Føles som jeg har så mye stress inni kroppen

[AnonymBruker]

Dette er en litt rar følelse som er vanskelig  å forklare. Men det føles ut som jeg er så stresset på innsiden. Jeg kan føle meg urolig, få litt sånn tunnelsyn og en følelse av å måtte skynde meg hele tiden uansett hva jeg gjør. Er det kø på butikken så klarer jeg nesten ikke stå i den selv om jeg ikke skal noe annet enn hjem. Møter jeg noen jeg kjenner liker jeg best hvis det er korte interaksjoner, jeg blir urolig hvis vi blir stående for lenge å snakke. Dette er utrolig slitsomt fordi det av og til også gjør at jeg unngår ting fordi jeg føler det blir for vanskelig for meg. Å sitte og se på naturen og "nyte" gjør meg urolig, gå tur uten mål og mening gjør meg urolig. Når andre snakker flyter tankene mine ofte innover mot meg selv, og jeg føler meg ikke helt tilstede, men fokuserer heller på hva jeg kjenner inni meg selv, og nærmest venter på disse stress-symptomene hvis jeg kan kalle det det. Dette er problemer jeg ikke har hatt tidligere, de har kommet det siste året. Jeg har små barn, så familielivet er til tider litt hektisk. Jeg kjenner nesten ikke meg selv igjen, tidligere har jeg hatt en jobb hvor jeg har jobbet med mennesker og da var det sjeldent jeg følte meg stresset, jeg var så rolig hele tiden. Fikk ofte høre hvor jordnær og rolig jeg var. Når jeg får denne stressende følelsen nå har jeg også en tendens til å snakke mye, litt sånn irriterende synes jeg selv. 

Noen som har opplevd det samme og kanskje har noen tips for å slutte å stresse selv om det ikke er en stressende situasjon?

Anonymkode: 36d5e...ec1

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen, ja. Og ja, for meg har det også kommet etter jeg fikk barn. 

Jeg tror det er ganske vanlig, jeg synes jeg hører mange som sier de har glemt hvordan man slapper av/ikke får til å gjøre ingenting lenger. Mannen sier det samme. 

Før jeg fikk barn, kunne jeg sitte i timesvis og kose meg med en bok. Nå blir jeg rastløs og stresset etter en halvtime maks. 

Jeg klarer ikke å bare gjøre "Ingenting", da blir jeg nærmest stresset og føler at nei, nå må jeg gjøre noe her. 

Det er vel noe med at man har så mye som burde/skulle vært gjort, og kroppen er vant til å være i konstant "beredskap" etter å ha passet på småbarn som må fotfølges for å ikke ramle ned fra sofaen/spise jord/putte farlige ting i munnen, osv. 

Jeg synes mindfulness og meditasjon hjelper. Ta meg i å stresse, øve meg på å bare kjenne på følelsen, puste riktig, osv. Må aktivt jobbe med det.

Anonymkode: 2013b...852

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg kjenner meg igjen, ja. Og ja, for meg har det også kommet etter jeg fikk barn. 

Jeg tror det er ganske vanlig, jeg synes jeg hører mange som sier de har glemt hvordan man slapper av/ikke får til å gjøre ingenting lenger. Mannen sier det samme. 

Før jeg fikk barn, kunne jeg sitte i timesvis og kose meg med en bok. Nå blir jeg rastløs og stresset etter en halvtime maks. 

Jeg klarer ikke å bare gjøre "Ingenting", da blir jeg nærmest stresset og føler at nei, nå må jeg gjøre noe her. 

Det er vel noe med at man har så mye som burde/skulle vært gjort, og kroppen er vant til å være i konstant "beredskap" etter å ha passet på småbarn som må fotfølges for å ikke ramle ned fra sofaen/spise jord/putte farlige ting i munnen, osv. 

Jeg synes mindfulness og meditasjon hjelper. Ta meg i å stresse, øve meg på å bare kjenne på følelsen, puste riktig, osv. Må aktivt jobbe med det.

Anonymkode: 2013b...852

Ja, jeg har også tenkt at det kan ha noe med at man alltid er på vakt omtrent når man har små barn. Sist helg var vi med barna å plukket bær, og jeg kjente at jeg klarer ikke bare slappe av og konsentrere meg om det jeg skal. Det er som om jeg går å venter på en av ungene skal bli sinte/lei seg/ville noe annet/skade seg osv. Så da følte jeg at denne blåbærturen ble litt sånn krampeaktig fordi det lissom skal foregå så fort, vi må bare få det unnagjort slik at vi kan komme oss hjem igjen. I permisjonen min med minste hadde jeg også storesøster hjemme en stund fordi vi ikke hadde barnehageplass en periode, og da husker jeg at jeg ofte gikk å  ventet på at det skulle oppstå en kaotisk situasjon. Jeg føler at jeg takler stress så utrolig dårlig. ts

Anonymkode: 36d5e...ec1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Ja, jeg har også tenkt at det kan ha noe med at man alltid er på vakt omtrent når man har små barn. Sist helg var vi med barna å plukket bær, og jeg kjente at jeg klarer ikke bare slappe av og konsentrere meg om det jeg skal. Det er som om jeg går å venter på en av ungene skal bli sinte/lei seg/ville noe annet/skade seg osv. Så da følte jeg at denne blåbærturen ble litt sånn krampeaktig fordi det lissom skal foregå så fort, vi må bare få det unnagjort slik at vi kan komme oss hjem igjen. I permisjonen min med minste hadde jeg også storesøster hjemme en stund fordi vi ikke hadde barnehageplass en periode, og da husker jeg at jeg ofte gikk å  ventet på at det skulle oppstå en kaotisk situasjon. Jeg føler at jeg takler stress så utrolig dårlig. ts

Anonymkode: 36d5e...ec1

Kjenner meg godt igjen i det å hele tiden gå og bare vente på at noe skal skje. Det føler jeg stort sett hele tiden når jeg er med mine :s Kjempeslitsomt, og ja, det som skal være en koselig tur føles som bare stress, fordi jeg hele tiden er i beredskapsmodus. 

Anonymkode: 2013b...852

[AnonymBruker]

Jeg har det likt.. Følger denne tråden her. 

Anonymkode: dae85...f8e

[Gjest Muffin man]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Noen som har opplevd det samme og kanskje har noen tips for å slutte å stresse selv om det ikke er en stressende situasjon?

Anbefaler deg virkelig å bruke litt tid på å stresse ned i hverdagen ved å aktivt slappe av regelmessig. Pust, meditasjon eller bare det å aktivt slappe av alle musklene i kroppen når du ligger på sofaen.

At man kommer inn i en "To do" modus kan fort være en uvane man kan pådra seg etter en hektisk periode. Like mye et fysisk problem som et psykologisk.  Musklene spenner seg automatisk og det å senke skuldrene/slippe ut magen kan føles fremmed og stressende. Vi mennesker jobber ofte underbevisst hardt for å opprettholde uvanene og vanene vi har opparbeidet oss.

Å dyrke at balansert forhold til Jobb-modus og avslapping modus er veldig kjekt her i livet. Så slipper man å ryke på en smell ved at man sliter seg selv ut