Bitterhet, noen som har noen gode innspill?

[AnonymBruker]

I fare for å fremstå skikkelig usympatisk ... Jeg tar likevel sjansen på å prøve å skrive dette ærlig.

Jeg har levd et svært tungt liv. Omsorgssvikt, vold, mobbing, svikt fra det offentlige, voldtekt, psykisk sykdom. Sliter i dag fremdeles med K-PTSD og dissosiative lidelser. Livet er tungt. Og jeg har nå blitt fysisk utmattet. Det er bare alt for mye for meg. Jeg vet at det dessverre er mange av oss som har fått for mye å bære. Jeg føler meg ikke alene i det. I tillegg vet jeg at mange har det mye verre enn meg også. 

Problemet mitt (sånn utover det over, naturligvis  ) er at jeg kan være ganske bitter. 

Jeg synes det er forferdelig tungt og trist og jævlig å ha gått glipp av så mange normale opplevelser. Å føle at jeg ikke har det sosiale livet jeg ville hatt om jeg ikke hadde vært alvorlig syk i årevis. Å ikke ha hatt forhold jeg ville hatt om jeg ikke var skadet hjemmefra. Å føle at alt jeg har, det har jeg kjempet meg til. Jeg har vært heldig, og har noen gode venner. Jeg har klart å bygge meg et lite sosialt nettverk, og det er mer enn mange andre kan si at de har. Men jeg er likevel bitter. Med dette sosiale nettverket blir jeg veldig eksponert for hvilke liv mennesker som ikke blir syke har og lever. Og jeg sammenligner meg vel. Eller blir minnet på og konfrontert med alt jeg ikke har, har hatt eller noensinne kommer til å ha. 

Og jeg får et sånt sinne inni meg. En forakt. En kjempeekkel følelse jeg ikke helt greier å beskrive av frustrasjon over at alle disse menneskene har alt dette og så sutrer og klager og ikke fatter hvor privilegerte de er! Jeg er også privilegert. Jeg er takknemlig ofte for det jeg tross alt har. Det jeg har klart å skrape sammen. Men disse menneskene har sorger jeg skulle byttet til meg på et øyeblikk og fatter ikke hvordan livet fortoner seg for så mange av oss andre. 

Men denne bitterheten skinner jo da igjennom. Og jeg vil ikke det. Jeg vil jo selvsagt ikke at andre rundt meg skal få dårlig samvittighet for å ha ting jeg ikke har. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med den følelsen! Jeg er så sint for det livet jeg har måtte ha. Jeg er så sint for å ha manglet. Og jeg er så sint for at jeg jobber så hardt for å få gode venner, og så er alt en kamp, mens en del andre får så mye gratis. Hvorfor er det sånn at jeg får meg en god venn som er introvert som aldri inviterer på ting, mens hun har masse ekstroverte venner som inviterer på alt mulig? Jeg er vel misunnelig? Jeg skulle ønske jeg også ble invitert på ting. Men jeg vil ikke lenger tenke at det er noe galt med meg. Jeg blir likt av mange. Men jeg har bare ikke helse til å følge opp massevis sosialt, og dermed faller jeg fra. Og mange av de tingene jeg blir invitert på må jeg avlyse fordi jeg er for syk. Og det hele er bare sugent. 

Og jeg fatter at dette høres ut som sutring, og det er det ikke. Jeg får høre det at jeg burde sutre mer. Men de kjenner nok ikke til denne bitterheten. Jeg klarer vel bare ikke akseptere at mitt liv har vært som det har vært, mitt liv er som det er, og mitt liv kommer til å fremdeles være preget av alvorlige traumelidelser, og utmattelse. 

Men det må jo være andre som har kjent på denne bitterheten? Som blir konfrontert når andre klager over sine "små sorger" (ingen sorger er jo egentlig små i eget liv), eller som savner et liv de også ønsker seg. 

Kunne skrevet mye om dette. Er så lei av å føle denne ekle følelsen inni meg. Og livsinnstillingen min er at jeg har fått livet i gave, og jeg er den eneste som kan gjøre noe med livet mitt, og at det fremdeles er så mye jeg kan få ... og jeg kjemper på for å bli frisk, og få mer i livet mitt. Men så er jeg rundt disse menneskene og føler meg fremmedgjort, for livene de lever er så fjernt fra mitt, og jeg er misunnelig. 

Håper noen har erfart noe lignende, og har noen gode råd til hvordan de kom seg ut av disse ekle følelsene. 

Anonymkode: ab21d...4bb

[AnonymBruker]

Kanskje lese boken Sjef i eget liv vil gjøre deg godt?

Anonymkode: e4fb6...a15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Kanskje lese boken Sjef i eget liv vil gjøre deg godt?

Anonymkode: e4fb6...a15

Jeg har lest både den og "Det er ikke mer synd på deg enn alle andre", og jeg synes begge var gode. Handler om å ta kontrollen i eget liv, og å gjøre det beste ut av det. Innse at alle har plager, men man kan jo ikke legge seg ned og fortsette å lide for det. Og det gjør jeg heller ikke. Jeg tar tak overalt der jeg kan ta tak. Men likevel den følelsen av "urettferdighet" bare sitter i. Og jeg vet at "livet er grunnleggende urettferdig", men det er liksom som at denne følelsen er et trassig barn som bare nekter å akseptere ting som de er. 

Jeg har også lest en del om aksept, og hvordan aksept får en til å komme videre i livet. Jobbet en del med det. Men når jeg da er med disse menneskene er det som en ropert der disse urettferdighetene blir skreket ut. Og jeg vet at det handler om at jeg mangler i eget liv. Var jeg fornøyd med livet mitt ville jeg selvsagt ikke følt på dette. Da hadde jeg vært takknemlig for alle som kunne ha det godt, og ha overflod. Men per nå så er det mange mangler i mitt liv jeg ikke kan gjøre noe med, og det er forjævlig bittert... 

TS

Anonymkode: ab21d...4bb

[AnonymBruker]

Men du kan jo ikke endre på det som har vært? Hvorfor dvele ved det?

Anonymkode: e4fb6...a15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Men du kan jo ikke endre på det som har vært? Hvorfor dvele ved det?

Anonymkode: e4fb6...a15

Jeg opplever ikke selv at jeg dveler ved det. Det er mest situasjoner her og nå. Mangler her og nå. Ting jeg er misfornøyd med i livet mitt nå, som jeg ikke får gjort noe med. Som er utenfor min kontroll. Og at jeg ikke greier å akseptere det at jeg ikke kan endre på det. 

Men jeg forstår egentlig ikke helt hvorfor du svarer? Du har åpenbart ikke erfart noe lignende, og du har ingen gode råd eller forslag å komme med annet enn "ta deg sammen", "bare ikke tenk på det". Hadde det vært så lett hadde jeg selvsagt gjort det. Men dette er den type svar som nettopp bidrar til følelsen av å være fremmedgjort. Jeg vet at veldig mange andre har det sånn, og jeg vet at mange har fått det bedre fra det, det er det jeg er ute etter. 

Selvsagt er ikke det noe å sitte å gnure og gnage på dag etter dag, man kan ikke endre fortiden. Men dette handler mer om å akseptere nåtiden, og jeg sliter med det (noe jeg vet er normalt, og derfor vil høre hvordan andre har løst). 

TS

Anonymkode: ab21d...4bb

[AnonymBruker 42]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Håper noen har erfart noe lignende, og har noen gode råd til hvordan de kom seg ut av disse ekle følelsene. 

Har vel vært veldig/relativt "heldig" med det meste her i livet - og er vel i stor grad "privilegert" på mange måter (som de fleste som har vokst opp i Norge, relativt sett)..  Jeg har ikke "erfart noe lignende", mtp. hva du har/mener du har opplevd av urettferd, men jeg kjenner jo på noe slags "bitterhet" av og til jeg også... Det bunner jo egentlig i "skuff" over meg selv, og jeg vet er at "bitterheten" min er en "forsvarsmekanisme" (og tror for de fleste andre også) for å glemme at jeg i aller høyeste grad er aleneansvarlig for alt jeg burde/kunne ha gjort, og ikke ble som det ble. 😅

Alltid mye letter å "skylde" på andre enn det er å ta ansvar for egne "shortkØmmings"... Det er iaf.  min måte å "ta meg selv på", og huske at det er meg selv jeg er "bitter" på . 

Ikke at det nødvendigvis er din greie, altså  Vi har alle vårt

[AnonymBruker]

Jeg er bitter på livet jeg også. Såpass bitter at jeg sliter med alvorlige selvmordstanker og går til psykolog. Jeg har vel på mange måter gitt opp tanken at jeg kan få et bra liv. Så jeg er kanskje ikke den rette til å gi råd. Men 1) Jeg jobber for å få et bedre liv enn jeg har i dag selv om jeg ikke tror jeg kan få et bra liv. 2) Psykologene mine mener at jeg ligger så langt bak i livet og sliter så tungt mentalt at de mener jeg må innstille meg på at denne prosessen kommer til å ta lang tid. Skriver det siste fordi jeg så ser at enkelte som gir råd trolig ikke forstår hvor vanskelig det kan være å endre innstilling når man har vært maksimalt uheldig her i livet. 

Anonymkode: d6591...61c

[AnonymBruker]

Mitt svar blir kanskje et slikt svar mange ikke liker. Jeg kunne vært bitter. Jeg burde være bitter ifølge ganske mange. Jeg er det ikke. 

Jeg anser dette som et bevisst valg jeg har jobbet mye med, fordi jeg har en innstilling om at dersom jeg blir bitter har jeg tapt. Da har de fæle mennesker og vonde opplevelser vunnet, og hvem går det utover egentlig? Kun meg! 

Jeg velger derfor å glede meg over at søster og venner kan irritere seg og "streve" med langt mindre ting. Jeg ser seiere og tilfredshet i eget liv også, og velger å glede meg over dette. 

Som deg har jeg ptsd, men jeg jobber med det, og teller seiere. Jeg har klart å gå fra å være så traumatisert at det preget hver time i døgnet til å leve ganske normalt. Jeg har mine traumer fremdeles selvfølgelig, men jeg har også klart å få er liv med dem. Min helse er generelt ikke god, men jeg gjør det beste ut av det. Å hver dag gjøre noe jeg synes er fint og hyggelig, og vekte de positive opplevelser mest

 Jeg er tilfreds med livet. Jeg jager ikke ellevill lykke, for å være tilfreds, og å kunne føle meg trygg, det er å ha der bra. 

Jeg har sluttet med å grave i fortiden også. Det gjorde meg bare vondt. Jeg vil videre, og det er hva jeg konsentrerer meg om. Her og nå og fremover. I fortiden er det for mye vondt, og jeg har tillatt meg å la det ligge der nå. Det er skjedd, ingenting å gjøre med det, men angående nå og fremtid kan jeg gjøre mye. Selvfølgelig litt begrenset av helse, men det kunne vært verre. Jeg kan fremdeles mye, og det er hva jeg vil bruke tid og energi på. 

Jeg er oppriktig glad for at mine nære og kjære har hatt mindre utfordringer i livet. De fleste har likevel hatt sitt, og jeg trenger ikke å sammenligne for å føle med dem i deres utfordringer. Jeg kan faktisk bruke mine erfaringer til å være et medmenneske. 

Dette har vært mitt valg, og ja jeg må stadig oppfriske det valget, men det går også stadig enklere, for jeg er ikke i min fortid lenger, og jeg er mer enn min fortid. 

Anonymkode: 5b3d7...780

[Silva Pluvialis]

Kan du omforme bitterhet til sorg? Kan du tillate deg å sørge? 

[AnonymBruker]

Kjære deg Ts.. Får virkelig vondt i hjertet av hvordan du har det❤️ Jeg har en venn som deg. Hun er så tøff på utsiden, men innsiden svir veldig. 
Vi har pratet en del om dette med bitterhet.  Hvordan noen får alt rekene på ei fjøl mens andre virkelig lider. Jeg har barnetro og tror slike mennesker som deg og min venn får et fantastisk liv etter døden. Mens vi andre folk som bare lider litt får kanskje noe mindre og blir satt mer krav til å prestere mens vi lever her på jorden for at vi skal få et bra etterliv. Min venn har kreft og mange andre lidelser. Det er ubeskrivelig vondt for meg å se henne lide. Likevel vil hun helst unngå tema med sykdom så da blir det fort til å prate om hverdagsproblemer osv 

Sjelesorg kan jeg tenke meg kan være noe for deg. Man trenger ikke tro på noe eller presset til å tro eller noe slikt. Når det er mye sykdom og sorg blir det fortrengt og forvandles til bitterhet. Du kan få sjelesorg gratis på sykehus osv

Mange varme klemmer til deg og synes din ærlighet skal løftes opp her. Ikke bry deg om de som skriver noe negativt. De vet ikke bedre og har ikke innsikt. 
 

Anonymkode: a5824...283

[AnonymBruker]

AnonymBruker 42 skrev (2 timer siden):

Har vel vært veldig/relativt "heldig" med det meste her i livet - og er vel i stor grad "privilegert" på mange måter (som de fleste som har vokst opp i Norge, relativt sett)..  Jeg har ikke "erfart noe lignende", mtp. hva du har/mener du har opplevd av urettferd, men jeg kjenner jo på noe slags "bitterhet" av og til jeg også... Det bunner jo egentlig i "skuff" over meg selv, og jeg vet er at "bitterheten" min er en "forsvarsmekanisme" (og tror for de fleste andre også) for å glemme at jeg i aller høyeste grad er aleneansvarlig for alt jeg burde/kunne ha gjort, og ikke ble som det ble. 😅

Alltid mye letter å "skylde" på andre enn det er å ta ansvar for egne "shortkØmmings"... Det er iaf.  min måte å "ta meg selv på", og huske at det er meg selv jeg er "bitter" på . 

Ikke at det nødvendigvis er din greie, altså  Vi har alle vårt

Nei, jeg kan ikke si at det er min greie. Å klandre meg selv for ting som er utenfor min kontroll virker som en merkelig måte å "ta ansvar for meg selv" på. Forstår ikke hensikten med å svare med alle disse hermetegnene og "mener du har opplevd av urettferdig". Selvsagt er det urettferdig å mangle trygghet som barn. Det er ikke sånn noen skulle hatt det. Men dessverre har mange det sånn. 

Jeg er absolutt for å ta kontroll over det man kan her i livet, ta grep og ta ansvar. Det er vel derfor dette svaret er helt fjernt for meg. Å skylde på andre har jeg ingen interesse av, og selv der andre definitivt har sviktet går jeg ikke rundt å klandrer. De har gjort så godt de kunne. Uten å ta ansvar for seg selv, der man kan, så kommer man jo ingen vei. Jeg hadde ikke kommet hit jeg er i dag med å gå rundt og skylde på andre ... 

TS

Anonymkode: ab21d...4bb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg er bitter på livet jeg også. Såpass bitter at jeg sliter med alvorlige selvmordstanker og går til psykolog. Jeg har vel på mange måter gitt opp tanken at jeg kan få et bra liv. Så jeg er kanskje ikke den rette til å gi råd. Men 1) Jeg jobber for å få et bedre liv enn jeg har i dag selv om jeg ikke tror jeg kan få et bra liv. 2) Psykologene mine mener at jeg ligger så langt bak i livet og sliter så tungt mentalt at de mener jeg må innstille meg på at denne prosessen kommer til å ta lang tid. Skriver det siste fordi jeg så ser at enkelte som gir råd trolig ikke forstår hvor vanskelig det kan være å endre innstilling når man har vært maksimalt uheldig her i livet. 

Anonymkode: d6591...61c

Takk for svaret ❤️ 

Sier de det at du "ligger langt bak i livet"? Det er en tanke jeg ofte har/hadde. At det finnes normative forventninger til hva man skal oppnå innen bestemte tider, og at jeg ligger langt bak. Men jeg sluttet å tenke sånn de siste årene. Jeg bestemte meg for at disse normative forventningene til alder og livssituasjon er tull, og innskrenkende. Det er fint å ha noe å rette seg etter, men det finnes SÅ mange måter å leve livet sitt på. Men at man ikke har det livet man skulle ønske seg er noe annet. Det er gjerne en formulering jeg selv synes åpner mer opp for at jeg kan føle sorgen over det jeg har mistet. Men at prosessen tar lang tid, der er vi så enig, jeg og du og psykologene. Behandlerne mine har alltid forsøkt å gi meg håp, men det er et realistisk håp, et som tar hensyn til at med en del skader så må man jobbe lenge, og ingen innstilling kan få prosessen til å gå fortere. Jeg har tenkt en del i kveld, og minnet meg selv på at egentlig så er det at jeg er kommet så langt som jeg er kommet en enorm styrke. Det er viktig å bli minnet på sånt. Særlig når man møter alle de som har kommet lengre og synes å mene at det at man ikke fikser det de fikser handler om at man ikke har kjempet nok. 

Jeg håper kjempingen din bærer frukter snart. At du får noe godt tilbake for innsatsen. ❤️

TS

Anonymkode: ab21d...4bb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Mitt svar blir kanskje et slikt svar mange ikke liker. Jeg kunne vært bitter. Jeg burde være bitter ifølge ganske mange. Jeg er det ikke. 

Jeg anser dette som et bevisst valg jeg har jobbet mye med, fordi jeg har en innstilling om at dersom jeg blir bitter har jeg tapt. Da har de fæle mennesker og vonde opplevelser vunnet, og hvem går det utover egentlig? Kun meg! 

Jeg velger derfor å glede meg over at søster og venner kan irritere seg og "streve" med langt mindre ting. Jeg ser seiere og tilfredshet i eget liv også, og velger å glede meg over dette. 

Som deg har jeg ptsd, men jeg jobber med det, og teller seiere. Jeg har klart å gå fra å være så traumatisert at det preget hver time i døgnet til å leve ganske normalt. Jeg har mine traumer fremdeles selvfølgelig, men jeg har også klart å få er liv med dem. Min helse er generelt ikke god, men jeg gjør det beste ut av det. Å hver dag gjøre noe jeg synes er fint og hyggelig, og vekte de positive opplevelser mest

 Jeg er tilfreds med livet. Jeg jager ikke ellevill lykke, for å være tilfreds, og å kunne føle meg trygg, det er å ha der bra. 

Jeg har sluttet med å grave i fortiden også. Det gjorde meg bare vondt. Jeg vil videre, og det er hva jeg konsentrerer meg om. Her og nå og fremover. I fortiden er det for mye vondt, og jeg har tillatt meg å la det ligge der nå. Det er skjedd, ingenting å gjøre med det, men angående nå og fremtid kan jeg gjøre mye. Selvfølgelig litt begrenset av helse, men det kunne vært verre. Jeg kan fremdeles mye, og det er hva jeg vil bruke tid og energi på. 

Jeg er oppriktig glad for at mine nære og kjære har hatt mindre utfordringer i livet. De fleste har likevel hatt sitt, og jeg trenger ikke å sammenligne for å føle med dem i deres utfordringer. Jeg kan faktisk bruke mine erfaringer til å være et medmenneske. 

Dette har vært mitt valg, og ja jeg må stadig oppfriske det valget, men det går også stadig enklere, for jeg er ikke i min fortid lenger, og jeg er mer enn min fortid. 

Anonymkode: 5b3d7...780

Takk for svaret! Klarer du å si noe om hvordan du har jobbet med det bevisste valget om å ikke være bitter? Jeg antar at hvis det er et valg du har tatt så har du tidligere slitt med å være bitter? Jeg bare lurer på om det tok lang tid før overgangen kom, eller hva du gjorde for å deale med den følelsen? 

Jeg er helt enig med deg sånn innstillingsmessig og tankemessig. Jeg er takknemlig for at de jeg er glad i ikke kan forstå meg, for det betyr at de har sluppet unna. Og jeg vet også at de menneskelige grunnfølelsene kan alle relatere til, og at det handler om å finne en måte å formidle det på, hvis det man trenger er at noen ser og forstår deg. Og jeg setter pris på erfaringene mine på den måten at jeg også oppleves av andre å være god å snakke med. Men så følelsesmessig så blir jeg fanget av den ekle, fæle følelsen. 

Da jeg leste svaret ditt kom jeg til å tenke på noen refleksjoner jeg gjorde i løpet av kvelden når jeg prøvde å skrive litt om hva dette var, og det er det at jeg er ikke tilfreds. Jeg har det vondt i livet mitt. Du beskriver jo at du er tilfreds med livet. Jeg er ikke det. Og egentlig er det jo kanskje heller den sorgen, enn en bitterhet over hva andre har. Jeg er lei meg fordi jeg har kjempet så hardt og likevel så er hver dag så smertefull. Men jeg vil holde fast i det håpet om at en dag kan jeg være tilfreds. MED disse erfaringene i bagasjen, sånn du har opplevd! Fordi ingenting kan jo endre fortiden, eller deler av nåtiden som er utenfor min kontroll, men jeg kan håpe at ting vil være annerledes. Og fra det stedet der jeg har det jeg trenger, i alle fall dekker grunnleggende behov, da tror jeg det vil være enklere å alltid føle på den rausheten overfor andre. Ikke bare tenke raust og handle raust. Men føle det! 

Jeg greier ikke å gjøre noe fint og hyggelig hver dag. Men jeg kan nok bli flinkere til å huske på de fine og hyggelige tingene jeg gjør i ei uke. Eller å finne flere mindre små ting, og gjøre de med mindfullness. En kopp te koster ikke så mye krefter at jeg ikke klarer det. Det er så enkelt, men jeg har vært så opptatt av bedringen, å gjøre øvelsene, å gjøre dagbokskrivingen, å gjøre x, y, z ... at jeg nok har glemt å prøve å ha livet mitt, livet MITT her og nå ... Jeg skal huske det i morgen. At dette livet jeg har det er nå det livet jeg har, og jeg kan gjøre fine ting bare for meg, her og nå. Det var den beste påminnelsen. ❤️ 

I tillegg til påminnelsen om at så lenge fortiden er i nåtiden så er det vanskelig å styre følelseslivet sitt. En stor del av K-PTSD er jo flashback og gjenopplevelser, nåtiden blir rammet av fortiden, det er triggere overalt. Men jeg tror på bedringen, så en dag skal det ikke være sånn. En dag håper jeg også å greie å la det ligge. 

Det var veldig fint å lese at noen er kommet så langt med dette. Selv om jeg ikke helt forstår "hvordan", men noe av det handler vel også bare om å gå i behandling og bli bedre fra lidelsen, men det å bare vite at det er mulig, det gir meg håp! Takk! ❤️ 

TS

Anonymkode: ab21d...4bb

[AnonymBruker]

.

Anonymkode: d6591...61c

[AnonymBruker]

2 hours ago, Tvillingsjel said:

Kan du omforme bitterhet til sorg? Kan du tillate deg å sørge? 

Jeg er ikke trådstarter, men ABen som skrev hun ligger langt bak i livet. Jeg skjønner ikke helt hvordan det skal hjelpe å omforme bitterheten til sorg. Jeg sliter allerede med begge deler, en bitterhet og ekstrem sorg. Jeg går til psykolog for å prøve å både komme ut av bitterheten og sorgen. 

Anonymkode: d6591...61c

[AnonymBruker]

Skjønner deg godt ts. Har det på samme måte selv. Jeg også har kptsd. Ble bedre av å få godt innhold i livet. Så tok bitterheten mindre plass, liksom. Men den blir ikke helt borte.

Anonymkode: 2fdff...8a6

[Maestro]

Heldigvis har jeg aldri vært bitter, tross for påkjenninger ila livet. Ekstrem mobbing, angstlidelser og deprimert som 14 åring. Skilsmisse hos mamma og pappa. En stefar som flytta inn da jeg var i en sårbar alder og ikke hadde det greit på skolen og ble mye baluba hjemme da han tok seg veldig til rette og er ikke vandt til barn heller. 

Strøk i flere fag på vgs, var mye borte pga jeg ikke trivdes og slet med meg selv. Rett etter jeg ble 18, ble jeg diagnosert med adhd. Det hjalp meg og se en rød tråd ila livet. Som barn, som ungdom og følelsesmessige reaksjoner og sånn. 

Fant ut at og jobbe, passa meg veldig godt. Men! Den sommeren jeg skulle starte i lære i en butikk, utvikla jeg panikkangst, sov nesten ikke, for jeg var oppe om natta med pustevansker. Tok opp fag og styra. Da jeg ble ferdig som lærling og fagprøve bestått, men ingen dokumentasjon på dette så mangla jeg flere fag(som jeg tok opp, i psykotisk tilstand og likevel besto 😂👌🏻 godt jobba det!) 

Ble daglig leder som 23 åring der det ble overtenning. Mye stress, dårlig arbeidsmiljø, ekstremt mye doble vakter og en fridag i uken som var søndag og kom meg aldri oppå. Ble ikke sett av de hjemme (bodde med eksen i leiligheten under svigers), ble kjempe syk. Og jobba lenge i psykotisk forvirring tilstand, utbrent, ingen reaksjon fra de rundt meg. Fikk hjelp til slutt da, ventetid på dps er desverre lang. Oppsøkte hjelp privat de siste ukene før timen hos DPS for jeg var så redd, masse angst,.redd for og forlate leiligheten men tvang meg på jobb. Klarte ikke og være hjemme egentlig heller, trivdes ikke der jeg bodde. Så når jeg var hjemme, så satt jeg utenfor leiligheten men nær inngangspartiet 😂 ingen la merke til noe, enn at de hjemme ble sinna på meg for at jeg lukka meg, satt på tlf og ikke orka sosialt, at jeg sov, at leiligheten ikke var shina osv. "Gå til dps og skaff deg ei pille" sa svigermor. 🙁🫡 Så ja, litt bitter ang situasjonen min der og da. Men ser den dag i dag, at jeg ble sånn greit bra, er sårbar for mye og sliter med dissosiasjon innimellom (er mye bedre, men noe uvirkelighetsfølelse kommer og går, alt etter hvor og hva jeg gjør, om jeg blir stressa osv) så venter på svar på uføretrygd.

Men tenker at alt har en mening. Ble slutt med eksen, måtte bygge meg opp fra grunnen. Fant etterhvert nytt nettverk, funnet meg selv igjen, sånn i hverdagen har jeg det ganske greit. Men har en sosionom som passer på at jeg ikke får overtenning og gjør mye mer enn hva helsen min egentlig sier ja til. Jeg har brukt flere typer anti psykotika, og la på meg 50!!! Kg, jeg som alltid har vært slank/for tynn. Så den var veldig lei og utfordrende og ta innover seg og gå fra S/M i klær til XL.. men er i gang med nedtrapping av medisiner så vekten går nedover. 

Men ja, var mye lei meg og frustrert over situasjonen, men er ikke noe sur eller bitter om dette den dag i dag. Jeg gikk glipp av masse som barn, da jeg var nervøs og utrygg barn som var redd alt. Turte ikke og gå på døra til de i klassen engang.

Er aktiv i mental helse ungdom, og hjelper mange og har mange gode samtaler der jeg får brukt mine erfaringer. Ei venninne som er schizofren, finner en trygghet i meg da jeg opplevde mye av det samme hun gjør bare i mindre grad. Jeg har psykose lidelse på papiret men det er pga det tok og tar kjempelang tid og bli frisk. Er ikke psykotisk lenger men har endel symptomer som ikke slipper taket, sanseopplevelser, fornemmelser og hvordan jeg kan se(ikke oppfatte) verden. Men det er helst når jeg ikke er hjemme..

Dette ble drit langt, må jo fortelle hele historien 😂😂🥵 

Uansett, levd liv er levd liv. Man kan ikke endre fortiden, men man kan gjøre noe med nåtid og fremtid, heldigvis. Selvom man er sånn og sånn nå, betyr det ikke at det trenger og være evigvarende ❤️Jeg lukka min kasse med det vonde, og la den bort. Mye er fortrengt, det året jeg var på det sykeste, har jeg bare glimt av. Kan ikke ta igjen noen ting. Sikkert derfor jeg ikke er bitter heller🤷🏼 husker det jo ikke 😂 mobbingen slet jeg lenge med, hva det gjorde med meg. Var krise alvorlig tilstander. Men jeg er født viljesterk og sta, og tenker at jeg har levd mine år i 20 åra som fri. Ingen barn, ingen huslån, ikke fattig og student da jeg jobba masse, reiste, festivaler og hadde det moro - frem til jeg ble syk da, da ble jo livet satt på hodet 🥴 

At jeg gadd og skrive her, er langt på overtid og trøtt 😩 jaja, fikk frem et budskap sånn likevel. 

Livet er en bitch, og ikke for amatører. 

 

[AnonymBruker]

Jeg har tips til bøker for å gi deg selv innsikt. 
 

The body keeps the score av Bessel Van der Kolk. 

Tilbake til nåtid av Modum bad

Bok om tilgivelse av Desmond Tutu 

Meditasjon og yoga 

Jeg har K-PTSD selv, men er i full jobb. Nettopp begynt å jobbe med min egen PTSD, og synes livet blir bare bedre og bedre. Har ikke skjønt hvor prega jeg har vært før nå og er glad for at jeg har det mye bedre enn på lenge. Det viktigste for meg har vært å finne ut hvordan jeg skal klare å fungere godt i et forhold. Jeg har kontroll på alt det andre. 

Anonymkode: 068d4...bd5

[AnonymBruker]

Jeg kan kjenne på bitterhet selv. Noen ganger framstilles bitterhet som noe som ikke er lov å føle, og da blir det noe man må skamme seg over, og det hjelper i hvert fall ikke. Jeg synes du skal gi deg selv tillatelse til å føle det du føler.

Men det er noen ting jeg vil kommentere i det du skriver.

For det første, du skriver at bitterheten noen ganger skinner gjennom og at du ikke vil at andre skal ha dårlig samvittighet for det de har. Jeg har vært den andre personen i en slik situasjon. Jeg fikk ikke dårlig samvittighet, men jeg bestemte meg der og da for at denne personen ønsker jeg ikke noe vennskap med. Det som skjedde var at jeg nevnte for den andre personen som var barnløs, noe ganske uskyldig som jeg savnet fra den tida jeg ikke hadde barn. Hun svarte med å glefse at sånt skulle jeg holde for meg selv fordi hun hadde byttet med meg når som helst men jeg hadde ikke byttet med henne. Saken er den at hvis hun hadde visst hvordan mitt liv er, altså totaliteten i det, så er jeg sannelig ikke sikker på at hun hadde byttet. Men det har jeg ikke fortalt henne, jeg blottlegger meg ikke for folk med den holdningen. Dårlig samvittighet har jeg i hvert fall ikke. Jeg har flere venninner som er barnløse. Jeg har et nært forhold til dem hvor det ikke er noen konkurranse om hvem som har det verst. Vi hører på hverandre når noen sliter med noe, vi trenger ikke å ha like liv for å gi hverandre støtte. Men støtte må være gjensidig, jeg gidder i hvert fall ikke å være venner med noen som mener at bare deres problemer teller.

For det andre skriver du at hvis du hadde hatt en bedre oppvekst så hadde du hatt en partner. Det vet du faktisk ikke. Det er folk som har hatt en OK oppvekst som er ensomme som voksen også eller bare har hatt en dårlig partner.

For det tredje kan du ha i bakhodet at du får det ikke bedre av at andre får det dårligere. Denne bitterheten forteller deg hva du savner. Det er greit. Men hvis de andre mister det de har så er det ikke sånn at du får de tingene. Din situasjon er akkurat like ille.

Den personen lenger oppe som skriver at du skal føle sorg over det du ikke fikk, er inne på noe. Hvis du klarer å jobbe med at misunnelsesdelen av bitterheten så sitter du igjen med sorgen. Og måten å gjøre det på er å virkelig se at din bagasje er  som den er, uavhengig av andre.

Anonymkode: 09e6d...337

[AnonymBruker]

Jeg har også opplevd mye av det samme som du har, Ts, og jeg har fått varig ptsd og panikklidelse. Jeg ble utsatt for omsorgssvikt, vold og mobbing i barndommen, pluss voldtekt, overgrep og psykisk voldelige forhold som voksen. Jeg har blitt ufør, har aldri hatt et langvarig forhold og klarer ikke å ha venner altfor tett innpå meg. Jeg savner den nærheten jeg ser at andre mennesker har til hverandre og hvor lett de omgås hverandre.

Jeg var veldig sint og bitter før, og særlig hadde jeg det sånn da jeg gikk i behandling. Det som har hjulpet meg har vært å heller fokusere på alt jeg faktisk har klart å få til på tross av det jeg har opplevd. Jeg kunne ha vært på institusjon, ødelagt for livet, men istedenfor bor jeg i mitt eget lille hjem som jeg har innredet vakkert. Det er et under at jeg er her i dag, at jeg har så mange interesser, og at jeg lever et liv uten mobbing, vold og overgrep. Jeg er trygg og kan gjøre det jeg vil innenfor rammene av det jeg klarer. Jeg lever ikke lenger et objektivt sett vondt liv. 

Jeg øver meg hver dag i takknemlighet. Mennesker lever under grusomme forhold, mens jeg har så jeg klarer meg. Derimot synes jeg denne tankegangen om at "det er ikke mer synd på deg enn på andre" er helt forkastelig. Selvfølgelig er det mer synd på noen mennesker enn på andre. I møte med mennesker som har hatt det vondt burde vi føle omsorg og godhet, ikke pragmatisme. Og det inkluderer også deg selv! Prøv å føle omsorg for deg selv og for den du var da du ble utsatt for så mye vondt. Det er bedre å kjenne på omsorg enn bitterhet. 

Ja, ensomhet kan være vondt. Jeg er med i flere organisasjoner, for sånn får jeg dekket mye av det sosiale behovet. Jeg går turer i fjellet flere ganger i uken, det gir meg lykke og sjelelig ro. Og så holder jeg på med masse forskjellige prosjekter, enten det er å lese noe, håndarbeid, matlaging et cetera.

Anonymkode: f22fc...898