Åpenhet, psykisk helse og svigerfamilie

[AnonymBruker]

Hei, jeg er noe usikker hva jeg skal gjøre fremover. Det har seg slik at jeg har vokst opp i en familie der nærmeste familiemedlemmer har b.la neglisjert meg i barndommen. Da jeg vokste opp med flere psykiske lidelser har jeg fått en avstand til familien min. De var ikke der for meg, og er mye av grunnen til at jeg har hatt så mange problemer i oppveksten. I oppveksten frem til for noen få år siden har den psykiske helsen min vært svært dårlig, og de færreste vet om dette fordi jeg er blitt ekstremt god på å skjule dette. Som igjen har ført til at jeg ikke har fått hjelp tidlig nok, og har for det meste fikset ting selv. Problemet mitt er at jeg ikke stoler på mennesker, i i hvert fall når det kommer til å dele denne sårbarheten, fordi foreldrene mine viste meg at jeg ikke kunne si ifra til de da jeg var dårlig. Som i stor grad har gjort at jeg over flere år har blitt mindre åpen. Problemet er at jeg virker nok ganske åpen som person, jeg forteller det mange ikke tørr/er sårbart for mange og virker derfor åpen, men jeg er ikke egentlig åpen. Jeg skjuler det som er sårbart. Når jeg skriver dårlig psykisk helse så kan det meddeles at jeg har hatt flere selvmordsforsøk, til og med flere år mens jeg har vært sammen med kjæresten min (som tilhører svigerfamilien). Problemet er at jeg tror i stor grad jeg fremstår som veldig lukket for svigerfamilien min, og jeg føler meg heller ikke trygg hos de. Selv om de er fantastiske hele gjengen. Jeg merker godt jeg har en viss avstand til svigerfamilien min, og jeg synes det er noe trist. Samt. har det vært ganger jeg har prøvd å ta opp forsiktig noe at jeg har hatt/har noen problemer, men har inntrykk at de egentlig ikke tror jeg har hatt det så tøft. Vet heller ikke om det er noe jeg bare bør holde for meg selv heller?

Jeg sitter og føler at jeg har en avstand til svigerfamilien min, og er noe redd for at det forhindrer meg i å knytte et nærmere og tryggere bånd med disse. Er det noen som har vært i liknende situasjon? Noen råd ? På forhånd takk.

Anonymkode: 19778...434

[AnonymBruker]

Jeg har hatt lignende oppvekst som deg, og har også vært veldig syk.

Nå har jeg akkurat passert 40, og for min del har ikke åpenhet hjulpet noe særlig. Jeg føler heller tvert i mot at å være for åpen er en hemsko.

Jeg har et godt forhold til svigerforeldrene mine, uten at vi har hverandre på brødskiva. De vet at jeg er ufør pga psykiske problemer og de vet at jeg ikke har så mye kontakt med morssiden av familien. Mer enn det trenger de ikke å vite, og om de spør så får de ikke noe annet svar enn at vi ikke går så godt overens.

Du kan jo fortelle svigerforeldrene dine om hva du har opplevd, og kanskje kommer du nærmere de. Men det kan og skape mer avstand.

Jeg lurer egentlig litt på hva du «trenger» av svigerfamilien din? Er det omsorg, forståelse eller noe annet. Eller er du redd for å bli sviktet på et vis, og holder de unna av den grunn?

Smerten vi bærer på og omsorgen vi trenger etter svik og med sykdom må man finne i seg selv, gjerne gjennom terapi eller hjelp fra andre. Men jeg personlig ville ikke valgt svigerforeldre fordi det er en sårbar relasjon da den er tett knyttet til din partner. 
 

Anonymkode: cbf5e...402