Hvem kan du klage til? Jeg har faktisk bare KG.

[AnonymBruker]

Jeg står bom stille karrieremessig, har mistet noen veldig nære og gjennomgått sorg knyttet til egen medisinsk diagnose. Bodd med en som utviklet et alkoholproblem, så det har vært mye å stå i. Min mor vet ikke hvorfor det ble slutt med eksen, og forguder han. Jeg skjermet henne fra å vite. Hun vet ikke hva slags behandling jeg har gjennomgått. Sist jeg åpnet opp og uttrykket sorg, var hun iskald og avvisende. 

I dag hadde jeg henne på telefonen og uttrykket hvor skuffende det er at lederen min til stadighet undervuderer meg. Jeg sruderte i et sterkt faglig miljø og anså meg selv som relativt oppegående, men leder setter meg til oppgaver en maskin kan gjøre. Jeg behandles som om jeg var stokk dum og ubrukelig. Jeg sa dette til min mor i ren frustrasjon og får bare høre " du har en tendens til å irritere deg". Det var svaret. Dypt i meg ønsker jeg at hun skal anerkjenne følelsene mine og si " du får til bedre enn dette, kan tjene langt bedre, kom deg videre. Jeg støtter deg". Men nei. Har jeg sagt at jeg er stolt over å ha fullført noe krevende, sier hun bare " så flink, men husk det er mange som er godt skolerte i våre dager". 

Hennes støtte i alle år var " får du bestått eksamen, er det bra" " får du et ben innenfor i arbeidslivet, så er du berget" Det har ALDRI vært komplimenter å få noen gang. Å gå inn i arbeidslivet uten selvtillit, det har vært roten til mye ondt. Fikk et kompliment av henne for første gang for litt siden, og det var " søsteren din er meget smart og tar ting så lett. Og du, du er flink med X" X = en helt banal ting. 

Det er så sårende og vondt, nesten nedlatende. Min søster er smart, men gadd aldri studere ferdig bachelor. Jeg gikk løpet ut med master og en haug tilleggsskurs og emner, også unner hun meg ikke en bedre enn å ligge lavt i lønn i en jobb der det ikke finnes muligheter for verken høyere lønn eller utviklende oppgaver. Mulig jeg er dum i forhold til min søster, men da kunne hun ha gitt meg creds for det jeg har fått til.

Skal gifte meg og har ikke en gang delt nyheten. Jeg klarer knapt å dele noe med henne. Da jeg var gravid viste hun ingen glede og spurte aldri hvordan svangerskapet gikk. Hver gang vi snakker, er det om hvor mye motgang hun har hatt. Jeg lytter, jeg forstår. Deretter ringer min søster, og jeg lytter og forstår.

Bare en utblåsning fra en dame som aldri gråter og har bygd seg opp et skjell. 

Anonymkode: 885c7...2af

[AnonymBruker]

Jeg har heller ingen jeg kan klage til. 

Det er veldig mange som ikke er flinke til å lytte. 

En av de viktigste tingene når man lytter, er å anerkjenne følelsene! Det er det så mange som er helt rævva til. Jeg skjønte ikke dette selv før jeg endte opp på dps med depresjon. Da skjønte jeg hvorfor jeg så ofte følte meg sint og ensom når jeg pratet med min mor - hun gjør det stikk motsatte av å anerkjenne, hun prøver å tvinge meg til å føle noe annet, fortelle meg at jeg føler feil, osv. 

Som i når man forteller om noe leit, og i stedet for å anerkjenne følelsen "det skjønner jeg var leit for deg", så er det "neimenn det er da ikke så ille", "det kunne vært verre", "pf, det er da ingenting å være lei seg over", osv. 

En annen vanlig feil, er å gi råd, uten at den som snakker har bedt om det. I stedet for å bare lytte og anerkjenne, så skal man bli påprakket råd, gjerne helt banale. Som "rådgiveren" så blir sur over at man ikke følger, selv om rådet er helt håpløst... 

Jeg er Viggo Venneløs, og de eneste jeg har å prate med er mannen (som er typisk mann, og skal Fikse Problemet, eller bagatellisere følelsene mine fordi han tror det er trøst), og min mor, som da altså også bare prakker på meg råd og "pft det går så fint så, ikke noe å være lei seg for". 

Det er veldig sårt og vanskelig. Det var så ufattelig godt å gå til psykologen, endelig få prate med en som bare lyttet, og ikke skulle prøve å dytte følelsene mine opp og tvinge og shame meg til å være glad.. 

Anonymkode: 84524...ca5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg har heller ingen jeg kan klage til. 

Det er veldig mange som ikke er flinke til å lytte. 

En av de viktigste tingene når man lytter, er å anerkjenne følelsene! Det er det så mange som er helt rævva til. Jeg skjønte ikke dette selv før jeg endte opp på dps med depresjon. Da skjønte jeg hvorfor jeg så ofte følte meg sint og ensom når jeg pratet med min mor - hun gjør det stikk motsatte av å anerkjenne, hun prøver å tvinge meg til å føle noe annet, fortelle meg at jeg føler feil, osv. 

Som i når man forteller om noe leit, og i stedet for å anerkjenne følelsen "det skjønner jeg var leit for deg", så er det "neimenn det er da ikke så ille", "det kunne vært verre", "pf, det er da ingenting å være lei seg over", osv. 

En annen vanlig feil, er å gi råd, uten at den som snakker har bedt om det. I stedet for å bare lytte og anerkjenne, så skal man bli påprakket råd, gjerne helt banale. Som "rådgiveren" så blir sur over at man ikke følger, selv om rådet er helt håpløst... 

Jeg er Viggo Venneløs, og de eneste jeg har å prate med er mannen (som er typisk mann, og skal Fikse Problemet, eller bagatellisere følelsene mine fordi han tror det er trøst), og min mor, som da altså også bare prakker på meg råd og "pft det går så fint så, ikke noe å være lei seg for". 

Det er veldig sårt og vanskelig. Det var så ufattelig godt å gå til psykologen, endelig få prate med en som bare lyttet, og ikke skulle prøve å dytte følelsene mine opp og tvinge og shame meg til å være glad.. 

Anonymkode: 84524...ca5

Signerer et hver ord du skriver her. Vi skulle vært venner 🥰

Anonymkode: f47bb...33d

[AnonymBruker]

Jeg føler ikke at jeg kan klage her inne heller, fordi jeg aldri vet hvem som leser.  

Akkurat nå er jeg fortvilet over min nye svigerdatter som er ekstremt manipulerende overfor meg når vi er på tomannshånd.

Et konstruert eksempel kan være en lignende situasjon som dette : hun spør meg om å få penger, for så å si at jeg har misforstått når jeg sier nei, da er det et lån hun har bedt om.  Og når jeg sier nei til lånet også, lurer hun på hvorfor jeg tror at hun vil låne penger når hun har bedt om å låne en ostehøvel. 

Resten av familien har ikke opplevd den manipulerende siden hennes ennå  og skjønner ikke hva jeg snakker om hvis jeg sier noe.  De tror at jeg misforstår alt.  "Du vet jo at du hører dårlig "

Derfor holder jeg kjeft  og skriver det ned i dagboka mi.

Anonymkode: dfb3b...a82

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg har heller ingen jeg kan klage til. 

Det er veldig mange som ikke er flinke til å lytte. 

En av de viktigste tingene når man lytter, er å anerkjenne følelsene! Det er det så mange som er helt rævva til. Jeg skjønte ikke dette selv før jeg endte opp på dps med depresjon. Da skjønte jeg hvorfor jeg så ofte følte meg sint og ensom når jeg pratet med min mor - hun gjør det stikk motsatte av å anerkjenne, hun prøver å tvinge meg til å føle noe annet, fortelle meg at jeg føler feil, osv. 

Som i når man forteller om noe leit, og i stedet for å anerkjenne følelsen "det skjønner jeg var leit for deg", så er det "neimenn det er da ikke så ille", "det kunne vært verre", "pf, det er da ingenting å være lei seg over", osv. 

En annen vanlig feil, er å gi råd, uten at den som snakker har bedt om det. I stedet for å bare lytte og anerkjenne, så skal man bli påprakket råd, gjerne helt banale. Som "rådgiveren" så blir sur over at man ikke følger, selv om rådet er helt håpløst... 

Jeg er Viggo Venneløs, og de eneste jeg har å prate med er mannen (som er typisk mann, og skal Fikse Problemet, eller bagatellisere følelsene mine fordi han tror det er trøst), og min mor, som da altså også bare prakker på meg råd og "pft det går så fint så, ikke noe å være lei seg for". 

Det er veldig sårt og vanskelig. Det var så ufattelig godt å gå til psykologen, endelig få prate med en som bare lyttet, og ikke skulle prøve å dytte følelsene mine opp og tvinge og shame meg til å være glad.. 

Anonymkode: 84524...ca5

TS her. Spot on! Du beskriver det veldig bra. Mannen min er samme type. Han bagatelliserer og får meg til å føle meg liten og dum hvis jeg snakker om følelser. Jeg gnåler ikke om følelser hele tiden, men de gangene jeg har hatt en kjip dag, hadde det vært deilig med en som lyttet uten å snu ryggen til. Men, han er sånn " negativ energi er farlig". Med andre ord skal en undertrykke følelser for ikke å plage sine nærmeste. Hans oppdragelse lurer jeg nesten mer på enn min egen. Moren min synes min generasjon går til psykolog for det minste, men er det et problem? Hun bruker jo meg som psykolog, så får jeg vel betale for min egen om jeg ikke skal fortsette på KG

 

Anonymkode: 885c7...2af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

TS her. Spot on! Du beskriver det veldig bra. Mannen min er samme type. Han bagatelliserer og får meg til å føle meg liten og dum hvis jeg snakker om følelser. Jeg gnåler ikke om følelser hele tiden, men de gangene jeg har hatt en kjip dag, hadde det vært deilig med en som lyttet uten å snu ryggen til. Men, han er sånn " negativ energi er farlig". Med andre ord skal en undertrykke følelser for ikke å plage sine nærmeste. Hans oppdragelse lurer jeg nesten mer på enn min egen. Moren min synes min generasjon går til psykolog for det minste, men er det et problem? Hun bruker jo meg som psykolog, så får jeg vel betale for min egen om jeg ikke skal fortsette på KG

 

Anonymkode: 885c7...2af

"Toxic positivity" heter det, når noen prøver å tvinge deg til å være positiv, og undertrykke de vonde følelsene dine. Kommer ofte til uttrykk som "Tenk så heldig du er, du har jo blabla, og det kunne vært så mye verre", "Se på den positive siden", osv. 

Mannen har det fra svigerfar, han er akkurat lik. Det er klin umulig å få lov å uttrykke at man synes noe er leit eller vondt eller vanskelig, for da er det "jaja, sånn er nå livet, tenk så mye verre du kunne hatt det, blabla". 

Anonymkode: 84524...ca5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg føler ikke at jeg kan klage her inne heller, fordi jeg aldri vet hvem som leser.  

Akkurat nå er jeg fortvilet over min nye svigerdatter som er ekstremt manipulerende overfor meg når vi er på tomannshånd.

Et konstruert eksempel kan være en lignende situasjon som dette : hun spør meg om å få penger, for så å si at jeg har misforstått når jeg sier nei, da er det et lån hun har bedt om.  Og når jeg sier nei til lånet også, lurer hun på hvorfor jeg tror at hun vil låne penger når hun har bedt om å låne en ostehøvel. 

Resten av familien har ikke opplevd den manipulerende siden hennes ennå  og skjønner ikke hva jeg snakker om hvis jeg sier noe.  De tror at jeg misforstår alt.  "Du vet jo at du hører dårlig "

Derfor holder jeg kjeft  og skriver det ned i dagboka mi.

Anonymkode: dfb3b...a82

Det der er vel gaslighting på sitt simpleste. Eksen holdt på sånn, særlig dersom jeg hadde rett. Da var det jo det han egentlig mente. 

Han ba om å få låne. Jeg lånte han pengene. Da jeg spurte han om å få de tilbake, var jeg smålig og en som kun brydde meg om penger. Etter noen dager kom han og kastet pengene i fanget på meg.

Han kunne si at han skulle være hos meg kl 5. Han kom kl 9. Da var det jeg som hadde hørt feil.

Føler med deg! Sånne mennesker er ikke gode

Anonymkode: 885c7...2af

[atropos]

Jeg ventilerer også på kvinneguiden. Det er lettest sånn. Jeg har også en mor og søster som ligner veldig på de du snakker om ts, og det virker helt meningsløst å skulle snakke med dem. De venninnene jeg har er mest opptatt av sitt og hvis jeg lufter problemer i f. Eks samlivet mener de det er best å skille seg og så ferdig med den saken. 🤷🏼‍♀️ 
kg er kjekk på mange måter sånn. Uforpliktende ventilering  

[AnonymBruker]

Jeg har ingen jeg heller. Sist jeg var lei meg til mamma over telefon la hun på 😳🙈 Jeg har ikke mann å ventilere til heller, og 3-åringen skal få slippe 😅

Anonymkode: 71259...878

[SnartMammaLykke]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg føler ikke at jeg kan klage her inne heller, fordi jeg aldri vet hvem som leser.  

Akkurat nå er jeg fortvilet over min nye svigerdatter som er ekstremt manipulerende overfor meg når vi er på tomannshånd.

Et konstruert eksempel kan være en lignende situasjon som dette : hun spør meg om å få penger, for så å si at jeg har misforstått når jeg sier nei, da er det et lån hun har bedt om.  Og når jeg sier nei til lånet også, lurer hun på hvorfor jeg tror at hun vil låne penger når hun har bedt om å låne en ostehøvel. 

Resten av familien har ikke opplevd den manipulerende siden hennes ennå  og skjønner ikke hva jeg snakker om hvis jeg sier noe.  De tror at jeg misforstår alt.  "Du vet jo at du hører dårlig "

Derfor holder jeg kjeft  og skriver det ned i dagboka mi.

Anonymkode: dfb3b...a82

Dummeste jeg har lest på lenge😂

[AnonymBruker]

Har tre nære venninner jeg kan klage til (hver for seg, har aldri hatt noen vennegjeng men snakker med alle de tre hver for seg nesten hver dag), og en bror jeg kan klage til, og innimellom mannen min men han har en tendens til å gå i fikse-modus, og dessuten må jeg av og til klage over ham også 🤐

Jeg kan klage til både mamma og pappa om visse ting, men ikke om alt. Men bror og særlig to av venninenne kan jeg virkelig snakke om absolutt alt med. 

Vel. Om det noen gang skulle oppstå behov for å klage over sexlivet, at mannen blir impotent eller jeg frigid eller sex begynner å gjøre vondt eller noe sånt, så burde kanskje stakkars bror skjermes fra akkurat det 🤣

Anonymkode: 96e86...0a1

[AnonymBruker]

Du har jobb, kollegaer, mann og barn. Du har et rikt liv, og du trenger ikke din mors støtte for å føle deg fullkommen. 
bare aksepter at hun er som hun er, da vil du ikke bli såret og skuffet over forventninger du vet hun ikke kan innfri. 
sårt? Ja. Men sett pris på alt det gode du har, og se framover. 
klem 

Anonymkode: fcf4f...aea

[Portia Catonis]

Jeg skjønner ikke at mødre kan behandle døtrene sine på den måten😢. Min mor er ikke den mest empatiske, men ikke i nærheten av like ille som TS sin.

Jeg hadde noen venninner som jeg pleide å betro meg til å søke råd hos. Med trykk på hadde. De siste årene har vi stort sett bare holdt kontakt igjennom en privat gruppe på messenger, og jeg begynte å legge merke til at det var noe som skurret med rådene de gav meg. Det kunne dreie seg om hva som helst; forhold, penger, jobb eller andre ting.. De var misunnelige og ville meg ikke vel i det hele tatt, og de prøvde å holde meg nede istedenfor å støtte meg.

Leste en tråd om det her på KG, faktisk, såkalt "Crabs in a bucket"-mentalitet. Jeg har fortsatt kontakt med dem, men de er degradert fra venner til fjerne bekjente😛.

Endret 3. september 2022 av Portia Catonis

[Gjest AprilRyan]

Jeg bruker også kg til å klage og ventilere. I virkeligheten gjør jeg det nesten aldri utenom til profesjonelle, men der blir man møtt på en helt annen måte. De lytter og kommer med konstruktive løsninger som faktisk er verdt å prøve.

Om jeg sier ting til foreldrene mine så bagatelliserer de det og anerkjenner ikke hvordan jeg har det. Eller så blir jeg fortalt at jeg må slutte å være så negativ. Så forteller dem ikke spesielt mye. Bare en overfladisk versjon av det.

Jeg liker heller egentlig ikke sånn "uff, så leit *trist fjes*" når jeg forteller om ting eller teite råd som heller passer inn i en dårlig selvhjelpsbok, men det er bedre enn de som bagatelliserer og oppfører seg som det du sier bare er tull. Veldig mange er sånn synes jeg og det blir lite fristende å dele ting som ikke er lett å dele med andre. Ikke det at man må dele absolutt alt, men det hadde vært ok å ha noen som man kan stole på i hvert fall.

[AnonymBruker]

AprilRyan skrev (1 time siden):

Jeg bruker også kg til å klage og ventilere. I virkeligheten gjør jeg det nesten aldri utenom til profesjonelle, men der blir man møtt på en helt annen måte. De lytter og kommer med konstruktive løsninger som faktisk er verdt å prøve.

Om jeg sier ting til foreldrene mine så bagatelliserer de det og anerkjenner ikke hvordan jeg har det. Eller så blir jeg fortalt at jeg må slutte å være så negativ. Så forteller dem ikke spesielt mye. Bare en overfladisk versjon av det.

Jeg liker heller egentlig ikke sånn "uff, så leit *trist fjes*" når jeg forteller om ting eller teite råd som heller passer inn i en dårlig selvhjelpsbok, men det er bedre enn de som bagatelliserer og oppfører seg som det du sier bare er tull. Veldig mange er sånn synes jeg og det blir lite fristende å dele ting som ikke er lett å dele med andre. Ikke det at man må dele absolutt alt, men det hadde vært ok å ha noen som man kan stole på i hvert fall.

Jeg er enig med dette; samtidig som det kan være vanskelig å finne de rette ordene når man blir fortalt noe trist/vondt. Selv snakker jeg med psykologen min, og faktisk en kompis(jeg er dame). Begge får meg til å se ting fra andre perspektiv, og gir meg nyttige råd. Særlig ift relasjoner, særlig familiære. Selv har jeg konkludert med at jeg blir nesten sykere av at andre fornekter min virkelighet-noe som alle i min familie gjør. Og jeg orker ikke mye av det lenger. Men det har vært veldig positivt for meg å ha desse å “ventilere” til, og synes vi alle trenger det, på et eller annet nivå. Det er forferdelig vondt å være ensom, og ikke ha noen form for emosjonell støtte. Mine er neppe varige(ihvertfall ikke terapeuten😅), men jeg setter pris på her og nå. Og deltar litt på KG da. Er lei av å ikke få anerkjent mine følelser blant familie og veninner; å bare få beskjed om å ta seg sammen er ikke greit lenger. Fordummende kardemommelover apellerer heller ikke til meg lenger😌

Anonymkode: 30b61...b22

[Gjest AprilRyan]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er enig med dette; samtidig som det kan være vanskelig å finne de rette ordene når man blir fortalt noe trist/vondt. Selv snakker jeg med psykologen min, og faktisk en kompis(jeg er dame). Begge får meg til å se ting fra andre perspektiv, og gir meg nyttige råd. Særlig ift relasjoner, særlig familiære. Selv har jeg konkludert med at jeg blir nesten sykere av at andre fornekter min virkelighet-noe som alle i min familie gjør. Og jeg orker ikke mye av det lenger. Men det har vært veldig positivt for meg å ha desse å “ventilere” til, og synes vi alle trenger det, på et eller annet nivå. Det er forferdelig vondt å være ensom, og ikke ha noen form for emosjonell støtte. Mine er neppe varige(ihvertfall ikke terapeuten😅), men jeg setter pris på her og nå. Og deltar litt på KG da. Er lei av å ikke få anerkjent mine følelser blant familie og veninner; å bare få beskjed om å ta seg sammen er ikke greit lenger. Fordummende kardemommelover apellerer heller ikke til meg lenger😌

Anonymkode: 30b61...b22

Ja, det kommer litt an på hva det er jeg forteller og jeg setter pris på at folk bryr seg, men det er ikke alltid det er så mye hjelp i det eller at det passer helt. Allikevel får jeg i hvert fall en følelse av å bli sett og anerkjent så jeg gir ikke uttrykk for at det er galt om folk gjør det

Det jeg liker med en psykolog er at de ser situasjonen utenfra og jeg føler at jeg kan si alt jeg tenker på uten at jeg må tenke på hva andre kan tenke om det eller kanskje reagere negativt på det jeg sier. I tillegg til at de får meg til å se annerledes på ting.

Ja, det å bli avvist når jeg forteller om ting har jeg også opplevd som svært negativt og at det har gjort at jeg kan få tanker om skam og at jeg er teit som har de følelsene og tankene jeg har.

Så ja, tror det er veldig viktig å ha noen man kan dele ting med som ikke dømmer eller bagatelliserer.

[AnonymBruker]

Jeg er en av dere. Skulle gjerne skrevet med nicket mitt men...

Jeg har mann, kan snakke om det meste med han men jeg savner å ha en utenforstående venn el lign. Jeg får ikke timer hos kommunal psyk da de har sluttet å tilby støttesamtaler, kan kun få behandling men den er kognitiv og det er en teknikk jeg allerede bruker. Jeg savner å ha ett sted å lufte ting ett par tre ganger i året.  Familie kan jeg glemme. Alle søsken bor eller jobber utenbys så de treffer jeg en gang i året. Foreldrene...ja her kommer det. I alle år, siden jeg var liten, har jeg måtte hørt på min mors vrede mot fars familie. Samtidig får jeg høre at jeg er akkurat som de...det gjør noe med meg. Alt positivt blir snudd til noe negativt, er jeg trist og lei er det også galt. Jeg jobber med min mentale helse, prøver å snu skammen jeg er påført. Ett eksempel fra nå nylig. Før jeg får sagt hvilket hus vi har kjøpt konkluderer min mor med at det heeelt sikkert er det huset venninden hennes ble advart mot å kjøpe (har jo ikke sagt hvilket hus engang). Jeg sier at i det nye huset er det fint tilrettelagt for at både mor og far kan komme på besøk (bruker rullator) hvorpå mor sier at "nei, det er helt uaktuelt. Vi kommer aldri til å besøke dere der". Det er støtten jeg får. Hun forsøke også å gjøre min mann til offer. Stakkars han som må flytte. Jeg sier at flytting er også hans ide og det passer med hans jobb. Da er det stakkars ungene som må flytte igjen (de skal uansett flytte om ett år). Det er 0 støtte å få. Min mor finner feil med alle mine venner som jeg har hatt. Hun har nektet å hilse på den enda de har sagt hei til henne. Hvis ikke hun finner feil med en person så er det noe galt med meg igjen. Det må dessuten være noe galt med hun venninden din siden hun gidder å være med deg (altså med meg). Er det rart man får relasjonsskader og blir ensom. Akkurat nå kjenner jeg at jeg er lynende forbannet.  Jeg ønsker meg noe så enkelt som en mor eller far som stikker hodet inn og spør etter kaffe. Jeg er lei av å være den som må komme til dem. Vi har invitert til jul hos oss men det vil de ikke. Andre sammenkomster som vi inviterer til blir også avslått eller de overtar og får alle til å komme til dem istede.

En gang hadde vi besøk fra usa. Disse slektningene ville treffe alle i slekta her og mamma ramset opp oss ungene og barnebarna. Vi hadde ett treff og da kom det frem at det fantes flere slektninger. Mannen fra usa spurte hvorfor min mor ikke hadde sagt noe om disse hvorpå min mor presterer å si at "da hadde dere hatt mindre tid til oss". Jez.

Anonymkode: a91bd...f55