Hva er rettferdig måten å dele livsutgifter med samboen?

[AnonymBruker]

Hei!
Beklager hvis dette er et langt innlegg, på forhånd, men jeg trenger virkelig hjelp.

Jeg og kjæresten min har bodd sammen i over 2 år. Jeg flyttet til huset hans som han er eier. Vi har ikke beregnet de totale utgiftene særlig detaljert. Jeg begynte å betale 4.500 NOK, samme beløp som jeg pleide å betale for leiligheten min. Hans boliglån/rente/lån (jeg er ikke sikker på alle vilkårene, men jeg mener det totale beløpet han betaler for huset sitt) er rundt 10.000 NOK. Noen sier at jeg ikke skal betale hans boliglånsrenter men kun dele husleien og fellesutgiftene. Jeg er ikke kjent med disse vilkårene, og jeg vil ikke lage noe oppstyr hvis jeg betaler noen av boliglånene hans.

En oppsummering av livet vårt: Han har en sønn som bor hos oss 50/50 og vi deler alle mat- og ferieutgifter 50/50. Vi eier bil 50/50, jeg tjener ca 80.000 kr mer årlig. Jeg snuser ikke, jeg drikker ikke cola, men da jeg en gang nevnte at kostnadsdeling kan være litt urettferdig (på en spøk måte), sa han at jeg liker å lage sunne mat, og de koster mer enn grandiosa. Han ville ha spist billigere hvis jeg ikke var i livet hans, så det er nok rettferdig. Vi har også noen kryptoinvesteringer sammen som jeg betalte mer enn 60% fordi jeg hadde mer penger tilgjengelig i banken enn ham. Hans eneste investering var huset hans da vi møttes.

Jeg har ikke hatt et problem på meir en 2 år med hvordan vi deler ting, men nylig snakket vi om at jeg skulle kjøpe et hus. Jeg spurte ham hva han foretrekker: å kjøpe noen aksjer fra huset hans slik at jeg kan ha 50/50 eierskap til eller kjøpe et eget hus for meg selv. Hvis jeg kjøpe mitt eget hus, kunne jeg ikke betale husleie for ham. For hvis det ikke var for ham, ville jeg ha bodd i mitt eget hus. Han likte ikke tanken på at jeg ikke skulle betale husleie lenger, så han gikk med på å eie huset hans 50/50. Han sier at inntil jeg har nok egendel til at jeg kan få nok lån i banken til å dekke halvparten av huset, kan vi dele huset.

Først høres det rett ut, men jeg klarte å spare dobbelt mer penger før jeg møtte ham. Jeg måtte selge alle husstandene mine jeg kjøpte for latterlige priser (mange var helt nye) da jeg flyttet. Eksen hans tømte huset hans da hun dro, så jeg kjøpte mange nye møbler til huset hans fordi han ikke hadde nok penger i banken. Jeg kunne ikke bruke møblene mine i huset hans fordi han mente at de ikke passet inn. Vi deler alt 50/50 selv om vi er 3 personer annenhver uke og reise på feriene. Jeg bodde i nærheten av jobben min før og syklet, nå må vi kjøre til jobben som koster ca 150kr hver dag. Jeg sender ham mesteparten av sparepengene mine for krypto, og jeg har en liten sum penger på kontoen min. Jeg antar at jeg kan få rundt 2 millioner lån, men ikke mer. Han mener at huset hans er verdt rundt 6 millioner så jeg må betale 3 millioner.

Dessuten øker lånet mitt for hvert år fordi jeg fortsetter min utdanning innen akademisk. Sannsynligvis om et tiår vil det være ganske stor forskjell mellom inntekten vår og jeg vil bidra med mer enn halvparten. Men i dag vil jeg gjerne ha et hus som en trygg investering. Husleien jeg betaler føles som en kastet penger som jeg kan bruke til investering. Jo lenger jeg venter på å kjøpe hus, jo mer kaster jeg penger. Jeg tror livet ikke alltid er 50/50. Det jeg tenker er at vi kunne ha begynt å dele huset 50/50 selv om jeg kan få kun 2 millioner lån i dag. Etter at begge lånene våre er ferdige om 10 år, vil jeg tjene mer penger og vi vil bruke dem til reiser, bedre liv osv. Han sier at jeg kunne spare den forskjellen penger etter at lånet slutter, men hva skal jeg bruke dem til? For eksempel, hvis jeg vil reise et fint sted, men han ikke har råd til å reise dit, vil jeg gjerne betale for oss begge. Ikke å reise alene, ikke gå et dårlig sted og spare de ekstra pengene når jeg er 60. Hvordan skal vi da være rettferdige hvis ALT må være likt hele tiden? Og det gjør vi i dag. Det skjedde noen anledninger hvor jeg ble sendt til en gratis forretningsreise til en turistøy. Vi betalte utgiftene hans 50/50 slik at han kan komme og vi delte et minne.

Jeg kan ikke få et barn, jeg har ikke en familie som kan støtte meg økonomisk. Jeg vil ha økonomisk sikkerhet i dag og leve livet mitt med kjæresten min i morgen. Jeg er litt knust fordi jeg klarer å strekke meg økonomisk for ham i 2 år på alle måter, men når han klarer å strekke seg litt er han hard som en stein.

Er mitt synspunkt så feil? Hva mangler jeg? eller er jeg egoistisk når det gjelder å ha et hus?

(beklager norsken min, jeg flyttet til Norge for 4 år siden og jeg lærer fortsatt språket)

Anonymkode: 3e90a...bc4

[AnonymBruker]

Jeg er 30 og kjæresten min er 40. Jeg glemte å fortelle. Så vi har et langt liv å leve sammen forhåpentligvis.

Anonymkode: 3e90a...bc4

[AnonymBruker]

Ikke helt samme situasjon som dere, da mannen din har barn. 

Da jeg og min mann ble sammen eide jeg leilighet. Jeg hadde også mye høyere inntekt enn han. Han betalte halvparten av fellesutgiftene, strøm og renter på lån (ikke avdrag!). Dette kostet han ca. 4.500 kr hver mnd, mens jeg hadde utgifter på 12.000 kr ca. Han kunne da spare omtrent 20.000 kr hver mnd- noe jeg ønsket han skulle bruke til å spare slik at vi sammen kunne kjøpe større bolig og eie 50% hver. Dette var til fordel for begge, da jeg mener at begge skal bidra til at man sammen kan få et godt liv. Jeg krevde faktisk at han ikke skulle bruke alle pengene til festing, datautstyr og annet "sløserier". Han flyttet fra et sted han betalte 12.000 kr for i mnd + strøm, forsikringer, bil osv. Han solgte bilen siden jeg hadde, så den "lånte" han gratis. jeg betalte alt av utgifter på min bil inkl forsikring, drivstoff, bompenger osv. 

 

Jeg er av den oppfatningen at man skal hjelpe hverandre til et godt liv. Jeg har aldri telt på kroner og øre hva han betaler og hva jeg betaler. For alt i alt er det billigere å bo sammen, enn om vi skulle bodd alene hver for oss  
Siden jeg hadde høyere inntekt enn han, mener jeg også det var fair at jeg skulle ta en større del av kostnadene. Det skal ikke være slik i et forhold at den ene sliter, mens den andre lever et liv i sus og dus- mener jeg. SÅ har man råd, så bidrar man. Har man ikke, så kan man kanskje forvente litt mer hjelp av den andre. Slik at alle parter lever like godt  

Anonymkode: b62f2...260