligere.

Så mine forventlinger kolliderer igjen med virkeligheten. For Halvdelen har ikke så stort overskudd at han kan være noen støtte for meg i helgen. Og jeg kan i mindre grad enn ellers være så stor støtte for ham. Så vi får sitte i hver vår krok og slikke våre sår.

Halvdelen var for rastløs til å være hjemme, og det var ingen vits for meg å beham om det heller, når han er der. Da blir han så rastløs at det er bedre han kommer seg ut en stund og får gått det av seg.

Men jeg hadde trengt noen her, for denne gangen klarte jeg ikke gå forbi knivskuffen. Det er noe dritt. Nå som jeg har klart det så mange dager. Er kjempeskuffet over meg selv. Det er jo ikke akkurat noen måte å takle en skuffelse på, da.

Jeg skulle ønske at hodet kunne få overtakte på følelsene en stund nå. Hater det når følelsene og det irasjonelle tar styringa sånn som nå.

Antagelig blir det også verre mot helgen enn i ukedagene. For ukedagene har jeg et fast program. Opp om morgenen og på jobb. Være på jobb til ettermiddagen, og være sliten etterpå.

I heglen har jeg ikke den rutinen. Det kan jo hende at det er derfor jeg er litt ekstra labil i dag, at jeg gruer meg til helgen fordi jeg ikke kan støtte meg til daglige rutiner. nei - jeg vet ikke, men det kan ligge noe der, for jeg vet ikke hva jeg skal fylle helgen med, og har ikke orket å tenke ut noe heller.

I dag har det vært vanskelig å finne noe lyspunkt. Men jeg har gode kollegaer, og det er jo en glede.

[Gjest gjesta]

Hei, Bettie! Vet ikke hva jeg skal si jeg, så jeg bare legger igjen en klem her til deg og sier at jeg tenker på deg! :trøste:

[Bettie]

Søndag 21- september

I dag ser det ut til å bli en høstdag - sånn grå og våt med litt vind. En god dag ute til å være inne......

Takk for hilsen, Mie.

Tror jeg har sagt det før - det er veldig oppmuntrende å finne slike hilsner fra noen som tenker på en.

Sånn som det er nå, skulle jeg ønske at jeg hadde brukket armen eller noe sånt, for da har man gips eller et annet synlig tegn på at man ikke er bra.

De som kjenner meg veldig godt, ser nok at jeg ikke har det særlig bra, men jeg vet at jeg godt kan lure andre. Leste i Magasinet om depresjon, og kjenner meg igjen i at de dagene som er verst, er de dagene jeg tar meg sterkest sammen for at det ikke skal synes utenpå at verden er svart inni.

Det er nok riktig det som sto at det barnet som smiler hele tiden, kan være et veldig ensomt barn.

Men - at verden er svart inni og at man har "sår" på sjelen, det er en usynlig tilstand.

Jeg forstår også at folk kan ha vansker med å møte meg når jeg forteller at jeg ssliter med verden. For hva skal de si? Og kanskje de sier noe galt?

Vil jeg tåle det?

Det er ikke så mye man trenger å si, egentlig. Det å bli sett, er det viktigste for meg. Det er nå en bekreftelse på at jeg ER. Hva som blir sagt, er faktisk mindre viktig. Og det er verre når folk ser en annen vei, eller ikke går bort til meg når det er naturlig, for det blir en bekreftelse på at jeg ikke teller, for følelser er noen irrasjonelle greier.

Gårsdagen gikk ganske greit. Så at Halvdelen var litt bedre i går, så jeg prøvde meg på en liten samtale, men han var ikke helt på plass enda. Men bedre - absolutt, så dette tilbakeslaget går nok greiere enn de tidligere.

Vi hadde stablet veden vi fikk vakkert i vinterhagen, men så viser det seg at det er en forsikringsklausul som ikke tillater ved lagret under hustaket. Så i går lempet Halvdelen og jeg all veden ut igjen (nesten all) og stablet den på nytt. Den veden kommer til å varme mange ganger! Men det var godt å ha en så konkret oppgave, og jeg ble litt sliten av å bøye og strekke mens jeg stablet.

Tror nesten jeg må finne en sånn praktisk oppgave i dag også, for å ha et mål med dagen. Rydde plass til bilen i garasjen er en fin sånn høstvåt-dag oppgave. Får prøve å få med Halvdelen på den. trenger noe å holde på med som gjør at jeg slipper å tenke.

Men det kommer til å bli en lang dag. Jeg har vært våken i tre timer nå, og har sovet fire timer i natt. Sånn var det i går også. Det kan være meg, og det kan være tablettene. Jeg hadde en dag fri fra kvalmen, men nå er den der igjen. Ikke så ille som første dag, heldigvis, og tørt flatbrød demper kvalmen noe.

Gårsdagens glede: At veden igjen er stable pent - denne gangen under presenning.

[Gjest Poirot]

Her er det sol nå. Ønsker deg en flott høstdag. :D