Overfokus på mat og kropp av slanking

[AnonymBruker]

Jeg er overvektig, typ fedme. Jeg føler meg ikke spiseforstyrret i utgangspunktet, noe er det jo selvfølgelig , jeg har ikke et normalt forhold til kropp og mat, jeg hater jo meg selv og skulle helst sluppet å forholde meg til mat sånn generelt. Men jeg må snart ta tak i vekta og jeg kjenner at jeg er redd jeg skal bli mer opphengt i vekt og kropp, og da på en syklig måte,om du skjønner.  At jeg skal miste premien med vektnedgang til bli så redd for å gå opp igjen i vekt at det går utover livskvaliteten.  Dette er jo selvfølgelig å ta sorgene på forskudd,men dette er en bekymring jeg har , og det gjør at jeg utsetter å sette i gang vektreduksjons prosessen 

Anonymkode: 28120...941

[AnonymBruker]

Du har jo allerede trolig et sykelig oppheng i kropp, mat og vekt? Kanskje lettere å skyve fra seg og glemme og bare fortsette, men samvittighet for helse vil bare forverres. 

Har du gått ned i vekt før? Jeg spør både fordi det er vanlig å bli motløs av jojoslanking, og fordi jeg har støtt på lignende holdninger på nett fra overvektige som ser ut til å frykte anoreksi og tror de kan bli underernært og i fare for å dø dersom de begynner å passe på hva de spiser. Dette er spesielt vanlig i amerikanske "HAES"-miljøer. Og litt skremmende, fordi det er som om noen skulle tro at de havner på My 600 pound life dersom de spiser et drops. 

Moderasjon er faktisk en fin ting. 

Anonymkode: 2e7b3...c05

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

og fordi jeg har støtt på lignende holdninger på nett fra overvektige som ser ut til å frykte anoreksi og tror de kan bli underernært og i fare for å dø dersom de begynner å passe på hva de spiser. Dette er spesielt vanlig i amerikanske "HAES"-miljøer. 

Anonymkode: 2e7b3...c05

Og på KG. «Jeg er 170 høy og veier 75, går jeg under 70 så stikker kragebeina ut og jeg ser syk ut!» eller «jeg har hatt det travelt i tre dager og ikke hatt tid til å spise frokost, må passe meg så jeg ikke får anoreksi!» 

Anonymkode: 5bd2a...1a5

[AnonymBruker]

Voksne folk SKAL jo være opptatt av hva de putter i seg.

Man skal nekte seg selv boller til frokost og brus etter tannpuss.

Ikke kan man spise mye heller. Ett normalt voksent menneske trenger ikke mye mat.

Anonymkode: f9321...999

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Voksne folk SKAL jo være opptatt av hva de putter i seg.

Man skal nekte seg selv boller til frokost og brus etter tannpuss.

Ikke kan man spise mye heller. Ett normalt voksent menneske trenger ikke mye mat.

Anonymkode: f9321...999

Det er riktig. Anoreksien fra tidligere tiår har blitt erstattet av en helt absurd tankegang i motsatt retning. Nå er det mer stuerent å være 150 kg og kroppspositivist enn å passe på kroppen sin. TS, ta tak i vekta, involver fastlegen om du synes det er best. Det vil nesten helt sikkert gå bra. Men ikke bli sittende i en kropp med fedme fordi du er redd for å få spiseforstyrrelser av å bli slank. Lykke til ❤️

Anonymkode: 5bd2a...1a5

[AnonymBruker]

Jeg tror mye av svaret på dette, generelt sagt, handler om på spise ordentlig mat. Altså mat laget fra bunnen av råvarer. Det vil i seg selv, igjen generelt, gjøre at man blir mer bevisst på maten, sulten og metthetsfølelsen. Får du i deg næringen du trenger vil det også ha en god effekt på den mentale helsa.

Jeg tror ikke det er meningen at vi skal måle og veie maten og tenke i tall og vekt når vi spiser. Hvis kaloritelling funker for deg, så gjør det, men det beste er jo om inntaket kan regulere seg selv, og det vil det ofte gjøre etter hvert som du spiser ordentlig mat når du er sulten og ikke spiser når du ikke er sulten.

Men det kan ta tid hvis du er vant til å tenke på mat som bare kalorier og kanskje opplever en del stress ifm. måltidene. Det er ikke gjort på en dag, og i begynnelsen kan det være vanskelig å vurdere om man egentlig er sulten eller forsynt, og man får dårlig samvittighet når man "sprekker". Men husk at det som er ødelagt også kan repareres. Vær tålmodig med deg selv og ta deg tid.

Anonymkode: 97892...fd1

[AnonymBruker]

Tror det er ganske unngåelig å bli opphengt i kalorier og mat når en skal gå såpass mye ned i vekt (om en teller kalorier da, i en eller annen grad). Men det trenger ikke være på en sykelig måte.. bare det å være bevisst tror jeg er forebyggende 😊

Min største frykt var det med at jeg leste «overalt» at kroppen vil motarbeide en vektnedgang så mye, og at jeg tilslutt ville bli nødt til å spise så lite at det ikke var gjennomførbart. Guess what, jeg har ikke merka noe til det 🤷‍♀️ Jeg blir genuint mett av myyyyyye mindre porsjoner enn tidligere (hadde også fedme, nå er jeg normalvektig og har vært i et år ca) så mengde mat er ikke noe problem. 
 

Jeg vet «altfor godt» hvor uhorvelig mye kalorier ting som bakverk og sjokolade inneholder. Det holder meg fra å spise mengder som før, det er jo bare bra? Betyr ikke at jeg ikke spiser, men om jeg har bakt boller feks så skjer det ikke at jeg spiser mer enn to. Ikke verdt det! 😂 Men er ikke noe sykelig over det. 

Anonymkode: b310e...b59

[AnonymBruker]

Dersom du er veldig glad i mat og er vant til å spise det du vil, kan det hende du opplever redusert livskvalitet den første tiden av en livsstilsendring. Det krever en del selvdisiplin både for å gå ned i vekt og for å unngå vektoppgang. Dette er helt vanlig siden vi stort sett er omgitt av søt og fet mat uansett hvor vi går. Alle voksne må tåle dette. Det er ikke en spiseforstyrrelse så snart du ikke kan spise akkurat det du ønsker til enhver tid.

Etter hvert som du går ned i vekt vil du sannsynligvis oppleve at kroppen blir sunnere og føles bedre, at det blir lettere å bevege seg, at klærne passer etc. Dette gir en økning i livskvalitet som helt klart er større enn den nedgangen du opplever ved å begrense hva og hvor mye du spiser. Prøv å fokusere på dette.

Anonymkode: a7e61...451

[AnonymBruker]

Jeg ville fokusert på å spise sunn og god mat, og holde deg til faste måltider og fornuftige porsjoner. Da tar det sikkert lengre tid enn om du går for en eller annen ekstrem diett, men det er mer bærekraftig i lengden.
Jeg vet at det er veldig delte meninger angående trening, men for meg er det vanvittig motiverende og se at formen blir bedre. Pluss at jeg får mindre lyst på dårlig mat.

Anonymkode: e7904...d7a

[AnonymBruker]

Har du klart å spise deg opp til fedme, er du nødt til å bli sykelig opptatt av kalorier.

Du må telle de resten av livet. 

De eneste som ikke trenger det, er de uten matlyst. Resten av oss følger daglig med på matinntak. 

Ingenting sykelig over det. 

TS innlegg er en unnskyldning, en av mange, for ikke å ta ansvar for egen kropp.

Anonymkode: f9321...999

[AnonymBruker]

TS, sjekk ut https://www.spisdegfri.no/ 

Anonymkode: d512f...844

[klarinetta]

AnonymBruker skrev (På 2.9.2022 den 18.09):

Jeg er overvektig, typ fedme. Jeg føler meg ikke spiseforstyrret i utgangspunktet, noe er det jo selvfølgelig , jeg har ikke et normalt forhold til kropp og mat, jeg hater jo meg selv og skulle helst sluppet å forholde meg til mat sånn generelt. Men jeg må snart ta tak i vekta og jeg kjenner at jeg er redd jeg skal bli mer opphengt i vekt og kropp, og da på en syklig måte,om du skjønner.  At jeg skal miste premien med vektnedgang til bli så redd for å gå opp igjen i vekt at det går utover livskvaliteten.  Dette er jo selvfølgelig å ta sorgene på forskudd,men dette er en bekymring jeg har , og det gjør at jeg utsetter å sette i gang vektreduksjons prosessen 

Anonymkode: 28120...941

Det er helt opp til deg om du ønsker å slanke deg eller ikke. Du kan finne unnskyldninger som er veldig gode, spørsmålet er hva DU egentlig ønsker. Kanskje er det bedre å la være. "Better the devil you know".

 

Endret 6. september 2022 av klarinetta

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.9.2022 den 19.16):

Jeg ville fokusert på å spise sunn og god mat, og holde deg til faste måltider og fornuftige porsjoner. Da tar det sikkert lengre tid enn om du går for en eller annen ekstrem diett, men det er mer bærekraftig i lengden.
Jeg vet at det er veldig delte meninger angående trening, men for meg er det vanvittig motiverende og se at formen blir bedre. Pluss at jeg får mindre lyst på dårlig mat.

Anonymkode: e7904...d7a

Bør få overmannet angsten og kommet igang igjen med trening   vet jeg blir flinkere med maten da👍ts

Anonymkode: 28120...941

[AnonymBruker]

klarinetta skrev (17 minutter siden):

Det er helt opp til deg om du ønsker å slanke deg eller ikke. Du kan finne unnskyldninger som er veldig gode, spørsmålet er hva DU egentlig ønsker. Kanskje er det bedre å la være. "Better the devil you know".

 

Hehe ja det er noe i det, det er en slags trygghet i at man vet hva man har men ikke hva man får, hvor sykt det enn er.

Ts

Anonymkode: 28120...941

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.9.2022 den 21.19):

Dersom du er veldig glad i mat og er vant til å spise det du vil, kan det hende du opplever redusert livskvalitet den første tiden av en livsstilsendring. Det krever en del selvdisiplin både for å gå ned i vekt og for å unngå vektoppgang. Dette er helt vanlig siden vi stort sett er omgitt av søt og fet mat uansett hvor vi går. Alle voksne må tåle dette. Det er ikke en spiseforstyrrelse så snart du ikke kan spise akkurat det du ønsker til enhver tid.

Etter hvert som du går ned i vekt vil du sannsynligvis oppleve at kroppen blir sunnere og føles bedre, at det blir lettere å bevege seg, at klærne passer etc. Dette gir en økning i livskvalitet som helt klart er større enn den nedgangen du opplever ved å begrense hva og hvor mye du spiser. Prøv å fokusere på dette.

Anonymkode: a7e61...451

Nei, jeg er egentlig ikke glad i mat. Mat er et nødvendig onde egentlig. Hadde jeg vært glad i mat hadde det sikkert blitt laget mer mat fra bunnen her, og vært enklere å variere.

Ts

Anonymkode: 28120...941

[AnonymBruker]

Jeg ville gå ned noen kilo og begynte å spise mindre. Det var hardt i begynnelsen men så var det akkurat som om kroppen justerte seg og jeg har ikke spesielt lyst på verken brus eller godteri og kveldsmat kuttet jeg også ut. 

Anonymkode: 4c092...86a

[Kullsyrevann]

I vesten er ganske mange folk en kombinasjon av underernært og overvektig. Det beste du kan gjøre er å eliminere ferdigmat og godteri og lære deg å like gode råvarer. Pizza, kjeks, sjokolade, brus - det er sånn mat man blir avhengig av fordi det trigger lykkehormoner i hjernen, noe man får lyst på uavhengig av sult. Det kan være greit å telle kalorier i starten til du føler du har fått kunnskap om næringsinnhold (lifesum appen f.eks), også kan du gå over til å spise intuitivt. Og ikke bare se på kalorier, men også innhold. Ja det finnes ting som er så og si blottet for kalorier, men så spiser man bare luft og kjemikalier. Ta også å dra til legen å sjekk blodtrykk og ta en blodprøve, sånn at du vet at du ikke mangler noe essensielt. Vil anbefale å planlegge måltider og meal preppe, sånn at du vet hva du skal spise på daglig basis, er også mindre sjans for å sprekke og kjøpe noe på impuls. 

Vil anbefale spinning hvis du ikke liker tanken på trening, cardio forbrenner mest kalorier og gruppetimer er trygt og godt i starten. Ville selv grine under min første time, men så ble jeg et beist etter noen måneder. Så kan du fylle på med styrketrening etterhvert som du blir komfortabel på treningssenteret. Bodypump er å anbefale hvis man vil ha en økt hvor man trener hele kroppen. Øker man muskelmassen øker man også forbrenningen, og det motvirker også beinskjørhet. Tar du tak blir du ikke bare mer attraktiv, men også sunn og sterk og får økt livskvalitet. Istedenfor å utelukkende tenke på det ytre og hate kroppen din burde du se på det som en tjeneste for kropp og sjel. Du er ikke mindre verdt bare fordi du bærer ekstra fett på kroppen, sånn burde du ikke tenke!

Vektnedgang er som regel ikke bærekraftig hvis man sulter seg selv, for da klikker man helt når man sprekker. Ta det i baby steps og se på det som en livsstil. Så kan du også fundere over hvorfor du overspiser. Kjeder du deg? Mangler du noe i livet? Har det skjedd noe med deg i løpet av livet ditt som gjør at du sliter med ditt forhold til mat og kropp? Vektnedgang og hvordan man ser på mat er veldig psykisk, det er vanskelig å behandle seg selv som man fortjener hvis man tenker negativt om seg selv. 

Tror mange hadde trivdes bedre med mat og trening hvis fokuset var mer på hvordan de følte seg, istedenfor hvordan de så ut. Sett deg realistiske mål og ikke vær så streng med deg selv. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Nei, jeg er egentlig ikke glad i mat. Mat er et nødvendig onde egentlig. Hadde jeg vært glad i mat hadde det sikkert blitt laget mer mat fra bunnen her, og vært enklere å variere.

Ts

Anonymkode: 28120...941

Ah…ok, da misforsto jeg. Du skrev at du var redd for redusert livskvalitet som følge av slanking, så da trodde jeg du mente det var negativt å måtte begrense seg. 

Anonymkode: a7e61...451

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.9.2022 den 7.29):

Ah…ok, da misforsto jeg. Du skrev at du var redd for redusert livskvalitet som følge av slanking, så da trodde jeg du mente det var negativt å måtte begrense seg. 

Anonymkode: a7e61...451

Nei, er mer å bli overopphengt i kalorier og det å ikke bli tynn nok

Anonymkode: 28120...941

[AnonymBruker]

Spis normalt store måltider, det blir man ikke syk av. Ikke det som er normalt for deg men det som faktisk anbefales. 

Anonymkode: a3340...deb