Sliter med å bli i ekteskapet og er d noen som går er det meg

[AnonymBruker]

Trenger litt råd her. Jeg synes det er vanskelig å ta steget å gå. Fordi jeg føler det er så feil. 

Vi har det ikke bra som mann og kone, vi ler ikke sammen og vi er uenig i mye viktige ting. Jeg har holdt ut pga barna og mine tanker om viktigheten av ekteskapet. Jeg er redd for det å skille seg, og hvor tålmodig man bør være.

Vi krangler mye og heftig, vi sover ikke i samme seng og det er pliktsex 9 av 10 ganger. Alt er betent. Jeg er ikke lenger komfortabel med ham pga disse kjipe episodene. 

Pga hans overbevisninger kan jeg ikke gi barna det livet de fortjener.. Men de fortjener heller ikke å bli skilsmissebarn med to hjem og evt en ny partner på hans side.. De trenger et stabilt liv, men jeg er kanskje for opptatt av fasade. 

Han kommer ikke til å ta steget. Han har sin kultur og sine verdier, og vi deler de samme verdiene. 

Noen ganger skulle jeg ønske han selv kastet oss ut, at han var utro eller voldelig eller noe som gav meg en ordentlig grunn til å gå. 

Om jeg går nå er det "all on me" som han sier, og det barna ser, er at jeg river opp familien og får dem til å flytte hos meg og alt er nytt.. 

Hva skal jeg gjøre.. 

 

Anonymkode: 7c1f7...54e

[Frank Franke]

Kan dette valget være vanskelig?

Forlat han! At du tenker på ungene i en slik setting blir oftest feil. Ungene har det værre slik det er nå, og de skjønner mer enn du tror. Kan virke som du er opptatt av fasaden ja, og det kan bli din ulykke.

Du gir en inngående beskrivelse av situasjonen synes jeg, og basert på det er det kun en vei, og det er forlat han!

Ønsker deg lykke til!

[AnonymBruker]

Det barna vil se og lære er at man skal gå fra en sånn situasjon, og ikke la seg bli behandlet så dårlig. Hva ville du at barna dine skulle gjort, om de var i din situasjon? 
 

De fleste jeg kjenner med skilte foreldre var mer fornøyd med at foreldrene gikk fra hverandre, enn at de prøvde å leke «lykkelig familie». De merker at du ikke har det bra. 

Anonymkode: 84bb2...984

[Tough cookie]

Hva krangler dere om?

[Frank Franke]

Tough cookie skrev (Akkurat nå):

Hva krangler dere om?

Hva har det med saken å gjøre??

[AnonymBruker]

Jeg er ikke helt enig i at alt står på deg, man er to om å skape en god relasjon. Og det høres ikke ut som om han bidrar så mye heller? 

Anonymkode: 850aa...6b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg er ikke helt enig i at alt står på deg, man er to om å skape en god relasjon. Og det høres ikke ut som om han bidrar så mye heller? 

Anonymkode: 850aa...6b2

Han bidrar i alt, utenom det å gjøre ting bedre. Han vil ikke sove sammen med meg for han er redd guttungen skal våkne. Han sitter mye på telefonen, men "når han har mulighet". Han tar ikke til seg kritikk, spørsmål eller noe som helst.. Han bidrar med alt huslig og barn, men hindrer meg i å gjøre ting selv.. Hvis du skjønner? 

Tough cookie skrev (5 minutter siden):

Hva krangler dere om?

Alt. Han vil leie bolig fra familien sin. . Det gjør noe med en å ikke kunne bestemme i eget hjem. Han har en familie som er helt forskjellig fra alt ejg er vant til, og ingenting kan snakkes om eller kommuniseres for da blir det krenkelser og bitterhet.. Han sier vi er uavhengig, men vi er ikke det.  Familien hans ler av meg pga min oppdragelse.. (jeg liker rutiner, turer, fritidsaktiviteter,.. Ja vanlige ting. Jeg tror på det å snakke med barna om ting, møte dem på følelser osv, men det gjør ikke de). Han gjør ingenting for at vi kan komme oss vekk og bort og eget liv. 

Han mener jeg må ha en forklaring på hvorfor jeg ikke kan ha sex. Sier jeg ifra om at jeg ikke kan pga mensen eler whatever, så blir han sur og jeg må si unnskyld til neste gang vi har sex. 

Han blir sint og sur for alt. Han har aldri skadet meg fysisk, men det skal ekstremt lite til før hele dagen hans er ødelagt og han blir ekkel å snakke med. 

Han blir fort sint på vår eldste datter og har forventninger som er helt hinsides. Han mener jeg er for mild. 

Det er mye mer, og det virker kanskje diffust eller for lite, men alt til sammen blir det for mye.. 

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det barna vil se og lære er at man skal gå fra en sånn situasjon, og ikke la seg bli behandlet så dårlig. Hva ville du at barna dine skulle gjort, om de var i din situasjon? 
 

De fleste jeg kjenner med skilte foreldre var mer fornøyd med at foreldrene gikk fra hverandre, enn at de prøvde å leke «lykkelig familie». De merker at du ikke har det bra. 

Anonymkode: 84bb2...984

Om det hadde vært mine barn hadde jeg bedt de komme hjem og jeg hadde gjort alt for å hjelpe dem.. 

Jeg vil bare at de skal ha det bra selv 😢 

Frank Franke skrev (5 minutter siden):

Kan dette valget være vanskelig?

Forlat han! At du tenker på ungene i en slik setting blir oftest feil. Ungene har det værre slik det er nå, og de skjønner mer enn du tror. Kan virke som du er opptatt av fasaden ja, og det kan bli din ulykke.

Du gir en inngående beskrivelse av situasjonen synes jeg, og basert på det er det kun en vei, og det er forlat han!

Ønsker deg lykke til!

Ja det er nettopp det.. Kjernefamilien = vellykket familie. Det er den tankegangen jeg har. Jeg er kanskje gammeldags, men jeg får ikke til å endre det. 

Dessverre så er det mye i denne kjernefamilien som ikke fungerer og som jeg kan få til å fungere om jeg slipper mannen som stadig motarbeider meg.. 

Tusen takk for et fint svar ❤️

Anonymkode: 7c1f7...54e

[Frank Franke]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Han bidrar i alt, utenom det å gjøre ting bedre. Han vil ikke sove sammen med meg for han er redd guttungen skal våkne. Han sitter mye på telefonen, men "når han har mulighet". Han tar ikke til seg kritikk, spørsmål eller noe som helst.. Han bidrar med alt huslig og barn, men hindrer meg i å gjøre ting selv.. Hvis du skjønner? 

Alt. Han vil leie bolig fra familien sin. . Det gjør noe med en å ikke kunne bestemme i eget hjem. Han har en familie som er helt forskjellig fra alt ejg er vant til, og ingenting kan snakkes om eller kommuniseres for da blir det krenkelser og bitterhet.. Han sier vi er uavhengig, men vi er ikke det.  Familien hans ler av meg pga min oppdragelse.. (jeg liker rutiner, turer, fritidsaktiviteter,.. Ja vanlige ting. Jeg tror på det å snakke med barna om ting, møte dem på følelser osv, men det gjør ikke de). Han gjør ingenting for at vi kan komme oss vekk og bort og eget liv. 

Han mener jeg må ha en forklaring på hvorfor jeg ikke kan ha sex. Sier jeg ifra om at jeg ikke kan pga mensen eler whatever, så blir han sur og jeg må si unnskyld til neste gang vi har sex. 

Han blir sint og sur for alt. Han har aldri skadet meg fysisk, men det skal ekstremt lite til før hele dagen hans er ødelagt og han blir ekkel å snakke med. 

Han blir fort sint på vår eldste datter og har forventninger som er helt hinsides. Han mener jeg er for mild. 

Det er mye mer, og det virker kanskje diffust eller for lite, men alt til sammen blir det for mye.. 

Om det hadde vært mine barn hadde jeg bedt de komme hjem og jeg hadde gjort alt for å hjelpe dem.. 

Jeg vil bare at de skal ha det bra selv 😢 

Ja det er nettopp det.. Kjernefamilien = vellykket familie. Det er den tankegangen jeg har. Jeg er kanskje gammeldags, men jeg får ikke til å endre det. 

Dessverre så er det mye i denne kjernefamilien som ikke fungerer og som jeg kan få til å fungere om jeg slipper mannen som stadig motarbeider meg.. 

Tusen takk for et fint svar ❤️

Anonymkode: 7c1f7...54e

Bare hyggelig, og du har skrevet enda mer etterpå som underbygger påstanden min; FORLAT HAN! Det kommer IKKE til å ble bra!!

Må få spørre; hvilken kultur snakker du om?

[AnonymBruker]

Det høres ut som om du har latt han styre alt for mye av deres felles liv, og alt for lenge. 
Det er han som bestemmer hvor dere skal bo. Det er han som bestemmer at dere ikke skal sove sammen. Det er han som bestemmer at du "skal gi han sex" (Det virker ikke som om dere har sex fordi du har lyst til å ha sex med han. Og da begynner det å bli borderline voldtekt)
Dere har en datter som begynner å bli stor, og du merker at han begynner å sette veldig strenge krav til henne også. 

Han prøver ikke på noen måte å få deg til å ønske å bli. Han TRUER deg til å bli. 
Det er ikke noe tegn på et sunt forhold. 

For både din og barnas skyld, så må du gå foran med et godt eksempel, og komme deg ut av et forhold der du hele tiden blir brukt og manipulert. Vis barna dine at man ikke blir i forhold der man ikke har det bra! 
De har garantert sett at du ikke her det bra, og om de ikke ser det nå, så ser de det garantert senere. 

Anonymkode: e62b3...34a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det høres ut som om du har latt han styre alt for mye av deres felles liv, og alt for lenge. 
Det er han som bestemmer hvor dere skal bo. Det er han som bestemmer at dere ikke skal sove sammen. Det er han som bestemmer at du "skal gi han sex" (Det virker ikke som om dere har sex fordi du har lyst til å ha sex med han. Og da begynner det å bli borderline voldtekt)
Dere har en datter som begynner å bli stor, og du merker at han begynner å sette veldig strenge krav til henne også. 

Han prøver ikke på noen måte å få deg til å ønske å bli. Han TRUER deg til å bli. 
Det er ikke noe tegn på et sunt forhold. 

For både din og barnas skyld, så må du gå foran med et godt eksempel, og komme deg ut av et forhold der du hele tiden blir brukt og manipulert. Vis barna dine at man ikke blir i forhold der man ikke har det bra! 
De har garantert sett at du ikke her det bra, og om de ikke ser det nå, så ser de det garantert senere. 

Anonymkode: e62b3...34a

Virker ikke som han truer meg egentlig, men jeg er jo bekymret fordet.. Tror hvem som helst hadde vært det.. Hvordan vil barna ta det liksom? 

Han takler ikke at hun er fem år og inn i trassen, altså den er heftig, jeg kan selv blir litt sjokkert noenganger, men han har helt sjuke forventninger. Om at hun skal greie å gi fra seg fornuftige svar i et trass utbrudd, at hun skal huske noe som skjedde for lenge siden, lang konsekvenstenkning osv.. 

Ingen i familien hans har forståelse for det. De har selv barn som ikke har et normalt liv. Verste er, han innser det selv og vil ikke det samme, men holdningene hans sier ikke det samme noen ganger. 

Jeg sier ikke at han er en dårlig pappa, han er en god pappa og jeg vet at han mener det samme som meg når det kommer til rutiner osv.. Og vi må jo få være forskjellige, men han er urokkelig. Han tar ikke til seg ting fra meg, men alle andre. 

Jeg vil jo gå frem som et godt eksempel og gå om det er så ille.. For meg er det vanskelig å skille mellom hva som er riktig i teorien og hvilken teori som er riktig 😅 

Vil jo ha det bra, så vi bør nok ha en skriftlig avtale hva som er ok og ikke.. 

Anonymkode: 7c1f7...54e

[AnonymBruker]

Frank Franke skrev (1 time siden):

Bare hyggelig, og du har skrevet enda mer etterpå som underbygger påstanden min; FORLAT HAN! Det kommer IKKE til å ble bra!!

Må få spørre; hvilken kultur snakker du om?

Han er pakistaner. Men jeg ser nå at det var totalt unødvendig å nevne at han har en annen kultur, fordi det de gjør er kun hans familiepraksis som jeg sliter med. Det som er negativt er fra dem og ikke kulturen.. Den er helt fin den.. 

Anonymkode: 7c1f7...54e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Han bidrar i alt, utenom det å gjøre ting bedre. Han vil ikke sove sammen med meg for han er redd guttungen skal våkne. Han sitter mye på telefonen, men "når han har mulighet". Han tar ikke til seg kritikk, spørsmål eller noe som helst.. Han bidrar med alt huslig og barn, men hindrer meg i å gjøre ting selv.. Hvis du skjønner? 

Anonymkode: 7c1f7...54e

Ja, det var det jeg mente. Altså, fint at han bidrar med husarbeid, men om han ikke bidrar til å gjøre relasjonen bedre så er ikke alt bare avhengig av deg. Da er han "medskyldig" i skilsmissen. Var det jeg mente

Anonymkode: 850aa...6b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja, det var det jeg mente. Altså, fint at han bidrar med husarbeid, men om han ikke bidrar til å gjøre relasjonen bedre så er ikke alt bare avhengig av deg. Da er han "medskyldig" i skilsmissen. Var det jeg mente

Anonymkode: 850aa...6b2

Ja skjønte det nå 😅 han sier jo selv at han gjør så godt han kan og altså ingen kan være perfekt. Jeg føler ikke han gjør så godt han kan fordi han faller raskt tilbake i gamle spor og virker som han mangler evne til å se ting fra et annet perspektiv. 

Feks nekter han å lese en bok jeg anbefaler, fordi han skal lese en annen bok først.. Men det gjør han aldri. Problemet er ikke at han ikke vil lese boka, det er helt ok, men at DET er grunnen og at han ikke gjør noe med det.. Han blåser i hva som er viktig for meg.. 

Anonymkode: 7c1f7...54e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Virker ikke som han truer meg egentlig, men jeg er jo bekymret fordet.. Tror hvem som helst hadde vært det.. Hvordan vil barna ta det liksom? 

Han takler ikke at hun er fem år og inn i trassen, altså den er heftig, jeg kan selv blir litt sjokkert noenganger, men han har helt sjuke forventninger. Om at hun skal greie å gi fra seg fornuftige svar i et trass utbrudd, at hun skal huske noe som skjedde for lenge siden, lang konsekvenstenkning osv.. 

Ingen i familien hans har forståelse for det. De har selv barn som ikke har et normalt liv. Verste er, han innser det selv og vil ikke det samme, men holdningene hans sier ikke det samme noen ganger. 

Jeg sier ikke at han er en dårlig pappa, han er en god pappa og jeg vet at han mener det samme som meg når det kommer til rutiner osv.. Og vi må jo få være forskjellige, men han er urokkelig. Han tar ikke til seg ting fra meg, men alle andre. 

Jeg vil jo gå frem som et godt eksempel og gå om det er så ille.. For meg er det vanskelig å skille mellom hva som er riktig i teorien og hvilken teori som er riktig 😅 

Vil jo ha det bra, så vi bør nok ha en skriftlig avtale hva som er ok og ikke.. 

Anonymkode: 7c1f7...54e

Men hva gjør HAN konkret for at du skal ønske å bli i forholdet? Ut over å fortelle at det er du som blir "den store stygge ulven" hvis du går? 
Det er en trussel. Om enn en indirekte trussel. "Hvis du går fra meg, vil alle mene at det er du som er skyld i bruddet".  Det er hvertfall ikke "Jeg elsker deg og vil ikke miste deg." 
Og han vet jo at du er av typen som mener at man skal jobbe for ekteskapet. Det har du tydelig vist gang på gang. At det er et nederlag for deg om dette ender i brudd. 

Har du forsøkt å ta opp slike "trass situasjoner" med han i etterkant? Og fortelle hva du så, og spørre hvordan han kan forvente rasjonalitet og konsekvenstenking av så lite barn? 

En mann som ønsker å være en god far, tar kritikk og forsøker å bedre seg. 
Min mann innså etter noen slike samtaler (rolige og konstruktive!) at han hadde en tendens til å bidra til at hans konflikter med barna eskalerte. Og så endret han gradvis egen oppførsel, og så at det hjalp på barnas oppførsel. 

Han har nok mer med seg hjemmefra enn det du kanskje tror. En del handlingsmønstre, spesielt i konflikter, er innlærte og ikke nødvendigvis bevisste.

Anonymkode: e62b3...34a