Mannen steriliserte seg etter to tette barn, og jeg føler meg så trist nå to år etter

[AnonymBruker]

Jeg ønsket meg flere, men han var tydelig på at han ikke ville. Etter to tette var jeg så sliten og manglet så mye avlastning av både han og annen familie, og ble "enig" med han i at vi ikke skulle ha flere, så han steriliserte seg da. Nå er minste tre år, og jeg er så lei meg av tanken på dette. Jeg er 37, mannen 38. 

Tanken på at jeg aldri skal få gå gravid igjen, føde, amme, ha en liten bylt sovende inntil meg hver natt, det gjør så vondt. Føles ut som en sorg inni meg. Vi har slitt i forholdet, og jeg har på en måte tatt valget om at vi ikke skal gi opp nå, at vi skal klare dette og holde sammen. Men jeg vet jo at hadde jeg gått, så kunne jeg møtt en mann som ville ha flere barn. Føler meg grusom som tenker sånn  Men det gjør så vondt tanken på at noe mangler her, jeg føler meg ikke ferdig ❤️ 😔

Anonymkode: e0685...a33

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Men jeg vet jo at hadde jeg gått, så kunne jeg møtt en mann som ville ha flere barn

Dette her kan du egentlig bare slå fra deg først som sist 

Som tobarnsmor kan du ikke hoppe på første og beste og håpe det går bra. Du må sette de eksisterende barnas ve og vel først. 

Så innen du har funnet ny mann, etablert et stabilt forhold, introdusert barna og flyttet sammen.. Så er det gir sent for barn 

Anonymkode: 29acd...8f6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg ønsket meg flere, men han var tydelig på at han ikke ville. Etter to tette var jeg så sliten og manglet så mye avlastning av både han og annen familie, og ble "enig" med han i at vi ikke skulle ha flere, så han steriliserte seg da. Nå er minste tre år, og jeg er så lei meg av tanken på dette. Jeg er 37, mannen 38. 

Tanken på at jeg aldri skal få gå gravid igjen, føde, amme, ha en liten bylt sovende inntil meg hver natt, det gjør så vondt. Føles ut som en sorg inni meg. Vi har slitt i forholdet, og jeg har på en måte tatt valget om at vi ikke skal gi opp nå, at vi skal klare dette og holde sammen. Men jeg vet jo at hadde jeg gått, så kunne jeg møtt en mann som ville ha flere barn. Føler meg grusom som tenker sånn  Men det gjør så vondt tanken på at noe mangler her, jeg føler meg ikke ferdig ❤️ 😔

Anonymkode: e0685...a33

Er det kun pga du føler han ikke vil gi deg flere barn at du vil gå? Hva med kjærligheten til mannen din? Om det er det førstnevnte, så tenker jeg det er ikke nødvendigvis slik at du finner en ny mann som vil ha flere barn, eller at du kan få flere barn også. Er du villig til og rive opp familien for det? Hvis det er det sistnevnte, så stiller det seg jo litt annerledes. 

Anonymkode: acb31...60a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Dette her kan du egentlig bare slå fra deg først som sist 

Som tobarnsmor kan du ikke hoppe på første og beste og håpe det går bra. Du må sette de eksisterende barnas ve og vel først. 

Så innen du har funnet ny mann, etablert et stabilt forhold, introdusert barna og flyttet sammen.. Så er det gir sent for barn 

Anonymkode: 29acd...8f6

Jeg skjønner det når jeg tenker rasjonelt. Hvordan kommer jeg over savnet og følelsen av å ikke være ferdig?

Anonymkode: e0685...a33

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Er det kun pga du føler han ikke vil gi deg flere barn at du vil gå? Hva med kjærligheten til mannen din? Om det er det førstnevnte, så tenker jeg det er ikke nødvendigvis slik at du finner en ny mann som vil ha flere barn, eller at du kan få flere barn også. Er du villig til og rive opp familien for det? Hvis det er det sistnevnte, så stiller det seg jo litt annerledes. 

Anonymkode: acb31...60a

Vi holdt på å gå fra hverandre av helt andre grunner enn flere barn! Det var ikke i tankene mine heller da. Men han har vært svært lite deltakende med barna, og jeg har vært mye alene og sliten. Lite anerkjennelse for jobben jeg har gjort. Mye klaging, sure miner, vonde ord. Så nå har vi tatt tak og skal jobbe for at det skal funke. Og da begynner jeg å innse at nå hadde det vært siste frist for meg hvis jeg hadde gått. Samtidig har jeg jo ikke lyst til å gi opp han hvis vi kan få det bedre. 

Anonymkode: e0685...a33

[AnonymBruker]

Ønsker han flere barn med tiden, eller er han helt bestemt på at det aldri blir fler? Dere har jo antagelig en del år på dere fortsatt. 

Anonymkode: 4ed96...57b

[Carrot]

Kjenner jeg rister på hodet når jeg leser innlegget ditt TS. Du har ikke blitt "enig" du har sammen med mannen din tatt et valg som du ikke uten videre kan gå tilbake på slik jeg ser det. Finn en måte å komme videre på, fokuser på det du har - ikke det du egentlig ikke har mistet.. 

[AnonymBruker]

vær  fornøyd ! jeg har ingen og mannen vil ikke ha noen ! 

Anonymkode: 472f1...da5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ønsker han flere barn med tiden, eller er han helt bestemt på at det aldri blir fler? Dere har jo antagelig en del år på dere fortsatt. 

Anonymkode: 4ed96...57b

Han er åpen for fosterbarn osv når våre er store, men ønsker nok ikke flere egne. Og det hjelper jo uansett ikke når han er sterilisert. Han synes han er altfor gammel for flere også. Vil heller lettere få barnevakt og ser frem til at barna blir større og vi kan oppleve mer både med og uten de. Han mistrives i småbarnsperioden. 

Anonymkode: e0685...a33

[AnonymBruker]

Vær glad for det du har. Barn tar knekken på forhold. Viss dere klarer å holde sammen livet ut, er jeg imponert. 

Anonymkode: e09c0...4b6

[AnonymBruker]

Carrot skrev (Akkurat nå):

Kjenner jeg rister på hodet når jeg leser innlegget ditt TS. Du har ikke blitt "enig" du har sammen med mannen din tatt et valg som du ikke uten videre kan gå tilbake på slik jeg ser det. Finn en måte å komme videre på, fokuser på det du har - ikke det du egentlig ikke har mistet.. 

Jeg tok ikke et valg. Han informerte meg om sitt valg, etter han hadde bestilt time, uten å spørre om min mening. Men av respekt for han bestemmelsesrett over egen kropp sa jeg ikke i mot noenting, noe han da selvsagt tok som aksept. 

Anonymkode: e0685...a33

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Vær glad for det du har. Barn tar knekken på forhold. Viss dere klarer å holde sammen livet ut, er jeg imponert. 

Anonymkode: e09c0...4b6

Det tok jo nesten knekken på oss nå ja.. Vi håper vel fortsatt at det holder. 

Anonymkode: e0685...a33

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg ønsket meg flere, men han var tydelig på at han ikke ville. Etter to tette var jeg så sliten og manglet så mye avlastning av både han og annen familie, og ble "enig" med han i at vi ikke skulle ha flere, så han steriliserte seg da. Nå er minste tre år, og jeg er så lei meg av tanken på dette. Jeg er 37, mannen 38. 

Tanken på at jeg aldri skal få gå gravid igjen, føde, amme, ha en liten bylt sovende inntil meg hver natt, det gjør så vondt. Føles ut som en sorg inni meg. Vi har slitt i forholdet, og jeg har på en måte tatt valget om at vi ikke skal gi opp nå, at vi skal klare dette og holde sammen. Men jeg vet jo at hadde jeg gått, så kunne jeg møtt en mann som ville ha flere barn. Føler meg grusom som tenker sånn  Men det gjør så vondt tanken på at noe mangler her, jeg føler meg ikke ferdig ❤️ 😔

Anonymkode: e0685...a33

Skjedde samme her. Minsten er  1 nå. To ganske tette. Vi er 33 og 35. 

Jeg tror det du føler er normalt.  Jeg blir også litt revet med når jeg ser babyer og slikt. Men forstår at 2 holder for oss og nyter egentlig livet med mannen. Det er deilig å kunne slappe av, la kroppen komme på plass og vite at nå kan vi begynne å prioritere hverandre.  Hadde aldri gått fra ham på det grunnlaget der. Det er tullete. Du har to fine barn med mannen din, tenk på det 

Anonymkode: f7769...bb5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Han er åpen for fosterbarn osv når våre er store, men ønsker nok ikke flere egne. Og det hjelper jo uansett ikke når han er sterilisert. Han synes han er altfor gammel for flere også. Vil heller lettere få barnevakt og ser frem til at barna blir større og vi kan oppleve mer både med og uten de. Han mistrives i småbarnsperioden. 

Anonymkode: e0685...a33

Du vet at det er veldig enkelt å lage et barn selv om mannen er sterilisert? 

Anonymkode: 4ed96...57b

[Gjest Ærlige Ærna]

Det finnes kanskje ingen enkel måte å komme til den roen som du ønsker, men jeg tror du må fokusere på takknemlighet og aksept.

Takknemlighet for alt det du har som er veldig bra; to friske fine barn, en mann, en familie, og dere er alle friske. Ikke alle som er så heldige.

Aksept for at ikke alt i livet lar seg planlegge og for at livet ofte ikke blir helt som man har sett for seg. Da vil vel mange være skuffet..

Jeg ville også forsøkt å fokusere på et glede-prosjekt: Hva kan du gjøre for å skape mer glede for barna og mannen din? Og med det, også deg selv? 

[Carrot]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg tok ikke et valg. Han informerte meg om sitt valg, etter han hadde bestilt time, uten å spørre om min mening. Men av respekt for han bestemmelsesrett over egen kropp sa jeg ikke i mot noenting, noe han da selvsagt tok som aksept. 

Anonymkode: e0685...a33

Så - selv om du ønsker vri det til at han valgte for deg kunne du sagt noe. Poenget er at du ikke kan gå rundt og la dette være en stor sak nå i ettertid når du ikke sa noe da, beklager men det er ikke OK å legge enslags skyld på han for at han sa "nok er nok" og tiet. I tillegg sier du i innlegget ditt at grunnen også er hans feil fordi du ikke fikk nok støtte og hjelp av han og annen familie? Å bli foreldre er et sjokk for mange, men det er ikke storfamilien som blir foreldre - det er dere to, hva får deg til å tro at det å få flere vil bli noe annet? Hvorfor romantiser og fantasere om noe som ikke kommer til å skje heller enn å bruke energien din på å skape lykken her og nå med det du har? Det er for sent om du surver det bort på "hvisomattebare" 

[AnonymBruker]

Still deg spørsmålet - hvordan hadde du taklet enda et barn hvis du ble så sliten av to tette i småbarns perioden? Du sier du fikk nesten ikke avlastning av mannen din? Eller familie ? Er vel ikke familiens jobb å ta vare på babyer ? Mannen kan jeg forstå, men hvis han har måttet få endene til å møtes økonomisk å måttet jobbe - så fear square. Og å være pappa når han er ferdig på jobb til små babyer i tilegg… tenker du bør en dag se hvor fornuftig det er å kanskje være ferdig med babyer nå. Vær heller den beste mammaen fof barna dine. Og du trenger ikke anerkjennelse fra noen om «jobben» du har gjort annet enn fra deg selv og du skal være stolt av deg selv… og at ekteskapet har holdt på å ryke er vel et signal til deg om at du bør ta grundige runder med deg selv, og ta tak i dine feil og rette opp i det hvis dere vil finne tilbake optimalt. 

Anonymkode: 923ff...78b

[AnonymBruker]

58 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg ønsket meg flere, men han var tydelig på at han ikke ville. Etter to tette var jeg så sliten og manglet så mye avlastning av både han og annen familie, og ble "enig" med han i at vi ikke skulle ha flere, så han steriliserte seg da. Nå er minste tre år, og jeg er så lei meg av tanken på dette. Jeg er 37, mannen 38. 

Tanken på at jeg aldri skal få gå gravid igjen, føde, amme, ha en liten bylt sovende inntil meg hver natt, det gjør så vondt. Føles ut som en sorg inni meg. Vi har slitt i forholdet, og jeg har på en måte tatt valget om at vi ikke skal gi opp nå, at vi skal klare dette og holde sammen. Men jeg vet jo at hadde jeg gått, så kunne jeg møtt en mann som ville ha flere barn. Føler meg grusom som tenker sånn  Men det gjør så vondt tanken på at noe mangler her, jeg føler meg ikke ferdig ❤️ 😔

Anonymkode: e0685...a33

Egentlig forstår jeg deg. Vi har fått tredjemann 5 år etter to tette. Det var noe vi ønsket. MEN, jeg ville ikke forlatt mannen for det. To barn er egentlig helt greit,på mnge måter bedre. Og jeg har fått tredjemann og likevel, nå etter 6 år, savner jeg en liten bylt igjen. Så ja, det finnes kvinner som aldri blir ferdig med barn. Det er herlig å tenke.

Anonymkode: e6255...ec7

[AnonymBruker]

Takk for alle svar. Veldig fornuftig alt dere sier. Jeg kommer ikke til å dra fra han for et barn til, jeg er ikke sprø. 

(Og angående det med familien, så var det han som mente jeg måtte spørre familien om hjelp siden han ikke kunne/orket, det er uansett irrelevant.) 

Det er jo også godt å være litt mer fri. Men hvordan kommer man over sorgen? Jeg antar det blir mer og mer intenst til jeg har blitt for gammel? 

Anonymkode: e0685...a33

[Carrot]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det er jo også godt å være litt mer fri. Men hvordan kommer man over sorgen? Jeg antar det blir mer og mer intenst til jeg har blitt for gammel? 

Anonymkode: e0685...a33

Men TS, er denne sorgen reel? Altså hvor er den forankret i deg, en følelse vokser om den næres - det kan starte med et sprøsmål fra en venn, skal dere ikke ha flere og vips så er tanken plantet, ikke fordi den opprinnelig var en sorg du kjente på men fordi noen gjorde deg oppmerksom på at dette var en greie om du skjønner.. Så still deg eslv litt til veggs og finn ut hvor kom det fra opprinnelig og hvilket eierskap til utviklingen og størrelsen på denne er kun din? Den trenger ikek bli mer intens hvis du legger den tilside - nå som du har pleiet den til en stor sorg vil den kanskje ikke bli helt borte, men du kan definitivt endre hvordan den påvirker deg - det er en kognitiv greie hos oss alle som vi kan lære oss om vi ønsker det.