Sliter med fortiden.

[AnonymBruker]

Gikk på en videregående skole jeg ikke ville gå på. Jeg hadde Ingenting jeg skulle sagt. Foreldrene mine bestemte, og noen som jobbet på ungdomsskolen var med og bestemte osv… Men jeg hadde ingenting jeg skulle sagt. Jeg ble ikke hørt. Denne skolen var spesialskole, internat (gikk der på grunn av Asperger, og da kunne jeg vist ikke bestemme noe selv ifølge foreldrene mine) og jeg følte ikke at jeg passet inn heller. Det var mye kjefting og det jeg reagerte mest på var at det ikke var lov å være lei seg. Jeg var mye lei meg i begynnelsen, og de som jobbet der sa at det var ikke lov, man skulle være blid og positiv hele tiden, og jeg fikk høre at ingen ville være venn eller kjæreste med noen som var lei seg. Fikk kjæreste ganske fort da og han og vennene mine var de eneste som var der for meg. og de ansatte sa til kjæresten min  at du vil vel ikke være sammen med henne som er lei seg og gråter? Joda, det ville han sa han. Da fikk han slengt i trynet at det var tullprat og så klart ville han ikke det. Heldigvis hørte han ikke på dem da. Jeg var jo ikke lei meg hele tiden, men ofte i begynnelsen. Ellers fikk man kjeft for mye rart der. Og det var ikke lov å se på filmer med 18 årsgrense selv om man var 18 år og så på alene, og det var heller ikke lov å se på barne-TV da man skulle lære seg å bli voksen, og det skulle vi vist også ta med oss når vi sluttet der. Men jeg snek meg Til å se på barne tv, da jeg hadde tv på rommet, heldigvis, barne tv gjorde meg litt glad i denne triste perioden. Det med tv er ikke det værste da, selv om jeg stusset på det litt. Har sett på barne-TV noen ganger senere og har da ikke blitt noe mindre voksen av det, og jeg har heller ikke blitt noe mer voksen av å gå på denne skolen. Var det vanligere før at sånne følelser som å være lei seg skulle man skjule? At man helst ikke skulle ha sånne følelser? Var i 2002 jeg begynte der så er jo ikke i veldig gamle dager, men en god stund siden. Var glad den dagen jeg sluttet der, selv om jeg har slitt mye i ettertid. Har måttet ta opp igjen fag på vanlig videregående da vi ikke fikk studiekompetanse på denne skolen, og det var noe jeg gjerne ville ha. Fikk så klart beskjed om at det kom jeg ikke til å klare, men jeg hørte ikke på det. Og har klart å ta utdannelse. Noen som har opplevd noe lignende som ungdom? Hvordan har du det i dag? Skulle ønske det jeg skrev ikke var sant, men det er desverre det.

Anonymkode: 485fe...38e