Når vet man at slankingen har gått over til forstyrrelse?

[AnonymBruker]

Misforstå meg rett, jeg var jo noe spiseforstyrret da jeg overspiste. Spiste altfor mye, spiste følelsene mine, spiste til jeg var overmett og hadde vondt.

Men nå har jeg tatt tak. Og det går rette veien, jeg går ned i vekt. Men merker at jeg begynner å bli redd for å spise for mye og redd for å spise feil. Denne gangen skal jeg faen ikke gi meg før jeg er normalvektig. Og jeg må bare først som sist vende meg av med å spise alt jeg har lyst på i de mengdene jeg pleide, hvis jeg skal klare å gå ned og holde meg der.

Men jeg lurer på når det bikker over og blir usunt. Akkurat nå er jeg sulten men klokka er over det tidspunktet jeg hadde tenkt å gi meg på, så da kan jeg ikke spise. Noen dager vet jeg at jeg kanskje spiser litt lite, for jeg blir fortere mett til måltidene enn før og så går tiden ut og vips er det neste dag. Jeg har maaange kilo å ta av, så det er ikke farlig sånn sett.

Anonymkode: 3699d...9e0

[Sparks]

Det bikker over og blir usunt når vektnedgangen tar over hele livet ditt. Jeg gikk ned 12 kilo over to år og plutselig smalt det, mentalt, og jeg har nå blitt diagnostisert med en spiseforstyrrelse. Kan beskrive det som et stort skille i form av at, når jeg startet å ta av var det et vanlig fokus på kosthold og mosjon mens det plutselig gikk over til intens kaloritelling, matplanlegging, starten på nei/ja mat og en tankegang hvor ‘straff’ tok en stor del av energien min. Tipset mitt er vel at du skal ha et øye på målet ditt, men ikke la det konsumere hverdagen din! Nå har du jo begynt å gå ned i vekt så du gjør tydeligvis noe riktig  fortsett slik og ikke vær hard mot deg selv, vektnedgang skal ta tid. 

[AnonymBruker]

Jeg tror at det kan være lurt å ha noen med deg på denne reisen, slik at ikke alt bare foregår i ditt eget hode. Tror det er lettere å gå seg vill da..

Noen du kan prate med om tanker, følelser og handling knyttet til vektnedgangen og spising. For det du beskriver kan være helt uskyldig og nødvendig en periode, uten at det er noe mer. Men det kan også utvikle seg til et problem.

Er du en del overvektig i dag, kan du kanskje få fastlegen med på laget? Betale privat for oppfølging av ernæringsfysiolog? Trenger sikkert ikke timer så ofte, men få støtte til en plan og så sjekke inn et par ganger i halvåret feks? Finnes sikkert andre alternativer også. 
 

Skulle ønske jeg hadde gjort det, for da hadde jeg kanskje vært en annen plass i dag. Startet med fedme, og en plass på veien gikk det over fra sunn livsstilsendring til…ja, noe helt annet. 

Anonymkode: ae6c0...427

[AnonymBruker]

Sparks skrev (1 time siden):

Det bikker over og blir usunt når vektnedgangen tar over hele livet ditt. Jeg gikk ned 12 kilo over to år og plutselig smalt det, mentalt, og jeg har nå blitt diagnostisert med en spiseforstyrrelse. Kan beskrive det som et stort skille i form av at, når jeg startet å ta av var det et vanlig fokus på kosthold og mosjon mens det plutselig gikk over til intens kaloritelling, matplanlegging, starten på nei/ja mat og en tankegang hvor ‘straff’ tok en stor del av energien min. Tipset mitt er vel at du skal ha et øye på målet ditt, men ikke la det konsumere hverdagen din! Nå har du jo begynt å gå ned i vekt så du gjør tydeligvis noe riktig  fortsett slik og ikke vær hard mot deg selv, vektnedgang skal ta tid. 

Takk for svar. Jeg føler jeg bruker mye tankekapasitet på dette, men også at jeg må gjøre det for å lykkes? Det er mat over alt og hvis jeg ikke følger med så blir det plutselig mer mat enn jeg hadde tenkt. Men ja... tålmodighet. Skal prøve å tenke at det tar tid og at det er greit at det tar tid.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg tror at det kan være lurt å ha noen med deg på denne reisen, slik at ikke alt bare foregår i ditt eget hode. Tror det er lettere å gå seg vill da..

Noen du kan prate med om tanker, følelser og handling knyttet til vektnedgangen og spising. For det du beskriver kan være helt uskyldig og nødvendig en periode, uten at det er noe mer. Men det kan også utvikle seg til et problem.

Er du en del overvektig i dag, kan du kanskje få fastlegen med på laget? Betale privat for oppfølging av ernæringsfysiolog? Trenger sikkert ikke timer så ofte, men få støtte til en plan og så sjekke inn et par ganger i halvåret feks? Finnes sikkert andre alternativer også. 
 

Skulle ønske jeg hadde gjort det, for da hadde jeg kanskje vært en annen plass i dag. Startet med fedme, og en plass på veien gikk det over fra sunn livsstilsendring til…ja, noe helt annet. 

Anonymkode: ae6c0...427

Takk for svar. Jeg har ikke egentlig noen å prate med om dette, nei. Vektnedgang, kropp og mat, det er veldig privat føler jeg. Jeg er ganske overvektig, har kanskje 25-30kg igjen jeg bør ta av. Vet ikke helt hvor jeg skulle henvendt meg eller hvordan man finner en ernæringsfysiolog. Litt redd for at vedkommende vil si at jeg bør gjøre ting annerledes.

Anonymkode: 3699d...9e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Takk for svar. Jeg har ikke egentlig noen å prate med om dette, nei. Vektnedgang, kropp og mat, det er veldig privat føler jeg. Jeg er ganske overvektig, har kanskje 25-30kg igjen jeg bør ta av. Vet ikke helt hvor jeg skulle henvendt meg eller hvordan man finner en ernæringsfysiolog. Litt redd for at vedkommende vil si at jeg bør gjøre ting annerledes.

Anonymkode: 3699d...9e0

Nei, det er gjerne ikke noe man vil prate om.. Jeg ville iallfall ikke det. Syntes egentlig det var litt pinlig hele greiene (både at jeg var så stor, at jeg skulle gå ned, at jeg kunne mislykkes..hele pakka).  Kom til et punkt der jeg nevnte det for legen (når det å ikke spise hadde blitt en mestringsstrategi), og han har faktisk vært en god støtte. Tvinger meg litt til å tenke over og sette ord på ting jeg helst vil skyve unna. Hvordan er din lege? Kan du ta det opp med ham/henne? 
 

Ernæringsfysiologer (privat som du bare kan kontakte uten noe henvisning) kan du nok Google deg til. Søk på det og området du bor i. Noen plasser har Klinikk for Alle/Volvat/Aleris etc ernæringsfysiologer feks.

Hvorfor er du redd vedkommende vil be deg gjøre ting annerledes? Synes du det du gjør nå funker veldig bra og har troa, og derfor ikke vil endre? Eller er du redd for å slippe noen inn/bli flau eller lignende?

Anonymkode: ae6c0...427

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Takk for svar. Jeg føler jeg bruker mye tankekapasitet på dette, men også at jeg må gjøre det for å lykkes? Det er mat over alt og hvis jeg ikke følger med så blir det plutselig mer mat enn jeg hadde tenkt. Men ja... tålmodighet. Skal prøve å tenke at det tar tid og at det er greit at det tar tid.

Takk for svar. Jeg har ikke egentlig noen å prate med om dette, nei. Vektnedgang, kropp og mat, det er veldig privat føler jeg. Jeg er ganske overvektig, har kanskje 25-30kg igjen jeg bør ta av. Vet ikke helt hvor jeg skulle henvendt meg eller hvordan man finner en ernæringsfysiolog. Litt redd for at vedkommende vil si at jeg bør gjøre ting annerledes.

Anonymkode: 3699d...9e0

Egentlig så er vektnedgang litt som en hobby; man må være engasjert, sette seg inn I det, planlegge, sette litt regler for seg selv, kose seg med de små målene. Se etter god mat som er sunn. og man kan kose seg med god samvittighet. Det er ikke å overdrive. Det er å gjøre det attraktivt for seg selv og for skapelse av engasjement. 

Man må tenke på å passe på. Det å vende seg av med gamle vaner er netopp det, helt til de nye er godt og lenge innarbeidet. 

Kaloriregnskap og en plan er ikke så dumt. Det gjør at man ikke spiser MER enn planlagt, men heller ikke MINDRE. Å ha oversikt over matvarenes kaloriinnhold er også fint for å få oversikt over hvilke usunnheter som faktisk er verd noe for deg, og hvilke usunnheter man propper i seg fordi man spiser følelsene sine. Jeg kan proppe i meg ting for å spise følelsene mine, men matmessig er det kun 1 usunnhet som har en verdi. 

Anonymkode: 9263a...5fc

[AnonymBruker]

Det bikker over når hele livet dreier seg om å prøve å gå ned i vekt. Blir enda verre når bedreviterne og de feilfrie som aldri har hatt disse problemene, kommenterer at dette bør du klarer, for dette er såååå superlett - det er kun kalorier inn og ut….. 

Anonymkode: 29f2f...b82

[AnonymBruker]

Kanskje det er lettere å tenke at du har et problematisk forhold til mat, ts? Og at det kan arte seg på ulike vis, men at det alltid vil være noe som ligger i deg, frem til den dagen du har tid og krefter (og penger) til å ta tak i årsakene til det problematiske forholdet?

Rent helsemessig er det ikke usunt eller farlig å være sulten. Det er heller ikke farlig eller unormalt å ha høy aksept for sult. Det er når elementet kontroll trer inn at dette blir et problem. At du har det ok med å være sulten en dag er altså ikke problematisk. Det er når du får ideer om at sult er noe du skal «kontrollere» eller «mestre» at problemene oppstår. Sult er det man blir når man ikke spiser. Sult bare er. Du kan og bør like lite kontrollere sult som snøfall eller sommerfugler. Føler du behov for kontroll? Da er du på tynn is. Det gjelder alt her i livet - fra venner til mat.

Anonymkode: d6e65...766

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Misforstå meg rett, jeg var jo noe spiseforstyrret da jeg overspiste. Spiste altfor mye, spiste følelsene mine, spiste til jeg var overmett og hadde vondt.

Men nå har jeg tatt tak. Og det går rette veien, jeg går ned i vekt. Men merker at jeg begynner å bli redd for å spise for mye og redd for å spise feil. Denne gangen skal jeg faen ikke gi meg før jeg er normalvektig. Og jeg må bare først som sist vende meg av med å spise alt jeg har lyst på i de mengdene jeg pleide, hvis jeg skal klare å gå ned og holde meg der.

Men jeg lurer på når det bikker over og blir usunt. Akkurat nå er jeg sulten men klokka er over det tidspunktet jeg hadde tenkt å gi meg på, så da kan jeg ikke spise. Noen dager vet jeg at jeg kanskje spiser litt lite, for jeg blir fortere mett til måltidene enn før og så går tiden ut og vips er det neste dag. Jeg har maaange kilo å ta av, så det er ikke farlig sånn sett.

Anonymkode: 3699d...9e0

Jeg har hele livet hatt normalvekt, så har aldri tenkt på mat så mye. Men kan jo si hvordan jeg er; noen dager spiser jeg ett måltid, andre dager 5, noen ganger mye, andre ganger lite. Hvertfall 2-4 dager i uken er jeg ikke spesielt sulten og spiser bare ett -to måltid. Jeg ligger alltid rundt bmi 22 og mangler ingenting. Mat har jeg aldri tenkt over mer enn at jeg spiser når jeg er sulten, og er jeg ikke det så spiser jeg ikke.  Kan og være sulten men ikke gidde å spise, så da lar jeg være. Å være sulten gjør ingenting når man er over undervektig, kroppen har store lager å ta av til det den må ha. 

Anonymkode: b1a66...e65

[AnonymBruker 42]

"Forstyrrelser" kommer i alle former, og spiseforstyrrelser er en av dem, naturlig nok.  Det er veldig vanskelig å egentlig definere hvor grensen/skjærningspunkt (på forskjellige plan) faktisk går ifra f.eks "fokus" til "besettelse"...  Noe som fysisk kan være "sunt" kan samtidig være mentalt "usunt", og det er jo et eget "regnestykke" og avmålning i seg selv , lizm...  TøøØøsenvis faktorer å ta med her... 

Om du driver med sånn "periodisk faste", og du har noe å gå på -  så er dette ikke noe bry seg om så lenge du spiser variert, og får i deg de vitaminer/mineraler/fettsyrer du trenger... Du må jo spise "for lite", om du skal kvitte deg med spekk  Hvor "grensen" går må man nesten regne ut selv   

[AnonymBruker]

Å endre en vane (uvane) krever at du er fokusert og oppmerksom. Skal du ned i vekt, men er vant til å spise det du vil, er det klart at det krever ganske mye av deg. Du må klare å avstå fra mat og tåle å kjenne sult. Etter hvert vil du komme inn i den nye vanen, og da går det nok mer automatisk.

I mitt hode blir det en forstyrrelse når det går ut over andre sider av livet ditt. For eksempel at du ikke tør å gå i selskap fordi du er redd for hva du vil få å spise. Eller at du lar treningen komme foran alt annet fordi du får angst av å gå glipp av en økt. Selv våknet jeg opp da jeg var på to timers løpetur klokken 07 på julaften, på tom mage, i pøsregn og på holkeføre 🙃 

Jeg gikk til en privat ernæringsfysiolog noen ganger, men ble raskt skeptisk. En gang jeg var der skrev hun en lang liste over kosttilskudd hun mente jeg burde ta, og tipset meg om en helsekostbutikk hvor jeg fikk litt rabatt. Da jeg gikk i butikken noen dager senere, var det ernæringsfysiologen selv som sto i kassen!
Mitt råd er derfor at du heller bruker fastlegen eventuelt privat lege. 

Lykke til  

Anonymkode: 75ac3...297

[Gjest supernova_87]

Synes det høres usunt og spiseforstyrret ut allerede. 

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Akkurat nå er jeg sulten men klokka er over det tidspunktet jeg hadde tenkt å gi meg på, så da kan jeg ikke spise

Hvis du skrev at "da velger jeg å la være å spise" hadde det vært noe annet. Men denne rigide tankegangen er ikke sunn. Selvsagt kan du spise. Og det at du også vet at du spiser litt for lite ... Bare det at du er redd for at det skal bli usunt er et tegn på at du vet at det egentlig ikke går så bra. 

Du gjør deg selv en bjørnetjeneste. Du aner ikke hvor mange andre som har skulle gått ned i vekt, og som svært overvektig så "er det ikke så farlig å gå ned fort" at de får en annen spiseforstyrrelse på vei ned i vekt. Resultatet er at du går ned fort, og så går du på en smell og går ned alt. Om 5 år når du har jojo-slanket fjørti ganger kommer du til å angre på at du ikke tok deg tiden til å lære å bli glad i kroppen din, og å spise på en måte som kroppen blir glad og tilfreds av heller enn en som gjør at du går RASKT ned i vekt. Og du kommer til å være tyngre enn når du startet. 

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (På 31.8.2022 den 21.55):

Takk for svar. Jeg føler jeg bruker mye tankekapasitet på dette, men også at jeg må gjøre det for å lykkes? Det er mat over alt og hvis jeg ikke følger med så blir det plutselig mer mat enn jeg hadde tenkt. Men ja... tålmodighet. Skal prøve å tenke at det tar tid og at det er greit at det tar tid.

Takk for svar. Jeg har ikke egentlig noen å prate med om dette, nei. Vektnedgang, kropp og mat, det er veldig privat føler jeg. Jeg er ganske overvektig, har kanskje 25-30kg igjen jeg bør ta av. Vet ikke helt hvor jeg skulle henvendt meg eller hvordan man finner en ernæringsfysiolog. Litt redd for at vedkommende vil si at jeg bør gjøre ting annerledes.

Anonymkode: 3699d...9e0

Utfra det du beskriver i HI og jer er det ganske åpenbart at du har en form for spiseforstyrrelse ja. 
 

Som du selv sier så hadde du det før du startet på vektnedgang.

Og nå vil du ikke engang snakke med en spesialist, fordi da kan du miste kontrollen. 
 

Det er slik det fungerer dessverre. 

[AnonymBruker]

Altså, jeg synes det er en trist «trend» at så mange overvektige skal være så redde for å bli spiseforstyrret av å slanke seg. Det er ikke sykelig å ikke spise mer i kveld dersom du allerede har spist det du trenger for dagen. Det er ikke sykelig å være sulten. Det er ikke sykelig å tenke endel på mat og kalorier midt i en vektnedgang. Bekymre deg heller for hva som skjer dersom du IKKE går ned i vekt… diabetes, hjerteproblemer osv. Vi er mange voksne som må følge med på kalorier HVER DAG HELE LIVET for å ikke legge på oss. Jeg er svært lav og legger samtidig lett på meg. Et «vanlig» kosthold for meg vil føre til overvekt. Ergo - jeg må følge med. Det betyr ikke at jeg er spiseforstyrret, men at jeg tar ansvar for helsen min. 

Anonymkode: 0ee14...a1e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Altså, jeg synes det er en trist «trend» at så mange overvektige skal være så redde for å bli spiseforstyrret av å slanke seg. Det er ikke sykelig å ikke spise mer i kveld dersom du allerede har spist det du trenger for dagen. Det er ikke sykelig å være sulten. Det er ikke sykelig å tenke endel på mat og kalorier midt i en vektnedgang. Bekymre deg heller for hva som skjer dersom du IKKE går ned i vekt… diabetes, hjerteproblemer osv. Vi er mange voksne som må følge med på kalorier HVER DAG HELE LIVET for å ikke legge på oss. Jeg er svært lav og legger samtidig lett på meg. Et «vanlig» kosthold for meg vil føre til overvekt. Ergo - jeg må følge med. Det betyr ikke at jeg er spiseforstyrret, men at jeg tar ansvar for helsen min. 

Anonymkode: 0ee14...a1e

Ja, som jeg skrev i tidligere kommentarer så har jeg mange kg å ta av, så det er ingen umiddelbar fare for å dø av underernæring akkurat. Men jeg er litt bekymret for at rigide regler jeg setter nå blir vanskelige å slutte med når jeg har nådd normalvekt, da har de jo vært i spill en stund.

Det er derfor jeg må gjøre dette nå. Har hatt grei helse hele veien, men blodsukkeret har begynt å krype litt oppover og det er ikke bra.

Det er noe med å akseptere at jeg må være veldig opptatt av mat om dette skal gå. Akseptere at jeg ikke kan spise hva jeg vil og at ofte må jeg stoppe med fornuften før kroppen og appetitten er enige. At jeg må følge med på dette resten av livet.

Anonymkode: 3699d...9e0

[Gjest supernova_87]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Altså, jeg synes det er en trist «trend» at så mange overvektige skal være så redde for å bli spiseforstyrret av å slanke seg. Det er ikke sykelig å ikke spise mer i kveld dersom du allerede har spist det du trenger for dagen. Det er ikke sykelig å være sulten. Det er ikke sykelig å tenke endel på mat og kalorier midt i en vektnedgang. Bekymre deg heller for hva som skjer dersom du IKKE går ned i vekt… diabetes, hjerteproblemer osv. Vi er mange voksne som må følge med på kalorier HVER DAG HELE LIVET for å ikke legge på oss. Jeg er svært lav og legger samtidig lett på meg. Et «vanlig» kosthold for meg vil føre til overvekt. Ergo - jeg må følge med. Det betyr ikke at jeg er spiseforstyrret, men at jeg tar ansvar for helsen min. 

Anonymkode: 0ee14...a1e

Tenker det er en positiv "trend" jeg. At man er mer bevisst på risikoen for å utvikle et forstyrret forhold til kropp og mat når man slanker seg. Svært mange overvektige har allerede en spiseforstyrrelse. Faktum er at om du slanker deg og blir spiseforstyrret har du større sjanse for aldri å få bukt med vektproblematikken. Da har man verken mindre risiko for alle følgevirkningene av fedme og i tillegg et psykisk helseproblem. Da er det bedre å gå ned på en måte som er bærekraftig.

TS, anbefaler deg å få noen timer hos ROS. De er gode på dette. Så trenger man verken gjøre det ROS sier eller legen eller folk på KG sier. Men ta et informert valg om hva som er best for totalen i eget liv. 

[AnonymBruker]

Det er fint å være obs på risikoen for spiseforstyrrelser, men ikke la det hindre deg i å prøve å gå ned i vekt. Spiseforstyrrelser handler om mye mer enn kropp og mat, som f.eks. vanskelige opplevelser og lav selvfølelse. Du får ikke automatisk sf av å være litt streng med deg selv i matveien.

Å ha et bevisst forhold til kosthold er heller ikke det samme som å være spiseforstyrret. Det er en helt vanlig del av det å være en ansvarlig voksen. I blant får jeg følelsen av at flere her inne tror at man har en spiseforstyrrelse så snart man ikke kan spise akkurat det man vil, i så store mengder man ønsker. Eller når man føler skam for å ha spist for mye. Jeg tror heller det er dem som ikke klarer å regulere seg selv som er spiseforstyrret, ikke dem som spiser balansert og holder seg slanke. Det er dessuten ikke feil å føle skam. Det er en helt normal følelse som hjelper oss å passe inn i samfunnet. Mange mener skam bare er negativt, men jeg mener vi bør ha en viss skamfølelse. 

Anonymkode: 75ac3...297