Tenker på å skille meg fra mannen.

[AnonymBruker]

Jeg er usikker på om jeg er i en depresjon eller om jeg bare skylder alt på han og dermed gjør ting enkelt for meg selv ved å flykte?

Vi har vært sammen i 16 år, og har hatt det veldig fint sammen i mange år- inntil de siste 3-4 årene.  Vi har ingen felles barn men vi har bodd sammen siden mine var små. Jeg kjenner at han har sviktet meg de siste årene etter at min datter ble syk og egentlig før også. Jeg merket jo at hun begynte å bli syk, og ville jobbe redusert en stund- men han presset meg så hardt til at jeg måtte jobbe 100 %. Så ble hun lagt inn og det ble veldig alvorlig. Det er forståelig at han mente at jeg overreagerte først, men jeg har vel aldri tilgitt han at han ikke tok min uro på alvor. Eller tilgitt meg selv.  Jeg føler at han gjorde sine ting i etterkant, og jeg har sittet her i en tåke av redsel, sloss med BUP, skole osv- og ble til slutt utbrent. 

Jeg mistet vel litt identiteten min de årene der jeg har hatt pleiepenger for å passe min datter og vært utbrent. Før var jeg liksom noe, tjente mye, hadde en karriere og var stolt av det- selv om jeg var sliten. Jeg er sur på han fordi jeg måtte ta mest hjemme, husarbeid, og jeg alltid har følt at han nesten har gjort meg en tjeneste ved å flytte sammen med meg og mine barn Han var liksom helten som ville ha meg til tross for så små barn.  

Nå er jeg stolt av det jeg har gjort for min datter, men jeg føler ikke at noen virkelig gir meg noen anerkjennelse på det.  Han har støttet meg og min datter når ting virkelig har blitt krise, men jeg har kjent meg så ensom. Det gikk et år der vi ikke hadde sex heller, og har hatt lite ellers og. Jeg søkte vel litt nærhet den gangen, men han vendte liksom ryggen til. Så etter fortalte han etter en stund at han hadde problemer selv med utstyret sitt, og søkte hjelp for det. Men da har jeg gått et år og følt at han var lei av meg og problemene med min datter, som igjen førte til at jeg ble enda mer lei meg og trøstespiste og greier. Helt ærlig så begynte jeg å drikke vin om kvelden også for å døyve alt. Ingenting av dette ble tatt opp av han eller meg. Vi har bare gått her i et vakum av dritt føler jeg, med små lysglimt av nærhet og humor. Men alt for lite og alt for sjeldent. 

Han har bygget opp et firma de siste årene. Drømmen vår under sykdom og utbrenthet har vært å flytte utenlands, drive firmaet  og leve litt etter ungene flytter ut. Men det er hans firma, noe han understreket sterkt nå nettopp.  Jeg har jo jobbet med firma også uten lønn, og han tok pant i boligen, og jeg hjalp med regnskap osv. Nå understreker han at det er hans firma.  Jeg har vel sett det som at vi skal bygge noe sammen. Så dermed så forsvant mye av gleden med denne drømmen vår. Jeg innser jo at jeg egentlig bare blir en firmafrue som bygger opp hans firma, som jeg verken potensielt arver eller eier. 

Jeg bare kjenner at jeg har grått så mye ensom nede i stua mens han har gått og lagt seg. Jeg har følt meg så alene med mye. Nå går det opp for meg at drømmen vår ikke kanskje er drømmen min. Jeg må jo føle at jeg er noe igjen. Ikke bare lever livet mitt for unger og mann. Ikke engang det, for det vi skaper "vi" skaper vil jo ikke tilfalle dem. 

Dette forholdet her går mot slutten føler jeg. Han er en snill og god fyr, morsom, men alt jeg greier å tenke på nå¨er at jeg skal male stua, og rydde garasjen slik at jeg kan selge huset til neste sommer. Så kan han dra til utlandet. Jeg vil ha fred nå. Jeg vil føle at jeg ikek er til bry lenger, og føle at jeg kan blomstre og finne min egen selvsikkerhet igjen. Jeg er så glad i mannen min, men jeg tror jeg må skilles. 

Jeg vil ikke snakke med han om alt dette fordi det er for mye og for sårt. 

Tanker? 

 

Anonymkode: f266d...533

[AnonymBruker]

Høres ut som han har hatt upper hand i forholdet hele veien, og at du har latt dette skje, og at nå er du lei - og i all hovedsak skylder på han.

Jeg forstår at du er lei, men du kan ikke kun skylde på han for alt som er skjedd med deg. Du personlig har latt dette skje.

Tenker at du har to valg her;

1. Gå ut av forholdet og tenk på han som den store skurken som du nå har sluppet vekk fra.

2. Bli værende, innse eget ansvar, og benytt anledningen til å lære deg å stå opp for deg selv. Han høres ut som en perfekt prøvekanin  

Anonymkode: 45ba6...b4c

[AnonymBruker]

Jeg syns han virker veldig "jeg-meg-mitt"-orientert. Jeg håper du får noe igjen når du velger å gå, OM du velger å gå. 

Hvis dere eier huset sammen og han tok opp lån på deres hus så eier du vel også en andel i bedriften, så om du går så skal du ha igjen for det?

Jeg tror det er lettere å føle på tomhet og ensomhet alene enn sammen med noen. 

Håper du finner styrken til å snakke med han og håper du finner ut hva som er best for deg; bli og få hjelp av han til å inkludere deg igjen, eller gå og starte på nytt. 

Anonymkode: d1a3f...44e

[AnonymBruker]

Jeg tenker ut fra det du skriver at du holder alt for mye inne, og bygger scenarioer i ditt eget hode. Du tenker på hva som skjer, og lager teorier på hvorfor, og så leter du etter ting som bekrefter teoriene dine. Og til slutt legger du sammen teoriene til historier, som igjen brukes for å begrunne de valgene du tar. 

Det høres ut som om du har irritert deg lenge over ting med mannen, men at du ikke har snakket med han om dem. Eller at du har forsøkt, men at det blir så følelsesstyrt fra dere begge, at kommunikasjonen bare blir dårlig og slitsom. Så nå har dere sluttet å snakke om ting. 
Og det er forståelig det. Det er vanskelig å ta opp ting som er sårt, når man vet at det ikke møtes med empati. Men det er vel også en selvforsterkende spiral. 

Dere hadde nok trengt å finne en ny måte å kommunisere på. 

DU er nødt til å "skille snørr og barter" og klare å kommunisere om EN sak av gangen. 
Og siden det er vanskelig å snakke sammen, kan du kommunisere med han på en annen måte? En der følelsene ikke tar sånn overhånd, og der du klarer å være rasjonell og tydelig? Hva med å skrive et brev til han? 
Da kan du skrive det i fred, og så kan han lese det i fred. Uten at den andre trenger å se evt. tårer og annet som måtte til for å kommunisere dette. 

Kanskje viser det seg at mye av det du har tatt som avvisning egentlig er bare en dårlig måte av han å uttrykke seg på? Kanskje mente han ikke det han sa? 

Dere har jo åpenbart hatt en felles drøm. Dette med å flytte til utlandet, og bygge firma sammen og leve livet. 
Du må kjenne på om du fortsatt vil jobbe for denne drømmen, hvis han fortsatt vil jobbe for den sammen med deg. 

Jeg vet ikke om det riktige for deg er å gå eller å bli. Men uansett hva du velger, så blir løsningen mye lettere hvis du og han klarer å forstå hverandre, ha empati med hverandre og klarer å snakke sammen på en god måte.
Ved en splitt har dere jo et bo som skal deles. Og alt som er ervervet i løpet av ekteskapet, om det er hus, bil, møbler, firma eller annet, skal i utgangspunktet deles likt. 
Da kan det være greit å kunne snakke sammen og bli enige om fordelingen. 

Men du må lære deg å ikke hele tiden være den som bøyer deg for husfredens skyld. Du må tørre å ta en konflikt, å stå opp for deg selv og dine behov og ønsker, og tenke at konflikten sannsynligvis vil gjøre at dere kommer sterkere ut på andre siden.

Om dere ikke klarer å kommunisere uten hjelp, så trekk han med i parterapi før du bestemmer deg 100% for hva du vil gjøre. Det hjelper hvis dere begge vil jobbe for forholdet. Men det hjelper ikke hvis en av dere allerede har en fot ut døra.

Anonymkode: 960f5...316

[Nymerïa]

Helt konkret, du bør ta opp med han at du har arbeidet ulønna i firmaet. Siden han nå er svært tydelig på at det er hans firma alene, så bør han i all rimelighet etterbetale deg lønn. Dette synes jeg ikke du skal gi deg på. Du har et sykt barn som du ikke aner hva du kommer til å trenge av midler for å hjelpe i framtida, du har rett og slett ikke råd til å jobbe ulønna.

[AnonymBruker]

Dette høres veldig vondt ut. Her er det mye som skaper smerte for deg. 

Har du fått pårørendehjelp i forbindelse med din datters sykdom? Samtaler med psykolog, prest, sosionom, psykiatrisk sykepleier e.l. for å få støtte og hjelp til å takle situasjonen og alle følelser og tanker som oppstår? Hvis ikke tenker jeg at du bør starte med dette. Få først ordnet opp i dette, og få sortert tanker og følelser.

Dernest trenger du å ta en ærlig samtale med samboeren din. Uansett om du har bestemt deg for å skilles eller ei, så bør du ta en samtale der du er helt ærlig, og gir ham én sjanse til å ta initiativ til å ordne opp mellom dere. Hvis du ikke orker å snakke med ham om alt du tenker og føler på, kan det være lurt å skrive et brev til ham. På den måten får han også tenkt seg godt om før han svarer deg. 

Anonymkode: d48b1...e44