Kan dere fortelle meg om deres svangerskapsdepresjon?

[AnonymBruker]

Jeg lurer på om jeg har eller holder på å utvikle svangerskapsdepresjon. Jeg har fra før økt risiko for depresjon. Er 26 uker på vei og har egentlig i mange uker vært fullstendig tiltaksløs. Alt i drivhuset visner fordi jeg ikke har noen glede av det eller ork til å holde på der. Bare det å gjøre det enkleste husarbeid føles som om jeg skal bestige en fjelltopp og jeg sliter med å glede meg over graviditeten selv om den lille er høyt ønsket. Jeg kan se på klær til den lille, men jeg gidder ikke å kjøpe noe, det gir meg liksom ingenting (har det heldigvis ikke travelt med det da). 
 

skal til jordmor om et par uker, men burde jeg ta kontakt for å få snakke med henne før? dette er helt nytt for meg så jeg vet ikke hva jeg kan anse som normalt og hva som rett og slett er depresjon. Er det noen som kjenner seg igjen i dette og som har noen råd eller vil fortelle litt om deres opplevelse? 

Anonymkode: d0c4d...4fe

[AnonymBruker]

Er det psykisk, eller er du faktisk sliten?

Anonymkode: 0ed4f...b60

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Er det psykisk, eller er du faktisk sliten?

Anonymkode: 0ed4f...b60

Akkurat nå vet jeg faktisk ikke. Jeg går hjemme om dagen, så jeg har ikke en jobb som sliter meg ut heller. 

Anonymkode: d0c4d...4fe

[AnonymBruker]

Jeg er like langt på veg og kjenner meg igjen i det du sier så godt! Har ingen råd og tips å komme med da jeg ikke vet helt selv hva jeg skal gjøre.

Anonymkode: cbea1...5d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg er like langt på veg og kjenner meg igjen i det du sier så godt! Har ingen råd og tips å komme med da jeg ikke vet helt selv hva jeg skal gjøre.

Anonymkode: cbea1...5d7

«Godt» å se at jeg ikke er alene om det. Føler jo at man skal være så glad og fornøyd med å bære frem en liten. At man skal glede seg over å handle inn tøy og annet, planlegge barnerommet m.m. 
Føler at alle rundt meg har en forventning om at jeg kooooser meg og lever på en sky.. er ikke naturlig for meg å si hvordan det egentlig føles når det er snakk om svigers eller kollegaene til samboer akkurat. 

Anonymkode: d0c4d...4fe

[AnonymBruker]

Var ca. halvveis i svangerskapet da det kom snikende. Først begynte jeg å mislike kroppen (den ble større og fylt med strekkmerker), også begynte tankene å kverne. Jeg gledet meg ikke til noe som hadde med baby å gjøre, og jeg angret på at vi skulle få barn. Jeg tenkte på alt jeg skulle miste, og at jeg aldri fikk livet tilbake eller ha samme forhold til kjæresten igjen. Gråt i tide og utide, og sluttet å glede meg til noe. Løy til gud og enhver, og latet som jeg hadde det bra. Ble sykmeldt etter å ha snakket med jordmor. Hun spurte hva jeg tenker om å bli mor, og da brøt jeg ut i gråt 😅 fikk oppfølging av jordmora, fastlegen og psykolog. Kom aldri så langt til timen hos psykolog da jeg fødte den dagen 🙈 jeg var sliten psykisk og fysisk (hadde stoffskifteproblemer, bekkensmerter og diverse andre svangerskapsplager i tillegg). Gjorde kun det nødvendigste i hjemmet, og resten måtte samboer ta seg av. Han vet alt og alle tankene mine, og har vært en super støttespiller! Annen familie vet ingenting om det, da de «benekter» at man ikke alltid er så overlykkelig over å være gravid, så da sluttet jeg å hinte om det. Den store morsfølelsen kom og psyken ble mye bedre da baby var ca. 2 mnd, men ved 3 mnd begynte tankene å komme igjen. Har tatt opp kontakten med psykiatrisk jordmor, og er spent på veien videre. I det ene øyeblikket er alt bra, og i det neste ligger jeg i senga eller på gulvet å gråter. Vi fikk en «enkel» baby, så det å få barn har ikke gått ut over forholdet vårt.

Kan være greit å ta kontakt med jordmor så tidlig som mulig. Jeg fikk litt sen hjelp før fødselen skjedde da jeg ikke klarte å ta opp temaet. Kan være greit å ta en test hos jordmor eller lege om depresjon, for å vite om du har det og evt i hvilken grad. Tror mange sier de er deprimerte uten å faktisk være det, men også mange som er det uten å oppsøke hjelp. Finn noen du kan snakke med om følelsene dine, det utgjør mye å kunne bare ha et «sted» man kan bryte ut! Sender varme tanker, og lykke til! Håper ting løser seg hos meg også.

Anonymkode: f957e...aea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Var ca. halvveis i svangerskapet da det kom snikende. Først begynte jeg å mislike kroppen (den ble større og fylt med strekkmerker), også begynte tankene å kverne. Jeg gledet meg ikke til noe som hadde med baby å gjøre, og jeg angret på at vi skulle få barn. Jeg tenkte på alt jeg skulle miste, og at jeg aldri fikk livet tilbake eller ha samme forhold til kjæresten igjen. Gråt i tide og utide, og sluttet å glede meg til noe. Løy til gud og enhver, og latet som jeg hadde det bra. Ble sykmeldt etter å ha snakket med jordmor. Hun spurte hva jeg tenker om å bli mor, og da brøt jeg ut i gråt 😅 fikk oppfølging av jordmora, fastlegen og psykolog. Kom aldri så langt til timen hos psykolog da jeg fødte den dagen 🙈 jeg var sliten psykisk og fysisk (hadde stoffskifteproblemer, bekkensmerter og diverse andre svangerskapsplager i tillegg). Gjorde kun det nødvendigste i hjemmet, og resten måtte samboer ta seg av. Han vet alt og alle tankene mine, og har vært en super støttespiller! Annen familie vet ingenting om det, da de «benekter» at man ikke alltid er så overlykkelig over å være gravid, så da sluttet jeg å hinte om det. Den store morsfølelsen kom og psyken ble mye bedre da baby var ca. 2 mnd, men ved 3 mnd begynte tankene å komme igjen. Har tatt opp kontakten med psykiatrisk jordmor, og er spent på veien videre. I det ene øyeblikket er alt bra, og i det neste ligger jeg i senga eller på gulvet å gråter. Vi fikk en «enkel» baby, så det å få barn har ikke gått ut over forholdet vårt.

Kan være greit å ta kontakt med jordmor så tidlig som mulig. Jeg fikk litt sen hjelp før fødselen skjedde da jeg ikke klarte å ta opp temaet. Kan være greit å ta en test hos jordmor eller lege om depresjon, for å vite om du har det og evt i hvilken grad. Tror mange sier de er deprimerte uten å faktisk være det, men også mange som er det uten å oppsøke hjelp. Finn noen du kan snakke med om følelsene dine, det utgjør mye å kunne bare ha et «sted» man kan bryte ut! Sender varme tanker, og lykke til! Håper ting løser seg hos meg også.

Anonymkode: f957e...aea

Takk for at du delte ❤️ 
kjenner meg egentlig igjen. Er liksom litt likegyldig til å bli mor, selv om jeg alltid har ønsket det. Gråten sitter veldig lett hos meg også. Bare det å la tankene få fly gjør at tårene kommer fordi jeg tenker på alt mulig som før hadde vært en bagatell, samtidig som at jeg går gjennom så utrolig mange tanker om tiden fremover. 
 

skal ta kontakt med jordmor i morgen, for jeg orker ikke å gå sånn resten av svangerskapet.

Anonymkode: d0c4d...4fe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Takk for at du delte ❤️ 
kjenner meg egentlig igjen. Er liksom litt likegyldig til å bli mor, selv om jeg alltid har ønsket det. Gråten sitter veldig lett hos meg også. Bare det å la tankene få fly gjør at tårene kommer fordi jeg tenker på alt mulig som før hadde vært en bagatell, samtidig som at jeg går gjennom så utrolig mange tanker om tiden fremover. 
 

skal ta kontakt med jordmor i morgen, for jeg orker ikke å gå sånn resten av svangerskapet.

Anonymkode: d0c4d...4fe

Veldig greit å ta det tidligst mulig for å få raskere hjelp før fødselen! De som er deprimert i svangerskapet har også økt risiko etter fødsel, så er bedre å ta tak i det nå enn når baby er der. Det å være deprimert i barselstiden kan jo påvirke tilknytningen til baby, og det er ikke bra. Heldigvis har jeg god tilknytning til baby, noe som også jordmor og helsesøster har sagt. Husk at ingen tanker er feil, man kan ikke noe for at man føler det man gjør. Det har også gjort det bedre for meg at jeg aksepterer at jeg sliter, for da er det lettere for meg å få hjelp enn om jeg hadde benektet det. Baby var planlagt og ønsket her også.

Anonymkode: f957e...aea